Sæverud og de små formene

Bergens Tidende Morgen, 22.04.1997

Sæverudjubileet 1997

Einar Røttingen, klaver

Einar Steen-Nøkleberg, klaver

Vertavo Kvartetten

Troldsalen

Interessant konsert med Sæveruds kammermusikk i fokus

«Sæverud er først og fremst symfoniker» skriver Nils Grinde i Norsk Musikkhistorie. Det er opplest og vedtatt. Synspunktet er så utbredt, at det nesten er mistenkelig. Og derfor var fredagens konsert i Troldsalen opplysende, et nyttig korrektiv, et forsøk på å gå bakom myten og fokusere på noen av de mange komposisjonene i det mindre formatet, klaverstykkene, kammermusikken.

Einar Røttingen åpnet programmet med en innforstått tolkning av Klaversonate Op. 3, et turbulent ungdomsverk der musikalske ideer og effekter står i kø og satsen nærmest eksploderer av stoff. Lenger ut i programmet presenterte Einar Steen-Nøkleberg noen av de senere, mer avklarte klaververkene, den andre Peer Gynt Suiten og et interessant utvalg av mindre stykker der Sæveruds små skeive og kantede slåtter ble flettet sammen med satser av Mozart, Haydn og Carl Nielsen.

Det sluttet med den formidable Vertavo Kvartetten i en  fremførelse av Strykekvartett nr. 1. Et alderdomsverk, skrevet i 1970, femti år eldre enn klaversonaten, men egentlig et langt mer ungdommelig verk. Slik ble det i al fall i Vertavo'enes tolkning. Det er alltid en risiko at perspektivet blir noe tilbakeskuende ved jubileer som dette. Ikke så med Vertavo'ene. De spilte denne strykekvartetten som om den var skrevet i går, rått og brutalt, med en hensynsløs og hemningsløs energi som demonstrerte at vel er dette musikk som allerede er et kvart århundre gammel, vel er det skrevet av en syttiåring, men det er musikk som stadig er en del av vår tid. Og slik ble det mindre avstand enn man umiddelbart skulle forvente til Vertavo Kvartettens andre oppførelse, bestillingsverket «a la larga», en vakker, dissonantisk svevende sats for strykekvartett skrevet av Jostein Stalheim til minde om Sæverud.

Alt i alt en fin konsert, masser av applaus til slutt. Men ikke noe ekstranummer, for ekstranummeret var allerede spilt, midt i konserten: Røttingen og Steen-Nøkleberg med «tongue-in-cheek» i firhendig samarbeid om en elegant utgave av Waldteufels Skøyteløpervals! Den slags kan visst kun skje i Troldsalen.