Den store finalen

Bergens Tidende, 12.09.2016

Finale i The International Edvard Grieg Piano Competition

Bergen Filharmoniske Orkester

Edward Gardner, dirigent

Grieghallen

Sørkoreanske Ah Ruem Ahn vinner Griegkonkurransen 2016

Tretti unge pianister kommer til Bergen for å delta i den store Grieg-konkurransen. De sitter på Troldhaugen og spiller seg gjennom et mangfoldig repertoar av bundne oppgaver og frie verk. De blir vurdert av en internasjonal jury. Og etter en ukes prestasjoner er det bare tre igjen: kanadiske Ben Cruchley, kinesiske Zhenni Li og sørkoreanske Ah Ruem Ahn.

Det kan være vanskelig å forklare hva som skjer når tretti etter hvert blir til tre. For som det er sagt før: Griegkonkurransen er ingen sportskonkurranse. Her er ingen målstrek, ingen stoppeklokke, ingen presise, eksakte suksesskriterier. Alle deltakere må selvsagt ha et visst teknisk-musikalsk nivå, men det i seg selv er ikke tilstrekkelig. Det er noe annet, noe mer som avgjør hvem som går videre til neste runde og hvem som til sist ender som solist på finalekonserten i Grieghallen med Bergen Filharmoniske Orkester.

Dette «annet og mer» er kanskje vanskelig å formulere eksplisitt, men det er ikke vanskelig å høre. Publikum i salen og de som fulgte live-streamingen hjemme i stuen, hørte det i alle fall. Og stemte via sms på Ah Ruem Ahn – som, viste det seg, også var den internasjonale juryens valg som vinner av førsteprisen i Griegkonkurransen 2016. Hun gikk til topps med en myndig tolkning av Robert Schumanns klaverkonsert, en tolkning der hun formet stoffet i store, plastiske linjer, i fint disponert samspill med orkesteret og med klar fremstilling av alle klaverstemmens virtuose detaljer.

Andreprisen gikk til Zhenni Li som spilte solostemmen i Beethovens fjerde klaverkonsert. At hun også fikk orkestermusikernes pris er ikke vanskelig å forstå. For her var det drama og høy temperatur og en tolkning med mange skarpe innspill til orkesteret.

Ben Cruchley fikk tredjeprisen for sin tolkning av Schumanns klaverkonsert. I konkurransens innledende runder lærte vi ham å kjenne som en dynamisk pianist med et allsidig repertoar. Og underveis vant han blant annet en pris for en sterk fortolkning av Griegs Ballade i g-moll. På finalekonserten varte det en stund før han fant seg til rette med orkesteret, men han spilte seg opp og hadde en kraftfull innsats i den store kadensen i første sats.

En slik kveld er det selvsagt solistene som får det meste av oppmerksomheten. Men vi må ikke glemme Edward Gardner og orkesteret som støttet dem og som selv hadde mange sublime øyeblikk underveis, spesielt i Beethoven-konserten.

Det var enda en pianist i Grieghallen denne kvelden: Jarle Rotevatn som innledet konserten som solist i konkurransens signaturverk, Olav Anton Thommessens festlige, postmodernistiske «Mikrofantasi over Griegs a-moll» 

Den store fortellingen

Bergens Tidende, 03.09.2016

Verk av Elgar, Mahler og Knut Vaage

Leonard Elschenbroich, cello

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Fabelaktig, høyintensiv framføring av Mahlers femte symfoni

Konsertsesongen i Grieghallen startet med et avbud. Truls Mørk som skulle vært solist med BFO i Edward Elgars cellokonsert, var plutselig blitt syk. Men likevel ble det både Elgar og cellokonsert på torsdag – for Mørks unge, tyske kollega, Leonard Elschenbroich, var kommet til byen med kort varsel og kunne presentere Elgars svanesang i en frisk, kraftfull tolkning med varm, gylden tone og klar artikulasjon. At orkestret av og til strevde med å finne balansen i forhold til solisten, må sikkert tilskrives de uvanlige omstendighetene og kort prøvetid.

Til gjengjeld var det full kontroll og balanse mellom alle grupper og stemmer da Edward Gardner etter pausen førte orkesteret gjennom Gustav Mahlers mektige femte symfoni.

Musikkhistorikerne sier vanligvis at Mahler her i den femte symfonien forlater de musikalske fortellingene som hadde preget de fire foregående, at han nå begynner å arbeide mer abstrakt og satse på «rene» musikalske former. Men uansett – fortelling er det nå likevel i den femte. Til de grader. Det er bare å lese satsmarkeringene: «Sørgemarsj: Med avmålte skritt. Strengt. Som en gravferd», «Lidenskapelig, vill» og så videre.

Og slik Gardner tolket og organiserte BFOs framføring av den femte symfonien, var det nettopp dette det hele dreidde seg om – den store fortellingen, den lange handlingstråden, det enorme spennet som starter med sorg og gravferd og som etter mer enn en time med voldsomme turbulenser og konflikter forløses i en høystemt koral.

Store sammenstøt, brå kast, motsetninger – Gardner valgte hver gang det helt rette tempoet, det helt rette stemningsleiet. Og musikerne fulgte ham oppmerksomt og spilte seg gjennom stormene med høyspent intensitet. Førstetrompetens og førstehornistens store soloinnsatser satt perfekt og strykerne løftet den klagende, lengselsfulle adagiettoen og fikk den til å synge. En helt fabelaktig framføring av Mahlers femte, en framføring der det hele tiden ble satset stort, en framføring som vil bli husket.

Vi må ikke glemme at det også var et norsk verk på programmet denne kvelden, nemlig «Tjat», Knut Vaages lille, musikalske knallperle fra 2005. Verket ble opprinnelig skrevet til bruk som ekstranummer for BFO. Men på torsdag var det av gode grunner plassert aller forrest i programmet – der det fungerte som en humørfylt opptakt til en høyspent kveld.