Øyeblikk

Bergens Tidende, 14.02.2007

Chromos

Gro Sandvik, fløyte

Einar Røttingen, piano

Pro musica

Eksperimenter med fløyte og klaver

Her er en plate med norsk samtidsmusikk for fløyte og klaver, spilt med innsikt og entusiasme av Gro Sandvik og Einar Røttingen. Olav Bergs bidrag heter «Moments», øyeblikk. Dette kunne vært tittelen på platen som helhet. For det meste av musikken har nettopp øyeblikkskarakter. Vi er i det musikalske verkstedet der komponistene prøver ut ideer og nærmest improviserer musikken frem. Berg skriver en slynget melodilinje for solofløyte med assosiasjoner til både Debussys Syrinx og Roland Kirk; hos Knut Vaage («Fortuna») blir resultatet fem korte eksperimenter med ulike instrumentaleffekter; mens Jostein Stalheim («Hidden Music») og Ivar Lunde Jr. («Chromos») presenterer lengre, sammenhengende stykker. Felles for dem alle er den eksperimenterende, undersøkende holdningen til formatet. Og hvis man av og til savner en strammere styring av ideer og innfall, kan man lytte til platens nestor, Edward Hagerup Bull, som er representert med to korte, formsikre komposisjoner.

Unge musikarar i elden

Bergens Tidende Morgen, 23.11.2000

Komprovisasjon

Unge musikarar samt The Schubert Ensemble, Pierre Dørge og Irene Becker

Peer Gynt Salen

Flott LYDYNGEL-konsert med ny komposisjons- og improvisasjonsmusikk.

Det handlar om unge musikarar. Og om det som er den eigentlege meininga med all øvinga og terpinga: musikk. Kva skal dei spela? Kva kan dei spela? Når kan dei gje seg i kast med å spela kva? LYDYNGEL-konserten i Peer Gynt Salen tysdag kveld gav mange, interessante og bra svar på slike spørsmål. For her var det samla musikarar på ulike nivå av dugleik og utdaning, elevar frå Bergen kulturskule, frå Manger Folkehøgskule, studentar frå Griegakademiet. Og her var det mange slags musikk, gamle klassikarar av Haydn og Mozart, moderne musikkteater, nybakt komposisjonsmusikk, rykande ferske improvisasjonar. Det heile avvikla imponerande sikkert og fritt av dei unge musikarane.

Og samtidig var det då høve til å bli kjend med det glimrande Schubert Ensemble som har gjeve engelske samtidskomponistar i oppdrag å skriva verk for unge musikarar. På konserten presenterte Schubert-ensemblet sjølv «American Rounds,» eit rytmisk, amerikansk-inspirert verk av Martin Butler, og «L'an mil,» eit større, meir ambisiøst og dramatisk orientert verk av Edward Rushton. Ulike ensemble av Grieg-studentar framførte verk av Philip Cashian og David Knotts. Og spelte i tillegg «Flate,» ein spanande, markant komposisjon for klaverkvintett av vår eigen Jostein Stalheim, tinga for høvet av Rikskonsertane.

Det heile slutta med at elevar frå Manger Folkehøgskule presenterte resultatet av ein improvisasjonsworkshop med danske Pierre Dørge og Irene Becker. Verket var komponert av musikarane i fellesskap, sa Dørge til innleiing. Men musikken hadde likevel kraftig preg av Dørge sjølv, slik me kjenner han frå det fantastiske Jungle Orchestra: rytmisk skeiv blåsemusikk, kantete melodiar, frynset Mingus-aktig ensembleklang. Og brå sprang frå kaos og kakofoni til mjuke utdrag av koralboka. Ein fin, humoristisk slutt på ein flott kveld.

Uimponert klavermusikk

Bergens Tidende Morgen, 15.11.2000

Verk av Aagard-Nielsen, Vaage, Stalheim, Hvoslef og Odriozola
Einar Røttingen, klaver

Teatergarasjen

Einar Røttingen presenterer fem flotte komposisjoner for soloklaver.

Det ble markedsført som en sportsbegivenhet: En pianist, fem vestlandske komponister, fire urfremførelser. Joda. Kvantitet er viktig. Men det teller vel også – kanskje aller mest? – at det var bra musikk som ble presentert denne kvelden. Flott, velskrevet, moderne musikk for soloklaver. Spilt med vanlig autoritet og sikkerhet av Einar Røttingen.

Hele det 20. århundre er full av mesterverk for soloklaver – fra Bergs til Boulez' sonater, fra Debussys til Ligetis etyder, fra Weberns til Kurtags miniatyrer. Alt som kan krype og gå i den moderne musikken har vært der, har skrevet store verk i denne genren. Så egentlig er det et ganske fryktinngytende landskap de fem komponistene beveger seg inn i. Men de gjør det imponerende uimponert, de prøver seg frem, de finner sine egne veier. Det er tydeligvis ikke siktemålet å skrive storverk, men mindre kan også gjøre det.

Selvsagt blir det en del déjà entendu underveis – mange brutte impresjonistiske akkorder, mye kantet neo-klassisistisk melodikk, mange slagverkseffekter i det rytmiske. Og til slutt en hel Keith Jarrett-konsert, komplett med boogie-woogie innslag og barnesanger, pakket sammen i Ricardo Odriozolas «Piano Fantasy». Men selv de mest åpenlyse lån og referanser fungerer ofte bra i sammenhengen. For det er også mye humør og ironi i disse verkene.

Det er ikke den strenge, regelbundne systematikken som preger musikken, men det uformelle parlando, den assosierende samtalens prinsipp, det ene ordet som tar det andre. Men i samtalens løp hører man også den personlige stemmen, f.eks. i «Piano Solo» hvor Ketil Hvoslef i korte avsnitt fokuserer på enkelte effekter – en forsirende figur som spennes ut mot en rytmisk akkordgrunn, overtoneekkoet i en klang som dempes, en melodi som bæres av blokkakkorder.

Og mest overbevisende denne fredagskvelden: Jostein Stalheims «Dialog», et personlig, originalt verk, sprengt, fragmentert, springende fra topp til bunn i klaviaturet, en musikalsk vilje som setter seg igjennom uten smålige hensyn til instrumentets kvaliteter og muligheter – og kanskje nettopp derfor et stykke musikk man kommer til å huske.

Sæverud og de små formene

Bergens Tidende Morgen, 22.04.1997

Sæverudjubileet 1997

Einar Røttingen, klaver

Einar Steen-Nøkleberg, klaver

Vertavo Kvartetten

Troldsalen

Interessant konsert med Sæveruds kammermusikk i fokus

«Sæverud er først og fremst symfoniker» skriver Nils Grinde i Norsk Musikkhistorie. Det er opplest og vedtatt. Synspunktet er så utbredt, at det nesten er mistenkelig. Og derfor var fredagens konsert i Troldsalen opplysende, et nyttig korrektiv, et forsøk på å gå bakom myten og fokusere på noen av de mange komposisjonene i det mindre formatet, klaverstykkene, kammermusikken.

Einar Røttingen åpnet programmet med en innforstått tolkning av Klaversonate Op. 3, et turbulent ungdomsverk der musikalske ideer og effekter står i kø og satsen nærmest eksploderer av stoff. Lenger ut i programmet presenterte Einar Steen-Nøkleberg noen av de senere, mer avklarte klaververkene, den andre Peer Gynt Suiten og et interessant utvalg av mindre stykker der Sæveruds små skeive og kantede slåtter ble flettet sammen med satser av Mozart, Haydn og Carl Nielsen.

Det sluttet med den formidable Vertavo Kvartetten i en  fremførelse av Strykekvartett nr. 1. Et alderdomsverk, skrevet i 1970, femti år eldre enn klaversonaten, men egentlig et langt mer ungdommelig verk. Slik ble det i al fall i Vertavo'enes tolkning. Det er alltid en risiko at perspektivet blir noe tilbakeskuende ved jubileer som dette. Ikke så med Vertavo'ene. De spilte denne strykekvartetten som om den var skrevet i går, rått og brutalt, med en hensynsløs og hemningsløs energi som demonstrerte at vel er dette musikk som allerede er et kvart århundre gammel, vel er det skrevet av en syttiåring, men det er musikk som stadig er en del av vår tid. Og slik ble det mindre avstand enn man umiddelbart skulle forvente til Vertavo Kvartettens andre oppførelse, bestillingsverket «a la larga», en vakker, dissonantisk svevende sats for strykekvartett skrevet av Jostein Stalheim til minde om Sæverud.

Alt i alt en fin konsert, masser av applaus til slutt. Men ikke noe ekstranummer, for ekstranummeret var allerede spilt, midt i konserten: Røttingen og Steen-Nøkleberg med «tongue-in-cheek» i firhendig samarbeid om en elegant utgave av Waldteufels Skøyteløpervals! Den slags kan visst kun skje i Troldsalen.

Musikalske undersøkelser

Bergens Tidende Morgen, 10.11.1994

Ingela Øien, fløyte

Hans Kristian Kjos Sørensen, slagverk

Autunnale

Gunnar Sævigs sal

Det kan til tider være ganske risikofylt å gå på konsert. Som f.eks. nå på søndag da den unge, virtuose slagverkeren Hans Kristian Kjos Sørensen angrep sine instrumenter med så voldsom kraft at trommestikkene fløy gjennom Gunnar Sævigs sal. Man trodde først det var et uhell, men det viste seg at alt gikk etter planen: de løsslupne trommestikkene var en tilsiktet effekt i «Frontière sans poussières», et solostykke der komponisten Jostein Stalheim undersøker og eksperimenterer med slagverkets virkemidler på grensen mellom musikk og støy.

Musikalske undersøkelser og eksperimenter var det mye av denne kvelden der Kjos Sørensen og fløytenisten Ingela Øien møtte Autunnalens publikum – undersøkelser av musikkens grenser, eksperimenter med instrumentenes utkantsområder. Og på denne måten ble kvelden samtidig en anledning til å studere de to solistenes helt overdådige teknikk.

Thorkell Sigurbjørnssons fløytesolo «Kalais» er et veritabelt katalog over alle de uttrykksmulighetene som ligger hinsides fløytens tradisjonelle register, et verk fullt av klokkeklare overtoner, flotte glissader, tostemmighet, sukk, stønn og grynt: uhøytidelig, men teknisk krevende musikk – som Øien fremførte nøkternt og fullstendig uanstrengt. Hun sto også i sentrum i Knut Vaages «Tapt Slag» for fløyter og slagverk, og også i dette verket handlet det om grenser, men nå om grensen mellom musikk og språk, om fløytenes toner som langsomt forvandles og blir til ord, til tekst, til resitativ.

Det var i tillegg to verk av eldre komponister på programmet: Giacinto Scelsis stille, spartanske «Hyxus» der fløyte og slagverk møtes på mer tradisjonell grunn – og «Rebounds», et ustyrlig, hvitglødende raserianfall for slagverk, skrevet av Iannis Xenakis, avantgardens gamle mastodont – som også denne kvelden gikk av med seieren. Vel svever Scelsi som en sommerfugl, men Xenakis stikker som en bie. Og vinner, som så ofte før, på knock out.

Å ha alt i boks

Bergens Tidende Morgen, 26.05.1993

Verker av Komponistgruppen i Bergen

James Clapperton, klaver

Music Factory

Kulturhuset USF

Søndag satte Music Factory søkelyset på KGB – ikke den beryktede russiske etterretningstjenesten, men «Komponistgruppen i Bergen» som var representert med otte nye verker, skrevet for og urframført av den skotske pianisten James Clapperton.

Jørgen Knudsens bidrag bestod av otte ultrakorte, skisseaktige utsagn med tydelig referanse til den tidlige atonale musikken. «Følelsen av å ha alt i boks» lød den selvsikre og selvironiske tittelen, som godt kunne ha stått som motto for de fleste av kveldens verker. Det sikre håndverket og det ironisk lekende forholdet til tradisjonen preget f.eks. både Eilert Tøsses elegante «Schönberg konsentrat» og Svein Hundnes' tre vindskjeve, dekonstruerte slåtter. Andre av kveldens komponister fikk verkene sine i boks ved å konsentrere seg om én enkelt pianistisk problemstilling: I «Hot House» profilerte Torstein Aagard Nielsens et avgrenset tematisk stoff ved hjelp av ulike pedal effekter, mens Lars Ove Toft konstruerte en sterk, rytmisk spenstig sats med harde anslag av én og samme tone. Anders Vinjar, Jostein Stalheim og Knut Vaage hadde ikke pålagt seg selv begrensninger av denne typen, og det var kanskje derfor at deres verker også umiddelbart forekom noe mer uoversiktlige.

Vi kjenner fra tidligere år James Clapperton som en sikker fortolker av den mest krevende samtidsmusikken. Søndag kveld opptrådte han i rollen som cool og fryktløs KGB agent. Han gav gruppen saklig, innforstått medspill, og spilte i tillegg en rekke beslektede engelske og amerikanske verker som på en sympatisk diskré måte kommenterte og ga perspektiv til KGB-folkenes arbeider. Og så gav han, midt i det hele, en åndeløs versjon av Morton Feldmans «Vertical Thoughts 4» der han i et lynglimt demonstrerte en musikalsk målestokk av en helt annen type.