Fartein Valens metode

Bergens Tidende, 21.05.2014

Fartein Valen

On the path to his modernism

Simax 

Underveis til modernismen

Den tiden er forbi da det var umulig å oppdrive en eneste innspilling av Fartein Valens musikk. I de siste årene er det kommet plater med symfoniene, strykekvartettene, de store korverkene og mye mer. Og nå begynner musikere og plateselskaper å vende blikket bakover mot hans aller tidligste verk.

Da Hansakvartetten i 2012 utga Valens strykekvartetter på platemerket 2L, tok de med en unummerert kvartett fra årene omkring 1910. Nå får vi høre den igjen, denne gang på Simax, fremført av Tor Johan Bøen og Per Kristian Skalstad på fioliner, Bénédicte Royer på bratsj og Johannes Martens på cello.

Det er veldig opplysende å sammenligne disse to innspillingene. De demonstrerer hvor stort tolkningsrom det faktisk er i Valens musikk.

Den unummererte strykekvartetten ligger i den senromantiske tradisjonen, men det er mye som peker fremover mot den senere Valen – blant annet den utvidede harmonikken og den selvstendige stemmeføringen. Hansakvartetten velger generelt langsomme tempi, stemmene er omhyggelig formet, satsbildet står klart og tydelig.  Bøen og hans folk spiller noe raskere, i alle fall livligere, nesten lekende. Valen er kanskje ikke den komponisten du umiddelbart forbinder med musikalsk humor, men på Simax-platen klinger scherzoen i andre sats faktisk muntert og ertende.     

De to innspillingene understreker forskjellige momenter i musikken, men at begge er gode Valen-tolkninger, er det ingen tvil om. Musikkhistorisk interesserte vil kanskje mene at Bøen-kvartettens versjon har et lite fortrinn. For de spiller faktisk en hel sats mer enn Hansakvartetten! I Valens manuskript er det tre satser, men den tredje er ufullendt, den slutter med skisser og utkast. Hansa-kvartetten tok bare med de ferdige satsene, mens Bøen-kvartetten spiller rubbel og bit og avslutter tredjesatsen – temmelig abrupt – med noen takter som visst ikke stammer fra Valen selv.

Valens fiolinsonale, opus 3, som er skrevet noen år senere enn kvartetten, beveger seg fremdeles i det senromantiske landskapet. På Simax-platen får vi den i en fin, blomstrende tolkning av Tor Johan Bøen med Valen-eksperten Einar Henning Smebye ved klaveret. 

Platen følger Valen «på veien til hans modernisme». I strykekvartetten og fiolinsonaten var han fremdeles underveis, men gjennom de neste mange årene utviklet han det han omtalte som «den nye methode», en personlig farget, dissonantisk modernisme basert på klassiske kontrapunktiske prinsipper og teknikker. Gjennombruddet for «hans modernisme» kom med Trio, op. 5, som ble uroppført i 1931. På Simax-platen blir den spilt av Einar Henning Smebye og Tor Johan Bøen sammen med cellisten Johannes Martens.

Den bergenske Valentrioen som innspilte samme verket for plateselskapet Lawo for et par år siden, understreket sammenstøtene og dissonansene, men også kontinuiteten bakover slik at verket av og til kunne høres nesten romantisk ut. Simax-trioens tolkning er annerledes krass og røff – og vel ikke så gjennomarbeidet. Her er trøkk og energiske linjer, her er skarpe dissonanser, men også av og til en litt sprikende klang som ikke virker helt overbevisende.

Det musikalsk norske

Bergens Tidende, 16.04.2013

Klaus Egge: Piano Trio, Sonata for Violin and Piano, Duo Concertante

Simax Classics

Johannes M. Rivertz: Spill og Dans

Rune Alver, klaver

Lawo

Eksperimenter og norske folketoner fra årene omkring 2. verdenskrig

Komponistene Klaus Egge (1906-79) og Johannes Midelfart Rivertz (1902-88) var nesten jevnaldrende. Begge begynte å skrive musikk i mellomkrigsårene. Begge tok utgangspunkt i norsk folkemusikk. Og begge var aktive i gjenoppbyggingen av norsk musikkliv etter 1945 – Egge som Norsk komponistforenings dynamiske formann i et kvart århundre, Rivertz med styreverv i foreningen og i mange andre av etterkrigstidens musikkorganisasjoner.

I verket Norges Musikkhistorie fra 2000 er det et stort avsnitt om Egge. Om Rivertz står det ingenting. Det er for så vidt ikke så merkelig. Rivertz var ikke komponist på heltid. Han tok juridikum i 1925 og arbeidet resten av livet som jurist, fra 1946 som dommer i Eidsivating lagmannsrett. Musikk var noe han drev med på si, con amore. Og hans produksjon var svært begrenset.

Men at Rivertz gikk i den musikkhistoriske glemmeboken, betyr ikke nødvendigvis at musikkens hans var amatørmessig eller uinteressant. Det demonstrerer Rune Alver med platen «Spill og Dans» der han har samlet alt hva Rivertz skrev av klavermusikk. Ved et sammentreff kommer denne platen samtidig med at Simax utgir kammermusikk av Klaus Egge, slik at vi her får anledning til å høre hvordan to ulike komponister arbeidet med «det musikalsk norske» i årene omkring 2. verdenskrig.

Hos Rivertz ligger det folkemusikalske stoffet helt oppe i dagen. Flere av stykkene er variasjoner over folkeviser, og også i de friere verkene er det ekkoer av folketoner, av særegne melodiske vendinger, av hardingfelens skjeve skalaer. Men samtidig har Rivertz gitt stoffet et kunstmusikalsk preg. De korte, flerstemmige satsene er skrevet med formsans og sikkert håndlag, og når Rune Alver fremfører dem får musikken både klarhet og tyngde. 

Platen med Klaus Egges musikk begynner med hans fiolinsonate (op. 3) spilt av Einar Henning Smebye på klaver og Tor Johan Bøen på fiolin. Her hører vi også grep og vendinger fra folkemusikken, men de er kraftig bearbeidet og føyet inn i større former. Noe tilsvarende kan sies om Egges klavertrio (op. 14) som på platen spilles av Smebye og Bøen med cellisten Johannes Martens som tredjemann i en tolkning som markerer de robuste, folkemusikalske referansene og samtidig har sans og rom for musikkens mange klanglige nyanser.

Både sonaten og trioen er skrevet i en periode da Egge – som flere andre norske komponister – eksperimenterte med det folkemusikalske stoffet. Med tiden skapte han sitt eget, personlige komposisjonssystem ved å bryte ned folkemusikkens skalaer og sette delene sammen på nye måter. Vi får et inntrykk av denne arbeidsformen i Duo for fiolin og bratsj (op. 23) som nå foreligger på plate for første gang.

Egge startet å skrive duoen i 1945, men den fikk først sin endelige form på femtitallet. Det er et verk av langt mer «abstrakt» karakter enn de to andre på platen, et verk preget av svevende tonalitet og dissonantisk linjespill med passasjer som gir assosiasjoner til Fartein Valen, Klaus Egges lærer. Ved urfremføringen i 1959 ble duoen sterkt kritisert av anmelderne, men hørt i dag, i Tor Johan Bøens og bratsjisten Bénedicte Royers flotte tolkning, er det kanskje dette verket som virker sterkest på den nye platen. 

Godt humør

Bergens Tidende, 17.02.2010

Eugène Ysaÿe: Trioer for strykere

Tor Johan Bøen, Anders Nilsson, fioliner

Juliet Jopling, Are Sandbakken, bratsjer

Johannes Martens, cello

Flott strykermusikk som kan høres uten fotnoter

Som studerende i Texas kom fiolinisten Tor Johan Bøen på sporet av noen upubliserte komposisjoner av den franske fiolinvirtuosen Eugène Ysaÿe. Det ble til en PhD-avhandling i 2005. Og til videre forskning. Og til sist til denne utgivelsen der tre av Ysaÿes glemte stryketrioer fra perioden 1914-27 får sin verdenspremiere på plate. Det er altså et stykke musikkhistorisk forskning som blir dokumentert her. Men også tre flotte, velklingende verk – som det saktens går an å høre og nyte uten å konsultere de historiske fotnotene. Selvsagt er det litt rart at Ysaÿes trioer tilsynelatende er helt upåvirket av de store musikalske revolusjonene i samtiden. Men de virker på den annen side ikke spesielt konservative eller tilbakeskuende. De er friske og spreke, fulle av gode ideer og godt humør.