Musikk og teknikk

Bergens Tidende Morgen, 20.09.2002

Verk av Glinka, Elgar, Ravel og Respighi

Dirigent: Peter Szilvay

Eikanger-Bjørsvik Musikklag

Teatergarasjen

Eikanger-Bjørsvik Musikklag med store utfordringer i utradisjonelt repertoar.

De fleste verk for symfoniorkester kan skrives om og legges til rette for brassband. Men hvorfor gjør man det? Hvorfor inviterer Eikanger-Bjørsvik Musikklag til konsert med fire slike transkripsjoner på programmet? Sikkert fordi det er bra med tekniske utfordringer. Fordi et orkester som er uten konkurranse i det tradisjonelle messingrepertoaret, trenger noe å bryne seg på. Og så naturligvis fordi dette simpelthen er gøy. Gøy å spille. Og gøy å lytte til.

Det var full storm og bakoversveis fra starten med Glinkas ouverture til «Ruslan og Ludmilla» som dirigenten Peter Szilvay satte an i et forrykende tempo. Det var flotte, sammensatte klangbilder kvelden igjennom. Det var ekvilibristiske, virtuose passasjer. Det var nydelige soloer på flygelhorn. Og det var en overdådig avslutning med hele orkestret, flankert av de fantastiske slagverkerne Peter Kates og Tom Wissgren, i en kraftfull fremførelse av Respighis «Pini di Roma».   

Flott og effektfullt. Og først og fremst imponerende. Litt liksom en bra sportsprestasjon: Fantastisk at det går an å få kornetter til å spille som fioliner i Glinka; utrolig at orkestret klarer å få med seg alle detaljer i Respighi. Det blir fort slik man hører og vurderer det. Det er teknikken som er i fokus, ikke musikken, ikke tolkningen. Og når de høye blåserne sliter med intonasjon og presisjon, noe som de gjorde ofte denne kvelden, kommer det tekniske enda mer i fokus og får uforholdmessig stor vekt.

Men så var det også de øyeblikkene da musikken selv sto i sentrum, da man glemte teknikken, og glemte at disse verkene opprinnelig var skrevet for helt andre instrumenter. Slik var det i Edward Elgars Enigma-variasjoner – hvor Peter Szilvay og orkestret i den nest siste variasjonen plutselig skapte en sart, nesten overjordisk klang, og man fikk høre noe som faktisk ligger i musikken selv, men som sjelden kommer frem når den spilles av et vanlig symfoniorkester. Og aller best i Maurice Ravels «Pavane pour une infante défunte» hvor de dype blåserne fanget både den raffinerte klangen og den mørke melankolien i dette merkelige verket. 

Musikalske gjester fra Heidelberg

Bergens Tidende Morgen, 11.10.2001

Verk av Glinka, Borodin, Beethoven og Grieg

Collegium Musicum, Universitetet i Heidelberg

Dirigent: Peter Shannon

Sirenene og Arme Riddere, Universitet i Bergen

Kor Orkester Festival Bergen

Grieghallen.

Flott åpning av KOrkFeBer med imponerende tysk amatørorkester

KOrkFeBer – navnet er kanskje ikke det lureste markedsføringsgrep. Men det står i alle fall for «Kor Orkester Festival Bergen», et treff for internasjonale studentkor og -orkestre, organisert av damekoret Sirenene fra Universitetet i Bergen.

Festivalen hadde offisiell åpning i Grieghallen i går. Det var en nydelig versjon av Griegs Ave Maris Stella ved vertene Sirenene og deres mannlige Bergens-kolleger, Arme Riddere. Det var velkomstord ved universitetets rektor, Kirsti Koch Christensen. Men først og fremst var det flott orkestermusikk, spilt av det imponerende Collegium Musicum fra Universitetet i Heidelberg under ledelse av irske Peter Shannon.

Det er snakk om et fullt utbygd orkester, sammensatt av amatører fra alle Heidelberg-universitetets fakulteter. Men det høres bestemt ikke ut som amatører. Allerede fra starten med Glinkas ouverture til Ruslan og Ludmilla sto det klart at her var et orkester som kunne spille sokkene av de fleste. Anført av en dirigent med klare meninger om presisjon og med sans for store, sterke linjer. Strykerseksjonen som vanligvis er det svake leddet i slike orkestre, var imponerende samspilt. Og treblåserne som kunne høres litt forknytte ut i Glinka, kom sterkt tilbake i Borodins Polovetserdanser med en innsmigrende tolkning av «Stranger in Paradise»-temaet.

Og så var det Beethoven da. Den 8. symfonien. Gjennomgående i et ganske bredt tempo, men samtidig i en stram og streng tolkning. Det hevdes at det er den lyse, vennlige Beethoven man hører i dette verket. Og det er for så vidt korrekt, men Peter Shannon og orkestret gjorde det også helt klart at det under den muntre, enkle overflaten ligger en kompleks musikalsk arkitektur, en spenning bygd opp omkring en rytmisk ambivalens som starter i førstesatsen og som først utløses mot slutten av fjerdesatsen.

Hvis KorkFeBer-konsertene holder samme standard de neste dagene, er det mye å se frem til.