Klanglig styrke og presisjon

Bergens Tidende, 24.04.2017

Verk av Nordheim, Tveitt, Debussy og Ravel

Ragnhild Hemsing, hardingfele

Edward Gardner og Kjell Seim, dirigenter

Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester

Grieghallen

BFUng presenterer norsk og fransk musikk

De kommer vidt omkring i repertoaret, de unge musikerne i Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester – eller BFUng som de kalles. For et par uker siden spilte de torsdagskonsert med spansk musikk og en Beethoven-symfoni på programmet. Og fredag i siste uke var de igjen på plass i Grieghallen, nå med nyere norsk musikk pluss verk av franske impresjonister.

Ungdomsorkesterets sjefdirigent, Kjell Seim, ledet den norske avdelingen – som åpnet med Arne Nordheims «Floating». Nordheim skrev verket i 1970, i en periode da han var begynt å utnytte elektromusikalske komposisjonsteknikker i arbeidet med store orkesterverk og levende musikere. I «Floating» er det tidsforskyving som er det bærende prinsippet. Det musikalske materialet består av noen små, veldig enkle melodiske motiver som med vekslende forsinkelser settes i spill inn igjennom de ulike instrumentgruppene – slik at det hele tiden oppstår nye konstellasjoner, en flytende «fortetting og fortynning av klanger» som Nordheim selv uttrykte det i sin tid.

«Floating» er et utrolig komplekst verk – som ungdomsorkesteret klarte med imponerende klanglig styrke og presisjon. Her fikk vi virkelig oppleve Nordheims store, massive klangmasser i flytende bevegelse og kunne samtidig høre hvordan disse massene og bevegelsene ble skapt i kraft av et underliggende filigranarbeid i orkestergruppene – som for eksempel når alle strykerne i lange perioder spilte hver sin individuelle stemme uten at satsen ble ustødig. 

Etter Nordheim og 1970 gikk det bakover mot et annerledes musikalsk uttrykk, nemlig «Tri fjordar» fra 1965, Geirr Tveitts andre konsert for hardingfele og orkester. Solostemmen som Tveitt skrev til – og i samarbeid med – den legendariske Sigbjørn Bernhoft Osa fra Voss, ble på fredag spilt av Ragnhild Hemsing – skarpt og virtuost, med en nesten improviserende frihet som skapte friske spenninger og kontraster mellom det folkloristiske stoffet og Tveitts modernistiske orkestersats.

Etter pausen overtok Edward Gardner dirigentstokken. Dagen før hadde vi hørt ham og BFO på torsdagskonserten der de blant annet ga en helt fantastisk tolkning av Béla Bartóks «Dansesuite». Nå gjaldt det BFUng og fransk musikk. Først «La Mer», Claude Debussys impresjonistiske havfantasi, som fikk en fin framføring med vakre klangfarger i første sats og musikalsk visualisering av bølger og stormer i de to siste. 

Og da var det tid for kveldens siste verk, Maurice Ravels populære Boléro – et kvarter med skarptrommens stødige rytme i bunnen mens alle orkestergruppene fikk vist seg fram. 

Et ungdomsorkester – jo visst. Men når konserten er i gang, tenker du ikke på det. Du glemmer fort at dette er musikere som fremdeles er under utdanning. I løpet av den tiden som er gått siden etableringen i 2015, har BFUng oppnådd et musikalsk nivå som gjør det til en fornøyelse å høre dem på konsert.   

Forunderlege forvandlingar

Bergens Tidende, 07.04.2017

Erlend Apneseth: Nattsongar

Heilo

Fem musikarar på reise gjennom verdsmusikken

Kva om Anders Viken, den gamle spelemannen frå Jølster, hadde latt seg inspirere av Django Reinhardt i si tid? Korleis ville polkaen Smøygen då ha låte? – spør ein annan spelemann frå Jølster, unge, kritikarroste Erlend Apneseth. Han svarer sjølv på spørsmålet. For han har nett gitt ut ei ny plate der han blant anna tek for seg den gamle polkaen til Viken og omskaper den til eit vitalt stykke Django-inspirert parisarjazz.

Plata heiter Nattesongar. Og som namnet tilseier, er det ikkje string swing alt saman. Det er dei mørke, dei vare nattestemningane som dominerer. Det er mykje sorg, mykje melankoli på denne plata, mange langsame, dvelande meditasjonar over enkle melodistumpar. Men også heile tida forunderlege forvandlingar, stader der norsk tradisjonsmusikk møter og smeltar saman med musikk frå andre tider og andre kulturar. Så var då også Nattsongar opphavleg eit tingingsverk skrive til verdsmusikkfestivalen i Førde der det blei urframført siste år.

Apneseth viser veg med hardingfela si. Med seg på reisa gjennom verdsmusikken har han ei gruppe musikarar som er van med å ferdast i grensetraktene mellom ulike tradisjonar: Ole Morten Vågan legg solid fundament med akustisk kontrabass. Stein Urheim som speler akustisk og elektrisk gitar, driv også med sampling og diverse elektroniske greier og opptrer av og til som solist på gresk bozouki. Hans Hulbækmo passar trommer og anna slagverk og speler sag innimellom.

At Apneseth også har fått med svenske Erik Rydvall i gruppa si, gir plata ein særleg attraksjon. Rydvall som speler det svenske tradisjonsinstrumentet nyckelharpa, tilfører Apneseths nattesongar eit ekstra lag av sår, nordisk melankoli. Høyr til eksempel «Den Reisande» der Apneseth og Rydvall finn fram melodistumpar frå «Värmlandsvisa», «Till Österland vill jag fara» og «Solveigs Sang», leikar med dei, legg dei innover kvarandre, og får dei til å smelte saman og skape eit «urnordisk», musikalsk rom.

Dei kjem vidt omkring på plata, dei fem musikarane. Dei opnar med ein langsam «Klagesang» som vekkjer assosiasjonar i retning asiatisk musikk. I «Ørkensong» arbeider dei vidare med same melodiske materiale, men gir det no ein midtaustleg farge, mens «Oasia» fungerer som ein musikalsk oase der pentaton, asiatisk musikk møter arabiske skalaer – før den musikalske karavanen dreg vidare.

Ferda går til Irland, til Balkan og mange andre stader. Og overalt finn musikarane fram overraskande samanhengar og slektskapar mellom det framande og det heimslege. Ei vakker, musikalsk opplevingsreise.