Klanglig styrke og presisjon

Bergens Tidende, 24.04.2017

Verk av Nordheim, Tveitt, Debussy og Ravel

Ragnhild Hemsing, hardingfele

Edward Gardner og Kjell Seim, dirigenter

Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester

Grieghallen

BFUng presenterer norsk og fransk musikk

De kommer vidt omkring i repertoaret, de unge musikerne i Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester – eller BFUng som de kalles. For et par uker siden spilte de torsdagskonsert med spansk musikk og en Beethoven-symfoni på programmet. Og fredag i siste uke var de igjen på plass i Grieghallen, nå med nyere norsk musikk pluss verk av franske impresjonister.

Ungdomsorkesterets sjefdirigent, Kjell Seim, ledet den norske avdelingen – som åpnet med Arne Nordheims «Floating». Nordheim skrev verket i 1970, i en periode da han var begynt å utnytte elektromusikalske komposisjonsteknikker i arbeidet med store orkesterverk og levende musikere. I «Floating» er det tidsforskyving som er det bærende prinsippet. Det musikalske materialet består av noen små, veldig enkle melodiske motiver som med vekslende forsinkelser settes i spill inn igjennom de ulike instrumentgruppene – slik at det hele tiden oppstår nye konstellasjoner, en flytende «fortetting og fortynning av klanger» som Nordheim selv uttrykte det i sin tid.

«Floating» er et utrolig komplekst verk – som ungdomsorkesteret klarte med imponerende klanglig styrke og presisjon. Her fikk vi virkelig oppleve Nordheims store, massive klangmasser i flytende bevegelse og kunne samtidig høre hvordan disse massene og bevegelsene ble skapt i kraft av et underliggende filigranarbeid i orkestergruppene – som for eksempel når alle strykerne i lange perioder spilte hver sin individuelle stemme uten at satsen ble ustødig. 

Etter Nordheim og 1970 gikk det bakover mot et annerledes musikalsk uttrykk, nemlig «Tri fjordar» fra 1965, Geirr Tveitts andre konsert for hardingfele og orkester. Solostemmen som Tveitt skrev til – og i samarbeid med – den legendariske Sigbjørn Bernhoft Osa fra Voss, ble på fredag spilt av Ragnhild Hemsing – skarpt og virtuost, med en nesten improviserende frihet som skapte friske spenninger og kontraster mellom det folkloristiske stoffet og Tveitts modernistiske orkestersats.

Etter pausen overtok Edward Gardner dirigentstokken. Dagen før hadde vi hørt ham og BFO på torsdagskonserten der de blant annet ga en helt fantastisk tolkning av Béla Bartóks «Dansesuite». Nå gjaldt det BFUng og fransk musikk. Først «La Mer», Claude Debussys impresjonistiske havfantasi, som fikk en fin framføring med vakre klangfarger i første sats og musikalsk visualisering av bølger og stormer i de to siste. 

Og da var det tid for kveldens siste verk, Maurice Ravels populære Boléro – et kvarter med skarptrommens stødige rytme i bunnen mens alle orkestergruppene fikk vist seg fram. 

Et ungdomsorkester – jo visst. Men når konserten er i gang, tenker du ikke på det. Du glemmer fort at dette er musikere som fremdeles er under utdanning. I løpet av den tiden som er gått siden etableringen i 2015, har BFUng oppnådd et musikalsk nivå som gjør det til en fornøyelse å høre dem på konsert.   

En musikalsk reisedagbok

Bergens Tidende, 31.08.2011

Geirr Tveitt: From a Travel Diary

Fragaria Vesca

Simax Classics

Musikk som ikke likner noe som helst annet i verden

Det finnes et gammelt NRK-opptak fra 1960 der strykere fra Musikkselskabet Harmoniens Orkester spiller Geirr Tveitt. Stykket er registrert som Kvartett for strykere, nr. 5. Men Tveitt er jo kjent for store orkesterverk og komposisjoner for soloklaver? Skrev han virkelig kammermusikk? Skrev han hele fem strykekvartetter?

Spørsmålet er vanskelig å besvare. For som kjent gikk mesteparten av Tveitts originalmanuskripter tapt da gården hans brant i 1970. Ingen strykekvartetter overlevde, heller ikke «Kvartett for strykere, nr. 5». Men fiolinisten og musikkforskeren Tor Johan Bøen har klart å rekonstruere verket på grunnlag av lydopptaket fra NRK supplert med stemmene fra en senere orkesterversjon. Og nå har Bøens strykekvartett Fragaria Vesca spilt inn verket for Simax. På platen finner vi også tre verk for litt større besetning, blant annet musikken til balletten «Husguden» fra 1956 for strykekvartett, treblåsere og harpe.

Om Tveitt faktisk skrev fem strykekvartetter, får vi kanskje aldri vite. Men han skrev i alle fall en. Og på Fragaria Vescas fine plate er vi trolig så tett på denne komposisjonen som det går an å komme i dag.

Som så ofte hos Tveitt er det snakk om temmelig uortodoks musikk – en strykekvartett som riktignok er skrevet for de fire vanlige stemmene, men ikke i de fire vanlige satsene. «Frå ei reisedagbok» kalte han verket – som viser seg å være åtte kortere stykker med navn som refererer til steder og fenomener omkring Middelhavet. Med andre ord: en musikalsk suite.

Det er en spennende, begivenhetsrik suite, flott og frisk spilt av Fragaria Vesca, musikk inspirert av steder og fenomener fjernt fra Tveitts hjemlige Hardanger. I satsen «Sevilla» leker han for eksempel med spansk melodikk og flamencoaktig rytmikk, mens «Sirocco» simulerer lyden av den enerverende mediterranske vinden. I andre satser fanger Tveitt stemninger og opplevelser av bygninger og landskap, av det majestetiske El Escorial-palasset i Madrid, av Tripolis menneskemylder eller av stjernehimmelen over Sahara.   

Formatet er utypisk. Til gjengjeld er musikken typisk Tveitt. Den er tett, dramatisk, full av skarpe kontraster og uforløste konflikter. Dette er musikk som rommer det hele, både det lyse og det mørke, det vakre og det såre, musikk som veksler brått mellom flotte sangbare linjer og sterke dissonante partier. Musikk som ikke likner noe som helst annet i verden. Og som likevel virker kjent.

En investering

Bergens Tidende, 10.11.2010

Geir Tveitt
Piano Works and Songs

Kinne Piano

Torgeir Kinne Solsvik i dobbeltrolle som pianist og plateprodusent

I 2009 fikk Torgeir Kinne Solsvik fordypningsstipend fra kulturorganisasjonen Hardangerlokk. Pengene brukte han til å kjøpe moderne opptaksutstyr. Det er det første resultatet av denne investeringen vi hører på den nye platen: musikk av Geir Tveitt, innspilt i Strandebarm Kirke med Solsvik selv i dobbeltrollen som pianist og produsent. Den lydtekniske kvaliteten er god, men nok så viktig er det at Solsvik er en god pianist. På platen spiller han de tolv tostemmige invensjonene (op. 2) pluss andre av Tveitts klaververk – og gjør det med fin sans for motsetningene mellom det strengt systematiske og det viltvoksende burleske i denne egensindige musikken. Resten av platen er helliget Tveitts sanger til dikt av Olav H. Hauge og Aslaug Låstad Lygre. Barytonen Ørjan Hartveit synger dem med teknisk sikkerhet, men forsøker sjeldent å karakterisere og differensiere de enkelte tekstene, noe som gir fremførelsen hans et litt monotont preg.

Tilbakeblikk

Bergens Tidende, 03.09.2008

Tonen

Birgitte Grimstad synger Geirr Tveitt

MUDI

Historisk interessant utgivelse av Tveitts sanger

Geirr Tveitt skrev ikke bare modernistisk musikk. Han skrev også folkelige sanger. Noen av dem er nettopp kommet i moderne tolkninger med Per Vollestad akkompagnert av pianisten Sigmund Hjelset. Neste mandag utgir Birgitte Grimstad dobbelt-cd’en «Tonen», og da blir det anledning til å få et enda mer nyansert bilde av Tveitts sangproduksjon og et inntrykk av hvordan slike sanger hørtes ut da de ble fremført første gang. Grimstad lærte Tveitt å kjenne i 1965 og de neste 15 årene urframførte hun 50 av hans tonesettinger av norske diktere. Det er blitt plass til 40 av dem på dobbelt-cd’en. Det meste er opptak fra NRKs arkiver, men det er også enkelte kutt fra Grimstads tidligere plater. Størsteparten av sangene er skrevet som helt enkle melodilinjer med besifringer til gitarakkompagnement. Og de fremføres tilsvarende enkelt og fordringsløst – og temmelig monotont -- av Grimstad. Platen er historisk interessant, men kanskje det hadde holdt med en enkelt cd?

Sanger fra vestlandet

Bergens Tidende, 27.08.2008

Geir Tveitt: Songs
Per Vollestad, baryton
Sigmund Hjelset, klaver
Simax Classics

Geir Tveitts tonesettinger av Olav H. Hauge på plate for første gang

Det er hundre år siden Geir Tveitt og Olav H. Hauge ble født. Hadde de annet til felles enn dette fødselsåret og tilknytningen til Hardanger? Er det annet enn praktiske og økonomiske grunner til at feiringen av hundreåret er organisert som et felles prosjekt? Disse spørsmålene er blitt diskutert oppad stolper og nedad vegger de siste månedene. Og her kommer da enda et innlegg i debatten, men denne gangen et interessant, kunstnerisk innlegg. For på den nye Simax-platen demonstrerer Per Vollestad og Sigmund Hjelset at Hauge i det minste inspirerte Tveitt til å skrive musikk, god musikk.

Tveitt fortalte selv at han hadde tonesatt drøssevis av Hauges dikt, men det er bare overlevert noter til ti. På platen fremføres seks av dem, pluss elleve dikt av Aslaug Vaa og tre av Aslaug Låstad Lygre, i alt tjue tonesettinger skrevet i begynnelsen av 1960-tallet mens Tveitt var ansatt i NRK, tjue korte komposisjoner som opprinnelig ble brukt i en serie radioprogrammer om vestlandsdiktere. Nå kommer de på plate for første gang.

De fleste av diktene har tradisjonell strofisk struktur, og Tveitt understøtter dem med enkle, klare melodilinjer som følger språkrytmen. Dette er, som platens tittel sier, «Songs», sanger som ofte har et antydet preg av folketone. Ikke avansert, komplisert musikk, men likevel umiskjennelig Tveitt. For under melodilinjene ligger det ofte en klaverstemme som kommenterer teksten med uventede dissonanser og rytmiske spenninger. Det er tydelig at Hauges dikt har vært inspirerende for Tveitt, mange av de mest utfordrende klaverstemmene er skrevet til nettopp disse tekstene, og det er også her man hører de skarpeste klangene – som for eksempel de kvasse sammenstøtene mellom dur og moll i «Svarte krossar».

Det er fortjenstfullt at dette materialet nå er dokumentert på plate. Dette er en musikkhistorisk interessant utgivelse, og det mange gode opplevelser å hente her. Men det er også en del problematiske steder i Vollestads fremføring. Han har ofte vanskeligheter både i høyden og dybden, og en lett uklar intonasjon får av og til de dissonante partiene til å klinge mer dissonant enn godt er.

Toner fra Hardanger og Bergen

Bergens Tidende, 31.05.2008

Verker av Grieg og Geirr Tveitt

Sigurd Slåttebrekk, klaver

Ole Kristian Ruud, dirigent

Stavanger Symfoniorkester

Sigurd Slåttebrekk med muskuløs tolkning av Griegs a-moll konsert

I år falt Griegs a-moll konsert på en fredag. Men stemningen i salen var som den pleier å være på en vanlig festspillavslutning, med hosteanfall og klingende mobiltelefoner i de lyriske partiene og blitsende amatørfotografer jevnt fordelt utover. At det var tilløp til klappsalver etter førstesatsen, er for så vidt forståelig. For Sigurd Slåttebrekk spilte den så fysisk og muskuløst at den nesten krevde en spontan publikumsrespons. Gjennom hele resten av verket imponerte han med en klar og rolig tolkning, men først og fremst med sin understreking av den nesten slagverksaktige karakteren som klaverstremmen av og til har. Tilsynelatende hadde han noe mindre sans for den lyriske drømmende karakteren i andresatsen og i det langsomme stykket i tredjesatsen.

I Bergen er det Grieg-år hvert år. Og vi kjenner BFOs tolkning av konserten ganske godt. Derfor er det alltid interessant å høre hvordan andre orkestre løser oppgaven. Ole Kristian Ruud og Stavanger Symfoniorkesters versjon sto klart og tydelig med fine lyriske stemninger, men hadde ikke det store suget og løftet som BFO kan skape på en god dag. Pluss at tredjesatsen var noe mer turbulent enn godt var. 

Til gjengjeld var stavangerne på hjemmebane i de to Geirr Tveitt-verkene som omkranset Griegkonserten. Ole Kristian Ruud og orkestret har innspilt Tveitt på plate for BIS, og det er tydelig at dette er musikk de kjenner fra innsiden. De startet med et par burleske stykker fra orkesterversjonen av Hundrad Hardingtonar (op. 151). Og etter pausen var det da duket for Tveitts første symfoni som ble fremført forbildelig stramt. Verket er umiskjennelig Tveitt, med polyrytmiske partier og skeive, kontrapunktiske linjer og med en flott instrumentasjon som utnytter hele orkestrets klangpalett. Og det er også umiskjennelig Tveitt i og med at han hele tiden tar andre veier enn dem man umiddelbart ville forvente. Men Ruuds og stavangerne fikk alle disse egensindige utfluktene til å virke logisk og innlysende. Satsbildet sto skarpt og klart gjennomlyst. Og sistesatsen som lett kan bli veldig tung, hadde både snert og oppdrift.

Musikk og ideologi

Musikkommentar, Bergens Tidende, 20.02.2008

Husker dere scenen i Manhattan Murder Mystery der Diane Keaton vil trekke Woody Allen med i operaen? Han forklarer: «Jeg tåler ikke å høre for mye Wagner, vet du. Da begynner jeg å få trang til å erobre Polen». 

Hvorfor er dette morsomt? Hadde han sagt at han ble oppflammet av å høre Hitler i radioen, eller at han ble antisemitt etter å ha sett filmen Jud Süss – da ville vi ikke ha ledd. Slike utsagn ville vært sannsynlige, ikke morsomme. Replikken om Wagner og Polen er derimot morsom fordi den er usannsynlig, fordi alle skjønner at man ikke kan trekke så bastante forbindelser mellom musikk og ideologi og politikk som Woody Allen her antyder.

Når folk fremdeles diskuterer om det er fascistiske trekk i Hamsuns romaner, skyldes det at det faktisk er noe å diskutere der, noe å ta tak i: Verkene formulerer meninger og holdninger som kan tolkes i den ene eller andre retningen. Tekster er, på samme måte som filmer og bilder, meningsbærende utsagn – som blant annet kan brukes til å overtale folk til å gå i krig eller til å bli antisemitter.

Musikk fungerer ikke slik. Musikk bærer ikke meninger. Det er derfor enhver diskusjon om musikk og ideologi rask kommer til å dreie seg om noe annet – om det som ligger utenom musikken. Om komponistens personlige holdninger for eksempel. Eller om de tekstene som er skrevet til eller om musikken. Eller om de ulike sosiale sammenhengene som musikken har fungert i.

De siste ukenes avisdebatt om Geirr Tveitt er et eksempel på dette. Hva handlet den om? Om Tveitts rasetenkning, om hans hedenske livssyn, om hans forhold til Deutsche Glaubensbewegung, om hans jobb som Statens musikkonsulent i begynnelsen av 1940-tallet osv. Alt dette er selvsagt viktig for å forstå Tveitt som person. Men er det også nødvendig for å forstå musikken hans? Noen av debattantene var fristet til å svare nei – nettopp fordi musikk er noe annet enn tekst, noe annet enn meninger, begrep, argument.

Likevel, selv om musikk ikke har meningsinnhold, så skrives den ikke uavhengig av den meningsverden vi alle lever i. Ethvert musikalsk verk er preget av komponistens personlige bakgrunn og av de sosiale og ideologiske sammenhengene det er komponert inn i.

Wagners musikk kan neppe få noen til å ville erobre Polen. Og man blir verken nasjonalist eller hedning av å høre Tveitts musikk. Men man forstår den nå en gang bedre – og man blir kanskje også en bedre lytter – hvis man kjenner de ideologiske strømningene som fikk Tveitt til å foreta sine personlige og kunstneriske valg. De valgene som resulterte i denne særpregete musikken.   

Musikalske jordbær

Bergens Tidende, 04.09.2006

Musikk av Grieg og Tveitt

Ensemble Fragaria Vesca: Tor Johan Bøen (fiolin), Elisabeth Dingstad (fiolin), Anders Rensvik (bratsj), Audun Sandvik (cello)

Troldsalen

Når gammel musikk blir som ny. Fragaria Vesca spiller Grieg og Tveitt

Klinger gammel musikk mer riktig, mer autentisk, mer «sant», hvis man spiller den på instrumenter fra den gang den ble skrevet? Det er det neppe noen som vil hevde lenger. Men den klinger i hvert fall annerledes. Og det er vel den egentlige – paradoksale – grunnen til å gjøre det: Når moderne musikere begynner å spille på gamle instrumenter, høres gammel, velkjent musikk plutselig ny og fremmed ut. Slik det skjedde da de fire unge strykerne i Fragaria Vesca ensemblet gjestet Troldsalen i går og fikk oss til å åpne ørene og høre nye sider av Griegs kammermusikk.

Fragaria vesca er latin for markjordbær. Om det er en dypere mening i at musikerne har valgt dette navnet, er vanskelig å si.  Men i folkemedisinen hevdes markjordbær i det minste å være et allment styrkemiddel. Og man følte seg faktisk litt styrket etter å ha hørt Griegs strykekvartett nr. 1, op. 27, og de to satsene fra hans ufullendte kvartetten -- som Fragaria Vesca-musikerne spilte med en imponerende lett, dempet, nesten porøs ensembleklang i de langsomme delene og med klar stemmeføring og energisk, rytmisk driv i de raske delene.

På programmet sto også utdrag av Geirr Tveitts «Frå ei reisedagbok», sju kvartettsatser som de fire musikerne spilte djervt og kontant. Men nettopp i denne musikken fra første del av 1900-tallet ble logikken i å spille på 200 år gamle instrumenter mindre innlysende, samtidig med at de musikalske omkostningene blir desto tydeligere: De gamle instrumentene er tilbøyelige til å klinge skarpt og hvinende i høyden, og de mister ustanselig tonehøyde, noe som av og til fikk den tette, dissonerende stemmeføringen i Tveitts musikk til å virke uskarp og sur.

I musikkens sprekker

Bergens Tidende, 24.09.2005

Verk av Dvorák, Tveitt og Brahms

Solist: Stephane Astier, harpe

Dirigent: Juanjo Mena

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Torsdagskonsert med Geir Tveitts egensindige harpekonsert og en konsekvent tolkning av Brahms’ tredje symfoni

Det er kanskje ikke mye «ekte», «autentisk» slavisk folketone i Antonín Dvoráks Slaviske Danser. Men det er i det minste fyrig rytmikk, smektende melodier og mye smertefull melankoli. Og når Bergen Filharmoniske Orkester kaster seg inn i denne gamle, effektive underholdningsmusikken – med den baskiske dirigenten Juanjo Mena dansende på podiet – da må man bare overgi seg. Bedre kan denne turistversjon av «det slaviske» neppe spilles.

Solisten har ikke noe enkelt jobb i Geir Tveitts harpekonsert nr. 2. Her er det ingen vakre melodier, ingen innsmigrende klanger å briljere med. Her er først og fremst stridende og sprikende musikalske tendenser – med den lydsvake harpen i konstant kamp med en tett, robust orkestersats der dype messing- og treblåsere dominerer. Men kanskje er det nettopp dette sammenstøtet som har fascinert Tveitt og som gjør konserten til et spennende stykke musikk. 

BFOs flinke harpist Stephane Astier gjorde en kjempeinnsats i denne egensindige og gjenstridige musikken. Slik hun og BFO spilte verket skjønte man at dette er en konsert der det meste skjer i musikkens sprekker – i de korte øyeblikkene når den massive orkesterklangen dempes og man plutselig hører harpens eteriske lyd som en erindring om noe annet, en annen tid, en annen verden.

Etter pausen var det Brahms og den tredje symfonien i en fin tolkning av BFO og ikke minst av kveldens dirigent Juanjo Mena. Hans versjon av symfonien var kanskje langsommere og også noe tyngre enn vi er vant til, men den var konsekvent: I hver eneste sats fant han det helt rette tempoet som fikk musikken til å åpne seg og som skapte sammenhenger på tvers av de mange temposkiftene.

Musikalsk galskap

Bergens Tidende Morgen, 16.01.1999

Verk av Bernard Rands, Geirr Tveitt og Sergej Rakhmaninov
Solist: Geir Botnen, klaver

Dirigent: Alan Gilbert

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Geir Botnen i fokus med intelligent og imponerende tolkning av Geir Tveitts 5. klaverkonsert

Det var veldig god plass i Grieghallen torsdag kveld. Fordi Bergen Filharmoniske Orkester åpnet vårsesongen med tre verk fra det 20. århundre? Kanskje. Men det var faktisk ingen grunn til å bli vekk av frykt for kompromissløs musikalsk modernisme, for det meste av kveldens musikk var ganske moderat og tilbakeskuende.

Den engelske komponisten Bernard Rands er på det nærmeste ukjent her på tunet  – og i utlandet. Noe av forklaringen på dette fikk vi kanskje med hans «Madrigali» (1977), et litt blodløst kammermusikalsk verk hvor soloinnsatser i blåserne og korte markeringer i slagverket spennes opp mot vegeterende strykerklanger. Mest interessant var sistesatsen hvor Rands bruker sin læremester Luciano Berios «palimpsest»-teknikk og skaper et merkelig sart og skjørt lydbilde ved å skrive sin egen musikk inn over fragmenter av Monteverdis 1600-tallsmadrigaler.

Kveldens hovedattraksjon var selvsagt Geirr Tveitts 5. klaverkonsert med Geir Botnen som solist. Verket stammer fra begynnelsen av 50-tallet, men minner i mange henseender om eldre, tradisjonsorienterte klaverkonserter fra tidlig i dette århundre. Anlegget er storslått, grandiost, med voldsom gestikk og brå kast. Tiden er for lengst løpet fra musikk av denne typen – kunne man mene. Men faktisk holder dette merkelige verket seg den dag i dag. For vel er det fullt av høystemt alvor og patos, men det blir aldri patetisk, det balanserer nervepirrende på knivens egg. I hvert fall i Geir Botnens intelligente og imponerende tolkning hvor den rabulerende klaverstemmen hele tiden kommenterer og motsier orkestersatsen –  i yttersatsene ligger den under overflaten som en frenetisk, rasende kommentar, i den korte, lyriske 2. satsen bryter den frem som lynglimt av musikalsk galskap.

Stockholmsfilharmonien har valgt Alan Gilbert som sin nye sjefsdirigent. Det virker som et lykkelig valg. At Gilbert er en kompetent tekniker – det demonstrerte han torsdag kveld med tolkninger av verk som både var nye for musikerne (Rands) og for ham selv (Tveitt). Og som avslutning tok han så orkestret med seg gjennom Rakhmaninovs «Symfoniske danser» i en feiende flott tolkning hvor alle detaljer var på plass.

Mellom Hardanger og Leipzig

Bergens Tidende Morgen, 12.09.1996

Verk av Grieg, Tveitt og Svendsen

Collegium Musicums Orkester

Håvard Gimse, klaver

Hannu Lintu, dirigent

Håkonshallen

En interessant reise gjennom norsk musikk.

Tirsdag kveld, Collegium Musicum i Håkonshallen på interessant reise gjennom norsk musikkliv. Først Griegs Holberg–suite – kjære, kjente toner. Så et verk som inntil i dag har vært en hemmelighet for det store publikum: Geirr Tveitts klaverkonsert nr. 1, uroppført i 1931 og deretter glemt. Og til avslutning Johan Svendsens stort anlagte, romantiske symfoni nr. 1 fra 1867. Helnorsk kveld med andre ord. Men samtidig en kveld som understreker det internasjonale momentet i norsk musikk. Svendsens og Tveitts verk ble uroppført i Leipzig – fordi det var her de studerte, men også, og vel så viktig, fordi deres musikk gikk rett inn i samtidens sentraleuropeiske problemstillinger.

Dirigenten Hannu Lintu fastholdt kvelden igjennom denne sammenhengen mellom det nasjonale og det internasjonale, mellom Hardanger og Leipzig, og fikk mye god musikk ut av Collegium Musicum–folkene. Vel var der noe grums i blåserne underveis, og vel er orkestret lite, men Lintu kunne kvelden igjennom hente mye kraft og styrke frem – som f.eks. når han satte strøm på de lange uttrukne linjene i Svendsens symfoni. Strykerklangen er slank uten å være tynn, noe som ga gode resultater i Holberg–suiten der satsbildet sto klart og gjennomsiktig med rene linjer og glødende høyspente innsatser i celloene.

Men det mest spennende denne tirsdag kveld var naturligvis at vi fikk høre Tveitts fortrengte klaverkonsert – som viste seg å være et konsentrert verk med tre korte, nesten abrupte satser. Umiddelbart virket det som om orkestret mest var tenkt som en skissemessig ramme om solisten. I hvert fall ble det slik, for det var en overbevisende Håvard Gimse på krakken som tiltrakk seg oppmerksomheten – med en usentimental, nøktern tolkning som gjennomlyste klaversatsen og understreket at det nynasjonale momentet i denne musikken hviler på en bunn av konstruktivisme og nysaklighet.

... and the winner is ...

Bergens Tidende Morgen, 28.06.1994

Bergen Lærerhøgskoles Ungdomskor

Maria Gamborg Helbekkmo, dirigent

Geir Botnen, klaver

Troldsalen

Ikke rart det var feststemning søndag kveld på Troldhaugen da Lærerhøgskolens ungdomskor ga konsert for en sal stappfull av slektninger, venner og turister: En time før konserten startet hadde jentene vunnet NRKs landskonkurranse for kor. For tredje gang.

Og ikke rart heller at resultatet av denne konkurransen ble som det ble, for det er jo et kor av helt usedvanlig høy kvalitet vi har for oss her – et kor av amatører, jovisst, men under Maria Gamborg Helbekkmos myndige ledelse synger de faktisk bedre enn de fleste profesjonelle.

Søndag kveld i Troldsalen hørte vi en klang så veltrimmet som gresset på en golfbane. Det ble sunget med forbausende soliditet i dybden. Og samtidig med rimelig fylde i toppen – i betraktning av at det faktisk er et kor av meget unge stemmer vi har å gjøre med. Diksjonen var tydelig, stemmeføringen klar, det ble gjort nydelig rede for selv de minste dynamiske forskjellene. Perfeksjon er kodeordet for dette koret: Alt virker så lett, så lekende, så liketil, men man merker samtidig at det bak den blankpolerte velklangen ligger jernhard musikalsk presisjon og disiplin.

På den annen side: Midt i feststemningen må det være tillatt å nevne at vel er korets repertoar teknisk krevende, men musikalsk sett er det ikke spesielt opphissende. Underveis hørte vi blant annet Griegs «Barnlige Sange» opus 61 og Gustav Holsts sanger til tekst av Robert Bridges, nydelige, men litt bleke verk som i likhet med det meste av kveldens program er hentet fra den lette enden av skalaen, den enden der også sviskene ligger tett.

Vi fornærmer neppe noen når vi sier at det var pianisten Geir Botnen som sto for kveldens musikalske tyngde – med en sterk og tørr fremførelse av seks krystallinske stykker hentet fra Geirr Tveitts forunderlige samling av Hardanger folketoner.