I harmoni med byen

Kommentar, Bergens Tidende, 16.03.2014

For et par dager siden hadde Oslo Symfoniorkester konsert i Tokyo. På plakaten fra konserten ser man det fotografiet som orkesteret bruker til markedsføring for tiden. Det er tatt av Stian Andersen – som er en av pionerene i norsk musikkfotografi, berømt for sine svart-hvite, kornete bilder av kjente og ukjente rockemusikere. I bildet av Oslo-orkesteret er det nå ikke mye rock’n’roll. Her har Andersen valgt en helt tradisjonell løsning. Orkesteret er fotografert i et nøytralt, hvitt studio. Sjefsdirigent Vasily Petrenko står omkranset av musikerne som er fordelt slik de pleier å sitte i konsertsalen. Bildet på den japanske plakaten sier: Dette er Oslo Symfoniorkester, et orkester som likner alle andre symfoniorkestre i hele verden.     

 

Det er selvsagt ikke rart at bilder av symfoniorkestre vanligvis ser slik ut. Fotografier er nå en gang best til å dokumentere den synlige, fysiske verden, best til å vise hvordan noe helt konkret ser ut. Musikkbilder er først og fremst bilder av musikere, av dirigenter, solister, stjerner. Men hva om man vil si noe mer enn at slik ser disse folkene ut? Da må fotografen finne på andre løsninger.

Ta for eksempel bildet av Leif Ove Andsnes som sitter og spiller flygel på Rossnos-fjellet 1800 meter over havet. Det ble tatt i 2007, men folk husker det ennå. Engelske The Telegraph skrev nylig at dette «ikoniske fotografiet» på et vis visualiserer «skjønnheten og rommet» i Griegs musikk.

Andsnes-fotografiet fungerer altså som metafor, som en visuell «oversettelse» av noen opplevelsesmessige kvaliteter i Griegs musikk. I andre tilfeller kan en god fotograf få frem – eller skape – sammenhenger mellom musikk, musikere og lokaliteter – slik for eksempel Dag Eivind Thorenfeldt har gjort det ved flere anledninger med bilder av musikere fra Stavanger Symfoniorkester fotografert på Jæren. Resultatet er bilder der musikerne inngår i nesten abstrakte konfigurasjoner, bilder som knytter orkestret til en modernistisk, estetisk tradisjon og samtidig plasserer det inn i en bestemt geografi.

I de siste årene har Stavanger Symfoniorkester valgt en annen markedsføringsstrategi. De har laget reklamefilmer som så å si visualiserer musikalske opplevelser. Vi hører musikk, men i stedet for å se de som spiller musikken, ser vi opptak av snowboardere og hangglidere – forrykende bildesekvenser som gir oss en fornemmelse av den musikalske intensiteten dette orkesteret kan få til.

Bergen Filharmoniske orkester har en noe blandet merittliste når det gjelder visuell selvpromovering. Vi er noen som fremdeles husker den gang i 2005 da musikere fra orkesteret plutselig opptrådte som fotomodeller i et høyglanset reklamemagasin fra Bergen Storsenter. «Våre musikere er spesialister på sine ulike felter, men ellers er de som folk flest», sa den daværende direktøren.  Senterdirektøren var kjempefornøyd med dette «flotte og ikke minst gøye samarbeidet» og mente at fotografiene der musikerne var avbildet som glade forbrukere, var med til «å knytte byens kulturliv nærmere» senteret.

Slike fortidige synder er tilgitt og glemt nå. For i anledning 250-års jubileet har BFO fått produsert en serie promoteringsbilder av en helt annen type, en vakker bildeserie som ikke knytter orkesteret til Bergen Storsenter, men til selve byen Bergen.

Det er fotografen Oddleiv Apneseth som har fått dette til. I 2008 dokumenterte han livet i Jølster i en serie storslåtte, iscenesatte bilder. Til oppdraget for BFO har han valgt en tilsvarende strategi. I august siste år var han en uke i Bergen og herset og kommanderte med musikerne. Resultatet ser vi nå: en fantastisk samling bilder som presenterer både hele orkesteret og de enkelte instrumentgruppene.

Vi ser ned på Stoltegrunnskaien og ut over Byfjorden. Det er en regntung, grå dag. Skyene henger lavt. Et svært skip midt i bildet har satt kursen direkte mot oss. Og der nede på kaien står Bergen Filharmoniske Orkester. Musikerne står med ryggen mot vannet og beskytter seg med sølvgrå, gjennomsiktige paraplyer. Dette er Bergen Filharmoniske Orkester, sier bildet. Og sier samtidig noe om den byen musikerne lever og arbeider i til daglig.

Bildene i Apneseths serie viser kjente Bergenslokaliteter. Alle de typiske turistattraksjonene er med, men de er avbildet slik de ser ut til daglig, slik vi som bor her, ser dem til daglig. Og så er de allikevel helt annerledes. For de er befolket av musikere i finstas. En gruppe fiolinister krysser en gate på Møhlenpris og likner litt på bildet av Beatles på Abbey Road. En harpenist sitter ved Bryggekanten og funderer over livet. Seks muntre hornister har samlet seg inne i Beffen. Åtte alvorlige kontrabassister står med sine instrumenter på Ulrikens topp. Og så videre. 

Dette er annerledes reklamebilder – en serie bilder der vi ser musikere fylle byen med eventyr og få velkjente steder til å bli nye og spennende.  Apneseths rare, iscenesatte fotografier er rørende, poetiske, humoristiske og vakre.  Og de klarer å si noe viktig om orkesterets funksjon i byen.

Personlig og egensindig

Bergens Tidende, 29.05.2012

Dansk Nedslag I-II

Musikk av Carl Nielsen, Per Nørgaard m. fl.

Strykere fra Stavanger Symfoniorkester

Andrew Manze, dirigent

Athelas Chamber Players

Håkonshallen

To konserter med dansk og danskrelatert musikk

Det var strålende sol og høy temperatur. Og da står et par timer innendørs i Håkonshallen ikke øverst på ønskelisten. I alle fall var det ganske glissent på benkeradene både søndag ettermiddag og kveld da fiolinisten Peter Herresthal presenterte «Dansk Nedslag», to korte konserter med dansk og danskrelatert musikk.

Først ut var en gruppe strykere fra Stavanger Symfoniorkester under ledelse av Andrew Manze. På programmet hadde de verk av Carl Nielsen og Per Nørgård omkranset av 1600-tallsmusikk signert John Dowland og Dietrich Buxtehude som begge arbeidet i Danmark i en periode.

Gammelt og nytt fungerte godt sammen i første del av konserten. Det startet med Dowlands kjente pavane «Lachrimae Antiquae» i en vakker, flytende fremførelse som uten pause gled over i Nielsens «Lille suite for strygere» fra 1888. Dowland og Nielsen kledde hverandre, og underveis kunne man høre at det ligger en basslinje i Nielsens tredjesats som minner om Dowlands fallende, tårefulle melodi.

Etter Nielsen ble det mer Dowland, hans signaturkomposisjon «Semper Dowland, semper dolens». Og så ettermiddagens hovedverk: Per Nørgårds fiolinkonsert «Borderlines» med Peter Herresthal som solist. Og da ble overgangen ganske voldsom. For det er ikke mye i Nørgårds konsert som peker bakover og lar seg forbinde med tradisjonen. Dette er sterkt personlig musikk, en rik, konfliktfylt sats der forskjellige stemninger kjemper mot hverandre og solisten konstant befinner seg i det grenselandet tittelen viser til – musikk som sikkert er utrolig vanskelig å spille, men som her ble fremført overbevisende og autoritativt av Herresthal. Til slutt et ultrakort stykke Buxtehude, arrangert av Manze som også hadde laget strykerversjonene av de to pavanene til Dowland.

«Dansk Nedslag» var vel først og fremst tenkt som en feiring av Per Nørgård som fyller 80 om kort tid. På konserten om kvelden fikk vi en rekke av hans komposisjoner for små formater. Det ble en flott kveld med Nørgårds karakteristiske, egensindige musikk som flyter og strømmer og vokser vilt i alle retninger. Cellisten Toke Møldrup ga en energisk, kraftfull versjon av Solo in scéna (1980), pianisten Anne Marie Fjord Abildskov fikk Waterways (2008) til å klinge nesten impresjonistisk og de to musikerne fikk til slutt følge av klarinettisten Anna Elisabeth Klett og fremførte Spell (1973), et humoristisk, hektisk verk der korte motivceller skyver seg inn over hverandre og skaper merkelige former. 

Nørgård var selv til stede og ble hyllet ved begge konsertene. Om kvelden kom han selv på scenen, satte seg ved flygelet og spilte to stykker, blant annet en vakker, nesten sakral versjon av den romantisk klingende «Et rosenblad».

Organisk vekst

Bergens Tidende, 28.02.2012

Per  Nørgård: Violin Concertos & Spaces of Time

Peter Herresthal, fiolin

Rolf Gupta, dirigent

Stavanger Symphony Orchestra,

BIS

Autoritative tolkninger av Per Nørgårds fiolinkonserter

Det kan diskuteres om Per Nørgård er den mest betydningsfulle danske komponist etter Carl Nielsen – slik det forkynnes i tekstheftet. Men han står uten tvil sentralt i dansk musikkliv, både i kraft av en produksjon som spenner over et halvt århundre og som praktiserende teoretiker med spesiell interesse for musikk som springer ut av enkle prinsipper og utfolder seg i konstant, organisk vekst. På den nye platen hører vi Nørgårds to fiolinkonserter. Den første er fra slutten av 1980-tallet, men spilles her i en revidert versjon for kammerorkester fra 2001, samme år som den andre konserten er komponert.  Solisten, norske Peter Herresthal, har arbeidet tett sammen med Nørgård og presenterer her en teknisk overbevisende og autoritativ tolkning. Og klarer samtidig å ta vare på musikkens flertydighet og de lyriske stemningene som alltid ligger innvevd i Nørgårds musikk. Rolf Gupta og Stavanger Symfoniorkester legger en sikker ramme om tolkningene. Og spiller i tillegg Nørgårds «Spaces of Time», et orkesterverk fra 1991 med solistiske klaverinnslag som her spilles av Ida Mo.

Gyllen klang

Bergens Tidende, 06.04.2011

Händel: Jephta

Fabio Biondi, dirigent

Stavanger Symphony Orchestra

BIS

Konsertopptak med tidligmusikk fra Stavanger

Jephta er et oratorium. Noe som egentlig bare betyr at det ikke er action på scenen. Ellers er alt som det pleier å være i Händels operaer: Den enkle historien fra Dommernes Bok om krigeren Jephta som må ofre sin datter Iphis, avvikles av seks solister i resitativer og virtuose arier, mens koret har rollen som israelittisk folkemasse. På dette konsertopptaket fra 2008 med Stavanger symfoniorkester har nettopp folkemassen en spesielt gyllen klang, for korpartiene synges av Collegium Vocale Gent, et av tidens førende vokalensembler når det gjelder tidligmusikk. Man hører også at Fabio Biondis arbeid som kunstnerisk leder for orkestrets barokksatsning har gitt resultater. Klangen er myk, akkompagnementet elastisk. Solistene er en mer blandet fornøyelse, men Marianne Beate Kielland har gode innsatser i rollen som krigeren Hamor. Og Mona Julsruds presise sopran gir partiene til Iphis en funklende, nesten instrumentell kvalitet.  

En merkelig, fremmed fugl

Bergens Tidende, 24.02.2010

Lotusland

Symfoniske verk av Arvid Kleven

Susanna Mälkki, dirigent

Stavanger Symfoniorkester

BIS

Et stykke fortrengt, norsk musikkhistorie

Portrettfotografiet er tatt en gang på 1920-tallet. Den unge mannen ser bort. Blikket er innadvendt, drømmende, kanskje melankolsk. Hans navn er Arvid Kleven. Og for oss som ser det gamle bildet i dag og kjenner historien hans, rommer det liksom et forvarsel om kommende trengsler.

Kleven var født i 1899. Bare 19 år gammel ble han ansatt som fløytist i Nationaltheatrets orkester i Kristiania, og året etter, i 1919, ble han solofløytist i det nyopprettede Filharmonisk Selskaps orkester, en stilling han hadde resten av sitt korte liv. Han døde av giktfeber i 1929, knapp 30 år gammel.

Kleven var ikke bare fløytist, han var komponist. Stort sett selvlært. Og en merkelig, fremmed fugl i 1920-tallets ultranasjonalistiske, norske musikkmiljø.

Hans første orkesterverk, det symfoniske diktet «Lotusland», som er skrevet i 1922 under et opphold i Paris, låner fritt fra Debussys «Forspill til en fauns ettermiddag», men har også referanser til senromantisk orkestermusikk. Verket ble relativt godt mottatt av kritikerne, men heretter var det slutt. I de følgende verkene – «Skogens søvn» (1923), «Symfonisk fantasi» (1926) og 1. sats av den ufullendte «Sinfonia libera in due parte» (1927) – var Kleven inspirert av sentraleuropeisk modernisme, og musikken ble nådeløst slaktet av rasende, konservative kritikere som mente den rett og slett var «unorsk».

Musikken hans ble fordømt og fortrengt. Men fortrengningen var ikke grundig nok. Nesten hundre år etter begynner musikken å dukke opp igjen. Simax utga «Lotusland» og «Skogens søvn» i 1996. Og «Symfonisk fantasi» og «Sinfonia libera in due parte» som har ligget urørt siden Kleven døde, er blitt rekonstruert av fagottisten Robert Rønnes fra Stavanger symfoniorkester på grunnlag av gammelt notemateriale.

Nå er alle de fire orkesterverkene samlet på en BIS-plate, innspilt av Stavanger symfoniorkester i 2005 under Susanna Mälkki myndige ledelse. Det er en god plate, en god anledning til å høre et stykke fortrengt norsk musikkhistorie og til å følge en ung begavet komponist som kjemper med å finne sitt eget uttrykk. Det skjer en rivende utvikling i disse fire verkene: På bare fem år beveger Kleven seg fra franskinspirert impresjonisme til et sterkt, ekspressivt uttrykk i slekt med samtidige modernistiske og atonale tendenser på kontinentet. Samtidig er det tydelig at musikken hans ennå ikke har funnet sin endelige form. Det er flott instrumentasjon og imponerende klangbeherskelse i alle verkene, men det er også ujevne avsnitt der originale ideer kolliderer med mer tradisjonelle løsninger.

Det er selvsagt nytteløst å spekulere på slikt, men likevel: Hvordan mon norsk musikkhistorie ville sett ut om Kleven ikke var død i 1929?

Årets plate

Bergens Tidende, 30.12.2008

Hva kommer jeg til å huske fra dette plateåret? At András Schiff avsluttet sin serie med Beethovens klaversonater? At Stavanger Symfoniorkester utga to bind med Fartein Valens orkestermusikk? At Hilary Hahn spilte Schönbergs fiolinkonsert? Jo visst, men også – og først og fremst – at Matthias Goerne startet en ny serie med Schubert-sanger på harmonia mundi. Hvorfor er da dette så spesielt? Finnes det ikke tilstrekkelig med Schubert-tolkninger på markedet? Vel, for det første er det en sensasjon at vi nå kan se frem til endelig å få tidens førende baryton skikkelig dokumentert på plate – de siste mange årene har Goerne vært kontraktmessig lenket til plateselskapet Decca som stort sett har neglisjert ham. For det andre er Goerne ikke bare en stor sanger, han er en helt unik fortolker av den tyske liedtradisjonen – hans fraseringsevne og hans tekstforståelse får de fleste andre som har forsøkt seg i dette repertoaret, til å virke påfallende svake og kraftløse. Så, jo da, verden trenger hans, nettopp hans, Schubert-tolkninger.

Toner fra Hardanger og Bergen

Bergens Tidende, 31.05.2008

Verker av Grieg og Geirr Tveitt

Sigurd Slåttebrekk, klaver

Ole Kristian Ruud, dirigent

Stavanger Symfoniorkester

Sigurd Slåttebrekk med muskuløs tolkning av Griegs a-moll konsert

I år falt Griegs a-moll konsert på en fredag. Men stemningen i salen var som den pleier å være på en vanlig festspillavslutning, med hosteanfall og klingende mobiltelefoner i de lyriske partiene og blitsende amatørfotografer jevnt fordelt utover. At det var tilløp til klappsalver etter førstesatsen, er for så vidt forståelig. For Sigurd Slåttebrekk spilte den så fysisk og muskuløst at den nesten krevde en spontan publikumsrespons. Gjennom hele resten av verket imponerte han med en klar og rolig tolkning, men først og fremst med sin understreking av den nesten slagverksaktige karakteren som klaverstremmen av og til har. Tilsynelatende hadde han noe mindre sans for den lyriske drømmende karakteren i andresatsen og i det langsomme stykket i tredjesatsen.

I Bergen er det Grieg-år hvert år. Og vi kjenner BFOs tolkning av konserten ganske godt. Derfor er det alltid interessant å høre hvordan andre orkestre løser oppgaven. Ole Kristian Ruud og Stavanger Symfoniorkesters versjon sto klart og tydelig med fine lyriske stemninger, men hadde ikke det store suget og løftet som BFO kan skape på en god dag. Pluss at tredjesatsen var noe mer turbulent enn godt var. 

Til gjengjeld var stavangerne på hjemmebane i de to Geirr Tveitt-verkene som omkranset Griegkonserten. Ole Kristian Ruud og orkestret har innspilt Tveitt på plate for BIS, og det er tydelig at dette er musikk de kjenner fra innsiden. De startet med et par burleske stykker fra orkesterversjonen av Hundrad Hardingtonar (op. 151). Og etter pausen var det da duket for Tveitts første symfoni som ble fremført forbildelig stramt. Verket er umiskjennelig Tveitt, med polyrytmiske partier og skeive, kontrapunktiske linjer og med en flott instrumentasjon som utnytter hele orkestrets klangpalett. Og det er også umiskjennelig Tveitt i og med at han hele tiden tar andre veier enn dem man umiddelbart ville forvente. Men Ruuds og stavangerne fikk alle disse egensindige utfluktene til å virke logisk og innlysende. Satsbildet sto skarpt og klart gjennomlyst. Og sistesatsen som lett kan bli veldig tung, hadde både snert og oppdrift.

Ikke bare for spesielt interesserte

Bergens Tidende, 07.05.2008

Fartein Valen

The Orchestral Music, Volume 1

Elise Båtnes, Fiolin

Stavanger Symfoniorkester dirigert av Christian Eggen

BIS

Sterk, selvstendig modernistisk musikk med internasjonal orientering, renset for nasjonale referanser

Bråket omkring Fartein Valens musikk startet tidlig. Tonene hans driver omkring uten mål og med, opp og ned som «maneter i grumset vand», det hele virker «pinlig, flaut, latterlig», skrev en konservativ kritiker i 1923. Senere ble Valen skyteskive for sterke nasjonalistiske krefter. Og selv om han med tiden vant stor anerkjennelse internasjonalt, fikk han aldri en sentral plassering i norsk musikkliv. I utlandet omtales han ofte som den viktigste norske komponisten i det 20. århundre; i Norge anses han fremdeles som et anliggende for spesielt interesserte.

Nå har det svenske plateselskapet BIS tatt et prisverdig initiativ og er begynt å utgi orkestermusikken hans. Den første platen i serien starter med tre kortere verk fra tidlig på 1930-tallet og slutter med hans Symfoni No.1, Op.30, fra 1939 og fiolinkonserten, Op.37, fra 1940. Når man lytter til disse verkene, er det ikke vanskelig å forstå de gamle konfliktene: Dette er sterk, selvstendig modernistisk musikk med internasjonal orientering, renset for nasjonale referanser. På den andre siden er det vanskelig å skjønne hvorfor det fremdeles er god latin i hjemlige kretser å beskrive Valens musikk som trang, asketisk, blodfattig, nerdet, fortenkt osv.

Anekdoten forteller at Valen begynte arbeidet med sin første symfoni etter å ha hørt Bruckners første i radioen. Det virker troverdig. For vel er for eksempel symfonien og fiolinkonserten stort anlagte, polyfone verk skrevet etter alle den kontrapunktiske kunstens regler, men når de fremføres av Stavanger symfoniorkester og Christian Eggen hører man også at dette er personlig formet musikk i forlengelse av den senromantiske tradisjonen med flott, ekspressiv orkesterklang og store dynamiske bevegelser gjennom satsene.

Christian Eggen har drevet kildekritiske studier og revidert en del av partiturene. Men det er nok ikke bare av den grunnen at musikken høres så frisk og ny ut. Stavanger symfoniorkester har en stor del av æren. Pluss ikke minst Elise Båtnes som med sin glassklare, høyspente tolkning demonstrerer at Fartein Valens fiolinkonsert tåler å sammenliknes med Alban Bergs og Arnold Schönbergs bidrag til genren.