Mange boliger

Bergens Tidende, 25.05.2011

Manto and Madrigals

Thomas Zehetmair, violin

Ruth Killius, bratsj

ECM New Series

Levende foredrag og intenst nærvær

Modernismen er et hus med mange boliger. Ekteparet Thomas Zehetmair og Ruth Killius har vært på visitt i noen av dem. Hva de opplevde underveis, demonstrerer de på denne nye ECM-platen med ni verk for fiolin og bratsj. Det eldste, Bartóks folketoneinspirerte «Duo» fra 1902, er egentlig en notasjonsmessig spøk – bratsjen spiller samme noteblad som fiolinen, bare opp ned – og er kanskje av den grunnen temmelig tradisjonelt i uttrykket. Folketone og tradisjonalisme er det også i flere av de andre verkene, for eksempel i Nikos Skalkottas’ «Duo» (1938), Bohuslav Martinůs  «Tre madrigaler» (1947) og Maxwell Davies’ «Midhouse Air» (1996). Men Zehetmair og Killius besøker også den hardnakkete, dissonantiske fløyen av modernismen der de for eksempel møter Giacinto Scelsis bratsjsolo «Manto» (1957) og Heinz Holligers «Tre skisser» (2006). Uansett hvor de befinner seg i bygningen, spiller de sterkt og klart, med levende foredrag og intenst nærvær.

Redsel og ærbødighet

Bergens Tidende Morgen, 14.11.2000

Verk av Giacinto Scelsi, Luciano Berio, Luigi Dallapiccola

Kenneth Karlsson, klaver

Troldsalen

Stor avslutning av Autunnalen med Kenneth Karlsson og italiensk klavermusikk i Troldsalen

«Jeg har ofte henvist til Rainer Maria Rilke som taler om redselen og ærbødigheten for det skjønne, og om nødvendigheten av ikke å gå til grunne i møtet med skjønnheten», sa Sylvano Bussotti en gang i et intervju. Rilke-sitatet var så viktig for ham at han skrev det inn i «The Rara Requiem» i 1970. Kanskje klinger det også med når han samme år siterer seg selv og sitt Requiem i «Foglio d'album» for soloklaver. Og kanskje var det noe slikt Kenneth Karlsson hadde i tankene da han valgte nettopp dette verket til innledning på konserten i Troldsalen på søndag.

For når Karlsson spiller dette ultrakorte stykket – som egentlig bare er noen få, løsrevne klanger – da åpner han opp for en verden hinsides alle vanlige skjønnhetsnormer. Og åpner samtidig en konsert med italienske klaververk som alle ligger i samme felt, i samme register, som alle arbeider med samme estetiske problemstillinger. Hva enten musikken er signert av den strenge systematikeren Dallapiccola, den unge Berio eller den ekscentriske mystikeren Scelsi er det musikalske uttrykket så rystende intenst, så forferdende vilt, så fylt av betydning at kun en pianist av Karlsson skremmende format er i stand til å håndtere disse verkene, holde dem opp for oss, holde dem på den rette avstanden – slik at det blir mulig å høre dem uten å gå til grunne.

Det blir Kenneth Karlsson som lukker årets Autunnale. Han slutter som han startet. Og her, til aller sist, etter mange dager med ny musikk, er det som om Bussottis lite Albumblad er fallet til ro. Det høres nesten fredfylt ut nå, i hvert fall mer avklart, er ikke fullt så foruroligende lenger.

I avskjedens tegn

Bergens Tidende Morgen, [15.11.1994]

Cikada

Autunnale

Gunnar Sævigs Sal

Det kommer et punkt der samtid blir fortid, der noe er ugjenkallelig forbi, der det er tid å se tilbake, tid å gjøre opp boet før man går videre. Oslo gruppen Cikada plasserte seg i dette punktet, på denne terskelen ved Autunnale-konserten på lørdag.

Cikada er, likesom vårt eget BIT 20, et kameleonaktig ensemble som kan deles opp på mange forskjellige måter og anta mange forskjellige former. På lørdag hadde de sendt deres strykekvartett og Kenneth Karlsson, deres fryktinngytende pianist, over fjellet for å gjøre status over musikklivet i århundrets siste halvdel.

I «Silence» for tape, klaver og elektrisk forsterket strykekvartett tar Stephen Montague avskjed med John Cage, Tim Souster og Yvar Mikhashoff – tre av samtidsmusikkens sentrale skikkelser som alle er døde innenfor de siste to årene. Det er ikke tradisjonell sørgemusikk, men et energisk, morsomt verk som leker med støy og stillhet på en måte som minner om Cages naive åpenhet og Mikhashoffs humor.

«Silence» er skrevet i år, italieneren Allessandro Ciprianis «Anti Paysage» for to fioliner og grå-grumset elektron-tape er fra 1993. Men resten av kvelden ble det fokusert på eldre komponister. Og på sentrale musikalske tendenser som nå er ved å klinge ut.

Her hørte vi på den ene siden den strenge, gjennomkontrollerte serialismen i Bruno Madernas forfrosne Strykekvartett fra 1956, på den annen side den frodige og frie materialbehandlingen i Witold Lutoslawskis Strykekvartett fra 1964 – to sterke, vakre verk fremført med hårreisende sikkerhet av Cikada-folkene. Og innimellom ble det tid til Giacinto Scelsis «Quatro Illustrazione», fire formfaste motiviske refleksjoner for soloklaver fra 1953, spilt på sokkelesten av Kenneth Karlsson med vanlig nærvær og autoritet.

Musikalske undersøkelser

Bergens Tidende Morgen, 10.11.1994

Ingela Øien, fløyte

Hans Kristian Kjos Sørensen, slagverk

Autunnale

Gunnar Sævigs sal

Det kan til tider være ganske risikofylt å gå på konsert. Som f.eks. nå på søndag da den unge, virtuose slagverkeren Hans Kristian Kjos Sørensen angrep sine instrumenter med så voldsom kraft at trommestikkene fløy gjennom Gunnar Sævigs sal. Man trodde først det var et uhell, men det viste seg at alt gikk etter planen: de løsslupne trommestikkene var en tilsiktet effekt i «Frontière sans poussières», et solostykke der komponisten Jostein Stalheim undersøker og eksperimenterer med slagverkets virkemidler på grensen mellom musikk og støy.

Musikalske undersøkelser og eksperimenter var det mye av denne kvelden der Kjos Sørensen og fløytenisten Ingela Øien møtte Autunnalens publikum – undersøkelser av musikkens grenser, eksperimenter med instrumentenes utkantsområder. Og på denne måten ble kvelden samtidig en anledning til å studere de to solistenes helt overdådige teknikk.

Thorkell Sigurbjørnssons fløytesolo «Kalais» er et veritabelt katalog over alle de uttrykksmulighetene som ligger hinsides fløytens tradisjonelle register, et verk fullt av klokkeklare overtoner, flotte glissader, tostemmighet, sukk, stønn og grynt: uhøytidelig, men teknisk krevende musikk – som Øien fremførte nøkternt og fullstendig uanstrengt. Hun sto også i sentrum i Knut Vaages «Tapt Slag» for fløyter og slagverk, og også i dette verket handlet det om grenser, men nå om grensen mellom musikk og språk, om fløytenes toner som langsomt forvandles og blir til ord, til tekst, til resitativ.

Det var i tillegg to verk av eldre komponister på programmet: Giacinto Scelsis stille, spartanske «Hyxus» der fløyte og slagverk møtes på mer tradisjonell grunn – og «Rebounds», et ustyrlig, hvitglødende raserianfall for slagverk, skrevet av Iannis Xenakis, avantgardens gamle mastodont – som også denne kvelden gikk av med seieren. Vel svever Scelsi som en sommerfugl, men Xenakis stikker som en bie. Og vinner, som så ofte før, på knock out.

Stemmens korn

Bergens Tidende Morgen, 25.10.1993

Hilde Torgersen, sang,

Cikada Duo:

Kenneth Karlsson, klaver,

Bjørn Rabben, slagverk

Autunnale: Festival for Samtidsmusikk

Gunnar Sævigs Sal

Modernismen holder på å bli gammel. Det viser seg f.eks. på den litt bakvendte måten at fler og fler av samtidens komponister søker tilbake i musikkhistorien for å gjenfinne de utviklingsmuligheter som ble fortrengt da den sentraleuropeiske modernismen i sin tid opprettet sitt verdensherredømme. Første avdeling av lørdagens imponerende Autunnale konsert med Cikada Duo og Hilde Torgersen handlet om dette, om bevegelsen tilbake til fremtiden.

Det startet med svenske Anders Nilssons «Elegische Fragmente» for klaver, stemme og elektronikk (1992). Tekstgrunnlaget er Rilkes Duino-elegier, og også musikalsk sett befinner vi oss ved århundrets begynnelse, i det landskapet som Schönberg gjennomkrysset i den ekspresjonistiske perioden. Det finns både «Sprechstimme» og melodisk sammenhengende klaversats i Nilssons verk. Norske Asbjørn Schaathun forsøker derimot ikke å mime de historisk uttrykkene han finner på veien tilbake, han forbruker dem i stedet: i «Triplis» skrevet for stemme, klaver og slagverk (1993) oppløser han brutalt Schuberts romantiske sang syklus «Die schöne Müllerin» i musikalske atomer – og fremlegger så restene som ordsalat og tonefragmenter.

Vel er modernismen gammel, men den har ennå saft og kraft: Det demonstrerte Hilde Torgersen etter pausen med italieneren Giacinto Scelsis over tretti år gamle «Hô» for solostemme (1960) – i en fremførelse som ble kveldens absolutte høydepunkt. Roland Barthes talte i sin tid om stemmens «korn», dens ru materialitet, og beklaget at denne særlige kvaliteten er så lite dyrket av komponister og sangere. Han ville ha likt dette verket der Scelsi nettopp utforsker stemmens materielle aspekter og fremkaller en uendelighet av farger og dynamiske nyanser i et enkelt melodisk materiale. Men spesielt ville Barthes ha likt den helt utrolig virtuose Hilde Torgersen som i «Hô» – og hele kvelden igjennom – beveget seg hinsides alle tradisjonelle stemmeidealer med imponerende sikkerhet og overbevisende musikalitet.

Kvelden sluttet med Arne Nordheims Link fra 1966, oppført i en ny versjon for synth, slagverk og elektronikk – et noe konturløst verk som vel ikke helt klarte reisen tilbake til fremtiden.