Kritikk og politikk

Musikkommentar, Bergens Tidende, 24.02.2010

I boka «Et eget århundre, norsk orkestermusikk 1905-2005» forteller musikkviteren Øyvin Dybsand den triste historien om komponisten Arvid Kleven – en historie som vi repeterer i dag i forbindelse med utgivelsen av Klevens orkesterverk på plate.

Det er ikke vanskelig å bli grepet av denne historien: En ung, begavet musiker skriver verk inspirert internasjonale strømninger. Han kommer ikke langt i det ultrakonservative, norske musikkmiljøet. Han blir forfulgt, latterliggjort, stigmatisert av brutale kritikere som jager i flokk. Og dør i 1929 uten å ha gjort seg skikkelig gjeldende.

Den var den gangen – kunne man si. Den gangen, på 1920-tallet, var de musikalske frontene skarpere og debattklimaet tøffere. Og den gangen var også grensen mellom musikk og politikk mer flytende. De fleste av Klevens kritikere var ikke bare kritikere og journalister, de var selv komponister – og hadde egne, klare musikkpolitiske interesser i å utmanøvrere en talentfull konkurrent. I tillegg var mange av dem ikke bare nasjonalister i musikalsk forstand, de var det også på det politiske området – innflytelsesrike kritikere som Per Reidarson og David Monrad Johansen var for eksempel begge medlemmer av Nasjonal Samling på 1930-tallet og ble begge dømt i landssvikoppgjøret etter krigen.

Det er annerledes i dag. Eller er det?

De fleste moderne aviser har regler om inhabilitet som forhindrer de verste rollesammenblandingene. Og minefeltet der musikk og politikk møtes, er blitt grundig demontert i takt med at den såkalte samtidsmusikken spiller en stadig mindre rolle i kulturlivet. I dag er det neppe noen nasjonalistisk innstilt kritiker eller kulturjournalist som for alvor ville hevde at norsk identitet er truet fordi en eller annen komponist skriver musikk inspirert av tyske Helmut Lachenmann eller franske Pierre Boulez. 

På den annen side er det selvsagt framdeles politikk i kritikken. Ikke partipolitikk i tradisjonell, bokstavelig forstand. Men kulturpolitikk. For kritiske vurderinger av verk eller framførelser er sjeldent «rene». I enhver vurdering av estetiske objekter ligger det et normativt moment. Noen ganger er det ganske åpenlyst – som når tidligmusikkens ayatollaer fordømmer barokkinnspillinger som avviker fra den rette lære. Men også i mer avdempet formulerte vurderinger ligger det, uten at kritikerne kanskje vil det, kulturpolitiske utsagn. Utsagn om hva slags musikk som bør fremmes og hva som bør fortrenges.

En merkelig, fremmed fugl

Bergens Tidende, 24.02.2010

Lotusland

Symfoniske verk av Arvid Kleven

Susanna Mälkki, dirigent

Stavanger Symfoniorkester

BIS

Et stykke fortrengt, norsk musikkhistorie

Portrettfotografiet er tatt en gang på 1920-tallet. Den unge mannen ser bort. Blikket er innadvendt, drømmende, kanskje melankolsk. Hans navn er Arvid Kleven. Og for oss som ser det gamle bildet i dag og kjenner historien hans, rommer det liksom et forvarsel om kommende trengsler.

Kleven var født i 1899. Bare 19 år gammel ble han ansatt som fløytist i Nationaltheatrets orkester i Kristiania, og året etter, i 1919, ble han solofløytist i det nyopprettede Filharmonisk Selskaps orkester, en stilling han hadde resten av sitt korte liv. Han døde av giktfeber i 1929, knapp 30 år gammel.

Kleven var ikke bare fløytist, han var komponist. Stort sett selvlært. Og en merkelig, fremmed fugl i 1920-tallets ultranasjonalistiske, norske musikkmiljø.

Hans første orkesterverk, det symfoniske diktet «Lotusland», som er skrevet i 1922 under et opphold i Paris, låner fritt fra Debussys «Forspill til en fauns ettermiddag», men har også referanser til senromantisk orkestermusikk. Verket ble relativt godt mottatt av kritikerne, men heretter var det slutt. I de følgende verkene – «Skogens søvn» (1923), «Symfonisk fantasi» (1926) og 1. sats av den ufullendte «Sinfonia libera in due parte» (1927) – var Kleven inspirert av sentraleuropeisk modernisme, og musikken ble nådeløst slaktet av rasende, konservative kritikere som mente den rett og slett var «unorsk».

Musikken hans ble fordømt og fortrengt. Men fortrengningen var ikke grundig nok. Nesten hundre år etter begynner musikken å dukke opp igjen. Simax utga «Lotusland» og «Skogens søvn» i 1996. Og «Symfonisk fantasi» og «Sinfonia libera in due parte» som har ligget urørt siden Kleven døde, er blitt rekonstruert av fagottisten Robert Rønnes fra Stavanger symfoniorkester på grunnlag av gammelt notemateriale.

Nå er alle de fire orkesterverkene samlet på en BIS-plate, innspilt av Stavanger symfoniorkester i 2005 under Susanna Mälkki myndige ledelse. Det er en god plate, en god anledning til å høre et stykke fortrengt norsk musikkhistorie og til å følge en ung begavet komponist som kjemper med å finne sitt eget uttrykk. Det skjer en rivende utvikling i disse fire verkene: På bare fem år beveger Kleven seg fra franskinspirert impresjonisme til et sterkt, ekspressivt uttrykk i slekt med samtidige modernistiske og atonale tendenser på kontinentet. Samtidig er det tydelig at musikken hans ennå ikke har funnet sin endelige form. Det er flott instrumentasjon og imponerende klangbeherskelse i alle verkene, men det er også ujevne avsnitt der originale ideer kolliderer med mer tradisjonelle løsninger.

Det er selvsagt nytteløst å spekulere på slikt, men likevel: Hvordan mon norsk musikkhistorie ville sett ut om Kleven ikke var død i 1929?

Avveksling

Bergens Tidende, 24.02.2010

Scott Hamilton, Scandinavian Five

Live at Nefertiti

Stunt Records

Frisk swingende standardlåter

Den amerikanske tenorsaksofonisten Scott Hamilton har vært aktiv siden slutten av 1970-tallet. Men i motsetning til de andre saksofonistene som debuterte den gangen, tråkker han ikke i løypen etter Coltrane og låter heller ikke som Wayne Shorter. Hamilton har valgt å spille i swingtradisjonen og høres mest av alt ut som en oppdatert Lester Young eller en ung Dexter Gordon. På den nye platen som er opptatt live i Göteborg, spiller han – frisk og swingende – en rekke gode standardlåter akkompagnert av en effektiv svensk-dansk rytmegruppe ledet av pianisten Jan Lundgren med Jesper Bodilsen på bass og Kristian Leth, platens initiativtaker, på trommer – pluss gitaristen Ulf Wakenius som cool med- og motspiller. De fire skandinavene er yngre enn Hamilton og ligger også stilmessig en del årtier lenger fremme. Det skaper ikke musikalske konflikter, men tvert avveksling og gode spenninger.

Elskverdig tull og tøys

Bergens Tidende, 21.02.2010

Mozart og da Ponte: Figaros bryllup

Kasper Holten, regi

Nicholas Kraemer, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Den nye Opera

Grieghallen

Musikalsk vellykket oppsetting av Figaros Bryllup

Det er flammende resitativer og hjertegripende arier i Grieghallen. Jo da, Mozarts musikk er fremdeles sprelsk og pirrende, like full av lyst og smerte som da Figaros Bryllup hadde premiere i 1786.

Tidligmusikkeksperten Nicholas Kraemer leder det hele fra cembaloen og får BFO til å spille lett og elegant. Og på scenen har han et lag av gode sangere. James Cresswell er en sterk Figaro og Palle Knudsen synger grevens parti med passe autoritet og demoni. Men det er kvinnene som bærer forestillingen –Vibeke Kristensen som en sødmefylt og snedig Susanna, Ann Helen Moen som en imponerende ekspressiv, lidende grevinne. Pluss forestillingens funn: Trine Bastrup Møller med en morsom tolkning av Cherubino – et formidabelt komisk talent.

Men så var det regien da, en regi av det litt enfoldige slaget – som i den heseblesende aktualiseringens tegn valser bortover alle de komplekse aspektene av den historien Mozart i sin tid skrev musikk til.

Som kjent dreier Figaros Bryllup seg om konflikter mellom herskap og tjenestefolk i en periode da adelsmennenes hals- og håndsrett over sine undergitte var i endring, men da en lidderlig greve fremdeles kunne ha håp om å deflorere kammerpiken før hun giftet seg med kammertjeneren. I tillegg er Figaros Bryllup en komisk opera med forviklinger og forvekslinger over en lav sko, med personer som gjemmer seg og maskerer seg og skaffer seg viten som de, med større og mindre hell, forsøker å utnytte til egen fordel.

Den danske operasjefen Kasper Holten som har ansvaret for den sceniske tolkningen, har – naturligvis, hadde man nær sagt – flyttet denne handlingen fram til vår egen tid. Og tilsynelatende  gjort greven til direktør for en fotballklubb der Figaro og Cherubino er fotballspillere, mens grevinnen er hans sexy trophy wife. Slottet er beleiret av paparazzi, og alle snakker i mobiltelefon og slikt. I tillegg har Holten fått for seg at historien egentlig er et reality show der alle personene konstant er til stede i samme rom, og der alle hører hva alle andre sier. Slik at de monologiske ariene som egentlig skulle synges i  enrom, nå framføres for hvem av personene på scenen som måtte være interessert.

Ved å gjøre personene til borgere i et moderne mediesamfunn har Holten effektivt fjernet selve det konfliktstoffet som denne komplekse operaen lever av. Og ved å la alle personene være til stede på scenen har han mistet alle de dramaturgiske og komiske poengene som er basert på at «personene går inn og ut av stadig nye skap og forkledninger», som de skriver i materialet fra Den Nye Opera. Og for å kompensere for tapet av indre logikk og sammenheng har han så til gjengjeld lagt inn stripevis av visuelle gags og slapstick-effekter.

For all del: Det er mange artige opptrinn i denne oppsetningen, det er morsomt anakronistiske episoder, det er elskverdig tull og tøys. Men all ståket kan ikke skjule at Figaros Bryllup i denne regien fremstår som en i bunn og grunn meningsløs historie.

Tyngde og oppdrift

Bergens Tidende, 17.02.2010

Sergei Prokofiev: Klaverkonserter nr. 2 & 3, klaversonate nr. 2

Freddy Kempf, klaver

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

En plate som setter en ny standard i Prokofiev-diskografien

Det starter stille og rolig. Strykerne kommer listende inn på kattepoter. Pianisten spiller noen brutte akkorder med venstre hånd og legger til en enkel, nølende melodi med oktaver i høyre hånd. En fløyte og en obo dukker opp og gjentar melodien. Enkelt, nesten litt romantisk. Men plutselig er det ikke fullt så enkelt og romantisk lenger. Det kommer rå, massive utbrudd i orkestret. Og klaverstemmen vokser og vokser og forvandler seg etter hvert til noe så voldsomt og så komplisert at musikken må noteres i tre systemer for å få plass på notearket. Slik fortsetter det. Fire larmende, halsbrekkende satser som slutter i en rasende tornado. 

Ikke rart at Prokofievs andre klaverkonsert sjokkerte det konservative russiske publikum ved premieren i 1913. Og ikke rart at det alltid har vært delte meninger om hvordan denne og de etterfølgende klaverkonsertene bør spilles. Mange velger å understreke den brutale, tordnende motorikken i Prokofievs musikk. Andrew Litton og BFO og den fremragende engelske pianisten Freddy Kempf presenterer en annen mulighet. De har nettopp utgitt en plate med den andre og tredje klaverkonserten, en plate som kommer til å bli en milepæl i Prokofiev-diskografien.

Kempf kjenner sin Prokofiev. Og han har både den teknikken og den fysiske kraften som må til for å klare alle de pianistiske utfordringene som Prokofiev har lagt inn i de to konsertene. Men i tillegg har Kempf også øre for lyriske nyanser og momenter som faktisk ligger i musikken, men som mange andre pianister er tilbøyelige til å valse flate når de bruker klaveret som slagverk. Det er hele tiden noe lett og funklende virtuost over Kempfs tolkninger, selv i de mest turbulente passasjene. Trolig må man helt tilbake til Martha Argerichs innspilling fra 1968 for å finne en tolkning av den tredje konserten som holder en så fin balanse mellom bastant tyngde og drømmende oppdrift.

BFO og Litton skaper en flott ramme om Kempf. Orkesterklangen er skarp og presis og nettopp så frisk og kjølig som man forventer hos Prokofiev. Og underveis er det mange flotte soloinnsatser i treblåsere og messing å glede seg over. I mars drar BFO og Litton på turne til Storbritannia der de blant annet skal spille Prokofievs tredje klaverkonsert med Freddy Kempf som solist. Det programmet kunne de gjerne ha presentert i Grieghallen før de dro.

Sangerskole

Bergens Tidende, 17.02.2010

Audiens

Schola Cantorum

Tone Bianca Dahl, dirigent

Nordic Voices

2L

Fin plate med moderne kormusikk

Schola Cantorum har eksistert i over femti år, men «Audiens» er – så vidt meg bekjent – den første platen som dette fine koret har gitt ut. Det er Tone Bianca Dahl som dirigerer, og hun har valgt å la koret platedebutere med en serie moderne verk, de fleste skrevet av nordiske komponister innenfor de siste ti åra. Sangerne er musikkstuderende fra universitetet i Oslo og fra Norges Musikkhøgskole, men det er bestemt ikke noe skoleaktig eller uferdig over fremføringen deres. Klangen er tett og fin, artikulasjonen klar og presis, og Dahl former musikken på helt forbildelig måte. Norske Bjørn Morten Christophersen er den komponisten som er best representert på platen. Verkene hans klinger godt og er sikkert både morsomme og utfordrende å synge. Men de er – i likhet med de fleste andre verkene på platen – musikalsk sett temmelig blasse og ikke voldsomt opphissende å lytte til.

Godt humør

Bergens Tidende, 17.02.2010

Eugène Ysaÿe: Trioer for strykere

Tor Johan Bøen, Anders Nilsson, fioliner

Juliet Jopling, Are Sandbakken, bratsjer

Johannes Martens, cello

Flott strykermusikk som kan høres uten fotnoter

Som studerende i Texas kom fiolinisten Tor Johan Bøen på sporet av noen upubliserte komposisjoner av den franske fiolinvirtuosen Eugène Ysaÿe. Det ble til en PhD-avhandling i 2005. Og til videre forskning. Og til sist til denne utgivelsen der tre av Ysaÿes glemte stryketrioer fra perioden 1914-27 får sin verdenspremiere på plate. Det er altså et stykke musikkhistorisk forskning som blir dokumentert her. Men også tre flotte, velklingende verk – som det saktens går an å høre og nyte uten å konsultere de historiske fotnotene. Selvsagt er det litt rart at Ysaÿes trioer tilsynelatende er helt upåvirket av de store musikalske revolusjonene i samtiden. Men de virker på den annen side ikke spesielt konservative eller tilbakeskuende. De er friske og spreke, fulle av gode ideer og godt humør. 

På rette tid og sted

Bergens Tidende, 03.02.2010

Verk av Wolfgang Rihm

Arditti String Quartet

Nicolas Hodges, klaver

Luzerner Sinfonieorchester dirigert av Jonathan Nott og John Axelrod

Kairos

Verk av Beat Furrer

Nicolas Hodges, klaver

Kammerensemble neue musik berlin

WDR Sinfonieorchester Köln dirigert av Peter Rundel

Kairos 

Plateselskapet Kairos feirer tiårs jubileum

I 1999 startet det østerrikske ekteparet Barbara Fränzen og Peter Oswald et lite plateselskap for samtidsmusikk. De kalte det Kairos – de gamle greske retorikernes ord for gunstige omstendigheter eller det rette sammenfallet av tid og sted.

Fränzen og Oswald har vært på rette tid og sted i ti år nå. I dag er Kairos et av de viktigste europeiske selskapene som driver med samtidsmusikk. Katalogen omfatter alle etterkrigstidens store navn, de gamle hardnakkede modernistene så vel som generasjonene fra 1970-tallet og fremover. Og verkene deres er innspilt av spesialister som Klangforum Wien, Ensemble intercontemporain og Arditti String Quartet og av kjente orkestre som Wienerfilharmonikerne og Berlinerfilharmonikerne. I tillegg er utgivelsene innspillingsteknisk på høyeste nivå, og de tykke tekstheftene er skrevet av eksperter.

Kairos er platemerket man velger, hvis man vil ha et overblikk over det beste av den kontinentale samtidsmusikken. To plater fra tampen av jubileumsåret 2009 kan antyde noe av bredden og dybden i utgivelsene. På den første er det tre verk av Wolfgang Rihm, den store, ruvende skikkelsen i tysk samtidsmusikk.  Hans «Sotto Voce» og «Sotto Voce 2» for klaver og kammerorkester er to delikate stykker der grep fra 1800-tallets romantiske klaverkonserter er montert inn i en skjør, moderne klangverden. Men før man kommer frem til denne flyktige musikken, har man hørt at Rihm også har en mer ekspressiv, eksplosiv side – her representert med hans «Concerto Dithyrambe», et vilt bråkende og oppslitende stykke der Arditti-kvartetten er i konstant, nervøs konflikt med Luzerner Sinfonieorchester.

Rihm skriver form- og tradisjonsbevisst musikk. Sveitsiske Beat Furrer, som nærmest er huskomponist hos Kairos, er hans rake motsetning. På den andre Kairos-platen er det seks av Furrers verk. Ingen av dem rommer store, overgripende strukturer, bare ustabile forløp med musikere og sangere som konstant beveger seg i utkanten av hva som er teknisk mulig – korte musikalske gester, uventede lydkonstellasjoner, plutselige sammenstøt, merkelige, umotiverte pauser. «lotófagos» som avslutter platen, er i så måte et typisk Furrer-verk, en 13 minutter lang, hvinende dissonant kamp mellom en kontrabass og en kvinnestemme – som synges virtuost og ekspressivt av den imponerende, bergenske sopranen Tora Augestad.

Hypnotisk

Bergens Tidende, 03.02.2010

Valentin Silvestrov: Sacred Works

Mykola Hobdytsch, dirigent

Kiev Chamber Choir

ECM New Series

Vakker kormusikk fra Kiev

For de av oss som ikke helt har sansen for dirrende klangmasser i langsom bevegelse mot fjerne horisonter, er «Sacred Works» nok en bedre vei inn i ukrainske Valentin Silvestrovs musikalske univers enn hans uendelig lange symfonier. På den nye platen er det snakk om kirkemusikk for kor a capella, en rekke ganske korte sanger basert på tradisjonelle temaer fra østkirkelig liturgi. Alle, bortsett fra to, er skrevet i årene 2005-06 – inspirert av Kievs kammerkor og dirigenten Mykola Hobdytsch som også fremfører dem på platen. Dette er sanger som tilfredsstiller alle forventninger om hvordan kormusikk fra det gamle østeuropeiske området bør låte: Klangen er blankpolert, nesten overjordisk vakker, båret frem på et bassfundament så dypt og så tykt vibrerende at man blir mo i knærne. Og Silvestrovs minimalistiske melodier har en suggestiv, nærmest hypnotisk karakter.