Verk av Glinka, Elgar, Ravel og Respighi
Dirigent: Peter Szilvay
Eikanger-Bjørsvik Musikklag
Teatergarasjen
Eikanger-Bjørsvik Musikklag med store utfordringer i utradisjonelt repertoar.
De fleste verk for symfoniorkester kan skrives om og legges
til rette for brassband. Men hvorfor gjør man det? Hvorfor inviterer Eikanger-Bjørsvik
Musikklag til konsert med fire slike transkripsjoner på programmet? Sikkert
fordi det er bra med tekniske utfordringer. Fordi et orkester som er uten
konkurranse i det tradisjonelle messingrepertoaret, trenger noe å bryne seg på.
Og så naturligvis fordi dette simpelthen er gøy. Gøy å spille. Og gøy å lytte
til.
Det var full storm og bakoversveis fra starten med Glinkas
ouverture til «Ruslan og Ludmilla» som dirigenten Peter Szilvay satte an i et
forrykende tempo. Det var flotte, sammensatte klangbilder kvelden igjennom. Det
var ekvilibristiske, virtuose passasjer. Det var nydelige soloer på flygelhorn.
Og det var en overdådig avslutning med hele orkestret, flankert av de
fantastiske slagverkerne Peter Kates og Tom Wissgren, i en kraftfull fremførelse
av Respighis «Pini di Roma».
Flott og effektfullt. Og først og fremst imponerende. Litt
liksom en bra sportsprestasjon: Fantastisk at det går an å få kornetter til å
spille som fioliner i Glinka; utrolig at orkestret klarer å få med seg alle detaljer
i Respighi. Det blir fort slik man hører og vurderer det. Det er teknikken som
er i fokus, ikke musikken, ikke tolkningen. Og når de høye blåserne sliter med
intonasjon og presisjon, noe som de gjorde ofte denne kvelden, kommer det
tekniske enda mer i fokus og får uforholdmessig stor vekt.
Men så var det også de øyeblikkene da musikken selv sto i
sentrum, da man glemte teknikken, og glemte at disse verkene opprinnelig var
skrevet for helt andre instrumenter. Slik var det i Edward Elgars Enigma-variasjoner
– hvor Peter Szilvay og orkestret i den nest siste variasjonen plutselig skapte
en sart, nesten overjordisk klang, og man fikk høre noe som faktisk ligger i
musikken selv, men som sjelden kommer frem når den spilles av et vanlig
symfoniorkester. Og aller best i Maurice Ravels «Pavane pour une infante
défunte» hvor de dype blåserne fanget både den raffinerte klangen og den mørke
melankolien i dette merkelige verket.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar