I det klassiske toppskiktet

Bergens Tidende, 21.10.2016

Arnold Schönberg: «Gurre-lieder»

Dirigent: Edward Gardner

Bergen Filharmoniske Orkester

Chandos

BFOs innspilling av Schönbergs «Gurrelieder» har musikalitet og dramatisk nerve

I desember i fjor avsluttet Bergens Filharmoniske orkester sitt 250 års jubileum med to konserter i Grieghallen der Arnold Schönbergs mektige «Gurre-lieder» var eneste punkt på dagsordenen.

Det var trangt om plassen på scenen. I alt 350 musikere og sangere deltok - seks internasjonale solister og fem kor, pluss at BFO for anledningen var utvidet med musikere fra Göteborgs Symfoniker. I flere anmeldelser etterpå ble nettopp disse aspektene trukket frem - verkets kolossale format, mengden musikere og sangere på scenen, deres utholdenhet og at de og Edward Gardner klarte å holde dampen oppe gjennom de nesten to timene Schönbergs mastodontiske, seinromantiske verk varer.

Nå har Chandos gitt ut en dobbel-CD med opptak fra konsertene. Og her trer det andre aspekt frem. Man kan konsentrere seg mer om det musikalske innholdet enn om de spektakulære, fysiske dimensjonene.

«Gurre-lieder» er basert på et verk av danske J.P. Jacobsen - en diktsyklus som forteller om middelalderkongen Valdemar og hans elskede Tove. Og om hvordan Valdemar etter Toves død raser ulykkelig omkring i skogene rundt Gurre sammen med et jaktlag av gjenferd.

«Gurre-lieder» er et verk «for solister, kor og orkester» - skriver Schönberg i partituret. I ettertid er det blitt kalt en kantate eller et oratorium, men det minner vel så mye om en opera. Veien fra Wagners sene musikkdramaer til Schönbergs seinromantiske verk er ikke lang. I alle fall er dette en dimensjon i verket som trer tydelig frem i disse opptakene med Gardner og BFO.

Gardners egen bakgrunn som operadirigent spiller sikkert en rolle her. Men vel så viktig er valget av de to sentrale solistene: Stuart Skelton som synger kong Valdemars parti, er en typisk, kraftfull heltetenor og Alwyn Mellor, hans medspiller, trekker på sine erfaringer som dramatisk Wagner-sopran når hun fremstiller hans Tove.

Sammen skaper de med musikalske midler et intenst kjærlighetsdrama som dekker hele spektret fra ømhet og inderlighet til store, ville utblåsinger av sorg og raseri.

De andre sangerne - blant andre mezzosopranen Anna Larsson som skogduen og Thomas Allen som fortelleren - skaper en finstemt musikalsk og dramatisk ramme omkring de to hovedpersonene.

Orkesteret og de store korene er dramatiske aktører i seg selv. Gardner og BFO forbereder og kommenterer handlingene i de overdådige mellomspillene, og de griper aktivt inn i handlingen som med- og motspillere til solistene - hør for eksempel det vakre, komplekse lydmaleriet som oppstår omkring Anna Larsson da hun beretter om Toves død.

I verkets siste del trer de mange korene frem og fyller historien om Valdemars ville jakt med kraft og tyngde. Og de skaper til aller sist en fredfylt soloppgang som legger Valdemar og gjenferdene hans til hvile.

Konsertene med «Gurre-lieder» var BFOs siste jubileumsgave til publikum. Konsertopptakene på Chandos er en gave til det internasjonale platepublikum, en innspilling av Schönbergs verk som med musikalitet og dramatisk nerve plasserer seg i toppsjiktet på det internasjonale platemarkedet.

Den store finalen

Bergens Tidende, 12.12.2015

Arnold Schönberg: Gurre-Lieder

Håkon Matti Skrede, kormester

Edward Gardner, dirigent

Fem kor

Bergen Filharmoniske Orkester og musikere fra Göteborgs Symfoniker

Grieghallen

BFO avslutter jubileumsåret med sublim framføring av Schönbergs Gurre-Lieder

Det er den omvendte verden. Vanligvis er det gratulantene som gir jubilanten gaver. Men i år, i 250-året for stiftelsen av Bergen Filharmoniske Orkester, er det jubilanten selv som har stått for det største gavedrysset. Vi, publikum, har fått plateutgivelser, konserter, urframføringer av bestillingsverk, og nå, som årets store finale, en sublim framføring av Gurre-Lieder, Arnold Schönbergs monumentale oratorium basert på danske J. P. Jacobsens diktsyklus om kong Valdemar og hans elskede Tove.

Det var 140 musikere, fem kor og seks solister på scenen i Grieghallen torsdag kveld. Så mange kreves det for å løfte dette kolossale verket. For da Schönberg i sin tid tonesatte J. P. Jacobsens «Gurresanger», satte han alle sin samtids mest overdådige musikalske virkemidler i spill.

Det meste av verket er skrevet i 1901, men Schönberg ble først ferdig med orkestreringen i 1911, på et tidspunkt da han selv – og samtidens musikk – hadde beveget seg i andre retninger. Gurre-Lieder er, så å si, et forsinket senromantisk verk, en slags musikalsk «verden av i går» som i et tilbakeblikk sammenfatter det sene 1800-tallets musikkdramatikk i spennet fra Wagner til Gustav Mahler.

BFO har spilt Gurre-Lieder to ganger før. Men aldri så overveldende og så sterkt som torsdag kveld – tror jeg vi trygt kan si. Edward Gardner hadde en klar visjon av verket. Og hadde autoritet til å gjennomføre den. Han holdt streng kontroll med alle musikalske krefter hele kvelden igjennom. Musikere og kor var fysisk og musikalsk topptrente og holdt intensiteten oppe gjennom det to timer lange verket.

Her var alt hva en kunne ønske seg av kraft og nerve i de store orkestrale utladningene. Og minst like imponerende var omhuen for alle verkets ørsmå detaljer – måten Gardner og musikerne fikk fram de myke, sensuelle, vuggende bevegelsene i satsbildet, de glidende overgangene mellom de kammermusikalske seksjoner og de plutselige, brå omsvingene i fargeleggingen.     

  

Et godt lag av solister bidro til å framføre J. P. Jacobsens kjærlighetsdrama. Sopranen Alwyn Mellor som sang Toves parti, imponerte med en eksplosiv innsats i sangen som foregriper Toves død og der Schönberg skaper sin egen versjon av «Liebestod»-sekvensen fra Wagners Tristan og Isolde.

   

Heltetenoren Stuart Skelton ga en sterk, nyansert framstilling av Valdemars forvandling fra øm elsker til rasende hevner etter Tones død. Og mezzosopranen Anna Larsson Skogsduen hadde en kort, vakker innsats i rollen som Skogduen. I andre roller hørte vi James Creswell (en bonde), Wolfgang Ablinger-Sperrhacke (Klaus Narr) og Thomas Allen (Fortelleren).

De fem korene – Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor, Orphei Drängar, Collegium Musicum Kor og Royal Northern College of Music Chorus – satt pent og stille det meste av kvelden. Men reiste seg til sist og fylte salen med store, kraftfulle utbrudd i verkets tredje del. 

Da er det bare å si takk til BFO for enda en gave. Og glede seg til gjenhøret med Gurre-Lieder når opptaket av konserten kommer neste år på platemerket Chandos.

En stor kveld

Bergens Tidende, 23.11.2011

Richard Wagner: «Siegfried»

Kent Nagano, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Den nye Opera

Grieghallen

Den nye Opera triumferer med imponerende, stilsikker Wagner-framførelse

Det gikk bare et par takter av forspillet, så var det klart at dette ville bli en stor kveld. Kent Nagano fikk med en gang den helt rette Wagnerklangen fram i orkesteret – dempet, mettet, med gylne farger i de dype strykerne og tyngde i messingen. Og da var «Siegfried» i gang. Med et hold stilsikre, internasjonale sangere på scenen. I en framføring som trolig er det beste Den nye Opera noen gang har fått til.

Konflikten i første akt mellom den treske smeden Mime og stesønnen hans, den foreldreløse Siegfried, ble fint karakterisert med musikalske midler av den lyriske tenoren Peter Bronder som sang Mime med bevegelig, lys stemme, og av den energiske, eksplosive heltetenoren Christian Franz som kvelden igjennom imponerte i rollen som Siegfried. Og bassbarytonen Mark Schnaible var en verdig, autoritativ Vandrer som skapte alvor og ro omkring seg.

Det er mennene som dominerer i de første aktene. Men etter hvert dukker kvinnene opp. Først sopranen Eli Kristin Hanssveen med fine innsatser i rollen som Skogsfuglen som viser Siegfried vei til fjellet der Brünnhilde hviler. Og i tredje akt møtte vi alten Evelyn Krahe, en uttrykksfull og sensuell Erda som ga Vandreren sterkt motspill.

Til sist når Siegfried da fram og vekker Brünnhilde – som denne kvelden manifesterte seg i engelske Alwyn Mellors skikkelse: en ung, imponerende Wagner-sopran med formidabel uttrykkskraft, med klokkeklare topptoner og med styrke til å gå uanstrengt til værs og sette den avsluttende høye C i strålende triumf.

Flotte sangprestasjoner, hele veien gjennom. Men det foregikk uten kostymer, uten rekvisitter, med orkesteret på scenen og sangerne foran. Er det ikke skuffende at vi kun fikk «Siegfried» i konsertversjon? Nei, egentlig ikke. Det ble selvsagt ikke drept noen drake denne kvelden. Og Siegfried gikk ikke gjennom en ring av ild for å redde Brünhilde. Men slike fysiske handlinger spiller en minimal rolle i sammenhengen. Det meste i «Siegfried» er monologer eller dialoger der noen forteller om noe som har skjedd før eller som kanskje kommer til å skje senere. Da passer en konsertframføring utmerket. I tillegg klarte sangerne å gi rollene liv med små midler. Christian Franz var spesielt imponerende i så måte. Uten egentlig å «spille» klarte han med diskrete gester å fremstille Siegfrieds forvandling fra furten, ustabil tenåring til voksen mann og elsker. 

Det ble en lang kveld. Likevel var det ingen nevneverdig slitasje å spore blant sangerne. Eller i orkesteret. Nagano førte BFO sikkert og myndig gjennom det lange partituret, formet orkesterklangen og fikk den til å legge seg sømløst og støttende omkring sangernes «unendliche Melodie». Det var en kveld da orkestret fikk brukt alle sine ressurser, en kveld da vi hele tiden ble minnet om hvor godt et orkester BFO er.