Hørespill

Bergens Tidende, 30.05.2010

Edvard Fliflet Bræin: Anne Pedersdotter

Knut Hendriksen, regi        

Marte Moen Danielsen, scenografi           

Peter Szilvay, dirigent       

Forsvarets musikkorps Vestlandet

KorVest og Collegiûm Mûsicûm

Bergenhus festning

Problematisk framføring av Edvard Fliflet Bræins opera

Det beste ved framføringen av Anne Pedersdotter var musikken. Edvard Fliflet Bræin skrev den i sin tid for symfoniorkester. På fredag hørte vi den i Erling Rydlands solide transkripsjon for blåserorkester som Divisjonsmusikken og Peter Szilvay spilte så godt at man ikke savnet strykerne i det hele tatt. Den litt harde, kalde messingklangen viste seg å passe helt fint til Bræins kantede, Hindemith-inspirerte musikk. 

Den sceniske framføringen var betydelig mer problematisk. For det første fordi eksersisplassen på Bergenhus festning er uegnet til slikt. Terrenget skråner riktignok lett nedover mot scenen, men ikke nok til at det blir skikkelig amfi – noe som betyr at man fra halvdelen av plassene ikke ser scenen, men bare så vidt skimter hodene av sangerne i heldige stunder. Jeg så deler av operaen stående i bakgrunnen der det var bedre overblikk. Det følgende er skrevet med forbehold for at jeg ikke fikk alt med meg.

Operaen er i utgangspunktet lang, alt for lang. Det er lite action i den, og det meste av historien avvikles i samtaler.  Knut Hendriksens regi hjalp ikke på dette. Det meste av tiden sto eller satt personene stivt plassert i statiske tablåer, og når de endelig handlet fysisk, skjedde det med nærmest stumfilmaktig gestikk, av og til på grensen til det komiske. Man lurer på hva en Calixto Bieito kunne ha fått ut av denne operaen.

Under disse omstendighetene ble det ekstra mye vekt på den musikalske side av saken. Heldigvis var det mange gode sangere involvert.  Bassen Carsten Stabell sang den gamle bispens parti med tyngde og verdighet og sopranen Kari Hamnøy var en ekspressiv, hevnende Merete Beyer. Hovedrollen som Anne Pedersdotter ble sunget flott og dramatisk av den sterke, svenske sopranen Ingela Brimberg, og i rollen som hennes unge stesønn og elsker hørte vi en annen svenske, tenoren Tomas Lind. Han slet en del med intonasjon og frasering i de første aktene, men sang seg opp etter hvert, og han var den av sangerne som hadde det sterkeste sceniske nærvær. Så vidt jeg kunne se. 

Kveldens beste øyeblikk? Da Statsraad Lehmkuhl kom glidende majestetisk forbi bak festningen.