Kritikk og politikk

Musikkommentar, Bergens Tidende, 24.02.2010

I boka «Et eget århundre, norsk orkestermusikk 1905-2005» forteller musikkviteren Øyvin Dybsand den triste historien om komponisten Arvid Kleven – en historie som vi repeterer i dag i forbindelse med utgivelsen av Klevens orkesterverk på plate.

Det er ikke vanskelig å bli grepet av denne historien: En ung, begavet musiker skriver verk inspirert internasjonale strømninger. Han kommer ikke langt i det ultrakonservative, norske musikkmiljøet. Han blir forfulgt, latterliggjort, stigmatisert av brutale kritikere som jager i flokk. Og dør i 1929 uten å ha gjort seg skikkelig gjeldende.

Den var den gangen – kunne man si. Den gangen, på 1920-tallet, var de musikalske frontene skarpere og debattklimaet tøffere. Og den gangen var også grensen mellom musikk og politikk mer flytende. De fleste av Klevens kritikere var ikke bare kritikere og journalister, de var selv komponister – og hadde egne, klare musikkpolitiske interesser i å utmanøvrere en talentfull konkurrent. I tillegg var mange av dem ikke bare nasjonalister i musikalsk forstand, de var det også på det politiske området – innflytelsesrike kritikere som Per Reidarson og David Monrad Johansen var for eksempel begge medlemmer av Nasjonal Samling på 1930-tallet og ble begge dømt i landssvikoppgjøret etter krigen.

Det er annerledes i dag. Eller er det?

De fleste moderne aviser har regler om inhabilitet som forhindrer de verste rollesammenblandingene. Og minefeltet der musikk og politikk møtes, er blitt grundig demontert i takt med at den såkalte samtidsmusikken spiller en stadig mindre rolle i kulturlivet. I dag er det neppe noen nasjonalistisk innstilt kritiker eller kulturjournalist som for alvor ville hevde at norsk identitet er truet fordi en eller annen komponist skriver musikk inspirert av tyske Helmut Lachenmann eller franske Pierre Boulez. 

På den annen side er det selvsagt framdeles politikk i kritikken. Ikke partipolitikk i tradisjonell, bokstavelig forstand. Men kulturpolitikk. For kritiske vurderinger av verk eller framførelser er sjeldent «rene». I enhver vurdering av estetiske objekter ligger det et normativt moment. Noen ganger er det ganske åpenlyst – som når tidligmusikkens ayatollaer fordømmer barokkinnspillinger som avviker fra den rette lære. Men også i mer avdempet formulerte vurderinger ligger det, uten at kritikerne kanskje vil det, kulturpolitiske utsagn. Utsagn om hva slags musikk som bør fremmes og hva som bør fortrenges.