En stor kveld

Bergens Tidende, 23.11.2011

Richard Wagner: «Siegfried»

Kent Nagano, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Den nye Opera

Grieghallen

Den nye Opera triumferer med imponerende, stilsikker Wagner-framførelse

Det gikk bare et par takter av forspillet, så var det klart at dette ville bli en stor kveld. Kent Nagano fikk med en gang den helt rette Wagnerklangen fram i orkesteret – dempet, mettet, med gylne farger i de dype strykerne og tyngde i messingen. Og da var «Siegfried» i gang. Med et hold stilsikre, internasjonale sangere på scenen. I en framføring som trolig er det beste Den nye Opera noen gang har fått til.

Konflikten i første akt mellom den treske smeden Mime og stesønnen hans, den foreldreløse Siegfried, ble fint karakterisert med musikalske midler av den lyriske tenoren Peter Bronder som sang Mime med bevegelig, lys stemme, og av den energiske, eksplosive heltetenoren Christian Franz som kvelden igjennom imponerte i rollen som Siegfried. Og bassbarytonen Mark Schnaible var en verdig, autoritativ Vandrer som skapte alvor og ro omkring seg.

Det er mennene som dominerer i de første aktene. Men etter hvert dukker kvinnene opp. Først sopranen Eli Kristin Hanssveen med fine innsatser i rollen som Skogsfuglen som viser Siegfried vei til fjellet der Brünnhilde hviler. Og i tredje akt møtte vi alten Evelyn Krahe, en uttrykksfull og sensuell Erda som ga Vandreren sterkt motspill.

Til sist når Siegfried da fram og vekker Brünnhilde – som denne kvelden manifesterte seg i engelske Alwyn Mellors skikkelse: en ung, imponerende Wagner-sopran med formidabel uttrykkskraft, med klokkeklare topptoner og med styrke til å gå uanstrengt til værs og sette den avsluttende høye C i strålende triumf.

Flotte sangprestasjoner, hele veien gjennom. Men det foregikk uten kostymer, uten rekvisitter, med orkesteret på scenen og sangerne foran. Er det ikke skuffende at vi kun fikk «Siegfried» i konsertversjon? Nei, egentlig ikke. Det ble selvsagt ikke drept noen drake denne kvelden. Og Siegfried gikk ikke gjennom en ring av ild for å redde Brünhilde. Men slike fysiske handlinger spiller en minimal rolle i sammenhengen. Det meste i «Siegfried» er monologer eller dialoger der noen forteller om noe som har skjedd før eller som kanskje kommer til å skje senere. Da passer en konsertframføring utmerket. I tillegg klarte sangerne å gi rollene liv med små midler. Christian Franz var spesielt imponerende i så måte. Uten egentlig å «spille» klarte han med diskrete gester å fremstille Siegfrieds forvandling fra furten, ustabil tenåring til voksen mann og elsker. 

Det ble en lang kveld. Likevel var det ingen nevneverdig slitasje å spore blant sangerne. Eller i orkesteret. Nagano førte BFO sikkert og myndig gjennom det lange partituret, formet orkesterklangen og fikk den til å legge seg sømløst og støttende omkring sangernes «unendliche Melodie». Det var en kveld da orkestret fikk brukt alle sine ressurser, en kveld da vi hele tiden ble minnet om hvor godt et orkester BFO er.