Godt humør

Bergens Tidende, 17.02.2010

Eugène Ysaÿe: Trioer for strykere

Tor Johan Bøen, Anders Nilsson, fioliner

Juliet Jopling, Are Sandbakken, bratsjer

Johannes Martens, cello

Flott strykermusikk som kan høres uten fotnoter

Som studerende i Texas kom fiolinisten Tor Johan Bøen på sporet av noen upubliserte komposisjoner av den franske fiolinvirtuosen Eugène Ysaÿe. Det ble til en PhD-avhandling i 2005. Og til videre forskning. Og til sist til denne utgivelsen der tre av Ysaÿes glemte stryketrioer fra perioden 1914-27 får sin verdenspremiere på plate. Det er altså et stykke musikkhistorisk forskning som blir dokumentert her. Men også tre flotte, velklingende verk – som det saktens går an å høre og nyte uten å konsultere de historiske fotnotene. Selvsagt er det litt rart at Ysaÿes trioer tilsynelatende er helt upåvirket av de store musikalske revolusjonene i samtiden. Men de virker på den annen side ikke spesielt konservative eller tilbakeskuende. De er friske og spreke, fulle av gode ideer og godt humør. 

Stemmens korn

Bergens Tidende Morgen, 25.10.1993

Hilde Torgersen, sang,

Cikada Duo:

Kenneth Karlsson, klaver,

Bjørn Rabben, slagverk

Autunnale: Festival for Samtidsmusikk

Gunnar Sævigs Sal

Modernismen holder på å bli gammel. Det viser seg f.eks. på den litt bakvendte måten at fler og fler av samtidens komponister søker tilbake i musikkhistorien for å gjenfinne de utviklingsmuligheter som ble fortrengt da den sentraleuropeiske modernismen i sin tid opprettet sitt verdensherredømme. Første avdeling av lørdagens imponerende Autunnale konsert med Cikada Duo og Hilde Torgersen handlet om dette, om bevegelsen tilbake til fremtiden.

Det startet med svenske Anders Nilssons «Elegische Fragmente» for klaver, stemme og elektronikk (1992). Tekstgrunnlaget er Rilkes Duino-elegier, og også musikalsk sett befinner vi oss ved århundrets begynnelse, i det landskapet som Schönberg gjennomkrysset i den ekspresjonistiske perioden. Det finns både «Sprechstimme» og melodisk sammenhengende klaversats i Nilssons verk. Norske Asbjørn Schaathun forsøker derimot ikke å mime de historisk uttrykkene han finner på veien tilbake, han forbruker dem i stedet: i «Triplis» skrevet for stemme, klaver og slagverk (1993) oppløser han brutalt Schuberts romantiske sang syklus «Die schöne Müllerin» i musikalske atomer – og fremlegger så restene som ordsalat og tonefragmenter.

Vel er modernismen gammel, men den har ennå saft og kraft: Det demonstrerte Hilde Torgersen etter pausen med italieneren Giacinto Scelsis over tretti år gamle «Hô» for solostemme (1960) – i en fremførelse som ble kveldens absolutte høydepunkt. Roland Barthes talte i sin tid om stemmens «korn», dens ru materialitet, og beklaget at denne særlige kvaliteten er så lite dyrket av komponister og sangere. Han ville ha likt dette verket der Scelsi nettopp utforsker stemmens materielle aspekter og fremkaller en uendelighet av farger og dynamiske nyanser i et enkelt melodisk materiale. Men spesielt ville Barthes ha likt den helt utrolig virtuose Hilde Torgersen som i «Hô» – og hele kvelden igjennom – beveget seg hinsides alle tradisjonelle stemmeidealer med imponerende sikkerhet og overbevisende musikalitet.

Kvelden sluttet med Arne Nordheims Link fra 1966, oppført i en ny versjon for synth, slagverk og elektronikk – et noe konturløst verk som vel ikke helt klarte reisen tilbake til fremtiden.