I det klassiske toppskiktet

Bergens Tidende, 21.10.2016

Arnold Schönberg: «Gurre-lieder»

Dirigent: Edward Gardner

Bergen Filharmoniske Orkester

Chandos

BFOs innspilling av Schönbergs «Gurrelieder» har musikalitet og dramatisk nerve

I desember i fjor avsluttet Bergens Filharmoniske orkester sitt 250 års jubileum med to konserter i Grieghallen der Arnold Schönbergs mektige «Gurre-lieder» var eneste punkt på dagsordenen.

Det var trangt om plassen på scenen. I alt 350 musikere og sangere deltok - seks internasjonale solister og fem kor, pluss at BFO for anledningen var utvidet med musikere fra Göteborgs Symfoniker. I flere anmeldelser etterpå ble nettopp disse aspektene trukket frem - verkets kolossale format, mengden musikere og sangere på scenen, deres utholdenhet og at de og Edward Gardner klarte å holde dampen oppe gjennom de nesten to timene Schönbergs mastodontiske, seinromantiske verk varer.

Nå har Chandos gitt ut en dobbel-CD med opptak fra konsertene. Og her trer det andre aspekt frem. Man kan konsentrere seg mer om det musikalske innholdet enn om de spektakulære, fysiske dimensjonene.

«Gurre-lieder» er basert på et verk av danske J.P. Jacobsen - en diktsyklus som forteller om middelalderkongen Valdemar og hans elskede Tove. Og om hvordan Valdemar etter Toves død raser ulykkelig omkring i skogene rundt Gurre sammen med et jaktlag av gjenferd.

«Gurre-lieder» er et verk «for solister, kor og orkester» - skriver Schönberg i partituret. I ettertid er det blitt kalt en kantate eller et oratorium, men det minner vel så mye om en opera. Veien fra Wagners sene musikkdramaer til Schönbergs seinromantiske verk er ikke lang. I alle fall er dette en dimensjon i verket som trer tydelig frem i disse opptakene med Gardner og BFO.

Gardners egen bakgrunn som operadirigent spiller sikkert en rolle her. Men vel så viktig er valget av de to sentrale solistene: Stuart Skelton som synger kong Valdemars parti, er en typisk, kraftfull heltetenor og Alwyn Mellor, hans medspiller, trekker på sine erfaringer som dramatisk Wagner-sopran når hun fremstiller hans Tove.

Sammen skaper de med musikalske midler et intenst kjærlighetsdrama som dekker hele spektret fra ømhet og inderlighet til store, ville utblåsinger av sorg og raseri.

De andre sangerne - blant andre mezzosopranen Anna Larsson som skogduen og Thomas Allen som fortelleren - skaper en finstemt musikalsk og dramatisk ramme omkring de to hovedpersonene.

Orkesteret og de store korene er dramatiske aktører i seg selv. Gardner og BFO forbereder og kommenterer handlingene i de overdådige mellomspillene, og de griper aktivt inn i handlingen som med- og motspillere til solistene - hør for eksempel det vakre, komplekse lydmaleriet som oppstår omkring Anna Larsson da hun beretter om Toves død.

I verkets siste del trer de mange korene frem og fyller historien om Valdemars ville jakt med kraft og tyngde. Og de skaper til aller sist en fredfylt soloppgang som legger Valdemar og gjenferdene hans til hvile.

Konsertene med «Gurre-lieder» var BFOs siste jubileumsgave til publikum. Konsertopptakene på Chandos er en gave til det internasjonale platepublikum, en innspilling av Schönbergs verk som med musikalitet og dramatisk nerve plasserer seg i toppsjiktet på det internasjonale platemarkedet.

De store formatene

Bergens Tidende, 08.10.2016

Verk av Wagner, Larcher og Brahms

Mark Padmore, tenor

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Mark Padmore med gripende tolkning av et eiendommelig, egensindig vokalverk

Richard Wagners opera Rienzi er vel nærmest glemt i dag, men dann og vann dukker ouverturen opp i en eller annen konsertsal. På torsdag hørte vi den som åpningsnummer i Grieghallen – en grandios, heroisk ouverture i den store, gamle stilen, spilt med fynd og klem av Edward Gardner og BFO i en stor spenningsbue fra de innledende trompetsignalene fram til den avsluttende smellende militærmarsjen og med flott forming av Wagners langsomme, majestetiske og manende melodilinjer innimellom. 

Torsdag var det kvelden for de store orkesterformatene, en kveld der alle BFOs ressurser var mobilisert og der scenerommet i Grieghallen av og til var fylt til randen av musikere og instrumenter. Sveitsiske Thomas Larchers «A Padmore Cycle» fra 2011 ble riktignok opprinnelig skrevet som et stykke kammermusikk for tenor og klaver, men for et par år siden ekspanderte han verket og konstruerte en orkesterversjon som krever opp mot hundre musikere på scenen og et utall av mer eller mindre merkelige instrumenter – trolig er dette den eneste gang i karrieren BFOs perkusjonister har måttet traktere melkepanner med kakegafler. 

«A Padmore Cycle» tonesetter elleve tekster av Larchers landsmenn Alois Hotschnig og Hans Aschenwald, elleve korthogde tekster som kretser om tap og erindring og om «lengsel etter et hjem som ikke er mer». Verket er, som navnet forteller, skrevet til den store, britiske tenoren Mark Padmore – som også var solist i Grieghallen på torsdag og ga verket farge og ekspressiv styrke.

Padmore synger og hvisker og mumler, noen ganger roper han, andre ganger tynner han stemmen ut på grensen til det uhørlige. Det er som om han skaper sitt eget rom midt i Larchers store, sammensatte orkesterklang, som om han befinner seg et annet sted, i en annen dimensjon. En gripende, bevegende uttrykksfull tolkning av et eiendommelig, egensindig vokalverk.

Etter pausen var det tid for Brahms’ symfoni nr. 4 – som ikke ble den store, triumferende avslutning jeg tror alle hadde forventet.  Orkestret kom skjevt ut fra start, med uklart samspill mellom treblåsere og strykere. Det ga framføringen et nervøst preg som forplantet seg og skapte en lett uro og rastløshet gjennom det meste av førstesatsen. Det var selvsagt mange fine passasjer i denne og de følgende satsene – varme hornklanger, pastorale treblåsere og flotte strykermelodier. Men de magiske fargene og de store svimlende utsyn som Gardner har åpnet i sine tidligere Brahms-tolkninger uteble. Best lyktes fjerdesatsen der han og BFO formet den strenge variasjonsrekken med skarphet og presisjon.