Årets plater 2012

Bergens Tidende, 15.12.2012

To lokale pianister

L’Altra Beltà (Lawo). Annabel Guaita demonstrerer forbindelseslinjene mellom norske Fartein Valen og hans tre østerrikske samtidige, Arnold Schönberg, Alban Berg og Anton Webern. Og får klavermusikken deres til å gløde og funkle med ekspressive nytolkninger.

Serynade (Aurora). Det er to nyere norske komposisjoner på platen, men hovedverket er tyske Helmut Lachenmanns «Serynade» – et ekstremt krevende stykke som mobiliserer alle klaverets resonansmuligheter. Ellen Ugelvik spiller de tre verkene med suveren teknikk og forvandler lydeksperimentene til klingende musikk. 

To lokale komponister

Ruben Sverre Gjertsen: Gamelan Terrains (Aurora). Det oppstår fort information overload i øret når BIT20 Ensemble og dirigenten Pierre-André Valade spiller Ruben Sverre Gjertsens verk. Hans komplekse musikk er ikke beregnet på å skulle overskues en gang for alle. Den folder seg ut i stadig nye fargestrålende mønstre hver gang man lytter til den. 

Ørjan Matre: Inside Out (Aurora). Fire verk skrevet for klarinettisten Rolf Borch som fremfører dem sammen med forskjellige solister og BFO under ledelse av Juanjo Mena. Matres komposisjoner er begivenhetsrike, krevende, noen ganger overveldende – men ikke mer enn at musikken også får lov å puste når det trenges.     

To lokale orkestre

Zvezdochka in Orbit (Aurora). Humørfylt, swingende musikk for solocello og blåserkorps superprofesjonelt spilt av den ekvilibristiske Ernst Simon Glaser og Forsvarets Musikkorps Vestlandet under ledelse av Peter Szilvay.

Berio: Realisations (Chandos). Luciano Berios drømmende, romantiske Schubert-montasje «Rendering» blir fint fanget av BFO og dirigenten Edward Gardner på en plate som også rommer to andre eksempler på Berios musikalske gjenbruksstrategi.

Messiaen: Turangalîa-Symphonie (Hyperion). Årets suverene vinner. BFO og Juanjo Mena og to gode solister lykkes med noe som mange har prøvd, men nesten ingen har klart: å fange og vise frem Messiaens monstersymfoni i all sin rå, fnysende villskap.

Årets klassiker

J.S. Bach. Das Wohltemperierte Clavier (ECM New Series). András Schiff har tatt en ny runde med klaverets Gamle Testamente. Han spiller Bachs 48 stykker fritt, mer blomstrende enn tidligere og skaper en flytende, lekende versjon der hver enkelt av dem får sin helt egen klangfarge og følelsesuttrykk.

Årets gjenutgivelse

Kirsten Flagstad: The Voice Of A Century (Membran Documents). Ti plater med europeiske opptak fra årene etter andre verdenskrig.  «La Flagstad» brenner gjennom knitrende overflatestøy og hostende publikum med glansfull, overjordisk vakker stemme, knivskarp intonasjon og sømløst legato.

Årets Goerne

Schubert: Schwanengesang (Harmonia mundi). Matthias Goerne fortsetter sin Schubert-serie, denne gang med Christoph Eschenbach ved flygelet. Goernes barytonstemme har fremdeles overdådig fylde og klang. Han markerer Svanesangenes brå stemningsskift med skarpe endringer i stemmens karakter. Han dveler ved tekstenes mørke, gale aspekter. Og han får frem helt nye, demoniske sider av Heine-sangene.

Sakral musikkdramatikk

Bergens Tidende, 15.12.2012

Hector Berlioz:  L’enfance du Christ

Jun Märkl, dirigent

Bergen Filharmoniske Kor og Orkester

Griegakademiets prosjektkor

Grieghallen

BFO avslutter musikkåret 2012 med dramatisk korverk av Hector Berlioz

Det er ikke noe rundt Berlioz-år i år. Likevel har 2012 vært kraftig preget av musikken hans. I alle fall i Bergen. Årets Festspill sluttet med en storslått versjon av Fausts fordømmelse fra 1847. Og på torsdag satte BFO punktum for musikkåret 2012 med å oppføre hans andre dramatiske korverk, L’enfance du Christ – Jesu barndom – skrevet i årene 1850-54.

Berlioz kalte Fausts fordømmelse for en «dramatisk legende», mens Jesu barndom ble til en «sakral trilogi». Begge verkene er stort anlagte musikkdramaer som fortelles av solister og kor, men de er vanskelige å plassere i de vanlige kategoriene. De er mellomting, verk i grenselandet mellom oratorium og opera.

I Jesu barndom er det en forteller på scenen og historien avvikles i en serie stiliserte tablåer der vi først hører om Herodes og hans marerittsdrømmer og etterpå følger den hellige familie på flukten til Egypt.  Berlioz hadde presise forestillinger om hvordan denne historien skulle fremstilles på scenen – med korets herrer og damer plassert mot hverandre i hver side av rommet og åtte damer skjult bak scenen.  De som hadde tilrettelagt BFOs fremførelse på torsdag, hadde valgt å se bort fra disse anvisningene. Det betydde at fremførelsen umiddelbart trakk mer mot oratorium enn mot opera. Likevel ble det dramatikk nok, dramatikk fremstilt med musikalske midler av fem gode solister, av BFO dirigert av tyske Jun Märkl og – ikke minst – av koret som kvelden igjennom sang med fyldig, egal klang.

Det hadde vært to avbud blant solistene på grunn av sykdom. Den unge nederlandske mezzosopranen Cécile van de Sant som var trådt til med kort varsel, sang Marias parti, undrende og sødmefylt, og fikk god støtte av sin landsmann, barytonen Henk Neven, i rollen som den alvorlige, beskyttende Joseph. Engelske Matthew Best var også kommet til Bergen med kort varsel. Etter sigende slet han selv med sykdom, men det virket nå ikke så. Han sang rollen som den paranoiske kong Herodes med kraftig, rungende bass og uttrykksfull understreking av partiets mørke, gale aspekter. I tillegg hørte vi hans basskollega Knut Skram i forskjellige mindre roller.

Fortelleren står i historiens sentrum. Det er ham som forklarer og fortolker hendelsene. På torsdag var han også verkets ubestridte musikalske sentrum – suverent sunget av engelske Mark Padmore med lys, overjordisk vakker stemme oppe i tenorenes aller øverste register. 

Mot slutten av handlingen, da Maria og Joseph har fått husly hos ismaelittene, blir de feiret med et stykke festlig musikk for to fløyter og harpe. I Grieghallen på torsdag ble denne trioen spilt så flott at publikum brøt inn med spontan applaus. Det viste seg å være et lurt trekk – for de tre musikerne ble glemt i postyret under fremkallelsene etter konserten.

En bursdagspresang

Bergens Tidende, 11.12.2012

The Lindeman Legacy

Malmö Kammerkor, Einar Steen-Nøkleberg, Eva Knardahl, Københavns Strykekvartett, Kåre Nordstoga

Simax Classics

Simax feirer Ludvig Mathias Lindeman og hans musikalske familie

Hva husker vi i dag om Ludvig Mathias Lindeman (1812-1887)? Kanskje at det var ham som skrev melodien til «Et barn er født i Bethlehem» og til «Millom bakker og berg». Men Lindeman var mer enn det. I samtiden var han en internasjonalt berømt organist. Han var den første som opptegnet norske folketoner. Hans samling av «Ældre og nyere Fjeldmelodier» ble avgjørende for utviklingen av norsk nasjonalromantisk musikk på 1800-tallet. Den 28. november var det 200 år siden han ble født. I den anledningen har Simax utgitt The Lindeman Legacy, en boks med tre cd’er som dels tegner et bilde av Lindeman som komponist, dels gir et inntrykk av hans musikalske familie – både hans far, hans bror, hans sønn og svigerdatter var kompetente musikere og komponister. Det er snakk om gjenutgivelser. De to første cd’ene presenterer kormusikk og kammermusikk i opptak fra 1983. Den tredje – og den musikalsk sett mest interessante – rommer opptak fra 2002 av en velopplagt Kåre Nordstoga som sitter ved orgelet i Oslo Domkirke og spiller to av Lindemans flotte variasjonsverk.

Musikk som abstrakt klang

Bergens Tidende, 11.12.2012

Souvenir

Trondheimsolistene

2L

Nye eksperimenter fra Trondheimsolistene og Lindberg Lyd

Peter Tsjaikovskijs «Serenade for strykere» (op. 48) er et av den klassiske musikkens mest populære stykker. Han skrev den opprinnelig for strykekvintett, men i dag hører vi den vanligvis i et arrangement for stort strykeorkester. Det er slik Trondheimsolistene spiller den på sin nyeste plate, «Souvenir», som også rommer et annet Tsjaikovskij-arrangement, strykeorkesterversjonen av sekstetten «Souvenir de Florence» (op. 70). I tillegg er det to verk av Carl Nielsen på platen – hans «Lille suite for strykere» (op. 1) pluss den korte, lamenterende satsen «Ved en ung Kunstners Baare».

Det er Morten Lindberg fra selskapet 2L, Lindberg Lyd, som har produsert «Souvenir». Når Grammy-showet går i gang i Los Angeles om et par måneder, er Lindberg med i konkurransen om musikkindustriens Oscars: «Souvenir» er nominert i kategorien «Best Engineered Album», det lydteknisk beste album fra 2012. Hva er grunnen? Hva er hemmeligheten ved denne platen? Noe med akustikken i Selbu kirke der musikken er spilt inn. Noe med innspillingsteknologien blu-ray. Men også noe med selve plasseringen av musikerne i kirkerommet.

I tidligere opptak med Trondheimsolistene har Lindberg brutt ned det tradisjonelle mønsteret der musikerne er plassert som på konsert og lydbildet har en klar høyre/venstre orientering. Lindbergs alternativ er å plassere musikerne i sirkel omkring et utall av mikrofoner. Når opptaket da etterpå avspilles på et skikkelig lydanlegg, får lytteren en opplevelse av «surround sound», av å være omgitt av – eller neddykket – i lyd. 

På «Souvenir» bruker Lindberg dette oppsettet, men i Tsjaikovskijs Serenade for strykere drar han klangeksperimentene et steg videre og plasserer musikerne slik at ingen av dem sitter ved siden av en kollega som spiller samme stemme. Det gir ytterligere luft i lyden. Nå virker det som om stemmevevet kommer alle steder fra på en gang, samtidig med at de enkelte stemmene står renere og klarere, og den samlede klangen virker mindre massiv enn vanlig. Resultatet blir på et vis en ny slags musikk, i det minste en musikkopplevelse som er frigjort fra vanlig, fysisk romlighet, en eiendommelig opplevelse av musikk som abstrakt ide eller form.

Ved tidligere Grammy-utdelinger har Trondheimsolistenes plater vært nominert for både lyd og fremføring. I år er de ikke med i konkurransen om «Best Small Ensemble Performance», men de kunne gjerne vært det, vil jeg tro – uten i øvrig å kjenne feltet. For selv om lyden på «Souvenir» er slående, merkelig, overveldende, er det likevel tolkningen av musikken som imponerer mest. De to Tsjaikovskij-verkene har en dansende, rytmisk spenstighet og en nesten kammermusikalsk letthet. Og platens høydepunkt er en overdådig rampete fremføring av Carl Nielsens kjepphøye «Lille suite».     

Høytid og mirakler

Bergens Tidende, 08.12.2012

«Sæle jolekveld»

Marianne Beate Kielland

Nils Anders Mortensen

Arctimus

Lawo

Kjente og mindre kjente julesanger

Det er stjernedryss og en engel på coveret. Det er kjente julesanger på platen. Og det er Marianne Beate Kielland som synger – vakkert, inntrengende. Med seg har hun sin faste pianist Nils Anders Mortensen, og stryketrioen Arctimus støtter henne med en serie nye arrangementer skrevet av Mortensen og Magne H. Draagen. En skikkelig juleplate, altså, en plate som oppfyller alle genrens krav til punkt og prikke. Og så er den allikevel helt annerledes. Det er som om det i virkeligheten er snakk om to plater her. For innimellom de tradisjonelle sangene med de svulmende, lett arkaiserende strykerarrangementene ligger det en rekke opptak der Kielland og Mortensen er alene i studiet og fremfører sanger og lieder skrevet av Hugo Wolf, Max Reger, Jean Sibelius, Edvard Grieg, Richard Strauss og Charles Ives – komponister vi vel ikke umiddelbart forbinder med julesang, men som Kielland og Mortensen her bruker til å bygge opp et alternativt musikalsk og tekstlig juleunivers. Det er høytid i disse sangene. Og det er små mirakler i Kiellands klokkeklare, renferdige fortolkninger.

Markedets huller

Bergens Tidende, 04.12.2012

Samuel Barber: Cello Concerto & Sonata

Christian Poltéra, cello

Kathryn Stott, klaver

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

Ny plate fra BFO med cellomusikk av Samuel Barber

BFO og Andrew Litton har utgitt en ny plate på BIS. Denne gang gjelder det amerikanske Samuel Barbers cellokonsert (1945) med sveitsiske Christian Poltéra som solist. Og i dette tilfellet er det ingen grunn til å komme med de vanlige spørsmålene om hvordan BFOs innspilning ligger an i forhold til konkurrentene. For det finnes stort sett ingen andre innspillinger å konkurrere med.  Alene derfor er det grunn til å hilse platen velkommen. Den fyller et hull på markedet. Og demonstrerer samtidig at slike huller kan være nok så uforklarlige, for ikke å si urettferdige. For Barbers konsert er et veldreid stykke musikk, skrevet med sans for celloens klanglige kvaliteter, musikk som blir velopplagt fremført av Poltéra og BFO med god balanse mellom vare, lyriske stemninger og de mer utadvendte, rytmisk markerte avsnittene. På platen hører vi i tillegg Poltéra sammen med pianisten Kathryn Stott i Barbers cellosonate, et kantet ungdomsverk fra 1932. Og som bonusspor får vi BFOs strykere alene i en vakker utgave av Barbers uoppslitelige Adagio.

Liv og røre

Bergens Tidende, 04.12.2012

Frode Haltli: Arne Nordheim Complete Accordion Works

Simax Classics

Nordheims verk for akkordeon samlet på plate

På Arne Nordheims verkliste er det fire verk for akkordeon. Ikke mye kanskje. Men disse fire verkene var tilstrekkelig til å sikre ham en plass som en av instrumentets viktigste støttespillere. Nå har Frode Haltli tatt de fire verkene frem og innspilt dem på en plate som dels gir god oversikt over Nordheims innsats på feltet, dels tegner et flott bilde av Haltli selv som musiker. De fire verkene – som Nordheim komponerte i perioden fra 1967 til 1986 – gir oss anledning til å høre Haltli fra veldig ulike vinkler: Alene med akkordeonet i Flashing (1986), i duett med prefabrikkert tape i Dinosauros (1971), som triomusiker sammen med perkusjonisten Hans-Kristian Kjos Sørensen og elgitaristen Raoul Björkenheim i Signals (1967) og endelig som orkestersolist i Spur (1975) med Kringkastingsorkesteret under ledelse av Christian Eggen. Haltli er en fenomenal musiker som er i stand til å oppfylle alle Nordheims villeste fantasier. Han presser instrumentet sitt, får det til å hyle og hvese og pese – og fyller de seinmodernistiske partiturene med liv og røre.

Musikalsk byvandring

Bergens Tidende, 27.11.2012

Eivind Buene:

Possible Cities / Essential Landscapes

Christian Eggen, dirigent

Cikada

2L

Cikada og Christian Eggen presenterer sju av Eivind Buenes komposisjoner for kammerensemble

Det første man ser når man åpner tekstheftet til Eivind Buenes plate «Possible Cities, Essential Landscapes», er en av arkitekten Anne Grethe Ellingsens vakre tegninger til Simon Strangers roman Mnem fra 2008, et kart over en utopisk by bygget av sirkler, kvadrater og rektangler. Byen er riktignok fiktiv, men tegningen likner planen over en italiensk middelalderby, en av den slags byer man alltid går seg vill i, men der turen aldri blir kjedelig og ensformig.

Buene tar dette temaet opp i tekstheftet. Han skriver at å lytte til ny musikk kan være som å gå gjennom en by. Turen fører gjennom ukjente gater og plutselige åpninger. «Den krever aktiv deltakelse, den tilbyr nye opplevelser, og det er talløse måter å komme seg fra et punkt til et annet; en mengde mulige reiseruter åpner seg for både vandreren og lytteren».

Det er sju spor på platen, sju av Buenes komposisjoner for kammerensemble, skrevet som en syklus imellom 2005 og 2009 og blendende fremført her av Cikada som også har vært oppdragsgiver for en del av verkene.

Hvordan er så Buenes musikalske by? Umiddelbart virker det som om det er vanskelig å gå seg vill i den. For som komponist er Buene et barn av sin tid. Så sent som på femtitallet kunne en avangardist som Karlheinz Stockhausen fremdeles si at idealet hans var «unerhörte Klänge», å strebe etter det uhørte, å skape et musikalsk uttrykk som aldri før hadde eksistert. I dag er denne delen av det musikalske feltet fallet til ro. Modernismens kamper er utkjempet for lengst. Det hersker en generell, forsonlig konsensus om hva samtidsmusikk er og hvordan slikt bør låte. Og Buene beveger seg hjemmevant i dette fredelige miljøet.

Ikke misforstå. At Buenes musikalske byvandring går gjennom nok så velkjente områder, betyr verken at den er monoton eller kjedelig. Slett ikke. Det ligger for det første en overveldende, klanglig rikdom i musikkens hans. Og i tillegg rommer den rikelig med opplevelser og åpninger.  De sju sporene er stappfulle av musikalske begivenheter, og det oppstår merkelige situasjoner når man minst venter det – det er brå sammenstøt av motstridende materialformer, det er plutselige avvik fra retninger man trodde var fastlagt, det er omveier og sidespor. Og av og til dukker det opp bruddstykker av tonal musikk midt i den senmodernistiske satsen – ruiner fra en svunnet tid som har fått lov å bli stående i Buenes by.

Bergens Tidende, 25.11.2012

Verk av Evan Gardner, Bartók og Brahms

Vilde Frang, fiolin

Dima Slobodeniouk, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Vilde Frang med overbevisende, myndig tolkning av Bartók

Det gikk femti år før verden fikk høre Béla Bartóks første fiolinkonsert. Han skrev den i 1908 som en kjærlighetserklæring til fiolinisten Stefi Geyer – som verken ville ha ham eller den. Deretter fortrengte han hele historien, og partituret ble først funnet etter Geyers død. Verket ble uroppført i 1958 – en aparte komposisjon i bare to satser, en flaskepost fra en svunnet tid, skrevet av et ungt menneske som senere skulle bli en av århundrets store komponister.

Pierre Boulez sa en gang at det ikke er noe i denne fiolinkonserten som er i motstrid med den eldre, modernistiske Bartók. Vilde Frang er trolig ikke helt enig i dette. Det fine ved hennes tolkning på torsdag var i alle fall at hun understreket at dette er en komposisjon som står på terskelen mellom to tidsaldre.  Og demonstrerte at hun selv trives like godt i begge musikalske landskaper.

Hun åpnet den lyse førstesatsen med dempet, vakker, sødmefylt tone, førte strykerne an i det innledende kammermusikalske avsnittet mens klangen fra flere og flere instrumenter vokset opp omkring henne, og hevet seg så triumferende over det store orkestret, med fiolinen syngende – følelsesfullt, inntrengende – som i en av de store, senromantiske konsertene. Så kom det brå omslaget: I den raske andresatsen spilte hun musikken fremover og inn i modernismen med skjeve, kantede fraseringer, med skarpe rytmiske markeringer og med kraftfull, rå understreking av alle konflikter og brudd. En overbevisende, myndig tolkning av et komplekst, bruddfylt verk. Får vi det snart på plate med henne, mon tro?

Før vi hørte Bartók, var vi på kort visitt i vår egen tid. Konserten startet med urfremføringen av «Scandinavian Knitting», et bestillingsverk skrevet til BFO av unge, amerikansk-norske Evan Gardner. Tittelen viser til at det musikalske materialet i verket forskyves og gjenbrukes slik at det oppstår skjeve mønstre underveis «som i en vrengt, håndstrikket norsk genser». I praksis viste Gardners skandinaviske strikketøy seg å være en interessant, begivenhetsrik komposisjon for stort orkester med instrumenter som brukes på uortodokse måter og frembringer et skimrende, flimrende lydbilde. Gardner viser selv til amerikanske Morton Feldmans komposisjoner fra 1950-tallet som var inspirert av mønstrene i persiske tepper.  Men hørt på konserten virket «Scandinavian Knitting» umiddelbart mer beslektet med fransk, koloristisk samtidsmusikk.

Den russiske dirigenten Dima Slobodeniouk førte BFOs musikere – og oss i salen – igjennom Gardners og Bartóks komplekse partiturer med presis, tydelig gestikk. Etter pausen fikk vi høre og se ham dirigere en fin fremførelse av Brahms’ symfoni nr. 2. Det kunne vel gjerne ha vært noe mer bredde og lange åndedrag i de to første, pastorale satsene, men Slobodeniouks omhyggelige, nøyaktige slagteknikk ga til gjengjeld flott uttelling i de siste, raske satsene som ble spilt både stramt og effektfullt – men også med raus varme av BFO som alltid yter sitt allerbeste i Brahms.  

Frie komposisjoner

Bergens Tidende, 20.11.2012

Résumé

Eberhard Weber

ECM

Fint minne om en stor bassist

Tyske Eberhard Weber var Jan Garbareks bassist fra 1982 helt frem til 2007 da han fikk slag og måtte slutte. Han er restituert nå, men kommer nok ikke til å spille igjen. Hans nye plate er en slags avansert gjenbruk av konsertopptak fra Garbarek-tiden. Han har plukket ut 12 av sine egne soloer og har bearbeidet dem på ulik vis. Garbarek og trommisen Michael Di Pasqua høres i noen av opptakene, og de har også lagt nye effekter på et par av sporene.  På konsertene var Webers soloer en slags mellomspill som skulle dirigere gruppen over i nye tonearter og stemningsleier, men på platen er begynnelser og slutt kuttet slik at bare den sentrale delen er tilbake. Musikken virker likevel ikke amputeret av den grunnen. Webers teknikk på femstrengsbassen og hans utnyttelse av loops og ekkoeffekter er fremdeles imponerende, og vel så imponerende er hans evne til å skape spontane, frie komposisjoner uten annet grunnlag enn en toneart og en vag retningsangivelse. Resumé er et fint minne om en stor bassist. Pluss at Garbarek har en frodig tenorsolo på et av sporene som er hele platen verdt.

Vesentlig og uvesentlig

Bergens Tidende, 20.11.2012

The Essential Henning Kraggerud

Naxos

Norsk, romantisk fiolinmusikk i bøtter og spann

Boksen heter «The Essential Henning Kraggerud». Men er ikke det litt vel tidlig? Plater som heter noe slikt, pleier å være gjenutgivelser av opptak med eldre, vanligvis avdøde, superstars. The Essential Pavarotti for eksempel. Eller The Essential Maria Callas, Karajan, Michael Jackson osv.

På den annen side: Fiolinisten Kraggerud ser riktignok fremdeles veldig ung ut, men han har tross alt vært en sentral figur i norsk musikkliv i to tiår. Og han har en omfattende diskografi som det er mulig å plukke godbiter fra.

Hele Kraggeruds Naxos-karriere er representert på de tre platene i boksen. Kronologisk sett starter det med den sensasjonelle platedebuten i 1996 da han og pianisten Helge Kjekshus ga ut sine friske, fandenivoldske tolkninger av Griegs tre fiolinsonater. I den andre enden av tidsspennet finner vi den intense, bevegende versjonen av Mozarts Divertimento i Ess-dur som Kraggerud spilte inn med Lars Anders Tomter og cellisten Christoph Richter i 2008. Og innimellom ligger det norsk, romantisk fiolinmusikk i bøtter og spann – hele verk og smakebiter, kammermusikk og orkestermusikk mellom hverandre, signert Bull, Halvorsen, Svendsen og Sinding.

Sviskene faller tett på de tre platene. Og det er mye musikk fra den blekere delen av fiolinrepertoaret. For eksempel er det meste av cd 2 fylt med småstykker av Christian Sinding framført med Christian Ihle Hadland ved klaveret. Men det er tross alt også tyngre verk i boksen, Sibelius’ fiolinkonsert for eksempel. Og kammermusikk av den franske fiolinvirtuosen Eugène Ysaÿe – men Kraggeruds viktigste Ysaÿe-innspilling, sonatene for solo fiolin, er ikke med. De utkom på Simax i 2008.

The Essential Henning Kraggerud? Hva er det essensielle, det vesentlige, det grunnleggende ved Kraggerud som musiker? En frisk, musikantisk tilgang til stoffet, en forkjærlighet for den gode, velskrevne melodilinjen, en velutviklet evne til å forme et musikalsk stoff, til å få fraser og klang til å løfte seg og stå klart og lyslevende. Det er slik vi kjenner ham fra konsertene. Og det er slik vi hører ham på disse platene. Repertoaret på hans mange Naxosutgivelser har trolig vært bestemt av selskapets behov for å fylle ut musikkhistoriske huller i katalogen. Vi andre skulle gjerne ha hørt ham folde seg ut i mer krevende verk. På den annen side er det neppe noen tvil om at han personlig føler seg veldig godt tilpass i det norsk-romantiske repertoaret.    

Kanskje det ikke er for tidlig med en Essential-boks for Kraggerud?  Men Naxos kunne i det minste ha tatt utgivelsen litt mer alvorlig. Hvis du kjøper boksen og ikke kjenner Kraggeruds plateproduksjon fra før, er du helt på herrens mark. Det er ikke noe teksthefte i boksen, bare noen helt nødtørftige opplysninger om komponister og verk trykt på pappen under platene. Det er ingen opplysninger om når og hvor disse innspillingene er gjort. Det er trykt en liste over Kraggeruds medspillere på coveret, men du må selv prøve å få den til å matche verklistene under platene. Noe som ikke er helt enkelt, blant annet fordi det er feil i listene. 

Gjenbruk

Bergens Tidende, 13.11.2012

Concertos for Viola and Bassoon

Martin Kuuskmann, fagott.

Lars Anders Tomter, bratsj.

1B1 Chamber Orchestra

Simax Classics

Frisk plate med coverversjoner av Bach og Telemann

Coverversjoner er ikke noe nytt. Allerede i barokken var gjenbruk av andres musikk et hverdagslig fenomen. Bach var like aktiv som alle andre, og han gjenbrukte også sine egne verk. For eksempel er hans cembalokonserter i virkeligheten arrangementer av konserter for helt andre soloinstrumenter skrevet 30-40 år tidligere. Og når det nå en gang forholder seg slik, er det vel ikke noe som forhindrer andre i å fortsette i samme spor? Lars Anders Tomter og den spennende, estiske fagottisten Martin Kuuskmann har i alle fall gjort det. De har konstruert nye coverversjoner av Bachs cembalokonserter og latt Tomters bratsj eller Kuuskmanns fagott overta solostemmen. I tillegg spiller de to konserter av Telemann. Resultatet er blitt en frisk, uhøytidelig plate. Jo da, det er litt rart å høre de velkjente Bach-verkene i ny drakt. Og verken Tomter, Kuusmann eller Stavanger-ensemblet 1B1 holder seg til tidligmusikkpolitiets strenge forskrifter. Men musikken klinger godt, og de to solistene går til verket med liv og lyst, fulle av energi og godt humør.

Fri og blomstrende

Bergens Tidende, 06.11.2012

J.S. Bach. Das Wohltemperierte Clavier

András Schiff:

ECM New Series

Schiff med imponerende nyinnspilling av Bach

Ungarske András Schiff har de siste årene utgitt en imponerende rekke nytolkninger av klaverlitteraturens sentrale verk på platemerket ECM. I flere tilfeller er det snakk om verk han spiller inn for andre gang i platekarrieren. Et eksempel er de fire cd’ene med Bachs Wohltemperierte Clavier, bind I og II som nettopp er kommet. Det er et kvart århundre siden han sist tok tak i disse 48 konsentrerte stykkene. Mye er annerledes nå. Blant annet selve opptaket – som bærer ECMs umiskjennelige merke: krystallklar lyd, ekstremt nærværende klaverklang i et opptak som går helt tett inn på instrumentet. Men også Schiffs tolkning av de 48 har endret seg. Han spiller fremdeles Bach uten pedal. Og er fremdeles forsiktig med å bruke det moderne flygelets klangmuligheter. Men han er friere, mer blomstrende, mindre ortodoks i dag. Fugaene spilles ikke så strikt som før. I preludiene veksler han ubekymret mellom bundne og ubundne fraser. Han lytter og følger musikkens egne anvisninger, flytende, lekende. Og skaper en versjon der hver av de 48 får sin helt egen klangfarge og sitt helt eget, særegne følelsesuttrykk.

Sirkus og alvor

Bergens Tidende, 03.11.2012

Operafest

Bergen Nasjonale Opera

Grieghallen

Fornøyelig sesongåpning med Bergen Nasjonale Opera

Kveldens overskrift var «Operafest». Og festlig var det i alle fall i Grieghallen på torsdag da Den nye Opera åpnet en ny sesong og samtidig feiret navneskifte til Bergen Nasjonale Opera.

Alle kluter var satt til. Det var et langt, avvekslende musikalsk program, og den engelske regissøren Olivia Fuchs hadde komponert et flott, fargesprakende sceneshow. Det var akrobater og flammeslukere. Det var rosedryss fra taket. Det var syklister og dansende korpiker. Den svenske mezzosopranen Charlotte Hellekant danset med Andrew Litton og kysset tilfeldige herrer i salen. Og den finske humørbomben Sirkka Lampimäki slo hjul midt i en arie av Gounod.

God sirkusstemning, altså. Men også mye god musikk. Og gode solister. I tillegg til Hellekant og Lampimäki hørte vi tyske Torsten Kerl (tenor), ungarske Béla Perencz (baryton) og bergenske Thorbjørn Gulbrandsøy som tidligere har sunget baryton, men som nå er gått over i tenor-faget.

En slik kveld sitter sviskene selvsagt løst. Det startet med Hellekant i Habaneraen fra Bizets «Carmen» og det sluttet med Hellekant som Lehárs glade enke. Og innimellom hørte vi Sirkka Lampimäkis ekvilibristiske, skarpe sopran i Nattens Dronning fra Mozarts «Tryllefløyten», en rolle hun nettopp har sunget ved den finske nasjonaloperaen. KorVest og Bergen Filharmoniske Kor sang «summekoret» fra Puccinis «Madama Butterfly» og operaens sjarmerende barnekor ga oss et fint utdrag fra «Carmen».

Det var fest og høyt humør. Men også alvorligere stunder innimellom. Hellekant som imponerte kvelden igjennom, hadde blant annet en sterk, følelsesladet duett med Gulbrandsøy i et utdrag fra Massenets «Werther». Men ellers var det spesielt herrene som tok seg av alvoret. Vi hørte blant annet Béla Perencz som Jago fra Verdis «Otello» og Scarpia fra Puccinis «Tosca», to demoniske roller som han sang med en kraftig, lett blafrende stemme.  Torsten Kerl som er en typisk heltetenor, passet fint i rollen som Florestan fra Beethovens «Fidelio», og viste mot slutten av kvelden at han også har sans for det lettere operetterepertoaret.

Det er sangerne og koret som er i sentrum en slik kveld. Men det som kanskje imponerte mest underveis, var Bergen Filharmoniske Orkester og Andrew Litton – som fulgte med oppmerksomt gjennom alle de brå stemningsskiftene og hele tiden la en fleksibel, smidig ramme rundt solistene.  Bergen Nasjonale Opera er heldig som har musikalske støttespillere av dette formatet.

Århundrets stemme

Bergens Tidende, 23.10.2012

Kirsten Flagstad

The Voice Of A Century

Membran Documents

Gjenhør med Kirsten Flagstad

Tiden arbeider for oss som er interessert i gamle plater. Den europeiske copyrightgrensen er 50 år. Altså er det hvert år plater som ikke lenger er beskyttet, plater som er fritt vilt, innspillinger som kan gjenutgis og selges for en billig penge av enhver som måtte ønske det. 

Tyske Membran Documents er et av mange nye selskaper som arbeider på dette feltet. I deres billigserie med gjenutgivelser av innspillinger som er falt i det fri, er turen nå kommet til Kirsten Flagstad. For skarve 150 kroner får du «The Voice of a Century», en boks med ti cd-er som dekker perioden 1935 til 1957.

Flagstad er trolig tidenes best dokumenterte norske kunstner. Gjennom en nesten 50 år lang karriere nådde hun å være med på opp mot tusen plater, et tall som fremdeles vokser etter hvert som nye liveopptak dukker opp. Hun var «århundrets stemme», i alle fall det 20. århundres største Wagner-sopran, og denne delen av hennes karriere er selvsagt spesielt godt dokumentert på plate og i live-opptak. Det finnes for eksempel over ti komplette opptak av hennes Tristan og Isolde, 2-3 komplette versjoner av Ringen med henne i rollen som Brünhilde, osv.

Det sier seg selv at hele denne kolossale produksjonen ikke kan rommes på 10 plater. Det kan bare bli smakebiter. Men boksen gir likevel et godt inntrykk av viktige deler av karrieren hennes. De tidlige amerikanske Wagner-innspillingene med Lauritz Melchior er med, men ikke opptak fra Flagstads tid som superstar på Metropolitan – de er fremdeles beskyttet av den noe strengere amerikanske copyright-lovgivningen. Det er med andre ord først og fremst den «europeiske» Flagstad som er dokumentert på de ti platene. Og i tillegg ligger hovedvekten på årene etter andre verdenskrig.

Hun var den første som spilte inn «Vier letzte Lieder» av Richard Strauss. De er med i boksen. Vi hører henne synge Grieg akkompagnert av pianisten Gerald Moore. Vi hører henne som robust fortolker av Purcell og Händel i versjoner med stort orkester. Men først og fremst hører vi henne som Wagner-sopran – i Wesendonck-Lieder, igjen med Gerald Moore ved klaveret, i sjenerøse utdrag fra Ringen med Wilhelm Furtwängler opptatt live på La Scala i 1950, i Furtwänglers studieinnspilling av Tristan og Isolde fra 1952. Og mye, mye mer.

Det er knitrende overflatestøy på noen av platene, det er hostende publikum i liveopptakene, men Flagstad brenner gjennom det hele med sin glansfulle, overjordisk vakre stemme, lidenskapelig, inntrengende, med knivskarp intonasjon, med sylspiss artikulasjon, med sømløst legato. På de siste innspillingene er hun i slutten av 50-årene, men stemmen hennes har fremdeles monumental kraft og har i tillegg fått mørke, varme farger i mezzo-registeret.

Den gamle, amerikanske musikkskribenten Alexander J. Morin skrev engang om Flagstad: «Å høre hennes kraftfulle, rene, gylne toner klinge uanstrengt høyt oppe over den sterkeste orkesterklang – det er en av de mest elektrifiserende vokale begivenheter du noensinne kommer til å oppleve». Når du lytter deg igjennom disse ti platene, skjønner du hva han mente.

Når musikken letter

Bergens Tidende, 20.10.2012

Verk av Bartók, Ligeti, Matre og Berio

Unni Løvlid, sang

Kit Armstrong, klaver

BIT20 Ensemble

Reinbert de Leeuw, dirigent

Grieghallen

BIT20 presenterer folketoner og partiturmusikk

Det var et usedvanlig innholdsrikt og gjennomkomponert program BIT20 presenterte torsdag kveld, et program med mange forbindelseslinjer på kryss og tvers mellom verkene. En av de røde trådene var forholdet mellom folkemusikk og partiturmusikk.   

Først ut var Sveinung Lillebjerka, fiolin, Håkon Nilsen, klarinett og pianisten Jarle Rotevatn med en sprek fremføring av Béla Bartóks «Contrasts». Verket er skrevet i USA på slutten av 1930-tallet, på oppdrag av Benny Goodman, men det er ikke amerikansk jazz som preger denne musikken. Bartók bærer hjemlandet med seg inn i eksilet og bygger de tre satsene opp over ungarske folketoner.

Herfra var spranget ikke stort til de norske folketonene i urfremføringen av bergenske Ørjan Matres «Terskelsanger». Verket som er skrevet for Unni Løvlids sangstemme og et lite kammerensemble, tar utgangspunkt i fire folketoner som handler om døden. Rundt disse sangene har Matre skrevet en sammenhengende sats i et personlig tonespråk, men der han også innmonterer lydopptak av sin farfar som synger «Nu går solen ned» og der det av og til dukker opp sitater fra et verk av den franske komponisten Gérard Grisey.

Matre har allerede vakt oppmerksomhet ved sin evne til å håndtere den store orkesterklangen. I dette verket arbeider han i det lille formatet. Tonefallet er dempet, satsen er sart, skimrende og danner en varsom ramme om Unni Løvlids uttrykksfulle, bøyelige stemme. Et fint, vakkert møte mellom folkemusikk og samtidsmusikk.

Løvlid var også på scenen etter pausen, nå som solist i Luciano Berios «Folk Songs». Det var et svært heldig valg. Vanligvis fremføres dette verket av sangerinner som er skolert i den klassiske tradisjonen. Denne gang fikk vi høre dem fremført av en sangerinne som kjenner det folkelige uttrykket fra innsiden og som kunne gi dem et helt annerledes, mer «autentisk» uttrykk. 

Kveldens siste verk var Györgi Ligetis konsert for klaver og kammerorkester. Den er skrevet på 1980-tallet da han var inspirert av de kompliserte rytmiske mønstrene i sentralafrikansk musikk. Selv forsøkte han å oppnå noe tilsvarende ved å legge serier av helt ulike rytmiske forløp ovenpå hverandre. Han skriver et sted at under de rette omstendighetene vil kompleksiteten få klaverkonserten til å lette som et fly.

På konserten torsdag var det i alle fall god fremdrift i den amerikanske pianisten Kit Armstrongs tolkning av solostemmen. Og den nederlandske dirigenten Reinbert de Leeuw som med presisjon og omhu hadde styrt BIT20 gjennom Matre og Berio, ga orkestret det avgjørende skubb og fikk Ligetis kolossale lydunivers opp å sveve.

I drivhuset

Bergens Tidende, 16.10.2012

«Früh»

Marianne Beate Kielland

Nils Anders Mortensen

Lawo

Sanger fra senromantikkens Wien

Sanger av Arnold Schönberg fra 1899 sammen med sanger av Alban Berg og Anton Webern fra begynnelsen av 1900-tallet: At platen heter «Früh», tidlig, er ganske passende. For de 25 sangene som Marianne Beate Kielland her presenterer, er skrevet veldig tidlig i de tre komponistenes karriere. Dette er musikk fra tiden før modernismens gjennombrudd, fra før Schönberg utviklet 12-tonesystemet sitt og før han og Berg og Webern ble kjent som «Den andre Wienerskole». Musikkhistorisk sett er «Früh» en svært spennende utgivelse. Kielland tar oss med tilbake til århundreskiftets Wien og fører oss inn i senromantikkens musikalske drivhus. Vi hører hvordan inspirasjoner fra Brahms og Wagner flettes sammen og skaper nye, sære vekster. Og vi hører hvordan lied-formatet blir presset innefra og brytes ned i fragmentariske, aforismeaktige former eller utvikler seg til konsentrerte musikkdramaer. Kielland gir disse glemte sangene liv og karakter med sin ekspressive mezzo. Og demonstrerer sammen med pianisten Nils Anders Mortensen at perioden rommer mye musikk som kunne fortjene større oppmerksomhet.

Rariteter

Bergens Tidende, 16.10.2012

Beethoven for Wind Octet

Oslo Kammerakademi

Lawo

Oslo Kammerakademi spiller glemte verk av Beethoven 

Året er 1792. En musiker ansatt ved hoffet i Bonn skriver et stykke taffelmusikk for blåsere. Navnet er Beethoven – en ung mann på noen og tjue som ennå ikke er blitt den Beethoven vi kjenner fra musikkhistorien. Oktetten for horn, oboer, klarinetter og fagotter er et stykke tidstypisk underholdningsmusikk som sjeldent fremføres, men nå har oboisten David Friedemann Strunck og Oslo Kammerakademi funnet frem notene og laget en frisk, sjarmerende innspilling med overdådige smell i naturhornene og sprudlende, nesten mozartsk humør. Tjue år etter Beethoven skrev denne oktetten, var han blitt europeisk superstar. Premieren på hans Symfoni nr. 7 i 1813 var en musikalsk begivenhet. Og i en tid uten radio eller grammofon ble et viktig verk som dette spredt via transkripsjoner for ulike instrumentsammensetninger. Oslo Kammerakademi har funnet frem en versjon for ni blåsere. Den spiller de feiende flott og overbevisende. Men kan allikevel ikke forhindre at Beethovens sjuende i denne utgaven virker litt for klein, litt redusert og falmet. En musikkhistorisk raritet.

Bildefortellinger

Bergens Tidende, 13.10.2012

Verk av Mozart, Tan Dun og Bartók

Martin Grubinger, perkusjon

Eivind Aadland, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO med imponerende urfremføring av Tan Duns «The Tears of Nature».

Timingen er god: Samtidig med at Bergen Kunstmuseum utstiller ledende kinesiske samtidskunstnere i Lysverket og blant annet har verdenspremiere på et verk av Ai Weiwei, inviterer BFO til verdenspremiere i Grieghallen på kinesiske Tan Duns «The Tears of Nature» – en slagverkkonsert bestilt i samarbeid med tre andre orkestre.

Verket er tilegnet BFOs residensmusiker Martin Grubinger. Han skulle egentlig ha urfremført det med Norddeutsche Rundfunks symfoniorkester på Schleswig-Holstein festivalen i august, men måtte avlyse på grunn av sykdom. Og da ble det altså BFO som kom først.

At det er snakk om et bilderikt fortellende verk, kommer vel ikke som noen overraskelse. Tan Dun er kjent for sin musikk til kampsportfilmer som «Crouching Tiger, Hidden Dragon», og hans øvrige komposisjoner har også en sterk visuell og fysisk ekspressiv karakter. Partituret til «The Tears of Nature» er for eksempel utstyrt med et lite kart over orkestret og inneholder presise instruksjoner om hvordan solisten skal bevege seg mellom musikerne. Grubinger stortrivdes i dette grenselandet mellom musikk og teater. Han var i konstant bevegelse, sprang fra pauker til marimba til vibrafon og trakterte inn imellom et voldsomt batteri av kinesiske og tibetanske tam-tamer og gonger. Pluss utvalgte stein. En sprek, ekvilibristisk performancekunstner – og en guddommelig musiker. Som fikk solostemmen til å løfte seg. Tydelig, presis, blendende virtuos.

Tan Dun har en gang sagt at han er en komponist som svinger og svømmer fritt mellom ulike kulturer.  Det er fremdeles en god karakteristikk. For også i «The Tears of Nature» blander han komposisjonsteknikker fra vestlig modernisme med elementer av tradisjonell kinesisk musikk. Svømmingen mellom kulturene har kanskje etter hvert mistet noe av sin opprinnelige frihet og friskhet. Det var for eksempel en del minimalistisk tomgang i orkestersatsen underveis, men i dette verket der alt er lagt til rette for å fremheve Grubingers imponerende ferdigheter, betyr dette mindre. Altså: stor, berettiget applaus. Og som ekstranummer hele slagverkgruppen fremme på scenen i en forrykende versjon av Jobims Chega de Saudade. 

Tan Duns verk var innrammet av Mozart – først den ultrakorte ouverturen til La Clemenza di Tito og etter pausen symfoni nr. 31, «Pariseren». Umiddelbart et litt overraskende valg, men kanskje inspirert av Tan Dun som et sted har sagt at Mozart er den første vestlige minimalisten. Eivind Aadland og BFO spilte under alle omstendigheter verkene enkelt, neddempet og presist. Og satset så på det maksimale uttrykket i kveldens siste verk: Béla Bartóks musikk til balletten «Den mirakuløse mandarin» – i en skarp, presis og høyspent fremførelse. Et visuelt, fortellende verk. Fylt av en helt annen slags bilder enn Tan Duns musikk.

Åpne landskap

Bergens Tidende, 09.10.2012

Michael Formanek

Small Places

ECM

Gjennomkontrollert fri-jazz

Da den amerikanske bassisten Michael Formanek debuterte på ECM med «The Rub And Spare Change» i 2010, var det mer enn ti år siden han sist hadde utgitt en plate. I den mellomliggende perioden hadde han arbeidet som musikkpedagog og stort sett vært borte fra jazzscenen. Det som brakte ham tilbake, var møtet med pianisten Craig Taborn, altsaksofonisten Tim Berne og trommeslageren Gerald Cleaver. De var med på «The Rub And Spare Change», og de er med igjen på «Small Places» -- som ikke er noen helt vanlig ECM-plate. Kvartetten spiller fri-jazz, kunne man si, men det er ikke noen helt presis etikett. For store deler av musikken er ikke spesielt fri, den er gjennomkomponert, ofte med altsax og klaver på uforutsigbare, enstemmige utflukter, med skjeve melodilinjer og abrupte taktskift. Og når alle fire musikere begynner å improvisere, blir det riktignok spilt fritt og fabulerende, ubundet av vanlige grenser. Men samtidig virker samspillet utrolig kontrollert og presist. Hvordan de fire musikerne orienterer seg, er vanskelig å si. Men at er lommekjente i dette åpne landskapet, er tydelig.

Gershwin i Bergen

Bergens Tidende, 09.10.2012

 

George Gershwin: Rhapsody in Blue

Freddy Kempf

Andrew Litton

Bergen Philharmonic Orchestra

BIS

Rørende som en gammel stumfilm

George Gershwin var mellomkrigstidens store, amerikanske songwriter. Han eksperimenterte, han hentet ideer fra jazz og blues. Og han hadde ambisjoner om å løfte musikken sin inn i konsertsalen. «Vanlige harmonier, rytmer, sekvenser, intervaller og så videre kan ikke tilfredsstille øret mitt», sa han i et intervju i 1929. På dette tidspunktet hadde han allerede vakt oppmerksomhet med «Rhapsody in Blue» (1924) for klaver og orkester og Klaverkonsert i F (1925). Senere kom enda en Rhapsody (1931) og et variasjonsverk over sangen «I Got Rhythm». Det er disse fire konsertstykkene BFO og Andrew Litton nå har spilt inn med engelske Freddy Kempf som solist.  Det er høyt humør på platen. Kempf spiller de rytmiske klaverstemmene med frisk, energisk frasering, og orkesteret følger entusiastisk med. Jazz er det jo ikke, men «jazzy» salongmusikk. Litt stivbeint, litt corny, rørende som en gammel stumfilm. Men når Håkon Nilsen spiller klarinettstemmen i «Rhapsody in Blue» og når Martin Winter growler på trompeten sin, da blomstrer musikken opp og høres ut som noe Ellington kunne ha skrevet. Kanskje var det noe slikt Gershwin i sin tid hørte for sitt indre øre?

Løs snipp

Bergens Tidende, 02.10.2012

Salmesykkel

Moskus

Hubro

Et frisk tilskudd til den norske jazzfauna

Platen heter Salmesykkel – det gamle klengenavnet for stueorgel. Men det er ikke noe stueorgel på platen. Derimot er det akustiske instrumenter spilt av tre unge musikere med bakgrunn fra Jazzlinja i Trondheim: Anja Lauvdal på piano, Hans Hulbækmo på trommer og Fredrik Luhr Dietrichson på kontrabass. En akustisk klavertrio med andre ord. Men ikke av den vanlige norske typen. Det er ikke mye fjell og li og fjord på denne platen. Og heller ikke mye som minner om Tord Gustavsen, for å si det slik. Musikerne, som kaller seg Moskus, har en lett dreining mot frijazz og – etter platen å dømme – en viss forkjærlighet for løs snipp og fri improvisasjon omkring enkle melodilinjer og repetitive bassganger. Og så har de godt humør – som ikke bare kommer til uttrykk i titler med sprø ordspill. Lauvdal er en spennende, uforutsigbar pianist som overrasker med kantete fraseringer og snodige retningsendringer. Hun får godt motspill av Dietrichsons lodne bass og Hulbækmos livlige trommer. Det er riktignok steder med idetørke og tomgang underveis, men alt i alt er dette en fin plate. Et frisk tilskudd til den norske jazzfauna.

Monsterverket

Bergens Tidende, 02.10.2012

Messiaen: Turangalîa-Symphonie

Steven Osborne, Cynthia Millar

Juanjo Mena

Bergen Philharmonic Orchestra

Hyperion

Eksplosiv nytolkning av Messiaens kjærlighetssymfoni

Den amerikanske komponisten Aaron Copeland omtalte i sin tid Olivier Messiaens Turangalîa-Symphonie som «the Messiaen monster». Han er ikke den eneste som har hatt slike assosiasjoner. Helt siden den unge Leonard Bernstein dirigerte verket ved urfremføringen i Boston i 1949, har kritikerne snakket om Messiaens monster, om monstersymfonien, monsterverket. Og ikke uten grunn. Turangalîa er unektelig et monstrøst verk, en viltvoksende, merkelig komposisjon inspirert av tolvtonesystemer og indiske ragas, musikk bygget på kollisjonens prinsipp – med strengt regulerte avsnitt side om side med ville blow-outs og anakronistiske, romantiske idyller. 

Turangalîa er sanskrit og betyr noe i retning av kjærlighetssang. Men skal man tro tittelen er Messiaens kjærlighetssang også en symfoni. Den har riktignok ikke de vanlige fire satsene, den har hele ti. Og med en spilletid på langt over en time sprenger den også den vanlige tidsrammen for en symfoni. Den er skrevet for stort symfoniorkester utvidet med myriader av slagverk pluss «ondes martenot», et gammelt, predigitalt elektronisk instrument. Og i tillegg har Turangalîa en klaverstemme som er så dominerende og så virtuos at Messiaen selv en gang omtalte verket som en nesten-klaverkonsert.

BFO og deres faste gjestedirigent Juanjo Mena prøvde krefter med Messiaens monster på en torsdagskonsert i Grieghallen for to år siden med den engelske pianisten Steven Osborne som solist og engelske Cynthia Millar på ondes martenot. Det var litt av en musikalsk begivenhet. Men hvis du ikke kunne være til stede den gangen, får du sjansen til å høre en flott reprise nå. For siste sommer møttes alle de involverte igjen i Grieghallen og innspilte verket for selskapet Hyperion.

Resultatet er blitt en plate som allerede har vakt internasjonal oppmerksomhet. Dette er nemlig en helt fabelaktig tolkning. Steven Osborne og Cynthia Millar er gode partnere for Mena og BFO. Osborne er en pianist som har den tekniske styrken som må til for å temme monsteret, og som tydeligvis stortrives med denne forrevne solostemmen som spenner fra bråkende, bankende clusters til de aller sarteste små drypp i diskanten. Og Cynthia Millar gjennomborer orkesterklangen med sine presise martenotbølger og gir av og til musikken et spooky, klagende preg av science fiction.

Men klaver og ondes martenot er bare den ene side av saken. Nok så imponerende er Mena og BFOs eksplosive tolkning av den orkestrale rammen. De skaper musikalsk sammenheng igjennom det lange partituret og får selv de mest kompakte, mest komplekse passasjene til stå klart og logisk. Og ikke minst skaper de et flytende, rytmisk trøkk i musikken.

Dette er en plate som har lykkes med noe som mange har prøvd men nesten ingen har klart: å fange og vise frem Messiaens monster i all sin rå villskap.

Understrømmer

Bergens Tidende, 25.09.2012

Mozart: Piano Concertos Nos.27 and 20

Maria João Pires, Claudio Abbado, Orchestra Mozart

Deutsche Grammophon

Lysende Mozart-tolkninger fra Maria João Pires

Det høres kanskje ut som en klisjé, men likevel: Det er alltid noe «naturlig», noe lysende og innlysende «riktig» ved musikken når portugisiske Maria João Pires setter seg til klaveret og spiller Mozart. Hvis du er i tvil, er det bare å slå ørene ut og lytte til denne nye platen der hun er sammen med Claudio Abbado og hans Orchestra Mozart Bologna. De to klaverkonsertene som står på programmet, spilles i omvendt kronologisk orden.  Først ut er nr. 27 (K. 595), den siste klaverkonserten Mozart skrev. Den er klassisk, enkel i formen og Pires spiller den rett frem, ukunstlet, med lange, elastiske fraseringer og et nesten ungdommelig tonefall. Den andre, nr. 20 (K. 466), er mer kompleks. Den står i d-moll, samme toneart som Don Juan, og den har samme dramatiske ekspressivitet. Her trekker Pires solostemmen frem med kraftige streker. Dette er mørk, alvorlig musikk, hører vi, musikk full av kontraster og farlige understrømmer, musikk på vei inn i romantikken. Hun får god oppbakning underveis av Abbado og av Orchestra Mozart Bologna – som nok er et lite kammerorkester, men som har muskler og musikalitet nok til å matche henne.

Glemte arier

Bergens Tidende, 25.09.2012

Romantique

Elina Garanca

Yves Abel, dirigent

Filarmonica del Teatro Comunale di Bologna

Deutsche Grammophon

Elina Garanca og den franske romantikken

Platen heter «Romantique», og på coveret er Elina Garanca stylet opp som filmdiva fra1950-tallet. Det er temmelig grusomt. Men ikke la deg skremme av markedsavdelingen i Deutsche Grammophon. Det er faktisk mye god musikk på denne platen. Den store, latviske mezzosopranen blomstrer i disse årene. Stemmen hennes er strålende lys i toppregisteret og full av mørk sensualitet i dybden. På platen synger hun Tjaikovskij og Donizetti, men ellers er det franske, romantiske komponister som dominerer – Saint-Saens, Gounod, Berlioz og Lalo. Og det er ikke de vanlige sviskene Garanca har valgt. Med få unntak stammer musikken fra operaer som stort sett er glemt i dag. Disse oversette ariene viser seg å passe godt til Garancas lyriske mezzo. Hun synger dem med stort følelsesuttrykk og musikalsk frasering av alle stemningsskift. Og siden hun trolig aldri kommer til å stå på en scene og synge dem, er det godt at hennes tolkninger er blitt fastholdt på plate, nettopp nå, før stemmen hennes endrer karakter, og hun skal ta fatt på de tyngre, dramatiske mezzorollene.

Musikk og teknikk

Bergens Tidende Morgen, 20.09.2002

Verk av Glinka, Elgar, Ravel og Respighi

Dirigent: Peter Szilvay

Eikanger-Bjørsvik Musikklag

Teatergarasjen

Eikanger-Bjørsvik Musikklag med store utfordringer i utradisjonelt repertoar.

De fleste verk for symfoniorkester kan skrives om og legges til rette for brassband. Men hvorfor gjør man det? Hvorfor inviterer Eikanger-Bjørsvik Musikklag til konsert med fire slike transkripsjoner på programmet? Sikkert fordi det er bra med tekniske utfordringer. Fordi et orkester som er uten konkurranse i det tradisjonelle messingrepertoaret, trenger noe å bryne seg på. Og så naturligvis fordi dette simpelthen er gøy. Gøy å spille. Og gøy å lytte til.

Det var full storm og bakoversveis fra starten med Glinkas ouverture til «Ruslan og Ludmilla» som dirigenten Peter Szilvay satte an i et forrykende tempo. Det var flotte, sammensatte klangbilder kvelden igjennom. Det var ekvilibristiske, virtuose passasjer. Det var nydelige soloer på flygelhorn. Og det var en overdådig avslutning med hele orkestret, flankert av de fantastiske slagverkerne Peter Kates og Tom Wissgren, i en kraftfull fremførelse av Respighis «Pini di Roma».   

Flott og effektfullt. Og først og fremst imponerende. Litt liksom en bra sportsprestasjon: Fantastisk at det går an å få kornetter til å spille som fioliner i Glinka; utrolig at orkestret klarer å få med seg alle detaljer i Respighi. Det blir fort slik man hører og vurderer det. Det er teknikken som er i fokus, ikke musikken, ikke tolkningen. Og når de høye blåserne sliter med intonasjon og presisjon, noe som de gjorde ofte denne kvelden, kommer det tekniske enda mer i fokus og får uforholdmessig stor vekt.

Men så var det også de øyeblikkene da musikken selv sto i sentrum, da man glemte teknikken, og glemte at disse verkene opprinnelig var skrevet for helt andre instrumenter. Slik var det i Edward Elgars Enigma-variasjoner – hvor Peter Szilvay og orkestret i den nest siste variasjonen plutselig skapte en sart, nesten overjordisk klang, og man fikk høre noe som faktisk ligger i musikken selv, men som sjelden kommer frem når den spilles av et vanlig symfoniorkester. Og aller best i Maurice Ravels «Pavane pour une infante défunte» hvor de dype blåserne fanget både den raffinerte klangen og den mørke melankolien i dette merkelige verket. 

I Michaels verden

Bergens Tidende, 18.09.2012

Rava

On The Dance Floor

ECM

En hyggelig overraskelse

De siste årene har vi mest hørt Enrico Rava på høystemte, følsomme ECM-plater. Men nå spiller den gamle italienske jazztrompetisten Michael Jackson-låter. Han oppdaget først musikken etter Jacksons død. Men da var det gjort. «Dag etter dag oppdaget jeg nye skatter, inntil jeg til sist følte behov for å trenge lenger inn i Michaels verden». Resultatet hører vi på denne platen med liveopptak fra to konserter i Roma der Rava spiller med stort orkester ledet av basunisten Mauro Ottolini. Det høres kanskje paradoksalt ut, men det virker som om arbeidet med Michael Jacksons låter har fått 70-åringen Rava til å gjenfinne jazzrøttene sine. For vel er det mye funk og elektriske riffs i disse opptakene, men først og fremst er det brakende, bråkende, utagerende bigbandmusikk med kompakte arrangementer signert Ottolini og med en høyeksplosiv Rava svevende over saftige messingblåsere i Thriller og Blood on the Dance Floor eller i rollen som intens balladefortolker i frynsete versjoner av Little Susie og Chaplins Smile. En uventet og hyggelig jazzoverraskelse. Hva Jacko-fans vil tenke om dette, kan man lure på.

Musikalske venner

Bergens Tidende, 18.09.2012

Kurtág / Ligeti

Music for Viola

Kim Kashkashian

ECM New Series

Autoritativ tolkning av Kurtág og Ligeti

De er begge ungarere. De var nære venner. Og musikalsk sett så forskjellige som det går an å bli. György Ligeti, som døde i 2006, var ekspansiv, eksperimenterende, opphavsmannen til noen av det 20. århundres tetteste, mest komplekse partiturer. Mens 86 år gamle György Kurtág er asketen som filer og høvler og skreller alt overflødig bort inntil bare den harde kjernen står tilbake. Nå har bratsjisten Kim Kashkashian brakt disse to musikalske universene sammen på plate. Det er soloverk for instrumentet hennes, det gjelder – først en versjon for bratsj av Kurtágs uavsluttede miniatyrsamling «Jelek, játékok és üzenetek», og etterpå Ligetis sonate for solobratsj, skrevet i starten av 1990-tallet. Det er en fabelaktig plate, en finstemt, innforstått og autoritativ tolkning av disse to sentrale og særegne samtidskomponistene. Kashkashian risser opp Kurtágs ørsmå musikalske gester med skarp diamant. Hun følger de store stemningsskiftene gjennom Ligetis seks sprikende satser. Og hun demonstrerer underveis at de to gamle vennene, alle musikalske forskjeller til tross, likevel har noe til felles, en grunntone, en underliggende klang. Kanskje et «ungarsk» tonefall.  

Gullfuglen

Bergens Tidende, 18.09.2012

Nicola Benedetti

The Silver Violin

Kirill Karabits, dirigent

Bournemouth Symphony Orchestra

Decca

Filmmusikk og litt attåt

Nicola Benedetti, den unge skottske fiolinisten med det italienske navnet, er gullfuglen som alle klassiske plateselskaper drømmer om: En musiker som når ut til det helt store publikum. Sist helg spilte hun Max Bruch på Last Night Of The Proms. Dagen etter spratt hennes nyeste plate, The Silver Violin, inn og opp på Storbrittanias top 40-liste. Og ble den høyest plasserte klassiske platen noensinne. Den markedsføres som en plate med filmmusikk, men det er egentlig falsk reklame. For bortsett fra temaet fra Schindler’s List spiller Benedetti ingen av de vanlige Hollywoodsviskene. Derimot har hun tatt frem noen av Erich Korngold og Dmitri Shostakovitsjs gamle filmkomposisjoner. Og platens hovednummer er ikke filmmusikk i det hele tatt, men Korngolds sjeldent spilte fiolinkonsert fra 1945. Som hun fremfører teknisk briljant med flott erkeromantisk frasering. Dette er kanskje ikke det mest opplagte kjøpet for en klassisk platesamler. Men hvis du ikke har Korngolds fiolinkonsert i samlingen, er det et godt tilbud.

Fremdrift

Bergens Tidende, 11.09.2012

Musikk / Samtidsmusikk

Jakob Kullberg: Momentum

Aurora

Tre nordiske verk for cello og orkester

Den danske komponisten Per Nørgård fylte 80 i juli. Ifølge de danske avisene var det ikke mye feiring i den anledningen, bare en enkelt konsert i en liten sal på musikkonservatoriet i København med plass til 200. Dansk musikkliv kunne godt ha slått festen større opp – skrev en anmelder etterpå. Men fest og feiring kan være så mangt. Og det har faktisk vært mye mer feiring enn denne ene konserten, feiring i andre rom og i andre formater.

Ett eksempel er den nye utgivelsen fra Aurora, Norsk komponistforenings plateselskap, med den unge danske cellisten Jakob Kullberg og det spreke polske avantgardeensemble New Music Orchestra under ledelse av Szymon Bywalec. Platen starter med et av de verkene som ble spilt på bursdagskonserten i København: «Momentum», Nørgårds konsert for cello og kammerorkester, skrevet i 2009 i tett samarbeid med Kullberg.

Når de gamle komponistene skrev cellokonserter, brukte de først og fremst celloen som melodiinstrument. De fremhevet den intense klangen i det høye registret, de lot solostemmen vokse seg ut av og opp over orkesteret, fikk den til å trekke lange linjer. Det dreide seg om å få celloen til å synge. Nørgårds – og Kullbergs – cello synger ikke. Den «snakker» – noen ganger er den insisterende retorisk, den holder foredrag, men mest av alt er den en stemme som kommenterer, diskuterer og forklarer seg opp mot orkestersatsen i et parlando som minner om tonefaldet i dansk hverdagsspråk.

«Momentum» betyr fremdrift. Og fremdrift er det i dette verket. Kullbergs cello har noe på hjerte, den presser på, den vil fortelle noe viktig, merker man. Og til sist blir den helt alvorlig og høytidelig og åpner store perspektiver.

Jakob Kullberg er en teknisk sterk cellist. Og en stor musiker som tydeligvis er på hjemmebane i Nørgaards særpregede musikalske univers. At han også har sans for mer tradisjonelle løsninger når det gjelder forholdet mellom cello og orkester, demonstrerer han med en intens deklamerende og klagende fremførelse av Arne Nordheims «Tenebrae» fra 1982.

Siste verk på platen er finske Kaija Saariahos «Amers» fra 1992 – en komposisjon der vi får høre Kullberg i en helt annerledes rolle, nå ikke som solist, men nærmest som kammermusiker. For «Amers» er egentlig ikke en konsert. Det er et imponerende fargesprakende verk for «cello og elektro-akustisk ensemble», et magisk klirrende, ringlende klangmaleri som opphever skillet mellom forgrunn og bakgrunn og lar celloen være en av mange lydkilder.

Som det var

Bergens Tidende, 11.09.2012

John Cage: As It Is

ECM New Series

Den russiske John Cage-tradisjonen

To russiske kunstnere, pianisten Alexei Lubimov og vokalisten Natalia Pschenitschnikova, fremfører verk av John Cage – og tegner et bilde som er annerledes enn det vi vanligvis forbinder med ham. For hva vi møter her, er ikke tilfeldighetsfilosofen, performeren, zenbuddhisten Cage.  Det er komponisten Cage – representert med verker som for de flestes vedkommende stammer fra tiden før han ble avantgardeikon. Her er tidlige klaverstykker og stykker for preparert klaver, og her er tidlige sanger til tekster av Gertrude Stein, James Joyce og E E Cummings – alt sammen fremført nøkternt og presist av de to kunstnerne. I tillegg er det en «russisk» Cage vi får høre – ikke bare fordi de engelskspråklige sangene fremføres med tydelig russisk diksjon. Alexei Lubimov har vært talsmann for Cages musikk helt siden 1970-tallet. Han forteller om den russiske Cage-tradisjonen i tekstheftet der det også er fotografier fra Cages besøk i Sovjet i 1988. Platens tittel er «As it is» -- som det er. Men denne rørende, bevegende utgivelsen forteller også «hvordan det var» og åpner både musikalske og musikkhistoriske perspektiv.

Sensualitet

Bergens Tidende, 04.09.2012

Latino

Miloš

Deutsche Grammophon

Latinamerikansk gitarmusikk

Klassisk gitarist, født i Montenegro, utdannet i London. Navnet er Miloš  – etternavnet Karadaglić har han strøket av hensyn til det internasjonale publikum.  I 2011 fikk han eksklusivkontrakt med Deutsche Grammophon. Det førte til platen Mediterraneo, en bestseller med klassisk gitarmusikk fra landene rundt Middelhavet. Og nå kommer da Latino, en tungt promotert plate der han spiller verk fra Sydamerika. Som man kan forvente, er kjente gitarkomponister som Heitor Villa-Lobos, Leo Brouwer og Manuel Ponce representert på platen, men her er også tangomusikk signert av blant andre Astor Piazzolla og Carlos Gardel. Og, jo da, Miloš er helt ubestridelig et kjempetalent. Teknikken hans er formidabel, han former melodilinjene med voldsom ekspressivitet og han har et temperament som passer godt til den sensuelle latino-musikken. Men det er samtidig noe presset, noe hårdtpumpet, noe veldig demonstrativt macho over en del av tolkningene. Pluss at musikken til Piazzolla og Gardel er sauset inn i spesialskrevne arrangementer for strykere. Om alt dette skyldes Miloš selv, eller om det har å gjøre med at markedsavdelingen i DG drømmer om en ny bestseller, er vanskelig å si.