Musikalsk ekstase

Bergens Tidende, 01.06.2021

Festspillene i Bergen
Verk av Fartein Valen, Lasse Thoresen og Edvard Grieg
TrondheimSolistene
Geir Inge Lotsberg, kunstnerisk leder
Ragnhild Hemsing, fiolin, fele
Håkonshallen

På TrondheimSolistenes festspillkonsert i Håkonshallen lørdag kveld ble det spilt musikk av norske komponister i spennet fra Edvard Grieg til Lasse Thoresen – og musikk som på flere interessante måter belyste spørsmålet om «det norske» i norsk musikk.

Det startet med «Legende», Fartein Valens aller første verk, skrevet og utgitt i 1908. Verket var riktignok opprinnelig skrevet som en komposisjon for soloklaver, men i Håkonshallen fikk vi det i en versjon for strykeorkester, fint orkestrert av Tore Martinsen.

«Legende» er en lang sats i blussende, senromantisk stil, skrevet før Valen brøt opp og gjorde seg til radikal, europeisk modernist. I strykerversjonen tok TrondheimSolistene godt vare på de kantede ytterdelene i femdelt takt og spesielt fikk de den Brahms-inspirerte midtdelen til å gløde.

Det var ekstase i denne versjonen av Valens musikk. Og mer ekstase skulle det bli. For etter «Legende» fikk vi Lasse Thoresens «Skyggers drøm». Han skrev verket til TrondheimSolistene som urfremførte det i 2019. Siden har han  revidert det slik at konserten lørdag kveld – ifølge Geir Inge Lotsberg, TrondheimSolistenes kunstneriske leder–  egentlig var enda en urfremføring.

Det er mange ulike bølger og strømmer og inspirasjoner som løper sammen i «Skyggers drøm». Det er lange, kontante musikalske linjer og store dissonante eksplosjoner. Og innimellom hører vi plutselig stumper av noe melodisk materiale som kan minne om folketoner. TrondheimSolistene la alt dette sammensatte materialet frem og fikk verket til å henge sammen i en sterk, engasjert tolkning. Stor applaus – og fremkallelse av komponisten som selv var til stede i salen.    

Etter norsk 2000-talls musikk gikk vi langt tilbake i tid, tilbake til Ibsens «Peer Gynt» og til Griegs scenemusikk fra 1876 – med fiolinisten og felespilleren Ragnhild Hemsing som guide.

Hemsing har nylig utgitt en plate der hun spiller fele i kammermusikalske arrangementer av kjente norske komposisjoner fra 1800-tallet. Sammen med TrondheimSolistene fortsetter hun dette arbeidet og legger nå fiolin- og felestemmer inn over orkesterversjonene av Griegs kjente og kjære stykker.

I Håkonshallen demonstrerte hun til innledning at temaet i Griegs berømte «Morgenstemning» i virkeligheten er basert på de tonene man får frem når man knipser på hardingfelens understrenger.

Og så gikk det løs – med «Morgenstemning», med «Anitras dans» og med alle de andre stykkene fra Griegs Peer Gynt-suiter. Men også med «Halling» og «Springar» – de korte folkemusikalske innslagene som inngikk i den opprinnelige scenemusikken.   

Grieg var ikke selv fornøyd med musikken sin. Han likte enkelte deler – som for eksempel «Solveigs sang». Men ikke det meste annet. «I Dovregubbens hall» kunne han «bokstavelig talt ikke tåle å høre på», den klinger av kukaker og norsk selvgodhet, skrev han til en bekjent.

Kanskje han hadde skiftet mening om innslagene av norske folketoner i «Peer Gynt» hvis han hadde hørt konserten med Ragnhild Hemsing. Og ikke minst hennes avsluttende, ekstatiske versjon av «I Dovregubbens hall».

Fartein Valens metode

Bergens Tidende, 21.05.2014

Fartein Valen

On the path to his modernism

Simax 

Underveis til modernismen

Den tiden er forbi da det var umulig å oppdrive en eneste innspilling av Fartein Valens musikk. I de siste årene er det kommet plater med symfoniene, strykekvartettene, de store korverkene og mye mer. Og nå begynner musikere og plateselskaper å vende blikket bakover mot hans aller tidligste verk.

Da Hansakvartetten i 2012 utga Valens strykekvartetter på platemerket 2L, tok de med en unummerert kvartett fra årene omkring 1910. Nå får vi høre den igjen, denne gang på Simax, fremført av Tor Johan Bøen og Per Kristian Skalstad på fioliner, Bénédicte Royer på bratsj og Johannes Martens på cello.

Det er veldig opplysende å sammenligne disse to innspillingene. De demonstrerer hvor stort tolkningsrom det faktisk er i Valens musikk.

Den unummererte strykekvartetten ligger i den senromantiske tradisjonen, men det er mye som peker fremover mot den senere Valen – blant annet den utvidede harmonikken og den selvstendige stemmeføringen. Hansakvartetten velger generelt langsomme tempi, stemmene er omhyggelig formet, satsbildet står klart og tydelig.  Bøen og hans folk spiller noe raskere, i alle fall livligere, nesten lekende. Valen er kanskje ikke den komponisten du umiddelbart forbinder med musikalsk humor, men på Simax-platen klinger scherzoen i andre sats faktisk muntert og ertende.     

De to innspillingene understreker forskjellige momenter i musikken, men at begge er gode Valen-tolkninger, er det ingen tvil om. Musikkhistorisk interesserte vil kanskje mene at Bøen-kvartettens versjon har et lite fortrinn. For de spiller faktisk en hel sats mer enn Hansakvartetten! I Valens manuskript er det tre satser, men den tredje er ufullendt, den slutter med skisser og utkast. Hansa-kvartetten tok bare med de ferdige satsene, mens Bøen-kvartetten spiller rubbel og bit og avslutter tredjesatsen – temmelig abrupt – med noen takter som visst ikke stammer fra Valen selv.

Valens fiolinsonale, opus 3, som er skrevet noen år senere enn kvartetten, beveger seg fremdeles i det senromantiske landskapet. På Simax-platen får vi den i en fin, blomstrende tolkning av Tor Johan Bøen med Valen-eksperten Einar Henning Smebye ved klaveret. 

Platen følger Valen «på veien til hans modernisme». I strykekvartetten og fiolinsonaten var han fremdeles underveis, men gjennom de neste mange årene utviklet han det han omtalte som «den nye methode», en personlig farget, dissonantisk modernisme basert på klassiske kontrapunktiske prinsipper og teknikker. Gjennombruddet for «hans modernisme» kom med Trio, op. 5, som ble uroppført i 1931. På Simax-platen blir den spilt av Einar Henning Smebye og Tor Johan Bøen sammen med cellisten Johannes Martens.

Den bergenske Valentrioen som innspilte samme verket for plateselskapet Lawo for et par år siden, understreket sammenstøtene og dissonansene, men også kontinuiteten bakover slik at verket av og til kunne høres nesten romantisk ut. Simax-trioens tolkning er annerledes krass og røff – og vel ikke så gjennomarbeidet. Her er trøkk og energiske linjer, her er skarpe dissonanser, men også av og til en litt sprikende klang som ikke virker helt overbevisende.

Overskudd

Bergens Tidende, 12.03.2013

Valen, Egge, Hvoslef

Valen Trio

Lawo

Triomusikk i autoritative tolkninger  

Det har nærmest vært Fartein Valen festival på platemarkedet i det siste. Først Hansakvartetten med strykekvartettene, så Det norske Solistkor med diverse vokalmusikk. Og nå klavertrioen (op. 5) spilt av Bergensensemblet som bærer Valens navn – John Ehde (cello), Einar Røttingen (klaver), Ricardo Odriozola (violin). «Vårt hjemlige publikum er neppe modent nok til å kunne vurdere en enestående fremtoning som Fartein Valen», skrev Harald Sæverud en gang på 1930-tallet. Men tiden har arbeidet for Valens musikk. Den har funnet sitt publikum. Ikke minst fordi det etter hvert er dukket opp musikere som forstår å yte verkene full rettferdighet. Slik Valen Trio gjør det på denne fine platen. Alt er på plass. Her er den strenge linjeføringen og de skarpe dissonansene vi forventer å finne i Valens musikk, men her er også musikalsk overskudd, en uvant frihet og spontanitet i tolkningen som skaper en nesten romantisk stemning i largoen og en dirrende, dramatisk intensitet i de raske satsene. Platen rommer i tillegg interessante urfremføringer av Valen-eleven Klaus Egges trio (op. 14) fra 1940 og Ketil Hvoslefs friske Trio fra 2010.

Brytninger

Bergens Tidende, 26.02.2013

Refractions

Grete Petersen, dirigent

Det norske Solistkor

Oslo Sinfonietta og Kringkastingsorkestret

BIS

Klarhet og ulastelig klang. Kormusikk av Fartein Valen og europeiske åndsfrender

Dirigenten Grete Pedersen og Det Norske Solistkor har vært i platestudiet og spilt inn Refractions, «brydninger», en rekke utsøkte tolkninger av Fartein Valens kompliserte vokalmusikk. De to Brorson-motettene, «Hvad est du dog skjøn» (1930) og «Kom regn fra det høie» (1936-37), blir fremført med sikker linjeføring og imponerende klarhet i de brutte, dissonante passasjene. Det er også tidligere verk på platen, blant annet «Ave Maria»(op. 4) fremført med Berit Norbakken Solset som klokkeklar, lysende solist. Solset er også solist i «Der 121. Psalm» (1911) som her fremføres i originalversjonen for kor og orkester – og som visse steder har en nesten skremmende ekspressivitet. På platen er det i tillegg korte vokalverk av Valens europeiske åndsfrender Anton Webern og Alban Berg. De musikalske forbindelsene mellom Valen og franske Olivier Messiaen er kanskje vanskeligere å høre. Men de to fargesprakende Messiaen-verk som er med på «Refractions» blir fremført med samme klarhet og ulastelige klang som alle de andre verk på platen.   

Valens egen vei

Bergens Tidende, 12.02.2013

Fartein Valen: String quartets

Hansakvartetten

2L 

Imponerende utgivelse av Fartein Valens musikk for strykere

«Det sidste og egentligste kan man jo ikke lære og egentlig lærer mange kun ved sin egen erfaring, ikke ved andres theorier» – skrev Fartein Valen høsten 1911 i et brev til vennen Otto Lous Mohr. Valen var kommet til Berlin for å studere komposisjon på den kongelige musikkhøgskolen, men han var ikke fornøyd, verken med undervisningen eller med seg selv. «Saa nu synes jeg, jeg maa gaa min egen vei; engang maa man jo tage ansvaret selv», konkluderte han i brevet.

Han gjorde alvor av det. Han sluttet på høgskolen og begynte en lang periode med selvstudier. Og valgte sin egen vei, en vei som førte inn i samtidens musikalske modernisme, men også tilbake til Bach og til den polyfone musikkens røtter. Resultatet ble et av det 20. århundres mest personlige, mest særegne musikalske universer. At viktige deler av veien ble til mens han arbeidet med kammermusikalske problemstillinger, det demonstrerer Hansakvartetten med denne nye, imponerende utgivelse.

Kronologisk sett starter det med en ufullendt strykekvartett fra Berlin-tiden. Opprinnelig skulle den ha hatt fire satser, men Valen gjorde visst bare to ferdig, i alle fall er det bare bevart to satser i renskrift. Det er tett, velskrevet musikk, formulert i et tidstypisk, seinromantisk tonespråk – men man merker allerede her at noe er ved å skje, at noe nytt presser seg frem under den tradisjonelle harmoniske og melodiske overflaten.  

De neste mange årene arbeidet Valen med å dra disse underliggende spenninger og konflikter frem i lyset. Etter hvert fant han sin egen stemme, blant annet ved å skrive korte sanger med klaverakkompagnement. Tre av dem er med på platen, tre sanger (op. 6) til tekster av Goethe. De blir vakkert og sikkert fremført av Hilde Haraldsen Sveen som ikke alene løser musikkens store tekniske utfordringer, men også klarer å formidle tekstenes følelsesmessige innhold.

Hansakvartetten akkompagnerer Sveen med en transkripsjon av klaverstemmen som opprinnelig ble skrevet til en konsert i 1932. Det var på denne konserten at publikum fikk høre Valens første større verk i den nye stilen, hans strykekvartett nr. 1 (op. 10) fra slutten av 1920-tallet. Den andre kvartetten (op. 13) er skrevet et par år senere, men ble først urfremført etter krigen.

Med disse to kvartettene er vi fremme ved den nye platens sentrale verk. Her hører vi Valens karakteristiske stil, hans «dissonerende polyfoni», i full og fri utfoldelse. Han bruker klassiske satsformer – sonate, fuga, rondo osv. – men fyller formene med kvasse melodilinjer som møtes i stadige konfrontasjoner og kollisjoner. Hansakvartetten legger dette materialet frem, klart og tydelig, uten forsøk på å glatte ut eller å dempe konfliktene. De tegner opp stemmevevet med knivskarp presisjon og får Valens rå dissonanser til å gnistre og funkle. Og demonstrerer at Valen hadde rett når han snakket om at atonal musikk kan romme «l’altra beltá», en annen, annerledes skjønnhet.

Den annen skjønnhet

Bergens Tidende Morgen, 02.02.2012

L’Altra Beltà

Annabel Guaita, klaver

Lawo

Opplysende, imponerende plate som setter Fartein Valens musikk på plass i den europeiske konteksten

«Bortsett fra Grieg og et par av Svendsens mer populære stykker, er det for øyeblikket meget litt norsk musikk tilgjengelig på plate», skrev en av tidsskriftet Gramophones anmeldere i 1965. Og nevnte blant annet at det bare var mulig å få tak i en enkelt plate med musikk av Fartein Valen.

I dag, et halvt århundre senere, er store deler av den norske musikkhistorien gitt ut. Også Fartein Valens musikk. Når det gjelder klaververkene hans, finnes det nå hele to komplette utgivelser. Robert Rieflings pionerinnspilling fra 1980 og Einar Henning Smebyes fra 2005.

Fartein Valen er også hovedpersonen på L’Altra Beltà, den fine platen som bergenske Annabel Guaita nettopp har gitt ut. I dette tilfellet er det ikke det komplette klaververket som vises fram. Guaitas prosjekt dreier seg om å tolke Valen inn i den rette europeiske konteksten ved å spille noen av hans sentrale klaverkomposisjoner opp mot verk av Arnold Schönberg, Alban Berg og Anton Webern.

At Valen er den eneste nordiske komponisten som bør nevnes i samme åndedrag som disse tre frontfigurene fra den andre wienerskolen – det kan man lese i de fleste musikkhistoriske oversikter. På Guaitas opplysende og imponerende plate kan man helt konkret høre hvorfor.

Hun framhever de ekspresjonistiske momentene i Valens musikk ved å spille hans Fire klaverstykker (op. 22) i sammenheng med Schönbergs Sechs kleine Klavierstücke (op. 19), og hun understreker de konstruktivistiske tendensene ved å matche hans to preludier (op. 29) med det første av Schönbergs Fünf Klaverstücke (op. 23). Hun lar Bergs senromantiske Sonate kaste uventet skrålys inn over Valens mye senere Intermezzo (op. 36). Og hun får interessante kontraster fram når hun lar Valens Variasjoner (op. 23) følge etter Weberns strenge, komprimerte Variationen für Klavier (op. 27). 

L’Altra Beltà er en intelligent konstruert utgivelse med en sammenstilling av verk som demonstrerer musikalske slektskaper og korrespondanser på kryss og tvers mellom fire komponister og tre tiår. Men det mest imponerende med platen er likevel framførelsen av musikken. Disse verkene er tidligere ofte blitt spilt saklig, tørt og skarpt, med vekt på linjeføring og konstruktivistiske momenter. Guaita har derimot forsøkt å gå bakover og så å si gjenskape datidens mer ekspressive spillestil. Resultatet er blitt en fintmerkende tolkning preget av sterke dynamiske kontraster og – frem for alt – en helt overdådig, glødende, funklende klangrikdom.

«Når en gripes av den atonale musikken opplever man det som Michelangelo kalte for l’altra beltá, den annen skjønnhet» – sa Fartein Valen en gang i et intervju. Når man lytter til Annabel Guaitas plate, skjønner man hva han mente. 

Ruvende

Bergens Tidende, 26.08.2009

Inspired by Bach

Anders Eidsten Dahl, orgel

Lawo

Det beste kommer til sist

Organisten Anders Eidsten Dahl gjemmer det beste til sist. Helt på tampen av platen presenterer han Fartein Valens samlede produksjon for orgel, nærmere bestemt to korte verk fra 1939, op. 33 og 34, som ikke tidligere har vært innspilt på cd – og som er hele platen verdt. Egentlig er dette typisk Valen-musikk med strenge mønster av linjer og motiver som forfølger og speiler hverandre og samler seg i skarpe dissonanser. Men samtidig virker musikken forunderlig annerledes og overdådig på grunn av den uvante, ruvende orgelklangen. Her er det bare å skru volumknappen helt opp og gi naboene en støkk. Og så hvile ørene i avslutningsnummeret, en liten, vakker nyoppdaget koralfantasi av Bach. Eidsten Dahl spiller både Bach og den Bach-inspirerte Valen med klar, sikker linjeføring, robust klang og flott fargelegging. På resten av platen er tittelens Bach-inspirasjon noe mindre tydelig. Og at Robert Schumanns småstykker for pedalflygel og Arne Eggens stort anlagte «Ciaconna» fra 1917 virker tunge og grøtete, er helt sikkert ikke Anders Eidsten Dahls skyld.

Flott og fargerikt

Bergens Tidende, 23.04.2009

Verker av Mozart og Fartein Valen

Siri Torjesen, sopran

Christian Eggen, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Opplivende møte mellom Mozart og Fartein Valen

Det skulle ha vært unge, norske sangere i Grieghallen i går kveld. Vi skulle ha hørt den nasjonale delen av Dronning Sonjas Musikkonkurranse. Men arrangementet var avlyst. Årsak? Manglende finansiering fra sponsorer og private bidragsytere. Kanskje det var den internasjonale finanskrisen som rammet oss? Uansett: Dette var synd for de unge sangtalentene som nå må prøve å bli opptatt direkte til den internasjonale delen av konkurransen. Vi andre klarer oss nok. For vi fikk som erstatning en flott, opplivende konsert der BFO og dirigenten Christian Eggen fremførte det programmet de skal spille på Valen Festivalen i Haugesund i morgen.

Det sier seg selv at det ble mye musikk av Fartein Valen denne kvelden. Til innledning fikk vi det korte, intense orkesterstykket «La Isla de las Calmas» (op. 21) – fremført med klar markering av det kontrapunktiske stemmevevet i treblåsere og dype strykere, mens fiolinene her i begynnelsen av kvelden slet en del med å få klangen i vater. Senere ble det eksempler på Valens orkestersanger med sopranen Siri Torjesen som solist. Først de to tonesettingene av Goethes Mignon-dikte fra Vilhelm Meister (op.7), og etter pausen en inderlig og gripende tolkning av Valens Ave Maria (op. 4) med Torjesens imponerende, ekspressive stemme svevende høyt over orkestret. 

Å sette Bach-entusiasten Valen opp mot Mozart virker ikke umiddelbart som et innlysende grep. Men i praksis fungerte denne uventede sammenkoplingen overraskende godt. Ikke bare på grunn av de store kontrastene mellom Valens senromantiske oppbruddsmusikk og Mozart elegante Wienerklassikk, men også, og først og fremst, fordi samtidsdirigenten Christian Eggen viste seg å være en eminent Mozart-fortolker. Vi merket det allerede i hans tolkning av Eine kleine Nachtmusik før pausen – der det var gode tempovalg med energi og løft i de raske satsene og inderlige sukk i menuettens trio-del. Og da konserten sluttet med en fargerik og spenstig fremføring av den dramatiske Haffner-symfonien, var vi helt overbevist.  

Årets plate

Bergens Tidende, 30.12.2008

Hva kommer jeg til å huske fra dette plateåret? At András Schiff avsluttet sin serie med Beethovens klaversonater? At Stavanger Symfoniorkester utga to bind med Fartein Valens orkestermusikk? At Hilary Hahn spilte Schönbergs fiolinkonsert? Jo visst, men også – og først og fremst – at Matthias Goerne startet en ny serie med Schubert-sanger på harmonia mundi. Hvorfor er da dette så spesielt? Finnes det ikke tilstrekkelig med Schubert-tolkninger på markedet? Vel, for det første er det en sensasjon at vi nå kan se frem til endelig å få tidens førende baryton skikkelig dokumentert på plate – de siste mange årene har Goerne vært kontraktmessig lenket til plateselskapet Decca som stort sett har neglisjert ham. For det andre er Goerne ikke bare en stor sanger, han er en helt unik fortolker av den tyske liedtradisjonen – hans fraseringsevne og hans tekstforståelse får de fleste andre som har forsøkt seg i dette repertoaret, til å virke påfallende svake og kraftløse. Så, jo da, verden trenger hans, nettopp hans, Schubert-tolkninger.

Ikke bare for spesielt interesserte

Bergens Tidende, 07.05.2008

Fartein Valen

The Orchestral Music, Volume 1

Elise Båtnes, Fiolin

Stavanger Symfoniorkester dirigert av Christian Eggen

BIS

Sterk, selvstendig modernistisk musikk med internasjonal orientering, renset for nasjonale referanser

Bråket omkring Fartein Valens musikk startet tidlig. Tonene hans driver omkring uten mål og med, opp og ned som «maneter i grumset vand», det hele virker «pinlig, flaut, latterlig», skrev en konservativ kritiker i 1923. Senere ble Valen skyteskive for sterke nasjonalistiske krefter. Og selv om han med tiden vant stor anerkjennelse internasjonalt, fikk han aldri en sentral plassering i norsk musikkliv. I utlandet omtales han ofte som den viktigste norske komponisten i det 20. århundre; i Norge anses han fremdeles som et anliggende for spesielt interesserte.

Nå har det svenske plateselskapet BIS tatt et prisverdig initiativ og er begynt å utgi orkestermusikken hans. Den første platen i serien starter med tre kortere verk fra tidlig på 1930-tallet og slutter med hans Symfoni No.1, Op.30, fra 1939 og fiolinkonserten, Op.37, fra 1940. Når man lytter til disse verkene, er det ikke vanskelig å forstå de gamle konfliktene: Dette er sterk, selvstendig modernistisk musikk med internasjonal orientering, renset for nasjonale referanser. På den andre siden er det vanskelig å skjønne hvorfor det fremdeles er god latin i hjemlige kretser å beskrive Valens musikk som trang, asketisk, blodfattig, nerdet, fortenkt osv.

Anekdoten forteller at Valen begynte arbeidet med sin første symfoni etter å ha hørt Bruckners første i radioen. Det virker troverdig. For vel er for eksempel symfonien og fiolinkonserten stort anlagte, polyfone verk skrevet etter alle den kontrapunktiske kunstens regler, men når de fremføres av Stavanger symfoniorkester og Christian Eggen hører man også at dette er personlig formet musikk i forlengelse av den senromantiske tradisjonen med flott, ekspressiv orkesterklang og store dynamiske bevegelser gjennom satsene.

Christian Eggen har drevet kildekritiske studier og revidert en del av partiturene. Men det er nok ikke bare av den grunnen at musikken høres så frisk og ny ut. Stavanger symfoniorkester har en stor del av æren. Pluss ikke minst Elise Båtnes som med sin glassklare, høyspente tolkning demonstrerer at Fartein Valens fiolinkonsert tåler å sammenliknes med Alban Bergs og Arnold Schönbergs bidrag til genren.

Skremmende intensitet

Bergens Tidende, 05.04.2006

Fartein Valen

Complete Piano Works

Einar Henning Smebye, klaver

Arena

Einar Henning Smebye spiller Valen

Her er alle Fartein Valens komposisjoner for soloklaver samlet på to cd’er. Det er en utgivelse man bare må ha i platesamlingen. Ikke kun fordi den fyller et musikkhistorisk hull. Men først og fremst fordi den inneholder så mye god musikk. Det starter med senromantiske ungdomsverker fra begynnelsen av 1900-tallet, og deretter følger vi Valen på veien inn i modernismen helt frem til de siste særpregede komposisjonene fra begynnelsen av den andre verdenskrigen.     

Einar Henning Smebye er formentlig den pianisten som kjenner denne veien og disse verkene best. Når han spiller dem, glemmer man alle mytene om den tørre, strenge komponisten fra Valevåg. Smebye får selv de mest uforsonlige verkene til å folde seg ut og stråle med en nesten skremmende intensitet.

Hvorfor det skulle gå ni år fra han spilte inn denne fantastiske musikken til den kom ut på plate, kan man bare undre seg over. 

Spennvidde

Bergens Tidende, 31.01.2006

Bach, Schönberg, Valen

Bergen Domkantori

Bergen Digital

Frå ottesong til elveleik

Kormusikk av Eivind Groven

Bergen Domkantori

Bergen Digital

To ny plater med Bergen Domkantori

Tar vi Bergen Domkantori for gitt? Er vi tilbøyelige til å glemme at vi i denne byen har et kor i det absolutte toppsjiktet? Kanskje det. Men da er det bare å sette en av disse nye platene på cd-spilleren og la seg blåse overende. Av den store, flotte klangen. Av den knivskarpe artikulasjonen. Av den klare linjeføringen.  Og av den imponerende spennvidden i repertoaret. 

På den ene platen trekker Magnar Mangersnes og koret en interessant musikkhistorisk linje fra Bachs kjente «Jesu, meine Freude» (BWV 227) frem til Fartein Valens dissonante motetter fra 1930-tallet. Og setter i tillegg Valens tidlige korverk «Der Psalm 121» fra 1911 opp i en tankevekkende konstellasjon med Arnold Schönbergs «Friede auf Erden», et senromantisk verk skrevet før det store spranget ut i det atonale.

På samme tid som Valen eksperimenterte med avansert, komplekst linjespill i motettene sine, skrev Eivind Groven korverk basert på norsk folketone. På den andre platen presenterer Mangersnes og koret et utvalg av Grovens verker fra 1930-tallet og senere. Platen tegner et interessant bilde av Groven som komponist i spennet mellom tradisjon og personlig uttrykk. Det er snakk om 16 relativt korte verk – som man nok skal høre i små porsjoner. Spiller man dem i et strekk, blir de litt for enslydende og ensformige.

Begge platene er utstyrt med informative teksthefter.

Musikalsk slektskap

Bergens Tidende, 02.06.2005

Verk av Schönberg og Valen
Florian Kellerhals (fiolin), Hjalmar Kvam (cello), Nils Henrik Asheim (klaver), Vidar Austvik (fløyte) og Håkon Vestly (klarinett).

Festspillene

Troldhaugen

Fartein Valen møter Arnold Schönberg på Troldhaugen

Det ble spilt samtidsmusikk i Troldsalen på torsdag. Riktignok var verkene skrevet mellom 1907 og 1935. Likevel virket musikken høyst levende og nåtidig. Sterk og radikal i uttrykket. Kompromissløs på en måte som får mye av vår tids musikk til å virke blek og konfliktsky. Men så var det da også verk av Fartein Valen og Arnold Schönberg det dreidde seg om. Komponisten og pianisten Nils Henrik Asheim hadde sammensatt et interessant, tankevekkende program som han fremførte sammen med medlemmer av Stavanger Symfoniorkester under ledelse av fiolinisten Florian Kellerhals.

Det er mye som forbinder Valen og Schönberg: De har et felles utgangspunkt i senromantikken. De er begge lidenskapelig opptatt av kontrapunktiske former. De bryter begge med den høyspente ekspressionismen og tar spranget inn i en uviss, atonal framtid. Alt dette er velkjent. Det fine med torsdagens konsert var at man her faktisk fikk demonstrert slektskapet, ikke som musikkhistorisk pensum, men som klingende musikk. Slik at man formelig kunne høre forbindelseslinjene avtegne seg i luften – mellom Schönbergs Sechs Klavierstücke op. 19 og Valens Fire klaverstykker op. 22, og mellom de to oppbruddsverkene, Schönbergs Kammersinfonie nr. 1, op. 9, spillet i Anton Weberns transkripsjon, og Valens Trio, op. 5.

Spesielt de to siste verkene fikk en overbevisende sterk og temperamentsfull fremførelse. Asheims transkripsjon for kvintett av Valens orkesterverk Nenia, op. 18 virket derimot litt for spinkel og sprikende i uttrykket. Dessuten bør det vel for god ordens skyld bemerkes at det ikke – absolutt ikke – var noen god ide å la Florian Kellerhals spille fiolinminiatyrer skrevet av Asheim inne mellom satsene i Schönbergs Sechs Klavierstücke og Valens Fire klaverstykker. Selv i disse postmoderne samplingtider gjelder prinsippet om «droit morale» fremdeles. Det er fremdeles grenser for hva man kan tukle med. Moralske grenser. Og kunstneriske.

Norsk kveld

Bergens Tidende, 22.10.2004

Verk av Valen, Halvorsen og Saint-Saëns

Pascal Rogé, klaver

Dirigent: Ingar Bergby

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Fartein Valen og Johan Halvorsen i sentrum.

Det er prisverdig at Bergen Filharmoniske Orkester setter tre av Fartein Valens tonedikt på programmet en regnfull torsdagskveld i oktober. Valens musikk spilles temmelig sjeldent i våre konsertsaler – uansett at han er en særegen, dypt personlig stemme i norsk musikkliv, og en komponist det er naturlig å nevne i samme åndedrag som Schönberg, Webern og andre av de fremste representantene for den musikalske høymodernismen.  

At Valen spilles sjeldent, betyr blant annet at det ikke er noen sammenhengende tolkningstradisjon å støtte seg på for dirigent og orkester. Det merket man under torsdagens fremførelse. BFOs og Ingar Bergbys tolkning var lojal og engasjert, men også veldig bokstavelig, uten det overskuddet som er nødvendig for å presse Valens høystemte, høyspente musikk ut over den siste grensen mot ekstasen. I tillegg sto tonediktenes gjennomsiktige, kontrapunktiske satsbilde av og til temmelig uklart, og det var en del balanseproblemer seksjonene imellom.

Johan Halvorsens Symfoni nr. 2 spilles også sjeldent. Men her var BFO på tryggere grunn. At denne symfonien er skrevet i 1924, bare ti år før Valens tonedikt, merker man ikke. Dette er et verk som er fast forankret i 1800-tallets romantiske tradisjon. En kort, fyndig symfoni i fire satser – kontant, direkte musikk uten store pretensjoner, skrevet med den solide håndverkers fornemmelse for faget sitt. Tolkningen var entusiastisk, med vittige momenter i den «amabile» tredjesatsen. Men også her med en del balanseproblemer: overstyrte messingblåsere og en temmelig rå strykerklang.  

Kveldens utenlandske bidrag var enda et konservativt, tilbakeskuende verk: Camille Saint-Saëns femte klaverkonsert. Men med Pascal Rogé som solist var vi i det beste selskap. Han er trolig den pianisten i hele verden som kjenner dette verket best. Saint-Saëns sa en gang at «den som ikke føler absolutt glede over en enkel rekke velkonstruerte akkorder, er ikke virkelig glad for musikk». Virtuose Pascal Rogé argumenterte godt for dette synspunktet.

I minneåret for Fartein Valen

Bergens Tidende Morgen, 30.11.2002

Verk av Valen, Haydn og Brahms

Arve Tellefsen, fiolin

Eivind Aadland, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Arve Tellefsen med sterk tolkning av Fartein Valens fiolinkonsert

Det er ikke mye Fartein Valen man har hørt i Grieghallen i år. Enda det er 50 år siden han døde. Og enda han er den eneste norske komponisten som i internasjonale sammenhenger nevnes i samme åndedrag som Schönberg og de andre store modernistene. Fint altså at BFO her på tampen av minneåret oppfører fiolinkonserten fra 1940, et av Valens mest betydelige verker. Og fint at det ble med Arve Tellefsen som solist. Han kjenner dette verket ut og inn, har spilt det inn på plate for et par år siden. Og ga oss torsdag kveld en sterk, intens tolkning hvor han dekket hele Valens uttrykksregister fra inntrengende klagesang, over fortvilt bønn, til resignasjon og avklaring.

Etter denne konsentrerte, inderlige musikken fulgte, temmelig utradisjonelt, enda en fiolinkonsert - Haydns første. Som formentlig var satt på programmet som terapi for innbitte Tellefsen-fans. De pleier som kjent å bli opprørte og utrøstelige når han spiller modernistisk musikk. Og Haydns første fiolinkonsert er, om ikke annet, et verk for den som trenger noe å roe seg ned på. Elskverdig, upretensiøs musikk, wienerklassisk metervare uten dikkedarer. Så langt fra Valen som det nesten går an å komme.

Etter pausen var dirigenten Eivind Aadland alene med BFO i Brahms’ 3. symfoni. Der det var svare problemer allerede i åpningen. Når Brahms setter strykerne inn i tredje takt etter de to lange blåserakkordene, er det meningen at musikken skal rive seg løs, løfte seg og sveve til himmels. Denne kvelden var det ingen oppdrift å spore, verken her eller i verket som helhet. Aadland holdt seg konsekvent på bakken med en merkelig stiv tolkning der musikken nærmest ble bokstavert takt for takt. Musikerne spilte allting nydelig og korrekt. Og også tempovalgene var gjennomgående korrekte. Allikevel ble dette aldri Brahms. For det ble aldri bredde og spenst i musikken, aldri det store suget og de lange linjene som er Brahms’ karakteristiske signatur som symfoniker.

Til bristepunktet

Bergens Tidende Morgen, 25.11.1998

Verk av Schönberg, Valen og Sjostakovitsj

Marit Osnes Aambø, mezzosopran

Einar Henning Smebye

Troldsalen

Musikalske veier gjennom det 20. århundret

Anmeldelser skrives når konserten er slutt, når musikerne er reist hjem, når det hele er forbi. Post festum. Slik er det bare. Allikevel ønsker anmelderen av og til han kunne skrive med tilbakevirkende kraft, at han kunne slå på tromme og rope: Kom, kom, hør på dette! Slik var det i hvert fald med søndagens Autunnale-konsert i Troldsalen. Vi var bare en liten handfull mennesker samlet en regntung ettermiddag for å høre Marit Osnes Aambø og Einar Henning Smebye, men salen burde vært stappfull. For dette var en konsert som ga både utsyn og perspektiv – over europeisk kultur, over norsk musikk, over det århundret som nå går mot slutten.

«Kunst kommer ikke av 'å kunne', men av 'å være nødt til'», skrev Arnold Schönberg i 1911. Og karakteriserte dermed den kunstneriske praksis som f.eks. manifesterte seg i hans «Buch der hängenden Gärten», op. 15, en sangsyklus fra 1908-09 bygget over Stefan Georges ekstatisk overspente lyrikk. I Marit Osnes Aambøs imponerende tolkning av dette verket merket man, nesten fysisk, hvordan musikken drives frem av indre nødvendighet, hvordan uttrykket spennes til bristepunktet slik at det til slutt sprenger alle kjente musikalske rammer. Det var overbevisende rå kraft i Aambøs store utladninger og en nesten åndeløs sårhet når hun blendet stemmen ned på grensen til Sprechgesang, «talesang».

Schönberg åpnet det 20. århundrets musikkhistorie. Fartein Valen gjorde norsk musikk til en del av denne historien. Allikevel spilles hans verker sjeldent, alt for sjeldent, i norske konsertsaler. At f.eks. hans klaversonate nr. 2 fra 1940-41 er et ruvende hovedverk, ikke bare i den lokale norske historie, dét demonstrerte Einar Henning Smebye søndag ettermiddag med en inntrengende, inderlig tolkning som fikk Valens kompliserte kontrapunktiske vev til å folde seg ut med skarpe linjer og klare farger. Ikke rart at en stor Bach-fortolker som Glenn Gould hadde sans for Valens musikk.

Til slutt: enda en ekspressiv sangsyklus, denne gangen et verk av Dmitri Sjostakovitsj skrevet så sent som i 1973, over seks dikt av Marina Zwetajewa. I mange henseender annerledes musikk. Og en nyttig påminnelse om at det går andre veier gjennom det 20. århundret enn den som Schönberg pekte ut.