En silkeblank drøm

Bergens Tidende Morgen, 02.12.2000

Verk av Vaughan Williams, Beethoven og Tsjaikovskij

Alexander Melnikov, klaver

Iona Brown, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Iona Brown på besøk i Harmonien sammen med ung, virtuos russisk pianist.

At strykerne spilte som en myk, silkeblank drøm denne kvelden – det er sikkert ikke tilfeldig. For Iona Brown er jo selv fiolinist og har spilt i verdenseliten i en menneskealder, som ensemblemusiker, som solist. Torsdag sto hun i Grieghallen og delte sine erfaringer med Bergen Filharmoniske Orkester.

Det startet med Vaughan Williams' Tallis-fantasi som er den rene, skjære strykerfesten, et samspill mellom to større strykergrupper og en strykekvartett. BFO-strykerne var synlig oppglødd av situasjonen. De nærmest fråtset i alle de raffinerte klangmulighetene denne konstellasjonen byr på, og klarte alting, klarte å artikulere alle de fine nyansene, fra den helt enkle, inderlige samtalen mellom fire solostemmer til de helt store, overdådige klangteppene.

At Iona Brown kan mer enn å fyre opp under en gruppe strykere, det demonstrerte hun etter pausen med en flott, fargestrålende tolkning av Tjaikovskijs 5. symfoni hvor man bl.a. kunne glede seg over en varm, romantisk hornsolo i andresatsen og over gjennomgående nydelig spill i alle grupper.

Men kveldens store opplevelse var like fullt Beethovens 1. klaverkonsert. Allerede i de første taktene var det elektrisitet i luften, stillhet før stormen. Temapresentasjonen var neddempet, tilbakeholdende; fraseringen skarp, poengtert; uttrykket nesten kammermusikalsk. Og så ... kom da kveldens solist, russiske Alexander Melnikov feiende inn i verket. En ung pianist på vei frem, i kanonform, full av kraft og teknisk overskudd. Og med et skarpt blikk for nettopp den sammenhengen Beethoven sto i da han skrev denne konserten. I Melnikovs tolkning var det ikke den tradisjonelt innadvendte, grublende Beethoven vi møtte, men en ung selvbevisst komponist som fryktløst tar konkurransen opp med Mozart og nesten slår ham på hjemmebane. Det ble en tolkning hvor hovedvekten konsekvent lå på det lette, det frie svevet i denne virtuose konserten. Som Melnikov spilte med en krystallklar frasering som i perioder fikk flygelet til nesten å klinge som et hammerklaver.

En sterk, personlig tolkning. På grensen til det egensindige. Det kunne ha gått fryktelig galt i tredjesatsen, den med «Vi lister oss så stilt på tå»-temaet. Her startet Melnikov hinsides alle vante metronommarkeringer, i et tempo så forrykende forrykt at selv Iona Brown måtte heve øyenbrynene. Men hun klarte at få BFO til å henge med, og han klarte å gjennomføre sitt fandenivoldske forehavende. Og fikk demonstrert at det finns rytmiske potensialer i denne satsen som sjeldent kommer til utfoldelse.

Unge musikarar i elden

Bergens Tidende Morgen, 23.11.2000

Komprovisasjon

Unge musikarar samt The Schubert Ensemble, Pierre Dørge og Irene Becker

Peer Gynt Salen

Flott LYDYNGEL-konsert med ny komposisjons- og improvisasjonsmusikk.

Det handlar om unge musikarar. Og om det som er den eigentlege meininga med all øvinga og terpinga: musikk. Kva skal dei spela? Kva kan dei spela? Når kan dei gje seg i kast med å spela kva? LYDYNGEL-konserten i Peer Gynt Salen tysdag kveld gav mange, interessante og bra svar på slike spørsmål. For her var det samla musikarar på ulike nivå av dugleik og utdaning, elevar frå Bergen kulturskule, frå Manger Folkehøgskule, studentar frå Griegakademiet. Og her var det mange slags musikk, gamle klassikarar av Haydn og Mozart, moderne musikkteater, nybakt komposisjonsmusikk, rykande ferske improvisasjonar. Det heile avvikla imponerande sikkert og fritt av dei unge musikarane.

Og samtidig var det då høve til å bli kjend med det glimrande Schubert Ensemble som har gjeve engelske samtidskomponistar i oppdrag å skriva verk for unge musikarar. På konserten presenterte Schubert-ensemblet sjølv «American Rounds,» eit rytmisk, amerikansk-inspirert verk av Martin Butler, og «L'an mil,» eit større, meir ambisiøst og dramatisk orientert verk av Edward Rushton. Ulike ensemble av Grieg-studentar framførte verk av Philip Cashian og David Knotts. Og spelte i tillegg «Flate,» ein spanande, markant komposisjon for klaverkvintett av vår eigen Jostein Stalheim, tinga for høvet av Rikskonsertane.

Det heile slutta med at elevar frå Manger Folkehøgskule presenterte resultatet av ein improvisasjonsworkshop med danske Pierre Dørge og Irene Becker. Verket var komponert av musikarane i fellesskap, sa Dørge til innleiing. Men musikken hadde likevel kraftig preg av Dørge sjølv, slik me kjenner han frå det fantastiske Jungle Orchestra: rytmisk skeiv blåsemusikk, kantete melodiar, frynset Mingus-aktig ensembleklang. Og brå sprang frå kaos og kakofoni til mjuke utdrag av koralboka. Ein fin, humoristisk slutt på ein flott kveld.

Blåserkultur

Bergens Tidende Morgen, 17.11.2000

Reykjavík Blåsekvintett

Bergen Kammermusikkforening

Grand Selskapslokaler

Blåsemusikk på høyeste nivå.

De spiller nesten syndig bra, disse fem islandske blåserne. De kan alt hva genren krever, klarer alle tekniske krav, scorer høyt i alle disipliner. Klangen er mettet, varm, fullstendig uten sprekker. Hver frase er slipt og finpusset. Allting, selv de aller minste detaljene, er sjekket igjennom og satt på plass. Det er rett og slett sjelden man hører blåsemusikk av denne kaliber. Blåserkultur på høyeste nivå.

Når ordet perfeksjon allikevel ikke er det første som melder seg etter konserten med Reykjavík Blåsekvintett, har det å gjøre med repertoaret. Kvelden igjennom var det et eiendommelig misforhold mellom musikernes tekniske standard og den musikken de hadde valgt å spille. Det startet med et drepende kjedsommelig stykke dansk romantikk signert Peter Rasmussen. Deretter et verk av islandske Tryggvi Baldvinsson, skrevet i år, men musikalsk sett hjemmehørende i begynnelsen av forrige århundre. Dertil litt galanterier fra småtingsavdelingen: Tre stk. Jacques Ibert, tre stk. Ferenc Farkas. Pluss til slutt en liten musikalsk spøk av Atli Heimir Sveinsson. Allting levert med godt humør og overlegen teknikk. Men like fullt: spilte krefter.

Hvordan kvelden kunne ha vært, sto for alvor klart da kvintetten plutselig smelte til med en fullstendig suveren utgave av György Ligetis «Dix pièces pour quintette à vent» (1968), den moderne blåserlitteraturens vakreste, men også vanskeligste verk. Her er det bare å bøye hodet: En teknisk og musikalsk sett mer dekkende tolkning enn den Reykjavík Blåsekvintett presenterte onsdag kveld i Bergen Kammermusikkforening, finner man neppe i noen konsertsal i dag.

Uimponert klavermusikk

Bergens Tidende Morgen, 15.11.2000

Verk av Aagard-Nielsen, Vaage, Stalheim, Hvoslef og Odriozola
Einar Røttingen, klaver

Teatergarasjen

Einar Røttingen presenterer fem flotte komposisjoner for soloklaver.

Det ble markedsført som en sportsbegivenhet: En pianist, fem vestlandske komponister, fire urfremførelser. Joda. Kvantitet er viktig. Men det teller vel også – kanskje aller mest? – at det var bra musikk som ble presentert denne kvelden. Flott, velskrevet, moderne musikk for soloklaver. Spilt med vanlig autoritet og sikkerhet av Einar Røttingen.

Hele det 20. århundre er full av mesterverk for soloklaver – fra Bergs til Boulez' sonater, fra Debussys til Ligetis etyder, fra Weberns til Kurtags miniatyrer. Alt som kan krype og gå i den moderne musikken har vært der, har skrevet store verk i denne genren. Så egentlig er det et ganske fryktinngytende landskap de fem komponistene beveger seg inn i. Men de gjør det imponerende uimponert, de prøver seg frem, de finner sine egne veier. Det er tydeligvis ikke siktemålet å skrive storverk, men mindre kan også gjøre det.

Selvsagt blir det en del déjà entendu underveis – mange brutte impresjonistiske akkorder, mye kantet neo-klassisistisk melodikk, mange slagverkseffekter i det rytmiske. Og til slutt en hel Keith Jarrett-konsert, komplett med boogie-woogie innslag og barnesanger, pakket sammen i Ricardo Odriozolas «Piano Fantasy». Men selv de mest åpenlyse lån og referanser fungerer ofte bra i sammenhengen. For det er også mye humør og ironi i disse verkene.

Det er ikke den strenge, regelbundne systematikken som preger musikken, men det uformelle parlando, den assosierende samtalens prinsipp, det ene ordet som tar det andre. Men i samtalens løp hører man også den personlige stemmen, f.eks. i «Piano Solo» hvor Ketil Hvoslef i korte avsnitt fokuserer på enkelte effekter – en forsirende figur som spennes ut mot en rytmisk akkordgrunn, overtoneekkoet i en klang som dempes, en melodi som bæres av blokkakkorder.

Og mest overbevisende denne fredagskvelden: Jostein Stalheims «Dialog», et personlig, originalt verk, sprengt, fragmentert, springende fra topp til bunn i klaviaturet, en musikalsk vilje som setter seg igjennom uten smålige hensyn til instrumentets kvaliteter og muligheter – og kanskje nettopp derfor et stykke musikk man kommer til å huske.

Redsel og ærbødighet

Bergens Tidende Morgen, 14.11.2000

Verk av Giacinto Scelsi, Luciano Berio, Luigi Dallapiccola

Kenneth Karlsson, klaver

Troldsalen

Stor avslutning av Autunnalen med Kenneth Karlsson og italiensk klavermusikk i Troldsalen

«Jeg har ofte henvist til Rainer Maria Rilke som taler om redselen og ærbødigheten for det skjønne, og om nødvendigheten av ikke å gå til grunne i møtet med skjønnheten», sa Sylvano Bussotti en gang i et intervju. Rilke-sitatet var så viktig for ham at han skrev det inn i «The Rara Requiem» i 1970. Kanskje klinger det også med når han samme år siterer seg selv og sitt Requiem i «Foglio d'album» for soloklaver. Og kanskje var det noe slikt Kenneth Karlsson hadde i tankene da han valgte nettopp dette verket til innledning på konserten i Troldsalen på søndag.

For når Karlsson spiller dette ultrakorte stykket – som egentlig bare er noen få, løsrevne klanger – da åpner han opp for en verden hinsides alle vanlige skjønnhetsnormer. Og åpner samtidig en konsert med italienske klaververk som alle ligger i samme felt, i samme register, som alle arbeider med samme estetiske problemstillinger. Hva enten musikken er signert av den strenge systematikeren Dallapiccola, den unge Berio eller den ekscentriske mystikeren Scelsi er det musikalske uttrykket så rystende intenst, så forferdende vilt, så fylt av betydning at kun en pianist av Karlsson skremmende format er i stand til å håndtere disse verkene, holde dem opp for oss, holde dem på den rette avstanden – slik at det blir mulig å høre dem uten å gå til grunne.

Det blir Kenneth Karlsson som lukker årets Autunnale. Han slutter som han startet. Og her, til aller sist, etter mange dager med ny musikk, er det som om Bussottis lite Albumblad er fallet til ro. Det høres nesten fredfylt ut nå, i hvert fall mer avklart, er ikke fullt så foruroligende lenger.

Alvor og patos

Bergens Tidende Morgen, 11.11.2000

Verk av Hellstenius, Birtwistle, Ligeti og Nordheim

Ann Helen Moen, sopran

John-Edward Kelly, altsax

Tom Vissgren, slagverk

Bergen Filharmoniske Kor, Griegakademiets Kammerkor, Sangstudenter fra Griegakademiet

Korinstruksjon: Jon Fylling

Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: Zsolt Nagy

Grieghallen

Arne Nordheims orkesterversjon av «Tre Voci», György Ligetis «Ramifications»: Kontrastenes kveld i Grieghallen

Etter en kveld i Grieghallen der den glimrende ungarske dirigenten Zsolt Nagy har presentert mye krevende nyere musikk, kommer da til sist Arne Nordheims nyskrevne orkesterversjon av «Tre Voci». Det virker umiddelbart som et lurt grep. For dette er velopplagt, tilgjengelig musikk, flott orkestrert for det store formatet, fullt av storslått dramatikk, et uttrykktungt verk som kommuniserer effektivt med publikum fra første takt. Og som ender i en nesten Mahler'sk apoteose med harpe, rene klanger i strykerne og alt som ellers hører til.

Selv om det er urfremførelsen av orkesterversjonen vi får denne kvelden, er det ikke mye usikkerhet å spore på scenen. Det store blandede koret klarer de vanskelige passasjene i tredjesatsen. Og sopranen Ann Helen Moe som er solist gjennom hele verket, imponerer oss igjen, både med sin stemmeprakt og med sin uttrykkskraft. Altså: en flott avslutning på Harmoniens bidrag til årets Autunnale.

Det er et aber: «Tre Voci» kommer rett etter en hvinende bra fremførelse av György Ligetis «Ramifications» for strykere. Selvsagt spiller Ligeti på en helt annen bane enn Nordheim, og selvsagt er de to verkene ute i helt forskjellig ærende. Men det er ikke til å unngå at Ligetis komplekse, sitrende musikk blir en slags indirekte kritikk av Nordheims høystemte patos. Etter den tyste, selvforglemmende intensiteten i «Ramifications» må et verk som «Tre Voci» nesten med nødvendighet klinge buldrende hult. Det store alvoret, den store dybden som den opprinnelige kammerversjonen fra 1988 signaliserte, kunne man tro på – nesten. Det er betydelig vanskeligere å tro på orkesterversjonen. I hvert fall denne kvelden.

Før pausen hørte vi Harrison Birtwistles «Panic», et stykke orkestral elefantiasis med den amerikanske altsaksofonisten John-Edward Kelly og vår egen slagverker Tom Vissgren som velopplagte, utagerende solister.

Mer interessant var urfremførelsen av Henrik Hellstenius' «Theatre of Sleep». Verket starter pianissimo med en putrende Bruckner'sk ursuppe i strykerne, arbeider seg så langsomt oppover, dynamisk og tematisk, aktiverer etter hvert hele orkestret og slutter med fade out. Et velkjent skjema – men Hellstenius har faktisk mye å by på innenfor dette formatet. Han skriver bra for det store orkesteret, det skjer hele tiden spennende ting og saker i satsen, og spesielt imponerer han med de sarte, delikate klangskyene som kommer drivende inn og ut av fokus underveis.

Vi kommer forhåpentlig til å høre dette verket igjen – og da på et tidspunkt der Bergen Filharmoniske Orkester har hatt mer tid til å gjøre seg kjent med det. På premierekvelden var det mye rytmisk usikkerhet og mye, alt, alt for mye surt spill i alle grupper.

Midt i strømmen – og utenfor

Bergens Tidende Morgen, 10.11.2000

Verk av Michael Jarell, Xu Shuya, Hanspeter Kyburz, Beat Furrer og Emmanuel Nunes

Ensemble Contrechamps

Dirigent: Zsolt Nagy

Logen

Musikalsk besøk fra Sveits og Kina

Ensemble Contrechamps er en slags sveitsisk pendant til vårt eget BIT 20 Ensemble – et fleksibelt kammerensemble som har spesialisert seg i moderne musikk for små og mellomstore besetninger. At det er snakk om et ensemble som holder høyt teknisk nivå, det demonstrerte åtte musikere og dirigenten Zsolt Nagy på tirsdagens konsert i Logen. De demonstrerte også et av samtidsmusikkens krisetegn: avradikaliseringen, uskadeliggjørelsen, den omseggripende demontering av musikkens kritiske potensialer.

På programmet stod fem verk av fem nålevende komponister. Og, jo visst, sveitsisk-østerrikske Michael Jarrells «Assonance III» (1989) er et bra, velklingende gestisk verk. Og, jo, sveitsisk-tyske Hanspeter Kyburz har bra grep om fraktalteknikken i sin «Danse aveugle pour cinq instruments» (1997). Og sveitsisk-østerrikske Beat Furrer skriver bra blåsemusikk i sin «Trio für Flöte, Oboe und Klarinette» (1985). I det hele tatt er det veldig mye bra handverk her, bra sans for instrumentenes egenart, bra utnyttelse av klanglige muligheter og nyanser. Og så videre, og så videre. Bare bra alt sammen. Og samtidig dypt uinteressant, pregløst, karakterløst, formløst. Musikk uten motstand, uten mothaker. Når selv de villeste dissonansene begynner å virke veltilfredse og veltilpassede, er det grunn til å bli urolig.

Musikalsk mainstream. Musikk midt i strømmen. Tverrsnittsmusikk. Mitteleuropa. Og så allikevel ... Ikke alt var like blast denne kvelden: Portugisiske Emmanuel Nunes' verk «Nachtmusik I» (1977-78), en lang, lang, nesten alt for lang rekke musikalske begivenheter var ett lyspunkt. Et annet var kinesiske Xu Shuya som var representert med et verk så nytt at det ennå ikke hadde fått navn: det dreier seg om et hybridverk der kinesisk folketone møter vestlig modernisme, der musikerne både spiller og synger, der korte, fortettede satser hugges opp og brytes ned av lange pauser.

Fremmed musikk, merkelig musikk. Musikk som demonstrerer at det mest spennende i samtidskunsten – nå som før – skjer i utkanten, utenfor hovedstrømmen.

Musikalske akvareller

Bergens Tidende Morgen, 08.11.2000

Verk av Bach og Lutosławski

Bergen Kammerensemble

Dirigent og solist: Elise Båtnes

Håkonshallen

Fra tysk barokk til polsk samtidsmusikk. Møte mellom Bach og Lutosławski i Håkonshallen

Elise Båtnes og Bergen Kammerensemble er ikke partitro medlemmer av tidligmusikk-bevegelsen. Så visst ikke. Det er verken tarmstrenger eller lav kammertone når de i disse dagene oppfører Bachs seks Brandenburg-konserter i Håkonshallen. Men at de likevel har tatt lærdom av oppførelsespraktikere og autentisitetsfreaks og årtiers musikalske restaureringsarbeid, det merker man med en gang.

For femti år siden var disse Bach-konsertene tunge, tette, mørke, dekket av sigarrøyk og ferniss. Når Kammerensemblet denne mandag kveld spiller nr. 2, 3 og 4, er de blitt gjennomsiktige som akvareller. Her er det hele tiden lyse, klare farger, her er det muntert swingende musikk med diskret piskende cembalo i bunnen. Av og til swinger det så mye at førstefiolinene blir litt ustø, spesielt i de raske tredjesatsene, men helhetsinntrykket er overbevisende: Dette er vår tids Brandenburg-konserter, slik skal de spilles: Luftig, lett, elegant.

Programmet forteller ikke hvem som hadde solostemmene denne kvelden. Og det er vel greit nok. Bergen Kammerensemble er jo et musikalsk kollektiv. Men man hadde likevel lyst til å nevne navnene på de to glimrende blokkfløytenistene som Elise Båtnes hadde med seg i den fjerde konserten. Eller den fantastiske, treffsikre trompetisten som forgylte yttersatsene i nr. 2 med sylspisse, klokkerene og åndeløst virtuose innsatser: Musikalsk ekvilibrisme på høyt nivå, høyt oppe under kuppelen, uten sikkerhetsnett.

Inn i mellom var det musikk av Witold Lutosławski, den gamle polske samtidskomponisten. Hans «Preludier og Fuga for 13 strykere» fra 1972 har, trass i tittelen og trass i den kontrapunktiske teknikken, ikke så veldig mye til felles med Bach. Men sammenstillingen fungerte likevel ganske bra: Lutosławskis ekspressive strykermusikk og hans eksperimenter med musikalske tilfeldigheter dannet en fin kontrast til Bach. Og Elise Båtnes som førte musikerne gjennom de frie passasjene hvor Lutosławski vil at de skal improvisere over linjer, firkanter og trekanter, fikk demonstrert at hun ikke bare er en bra fiolinist, hun er også en stødig orkesterleder.

For de som ikke var til stede i Håkonshallen på mandag: Det er ikke for sent. Kammerensemblet spiller de resterende Brandenburg-konsertene pluss flere verk av Lutosławski i kveld.

Gratulerer med dagen

Bergens Tidende Morgen, 14.10.2000

Verk av Sæverud, Sibelius og Beethoven

Henning Kraggerud, fiolin

Dirigent: Simone Young

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Flott tolkning av Beethovens femte symfoni på Harmoniens bursdagsfeiring

Harmonien blir 235 år. Ikke noe rundt tall, likefrem. Men bra nok til en liten bergenserfestlighet med fanfare, prolog, spredt allsang og bløtkake i pausen. Kvelden endte med touche til Simone Young. Hvilket ikke er mer enn rett og rimelig. For det som egentlig bør feires, hver dag, bursdag eller ei, er naturligvis at Harmonien i disse årene har en sjefsdirigent som formår å få orkestret til å løfte seg, folde seg ut, til å stråle og blomstre.

På torsdag var det ganske visst i første omgang unge, fantastiske Henning Kraggerud som blomstret og dominerte scenen suverent med en åndeløs, på en gang dypt inderlig og virtuost utagerende tolkning av Sibelius' fiolinkonsert. Men så, etter pausen, ble det orkestrets tur: Beethovens femte symfoni, et mirakel av konsentrasjon og klarhet, fremført med utrettelig energi og med et sugende drive gjennom alle satser, fra aller første bankende figur til aller siste fortissimo fermat.

Prøvesteinen i dette verket har alltid vært den ubrutte overgangen mellom tredje og fjerde sats. På torsdag ble denne lange forvandlingen fra moll til dur spilt optimalt ut, drevet igjennom med tvingende nødvendighet slik at fjerdesatsen ble nettopp dette triumferende, transcenderende gjennombruddet som dikteren E.T.A. Hoffmann hadde i tankene da han i 1810 skrev sin berømte anmeldelse av verket: «Musikken åpner et ukjent rike for mennesket; en verden som ikke har noe til felles med den ytre sanseverden som omgir ham, en verden i hvilken han forlater alle følelser som kan defineres ved hjelp av begreper, for å hengi seg til det uutsigelige».

Gratulerer med dagen. Og med Simone Young.

Ambisiøs ny opera

Bergens Tidende Morgen, 08.10.2000

Nokon kjem til å komme

Musikk: Knut Vaage

Tekst: Jon Fosse

Medvirkende: Siri Torjesen, Lars Fosser og Nils Harald Sødal

Regi: Michael McCarthy

Scenografi: Simon Banham

BIT 20 Ensemble

Dirigent: Ingar Bergby

Opera Vest

Black Box, Oslo

«Nokon kjem til å komme» av Knut Vaage og Jon Foss har klare musikalske kvalitetar, men òg ein del problematiske sider.

Dei står på bryggja og ser på det verbitne landskapet. Ho og Han. Dei gleder seg til å vera saman i det gamle huset dei nett har kjøpt. Men det varer ikkje lenge før uroa og tvilen byrjar. Det er så audt her, seier Ho. Og likevel ikkje aud nok. Dei vert nok ikkje åleine, trur Ho.

Og sant nok: Nokon kjem til å komme – nemleg Mannen, han som selde dei huset. Fortel Jon Fosse i stykket sitt. Og fortel Knut Vaage som har gjort stykket om til ein kammeropera for tre songarar og ein handfull musikarar.

Det har vore mange eksperiment med å skriva norsk samtidsopera i det siste. Men dette er nok det mest ambisiøse til dato. For i motsetning til føregangarane sine har Vaage valt å prøva krefter med ein stor, rik tekst, med eit scenisk verk som i utgangspunktet er så musikalsk skrive at ein lurer på om det eigentleg er nokon grunn til å leggja meir musikk til.

Prosjektet er dristig – men resultatet som hadde premiere i Oslo på fredag, er på mange måtar vellukka. Vaage har skrive musikk som nett ikkje freistar å mima Fosses særeigne, repetitive stil, men som likevel matchar teksten – med eigne middel.

Ein merkar det alt i ouverturen der Vaage med enkle grep skaper eit musikalsk kystlandskap med knirkande togverk, bølgjeslag, måseskrik og klokker i det fjerne, eit svevande, ope univers der alt kan henda. Og når dramaet da startar, fortset musikken med eit sinnrikt system av melodistumpar og musikalske effektar som vert vovne saman til ein biletrik og stemningsskapande komposisjon.

Det er mykje å bryna seg på her for songarane. Så mykje at barytonen Lars Fosser enno ikkje var heilt komfortabel i rolla som Han. Det var problem i høgda, og tekstuttalen hans vart svekt av ein generell stongande frasering. Til gjengjeld treivst Siri Torjesen avgjort med denne musikken og song den sentrale rolla som Hun med både musikalsk og dramatisk autoritet.

Jon Fossa er den mest spelte norske dramatikaren i utlandet sidan Ibsen. Om Vaage med «Nokon kjem til å komme» vert den mest spelte norske operakomponisten sidan Bibalo, får me sjå. Verket har sine klare musikalske kvalitetar, men òg ein del problematiske sider.

For eksempel er det litt for mykje «Hollywood» her, altså «underlegningsmusikk» av det klassiske slaget, musikk som tydeleggjer og understrekar, musikk som forenklar ein tekst som i utgangspunktet var open og urovekkjande fleirtydig.

I tillegg har Vaage gjort massive kortingar i teksten. Styrken hjå Fosse er jo nett «tropismene», dei umerkelege stemningsskifta, dei ørsmå psykologiske rørslene som glir gjennom den lange, lange dialogen. Her går Vaage brutalt inn, skjer vekk og lèt musikken fortelja korleis me kom frå A til B. Det som på denne måten vert attende er handlingsskjelettet, ikkje dei kanskje viktigaste poenga i teksten.

Regissøren Michael McCarthy har gjort eit liknande val: Han lèt alle dei tre personane vera permanent til stades på scenen. Eit spenstig grep – som diverre svekkjer den generelle krafta i stykket. I den opphavlege teksten kjem Mannen berre til syne i to korta episodar. Når han no i denne operaen konstant luskar omkring i utkanten av scenebiletet, vert den uklåre frykta og uroa som heile tida trugar tilhøvet mellom Han og Hun brått til noko veldig kontant, noko alt for handfast.

Det er Nils Harald Sødal som speler denne Mannen. Og han er utruleg bra i rolla. Den musikalske prestasjonen er i topp, han syng ein flott, sikker tenor, og har så i tillegg stor scenisk utstråling og nærvere. Han leverer den flottaste prestasjonen denne kvelden. Utan tvil. Men etterpå tenkjer ein på om det no er så lurt av regissøren å la han framstelle Mannen på denne måten.

«Ein ganske vanleg mann» – skriv Fosse. Men når denne ganske vanlege mannen vert framstelt som demonisk,  sjarmerande psykopat, og når teksten vert redusert til ein nokså enkel intrige, då forsvinn den luftige, merkelege tonen i stykket og det vert til ei nokså vanleg historie om ei flørtande kvinne som lèt seg forføra av eit framandt sjarmtroll.

Men, men – mykje vil sikkert falla betre på plass når stykket går seg til under dei komande framføringane. Det skal verta interessant å sjå det enda ein gong når det om kort tid kjem heim til Bergen.

For egen kraft

Bergens Tidende Morgen, 16.09.2000

Verk av Edvard Grieg, Max Bruch og Dimitri Sjostakovitsj

Igor Oistrakh, fiolin

Arild Remmereit, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Igor Oistrakh møter urutinert dirigent i problematisk fremførelse av Max Bruchs fiolinkonsert

Her er noe som ikke stemmer: En torsdagskonsert som starter med en katastrofalt usammenhengende fremførelse av Edvard Griegs kjente og kjære Holberg-suite. En fremførelse hvor de raske satsene er oppskjørtede, nervøst sprettende, mens de langsomme blir spilt mekanisk, nesten sløvt, uten nerve, uten puls. En fremførelse hvor alle indre musikalske overganger er grumsete, ujevne og hvor den avsluttende, raske Rigaudon-satsen hele tiden er på nippet til å kantre. Dette i Bergen! Med Bergen Filharmoniske Orkester! Som kjenner dette verket ut og inn. Som kan spille det i søvne.

Hva var det som gikk galt? Her må dirigenten, unge Arild Remmereit, bære det største ansvaret. Rullebladet hans viser at han har en del erfaring, men det merket man ikke denne kvelden. Han virket heller urutinert og desorientert, dirigerte BFO stift og uelastisk med uklar, flagrende slagteknikk, og klarte aldri å få samling og helhet i musikken.

Det spørs om det er så lurt å matche en så fersk dirigent med en stjerne som Igor Oistrakh i Max Bruchs fiolinkonsert. For vel er Oistrakh en gammel ringrev, vel kan han fremdeles klare det meste selv og gå en konsert igjennom for egen kraft, men et storslått romantisk verk som dette blir nå engang best når solist og dirigent er på samme nivå, når solisten får aktivt med- og motspill. I torsdagens versjon var dirigenten mest opptatt av å stave seg gjennom partituret og hadde nesten ingen kontakt med solisten. Resultatet ble deretter: Det var selvsagt momenter i Oistrakhs spill hvor man merket løvens klo, men som helhet virket tolkningen hans tørr og uinspirert, litt mekanisk funksjonæraktig – enda en dag, enda en jobb.

Konserten sluttet med Sjostakovitsj' sjette symfoni, det verket som orkester og dirigent tydeligvis hadde jobbet mest med på prøvene. De to første satsene hadde en del av de samme svakhetene som kveldens andre verk, men den raske sistesatsen ble spilt stramt og teknisk briljant med flotte innsatser i slagverk og blåsere. Og når det tekniske er i topp da er det lettere å akseptere at Remmereit valgte å ta nettopp denne satsen veldig bokstavelig og spille den helt uten ironi – som om den var en feiende, festlig avslutning og ikke en isnende dance macabre.

For full hals

Bergens Tidende Morgen, 01.09.2000

Sigmund Torsteinsons Minnekonsert

Verk av Ragnar Søderlind, Grieg, Schubert og Schumann

Elisabeth Norberg-Schulz, sopran

Håvard Gimse, klaver

Troldsalen

Skuffende lied-kveld med Elisabeth Norberg-Schulz.

Troldsalen er ikke La Scala. Lieder er ikke opera. Det demonstrerte Elisabeth Norberg-Schulz ettertrykkelig onsdag kveld. En demonstrasjon man gjerne skulle ha vært foruten.

For her  ble miniatyrenes mestre – Grieg, Schubert, Schumann – utsatt for den aller voldsomste operateknikken. Verk fra lied-litteraturens kjernepensum ble fremført uten tanke for tekstenes innhold eller for genrens absolutte krav om inderlighet og intimitet. De sarteste musikalske vekstene ble skånselsløst valset flate, sunget med uskjønt, flagrende vibrato, med volumknappen skruet opp på full styrke og med følelsesbarometeret konstant stående på stiv kuling.

Et enkelt glimt av hvordan det kunne ha vært, fikk vi da Norberg-Schulz for en stund blendet stemmen ned i Schuberts stille «Nacht und Träume», men straks etter var det full rulle igjen – med lied-repertoarets prunkløse tyske kvinneskikkelser forvandlet til Wagner-valkyrier i panser og plate, syngende for full hals så rutene klirret.

Var det ikke la Schulz' kveld, så var det til gjengjeld Håvard Gimses. I rollen som lydhør lied-akkompagnatør, selvsagt. Men først og fremst i en stor, selvstendig avdeling før pausen – med Chopins ekstremt krevende Scherzo nr. 2 i en suveren tolkning som kan konkurrere med de beste på det internasjonale platemarkedet: rik, nyansert, full av subtile klangvirkninger og med den helt rette balansen mellom det mondene og det intime i denne musikken. For ikke å snakke om hans Grieg: fire slåtter fra Op. 72, spilt krystallklart, gjennomreflektert, med en så utsøkt teknikk at bare siseleringen av en enkelt liten trille eller forsiring var en ren nytelse i seg selv.

Fullt verk

Bergens Tidende Morgen, 08.08.2000 

Verk av Bach

David Sanger, orgel

Alice Neary, cello

Maria Musikkfestival 2000

Mariakirken

Flott åpning av Maria Musikkfestival  

Det går ikke på CD. Uansett hvor bra anlegget spiller. Bachs orgelmusikk passer simpelthen ikke til små dagligstuer. Slik musikk må høres live, for fullt verk, i et rom med stor takhøyde, et rom hvor den veldige klangen kan få lov å folde seg ut i sitt eget tempo og hvor det er plass nok til å få alle nyanser med. F.eks. et rom som Mariakirken. Hvor man de neste to ukene kan få høre alle de viktigste verkene Bach har skrevet for dette gamle, naturstridige instrumentet.

Maria Musikkfestival åpnet søndag kveld med den glimrende engelske organisten David Sanger på krakken i et enkelt, stillferdig program. Først et par verk fra den lettere enden av Bachs produksjon - fire koraler og hans arrangement av hertug Johann Ernsts orgelkonsert i G-dur. Som avslutning et større, noe tyngre verk: Preludium og fuga i D (BWV 532). Det hele spilt presist og klart av Sanger. Hans tolkninger er gjennomgående nøkterne og saklige, men han har likevel også bra sans for de mer emosjonelle momentene i denne musikken. Som f.eks. i koralen «Allein Gott in der Höh sei Ehr» hvor han gav den ornamenterende sopranstemmen et fritt deklamerende, nesten improvisert preg.

Det er altså god grunn til å gå i Mariakirken de neste ukene. Også for de som måtte mene at orgelmusikk er et anliggende for spesielt interesserte. For det blir spilt så mye annen Bach-musikk i løpet av denne lange festivalen. F.eks. blir det anledning til å høre alle de seks suitene for solocello. Den første av dem, den i G-dur, ble spilt søndag kveld av engelske Alice Neary. Hun velger relativt hurtige tempi, spiller med en lys, slank tone, og er lett på foten hele veien igjennom. Dette er dansesatser, dansemusikk, forstår man. I Sarabanden, som alltid er en prøvestein i disse suitene, kunne det kanskje ha vært mer bunn og tyngde i spillet. Likevel er hodeinntrykket at dette var en flott, frisk tolkning. Av en ung musiker som betrakter de gamle notene med unge øyne.

Merker i tiden

Bergens Tidende Morgen, 06.06.2000

Avslutningskonserten
Verk av Wallin, Xenakis og Grieg

Kroumata Percussion Ensemble

Peter Jablonski, klaver

Dirigent: Ole Kristian Ruud

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

  

Festspillenes avslutningskonsert med «Peaux» av Xenakis som høydepunktet

Å skrive musikk er å sette merker i tiden, forme den, gjøre den fysisk fattbar, nærværende. Ingen moderne komponist har forstått dette bedre enn greske Iannis Xenakis. Han startet karrieren sin som arkitekt. Men det ble musikalske hus han endte med å bygge – store komplekse rom, «former i tonende bevegelse» slik gamle Hanslick ville formulert det.

At et Xenakis-verk skulle gå hen og bli høydepunktet på festspillenes avslutningskonsert – det kom kanskje uventet for de fleste, men slik ble det altså. Hans «Peaux» fra verket «Pléiades» (1979) er i utgangspunktet en kort, fortettet sats for seks slagverkere. Søndag foldet denne satsen seg ut og ble til et overdådig rytmisk og labyrintisk byggverk der det var overraskelser og nye oppdagelser å gjøre bak hvert hjørne. «Peaux», skinn, trommeskinn – banket med fynd og klem av de seks fantastiske, svenske virtuosene som kaller seg Kroumata Percussion Ensemble.

Rolf Wallin er sikkert ute i et litt annet ærende enn Xenakis, men på en kveld som denne er det umulig ikke å sammenlikne hans «Tides» for seks slagverkere og orkester med «Peaux» – en sammenlikning som ikke faller ut til Wallins fordel. «Tides» starter ganske visst som et morsomt stykke musikkteater: De seks Kroumata-folkene kommer gående ned gjennom Grieghallen, spillende på store og små cymbaler og ender med å oppføre en liten rytmisk introduksjon foran orkestret. Så begynner de å spille på xylofoner og marimbaer, orkestret faller inn og det utvikler seg en seigt flytende sats med et sitrende, klirrende klangbilde som slutter med at slagverkerne spiller på trommer og pauker. Det hele er nydelig skrevet og spilt, men stykket er urimelig langt og temmelig uinteressant i lengden. For når det ikke settes så mange merker i tiden, når det ikke er så mange knagger å henge oppmerksomheten opp på, da blir det fargeglitrende musikalske tidevannet fort grått og matt.

Det var heller ikke mange farger i årets versjon av Griegs a-moll konsert. Unge svenske Peter Jablonski er en glimrende pianist og hadde spesielt godt grep om konsertens mer lyriske sider. Men som helhet var hans tolkning ganske avmålt, nesten tilknappet. Teknisk korrekt, selvsagt – men uten kraft og dybde. Og kraft og dybde må denne klaverstemmen ha. Ellers blir verket nettopp hva Griegs kritikere og motstandere alltid har hevdet: for flyktig, for parfymert, for lett.

Risikomusikk

Bergens Tidende Morgen, 04.06.2000

Verk av Bach og Pandolfi

Andrew Manze, fiolin

Richard Egarr, cembalo

Jaap ter Linden, cello

Håkonshallen

De gamle er yngst: Med Andrew Manze og kolleger i Håkonshallen blir gammel musikk som ny

En sen kveld i Håkonshallen står det plutselig lysende klart hva som har vært det underliggende paradokset i dette års festspill, nemlig at den gamle musikken er ny og spennende, mens den nye musikken er gammel og trett. Den egentlige tyngden i programmet, det har vært William Christie og hans Arts Florissants, det har vært fiolinisten Andrew Manze med Academy of Ancient Music. Og nå, denne fredagskvelden, Manze igjen, i samspill med to av tidligmusikkens andre stjerner, cembalisten Richard Egarr og cellisten Jaap ter Linden. Med musikk av Bach og den glemte 1600-tallsmesteren Pandolfi på programmet.

Gammel musikk, spilt på gammeldags maner, på kopier av gamle instrumenter, med lav kammertone og myke tarmstrenge – det dreier seg selvsagt ikke om gjenskape «wie es eigentlich gewesen», men om å fortolke musikken på en «historisk informert» måte som Christie pleier å si. Men også og egentlig først og fremst, som Manze demonstrerer det, om å gjøre den gamle musikken merkelig, annerledes, slik at vi igjen kan høre den.

Og det er nettopp denne sta bestrebelsen på fremmedgjøring som gjør en kveld med Manze og co. mer modernistisk, mer radikal, mer øreåpnende enn de fleste andre konserter under festspillene. For hos Manze er det aldri snakk om funksjonærmusikk, her er det konstant høy risikofaktor. Musikere som tør ta sjansene når de byr seg. Musikere som konstant står på «the edge», på grensen, på kanten av stupet – hvor ellers går det an å stå hvis man vil kalle seg kunstner?

Det ble en fenomenal kveld: De to Bach-sonatene (BWV 1021 og 1024) spilt sanselig, nesten dekadent med langsomme satser blussende av doven vellyst, med raske satser fremført sprettent og swingende som om det var tre jazzmusikere som sto på scenen. Dertil to verk av gamle, ukjente Pandolfi, skrevet i «stylus fantasticus»: ville feberdrømme, delerisk, rablende musikk, spilt med rytmisk trøkk og halsbrekkende improvisasjoner.

Og i tillegg fikk vi da Jaap ter Linden alene på scenen med Bachs første cellossuite, seks satser med musikk som blir til her og nå, spilt med lukkede øyne, uten sikkerhetsnett, men med søvngjengeraktig sikkerhet. En skremmende intens versjon, langt fra Bach-jubileets allfarvei.

En siste ting: Manze er så visst ingen Paganini. Han innrømmer det selv, det klassiske repertoaret «ligger helt uten for min rekkevidde» sa han nylig i et intervju. Han spiller surt av og til, men mest i de langsomme satsene – og hørt live forstår man at det ofte er en mening med galskapen, at han bruker surheten som et middel til å fremmedgjøre den gamle musikken, gi den en bluesy eller sigøyneraktig fargning. Jo visst, det gjør ondt i ørene av og til, men mest av alt gjør det ondt i hjerterøttene – eller hvor det nå er det gjør ondt når man hører stort musikk.

Fra musikkfabrikken

Bergens Tidende Morgen, 03.06.2000

Verk av Gavin Bryars og Knut Vaage

BIT 20 Ensemble

Peer Gynt Salen

Ujevn konsert med verk av Gavin Bryars og Knut Vaage fremført av BIT 20 Ensemble

En håndfull mindre norske komponister utvandrer fra en konsert med en mindre engelsk komponist – dette er så langt det mest interessante som er skjedd på samtidsmusikkfronten under årets festspill. At det ikke er så mye mer å skrive hjem om – det er kanskje et krisetegn? Eller kanskje bare resultatet av dårlig planlegging. Det merkelig valget av musikalske frontfigurer på Festspillene og Music Factory tatt i betraktning, er det kanskje ganske logisk at det ble slik det ble?

Om Gavin Bryars er det meste allerede sagt, men uansett hva man måtte mene om ham, så er det vel neppe noen som for alvor ville hevde at musikken hans har den aktualitet og radikalitet vi normalt forbinder med Music Factory.

Det gjengse inntrykket av Bryars som en grunn, litt blek og slapp komponist ble for så vidt bekreftet av konserten torsdag der BIT 20 Ensemble spilte hans «The Adnan Songbook», åtte kjærlighetssanger for dype instrumenter til tekster av den libanesiske dikteren Etel Adnan. Elskverdig musikk i det lille formatet, nydelig, velskrevet, men milevidt fra samtidsmusikkens «cutting edge». Programmet opplyste ikke hvem sangerinnen var, og det var kanskje nok så bra. For dette var tydeligvis ikke hennes kveld eller hennes musikk. Med en utrolig lang fokuseringstid på stemmen ble resultatet at musikken i lange perioder fikk en svevende, nærmest sjøsyk karakter. Og usikkerheten forplantet seg til de akkompagnerende musikere som spilte uten overbevisning, ustø og med uvanlig høy surhetsfaktor.

Da var det mer fart og spenning etter pausen med Knut Vaages «Transit» og «Movements», begge fra 1998. De to verkene har vært oppført separat i Bergen ved tidligere anledninger. Hørt sammen tegner de et nyansert bilde av komponisten Vaage. De demonstrerer at han er en god håndverker, at han skriver flott musikk i de fleste formater, at han behersker mange ulike tradisjoner innen nyere musikk. Og at han i tillegg er stappfull av ideer. Hvilket ikke nødvendigvis alltid er en styrke – for når de musikalske innfallene nærmest snubler over hverandre, slik det f.eks. er tilfellet i «Transit», så blir det fort noe hektisk, usammenhengende og desorientert over musikken hans. At musikken blir betydelig mer interessant og vedkommende når det er sterk kontroll på de musikalske begivenhetene og de er føydd inn i fastere former, det demonstrerte hans «Movements», fem satser for større besetning, som ble konsertens høydepunkt. Og som det går an å skrive hjem om.

Om biblioteker og innlån – en replikk

Bergens Tidende Morgen, 03.06.2000

Universitetsbibliotekets råd har vedtatt at det skal innføres brukerbetaling på innlån. Den 16. mai hadde jeg et kritisk innlegg om dette i Bergens Tidende. I samme anledning kommenterte jeg, i nokså likefremme vendinger, bibliotekdirektør Kari Garnes’ famøse bemerkning: «Da tenker kanskje folk gjennom om de virkelig trenger all litteraturen de bestiller». Innlegget mitt har avfødt to reaksjoner som jeg for god ordens skyld bør svare på.

Førstebibliotekar Pål H.Bakka (Bergens Tidende, 25. mai) er enig med meg på alle punkter, både når det gjelder de mer allmenne forholdene på universitetsbiblioteket (: UBB er økonomisk «sveltefora», sliter med «lite tenlege bygg», noen avdelinger er «meir ’administrerte’ enn det dei treng vera») og når det gjelder selve saken om brukerbetaling på innlån (: «At hovudfagsstudentar skal betala for innlån er urimeleg». «Å krevja personleg betaling frå den vitskaplege tilsette er ikkje ein farande veg»). I tillegg peker han på at det er skeivheter i fordelingen av utgiftene for innlån mellom bibliotekene i det nasjonale bibliotekssystemet Bibsys, og at det er urimelig at høgskoler og institutter uten forskningsbiblioteker kan være gratispassasjerer og velte omkostningene over på universitetsbibliotekene.

Det går frem av innlegget til Leiv K. Sydnes (BT, 28. mai) at også han er enig med meg i det meste. Men som leder av universitetsbibliotekets råd, det rådet som fattet vedtaket, er han nærmest forpliktet til å markere en viss uenighet. Og det gjør han da ved å henvise til at vedtaket inneholdt flere andre punkter. Jeg har dog vanskelig for å se hvordan disse andre punktene endrer på selve kjernen i saken. De viktigste av dem dreide seg nettopp om etableringen av et nasjonalt avregningssystem mellom Bibsys-bibliotekene. Jeg er helt sikker på at de samarbeidende biblioteker er i stand til å finne hensiktsmessige administrative løsninger på dette problemet. Men det som interesser meg og andre brukere, er selvsagt hvem som i siste instans skal betale regningen. Å la forskere og studenter bære utgiftene for at UBB ikke er i stand til å stille helt nødvendige arbeidsredskaper til rådighet er naturligvis «ikkje ein farande veg» som Bakka skriver. Og det mener Sydnes sikkert heller ikke.

Derimot mener bibliotekdirektør Kari Garnes tilsynelatende at brukerbetaling kan virke disiplinerende på besværlige brukere: «Da tenker kanskje folk gjennom om de virkelig trenger all litteraturen de bestiller». I innlegget sitt skriver Sydnes om dette at, jo, det er faktisk noen «brukere som bestiller litteratur, men unnlater å hente den». Men, tilføyer han, «et stort problem er dette ikke». Og derfor tillegger han ikke Garnes’ bemerkning «vesentlig tyngde» – den var noe uoverveid, skriver han. Som gammel freudianer er jeg imidlertid tilbøyelig til å mene at det ofte er i de raske uoverveide bemerkningene at mer grunnleggende holdninger kommer til uttrykk.

Om det forholder sig slik også i dette tilfellet, er vanskelig å si. Men Garnes’ bemerkning antyder i det minste en holdning som er nokså vanlig i offentlige serviceinstitusjoner med lav standard: Det er ikke institusjonen selv som er problemet, det er brukerne. Hvis ikke brukerne var så utakknemmelige og kravstore, ville alt være greit.

Da liker jeg bedre Sydnes’ egen holdning som er den diametralt motsatte: UBB’s problemer skyldes at brukerne ikke har vært kravstore nok! År etter år har de tålmodig akseptert at universitetsledelsen har nedprioritert UBB på budsjettet. Det bør det bli slutt på, skriver Sydnes. Også på dette punktet er vi helt enige.

Fra verdenseliten

Bergens Tidende Morgen, 02.06.2000

Verk av Britten og Tsjaikovskij

Leif Ove Andsnes, klaver

Dirigent: Manfred Honeck

Oslo Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Oslo Filharmoniske Orkester med overbevisende tolkning av Tsjaikovskijs femte symfoni

For ti år siden, i forbindelse med gjenutgivelsen av Oslo Filharmonikernes sagnomsuste Tsjaikovskij-innspillinger fra åttiårene, skrev en engelsk anmelder at dette orkestret fra det høye nord kunne måle seg med verdens fremste – men at det fremdeles nok var noen som syntes at nettopp det var litt underlig. I dag er det neppe noen som undrer seg lenger. I all fall måtte enhver som hørte Oslo-folkene og den glimrende dirigenten Manfred Honeck i Grieghallen onsdag, forstå at dette orkestret ikke bare måler seg med de største, det tilhører verdenseliten.

For en fortolkning av Tsjaikovskijs femte symfoni! Her var det ingen svake punkter, ingen uklarheter, ingen tvil om noe som helst. Alt hadde funnet sin rette plass, alle detaljer var polerte, alle sammenføyninger glatte og sømløse, alle de store tematiske sammenhengene fra sats til sats ble fremstilt innlysende og klart, hver en rytmisk figur fra de minste aksenter til de store utladningene i finalen sto knivskarpt og presist, de enkelte instrumentgruppene var perfekt samstemte, den samlede klangen stor og fyldig. Hva mer kan man ønske seg av et orkester?

Selvsagt er Tsjaikovskijs femte et verk musikerne har spilt lenge og som de kjenner ut og inn – men allikevel fikk vi denne onsdagen en fortolkning som virket både ny og frisk, iallfall annerledes enn den etter hvert 15 år gamle innspillingen med Mariss Jansons, mer blank og klar i fargene, med mer vekt på de fremadrettede dynamiske aspektene, med mer organisk sug i Tsjaikovskijs salig syngende melodier.

Visst var det til tider noe nesten «amerikansk» over fremførelsen, en slags stålblank presisjon, en opplevelse av orkestret som en strømlinjet, veltrimmet maskin med alle møtriker strammet, alle hjul i perfekt spinn. Og det var stunder hvor man kanskje savnet Jansons og hans etter hvert litt gammeldagse dybde og inderlighet i fremførelsen, spesielt i andresatsen. Men den slags tanker glemte man fort. For denne maskinen gikk jo som i olje. Og man måtte bare overgi seg. For et orkester!

Spillestilen og den effektive, dynamiske dirigenten Manfred Honeck passet perfekt til Leif Ove Andsnes og hans fortolkning av Benjamin Brittens klaverkonsert som vi hørte før pausen. Det er snakk om et tidlig verk, skrevet i 1938 da Britten ennå bare var 25 år gammel, et verk fullt av ungdommelig energi og frekkhet, med ironiske kommentarer og kjepphøye parodier på eldre tiders musikalske former, spesielt i andresatsens vals og finalens militaristiske marsj. Solostemmen er briljant og virtuos med hovedvekt på klaverets muligheter som slagverksinstrument. Kanskje ikke noe sentralt verk, verken i klaverlitteraturen generelt eller i Brittens egen produksjon. Men et verk som saktens kan spilles den dag i dag – hvis det da spilles nettopp slik Andsnes gjorde det: profesjonelt, konsentrert, saklig. A job well done.

Lettere værtype

Bergens Tidende Morgen, 02.06.2000

Verk av Beethoven, Stravinskij, Walton og Vaage

Vertavokvartetten og BIT 20 Ensemble

Logen

Vertavokvartetten møter BIT 20 Ensemble i Logen

En konsert hvor det musikalske høydepunktet er tre minutter Stravinskij fra 1914? Det høres ikke så veldig opphissende ut, men slik var programmet faktisk lagt da Vertavokvartetten møtte BIT 20 Ensemble i Logen på tirsdag: først Beethovens septett op. 20, så ti små stykker «incidental music» av William Walton, til slutt en ragtimefantasi av Knut Vaage. Og så altså et dryss Stravinskij i midten – tre ørsmå skisser for strykekvartett pluss en septett fra 1952.

Hva som var den dypere meningen med dette programmet, er det vanskelig å si noe om. Vi konstaterer bare at det musikalske barometeret sto på lettere værtype det meste av kvelden. Samt at Vertavokvartetten seiret klart på bortebane. For uansett om de var alene på scenen eller spilte sammen med BIT 20 Ensemblet, så var det dem som var i fokus – og som fikk musikken fokusert. Tydeligst i den intense, tyste, nesten åndeløse fremførelsen av de tre Stravinskij-skissene, men også i Beethoven- og Stravinskij-septettene. Nærværende, kolossalt samspilte, hele tiden mentalt og musikalsk på hugget: hver tone, hver frase fikk det lille ekstra sparket, den lille ekstra dreiningen som skal til for å gi musikken form og farge. Og i tillegg spiller cellisten Bjørg Værnes med en mimikk som kan få selv en døv til å forstå hva musikken handler om.

BIT 20-folkene kom uvegerlig til å stå noe i skyggen denne kvelden, men ga oss blant annet en utmerket tolkning av Waltons Facade-suite fra det tidlige tjuetall - en serie ultrakorte stykker fulle av referanser til samtidens populærmusikk, spilt med høyt humør og tounge-in-cheek. Og med fin forståelse både for Waltons kjærlige ironi og den musikken han ironiserte over.

Biblioteker og fjernlån

Kommentar, Bergens Tidende Morgen, 16.05.2000

Bergens Tidende forteller (11.5) at universitetsbibliotekets råd har vedtatt at det skal innføres brukerbetaling på fjernlån, formodentlig fra 1.1.2001. Man vet ikke om man skal le eller gråte. Og i tillegg har bibliotekdirektør Kari Garnes så den frekkhet å si: «Da tenker kanskje folk gjennom om de virkelig trenger all litteraturen de bestiller». Snakk om å skyte seg selv i foten!

Mens vi venter på at biblioteksdirektøren kommer med en offentlig unnskyldning, er det kanskje på sin plass å repetere noen få, enkle kjensgjerninger:

Et universitetsbibliotek er et bibliotek som betjener et universitet. Derav navnet.

Et universitet er en institusjon som driver med forskning og forskningsbasert undervisning.

Å lese bøker og tidsskriftartikler, å sette seg inn i de enkelte fagfeltenes historie, å bruke deres standardverk, å holde seg orientert og oppdatert om hva som skjer i den aktuelle nasjonale og internasjonale forskningen - det er en vesentlig del av det arbeidet som forskere og studenter utfører på et universitet.

I så måte er biblioteket et av de viktigste arbeidsredskapene forskere og studenter har, ja, på visse fagfelt er det sannsynligvis det viktigste. Spør du vanlige ansatte på et av landets humanistiske eller samfunnsvitenskapelige fakulteter om hva som er den viktigste forutsetningen for bra forskning, er svaret som regel: et velfungerende forskningsbibliotek. Spør du om hvilket enkelttiltak som mest dramatisk ville forbedre forskningssituasjonen deres, er svaret dessverre ofte det samme: et velfungerende forskningsbibliotek. For de norske universitetsbibliotekene er nettopp ikke velfungerende. Målt med vanlig internasjonal standard er de desidert dårlige. Dette gjelder også  UBB, universitetsbiblioteket i Bergen - som til og med også kommer dårlig ut i nasjonal sammenheng.

Det hjelper fint lite at de ansatte på UBB er faglig oppdaterte og vennlige og hjelpsomme - når samlingen som helhet bærer preg av årtiers økonomisk sultefôring og administrativ vanrøkt. Alle som bruker biblioteket regelmessig, kjenner de problemene denne situasjonen medfører.

Hva gjør man når det lokale forskningsbiblioteket ikke fungerer tilfredsstillende? Man låner bøker og tidsskrifter på andre bibliotek. At forskere og studenter i dag kan gå på Internett og se presist hvilke bøker og tidsskrifter som er tilgjengelige andre steder i Norge, er sannsynligvis den viktigste forbedringen på biblioteksfronten i mange, mange år. For i dag kan fjernlån i noen grad kompensere for de lokale manglene.

Alt dette kan oppsummeres ganske enkelt: Forskere og studenter låner bøker og tidsskrifter andre steder fordi de ikke finner hva de trenger på det lokale universitetsbiblioteket.

Men bibliotekdirektør Kari Garnes mener altså at folk bør tenke gjennom «om de virkelig trenger all litteraturen de bestiller». For som hun sier: «Det koster oss mye tid og penger å få lånt bøker og tidsskrifter fra andre bibliotek».

Det er beklagelig at departementet og universitetsledelsene rundt om i landet ikke har skjønt at velfungerende biblioteker er en av de viktigste forutsetningene for å heve den almene forskningsstandarden i Norge. Men i Bergen blir saken selvsagt ikke bedre av at bibliotekets egen direktør ikke har skjønt det mer allmenne poenget med biblioteker. Hun mener åpenbart at folk ikke burde låne bøker i det hele tatt - eller, hvis det ikke kan unngås, så må det i hvert fall være så få bøker som mulig. Hun mener at forskere og studenter egentlig ikke, dypest sett, trenger de bøkene de bestiller - og at de, generelt, bare er en urimelig plage som koster bibliotekspersonalet tid og penger. Flott signal fra en leder av en serviceinstitusjon!

Krysningar

Bergens Tidende Morgen, 14.05.2000

Storegut

Tekst av A.O.Vinje, redigert av Carlos Wiggen

Musikk komponert og dirigert av Bergmund Waal Skaslien

Scenografi: Stephan Østensen

BIT Teatergarasjen

Imponerande prestasjon av Ann Helen Moen i den nye operaen «Storegut»

Storegut vert drepe på fjellet. Olav, faren hans, finn beina mange år etter og ber dei ned «på rygg i sekk. Og sumt eg tenkte då, eg fekk sett ut i song med desse ord». Slik byrjar A.O. Vinje diktet «Storegut vert atterfunnen» frå diktsyklusen «Storegut». Og her byrjar òg Bergmund Waal Skaslien operaen sin – som framsteller kva Olav tenkjer og hugsar om sonen og det øydelagde livet hans.

I korte glimt vert det fortalt om guten som ikkje tolte urettvise, om forelskinga i Agnes, dottera til ågerkaren Gunnstein, om turen til kongen i København, om klagane som ikkje førte fram, og om galskapen som greip han då han vart dømd fredlaus.

Det er action nok i dette stoffet, men  likevel er det vanskeleg å formidla det og få det til å henge skikkeleg saman. For verken historia eller den sentrale figuren dannar nokon heilskap i Vinje sin diktsyklus. Og dei mogelege samanhengane er ikkje vortne tydelegare i den versjonen som Skaslien og Carlos Wiggen, librettisten hans, presenterer i operaen. Storegut er ein krysning, ein hybrid, det er både moment av Peer Gynt, av Parsifal og av Robin Hood i han, men kva som djupast sett driv han og korleis historia hans skal forståast, det vert ikkje heilt tydeleg undervegs. Sjølvsagt hjelper det ikkje på saka at ein sjeldan skjønar kva han og dei andre personane heilt konkret driv på med fordi det meste av framsyninga går føre seg i mørke med ein flimrande ljossvak videoprojeksjon som vesentlegaste scenografiske element.

Musikken som ber handlinga fram, er cross-over, ein litt grå, udynamisk krysning mellom moderne komposisjons- og improvisasjonsmusikk med innslag av vassen folketone. Transjoikaren Nils Olav Johansen er nok den som kjenner seg best heime i dette hybride landskapet. Han syng Storegut med energi og kraft, men har ikkje mange fargar på paletten sin, og den særprega, liksom klynkande og svevande stemma hans vert einsformig og trettande i lengda. Ikka Leppanen er ein meir ortodoks songar, men fungerer likevel betre i samanhengen og gjev ei solid framstelling av Olav.

Det store musikalske ljospunktet er likevel sopranen Ann Helen Moen i rolla som Agnes. Ho er i sterk vekst i desse åra, ein ung kunstnar på full fart framover. Stemma hennar er kraftig og smidig med veldig intensitet både i djupet og i høgda. Og i tillegg har ho eit scenisk nærvere og ein naturleg autoritet som gjer henne, og figuren Agnes, til det heilt sentrale i denne framsyninga.

I begynnelsen var musikken

Bergens Tidende Morgen, 02.05.2000

Joseph Haydns «Die Schöpfung»

Anne Margrethe Eikaas (sopran), Richard Edgar Wilson (tenor), Simon Kirkbride (bass)

Dirigent: Martin André

Årstad Kirkekor

Collegiûm Mûsicûms Kor og Orkester

Korskirken

Collegiûm Mûsicûm slutter sesongen med strålende fremførelse av Haydns «Skapelsen»

Lenge leve Fader Haydn! Lenge leve musikken! – ropte publikum begeistret i tumultene etter den første offentlige fremførelsen av «Skapelsen». Man hadde lyst til å rope noe tilsvarende på søndag. For denne komponisten og denne musikken er fremdeles like levende og kraftfull i dag som den gang for 200 år siden i Wiens Hoftheater. Ingen som hørte Collegiûm Mûsicûms fremførelse i Korskirken kan være i tvil om dette. Eller om at denne fremførelsen var en unik begivenhet i vårt lokale musikkliv.

Det er selvsagt skapelsesberetningen det dreier seg om, første Mosebok supplert med utdrag fra Salmene og fra Miltons «Paradise Lost». Det hele satt i musikk av Haydn, for stort orkester, med tre solister i rollene som erkeenglene Uriel, Gabriel og Raphael og som Adam og Eva, og med et kor som kommenterer og illustrerer fortellingen.

I Korskirken merket man fra første takt at dirigenten Martin André hadde full kontroll over hele dette store apparatet – og en klar forestilling om hva han ville bruke det til. I hans versjon ble «Skapelsen» et menneskelig og nærværende verk, et oratorium i øyenhøyde så å si, avvekslende, diverterende, melodiøst, nærmest verdslig i sin fortellende, billedskapende bestrebelse. Men også et verk med en helt egen alvor, en egen velde og verdighet.

Kjernen i dette verket er en fortelling. Kjernen i enhver tolkning av dette verket er formidling av denne fortellingen, det dreier seg om å kunne kommunisere. Og det kan tenoren Richard Edgar Wilson. Han sang Uriels parti uttrykksfullt og uanstrengt, med flott, fyldig stemme og hadde hele tiden fin kontakt med forsamlingen. Også sopranen Anne Margrethe Eikaas imponerte – både som en overjordisk Gabriel og som en sødmefylt Eva med gjennomkontrollert artikulasjon og knivskarpe koleraturer. Bassen Simon Kirkbride la en solid grunn i rollene som Raphael og Adam.

Vi legger til at Collegiûm Mûsicûms orkester spilte sin beste konsert denne sesongen. Og at kollegiets kor, supplert med et veltrent Årstad Kirkekor, fanget opp alle nyanser i denne fargerike musikken, fra de fineste, sarteste klangene til de helt store, rungende hammerslagene – en korprestasjon som får vårens avisdiskusjon om skillet mellom amatører og profesjonelle til å fortone seg som nokså uinteressant.

I begynnelsen var ordet, står det i Første Mosebok. Den setningen har Haydn fjernet. I hans skapelsesberetning starter det hele med musikk. Lenge leve Haydn, lenge leve musikken!

Ifølge Penderecki

Bergens Tidende Morgen, 18.04.2000

Krzysztof Penderecki: Passio et mors Domini nostri Iesu Christi secundum Lucam

Solister: Izabella Klozinska, Roman Trekel, Romuald Tesarowicz
Evangelisten: Gustaw Holoubek

Krakow Filharmoniske Kor (instruktør: Teresa Majka)

Voci Nobili, Høgskolen i Bergens ungdomskor (instruktør: Maria Gamborg Helbekkmo)

Dirigent: Krzysztof Penderecki

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Pendereckis monumentale verk «Lukas-pasjonen» i Grieghallen med komponisten selv som dirigent

Latin er et dødt språk, sies det. Men man merker det ikke når den store polske skuespilleren Gustaw Holoubek går frem til mikrofonen i Grieghallen og repeterer hodepunktene om Jesu Lidelse og Død ifølge Lukas. At han forteller oss noe stort, dramatisk, betydningsfullt på dette gamle, glemte språket – det er ikke vanskelig å forstå.

Det er heller ikke vanskelig å forstå hvorfor Lukas-pasjonen er blitt Krzysztof Penderecki mest spilte verk eller hvorfor det fremdeles er et av de mest populære korverk fra etterkrigstiden. For vel er det snakk om musikk utkomponert etter alle den sene modernismens regler - med voldsomme tone-clusters, med speilende tolvtonerekker bygget opp av små webern’ske moduler, med en melodikk som beveger seg gjennom de minste intervallene eller tar de største sprangene – men det er også et verk som på sett og vis tar avskjed med hele denne estetikken, et verk som hårdnakket insisterer på å kommunisere med sitt publikum og som presenterer seg som en storslått bildebok, en avvekslende fortelling full av musikalske begivenheter og effekter.

Mange av grepene klinger dated i dag, de musikalske effektene sjokkerer ikke lenger, de orkestrale fargene er blitt litt falmede. Når man hører verket, live, i Grieghallen en vårkveld i år 2000, blir man slått av hvor tidsbundet mye av denne musikken egentlig er. Eller er blitt med tiden. Men like fullt: denne søndag i Grieghallen, med Izabella Klozinska, Roman Trekel og Romuald Tesarowicz som solister, med Krakow Filharmoniske Kor og Voci Nobili, Høgskolen i Bergens ungdomskor, med Bergen Filharmoniske Orkester, og med Penderecki selv på podiet – denne søndag konstaterer vi at verket fremdeles virker, at det fremdeles kommuniserer med en overveldende monumentalitet som brenner igjennom, på tvers av den skolemesteraktige patos og den litt selvhøytidelige gestikken.

Blant solistene imponerte spesielt bassen Romuald Tesarowicz med en flott, solid prestasjon. Sopranen Izabella Klozinska hadde en del vanskeligheter med Pendereckis brutte linjer, og Roman Trekel måtte av og til nærmest presse stemmen opp i falsett for å klare fraseringer som er skrevet uten smålige hensyn til hva som er en barytons naturlige register. Det var også en del steder hvor korsatsene var faretruende nær ved å gå opp i skjøtene. Som helhet var søndagens fremførelse derfor nok ikke den mest blankpolerte man kunne forestille seg. Men nettopp dette litt rå, litt uhøvlede preget fungerte bra i sammenhengen. For monumentaliteten i dette store verket med de umenneskelige dimensjonene ligger ikke minst i selve bestrebelsen, i dette å samle alle disse mange menneskene og få dem til i fellesskap å strekke seg til grensen. Og få det til. 

En europeer i USA

Bergens Tidende Morgen, 10.04.2000

Speak Low – en kabaret med musikk fra Kurt Weills amerikanske periode

Tone Søyset og Oddbjørn Hanto, sang

Anne Nitter Sandvik, klaver

Regi: Anderz Døvig

Logen

Sjarmerende og intelligent liten forestilling om Kurt Weills amerikanske sanger

Normalt forbinder vi navnet Kurt Weill med Weimar-tiden, med Brecht, Mahagonny, Dreigroschenoper, den tyske kulturkamp, den radikale musikkbevegelse. At Weill faktisk tilbrakte de siste femten år av livet sitt som musikalkomponist i USA, er nærmest glemt. Det er bare to av hans sanger fra denne perioden som har overlevd og er blitt en del av den amerikanske sangskatten: «September Song» og «Speak Low».

Likevel har Tone Søyset og Oddbjørn Hanto altså valgt å fokusere på den amerikanske Kurt Weill, her i hundreåret for hans fødsel og i femtiåret for hans død. Resultatet kan ses og høres i Logen i disse dager: Det er blitt en sjarmerende og intelligent liten forestilling som med enkle midler tegner et mer nyansert bilde av Weill enn vi er vant med.

Av de to sangerne er Hanto kanskje den som føler seg best hjemme i den mer jazzy del av Weills produksjon, men det er likevel Søyset som er forestillingens sentrum: Hun har fin sans for hjemløsheten og melankolien i disse sangene, og i forestillingens beste numre fanger hun med kjølig sensualitet den sære blandingen av håp og desillusjon som preget all Weills musikk. Og hun synger forestillingens eneste tyske nummer «Wie lange noch?» slik at man forstår hvorfor Weill aldri kunne bli riktig amerikansk: Uansett alle hans bestrebelser på å lykkes som songwriter, forble han en fremmed, en outsider. En europeisk komponist.

Søyset og Hanto får bra hjelp underveis av Knut Elvik i en liten, gjennomgående rolle som kelner. Og Anne Nitter Sandvik sitter ved flygelet og utretter små mirakler med Weills skeive musikk.

I det store formatet

Bergens Tidende Morgen, 06.04.2000

The Maid of Norway

Musikk: Kjell Habbestad

Libretto: Paal-Helge Haugen

Regi: Hilde Andersen

Scenografi: Bridget Kimak

Dirigent: Susanna Mälkki

BIT 20 Ensemble

Opera Vest

Håkonshallen

Opera Vest imponerer med flott, fargesprakande framsyning i Håkonshallen

Med premieren på The Maid of Norway tek Opera Vest spranget over i det store formatet. Og lykkast til fulle med det. Resultatet er blitt ein flott, dramatisk og fargesprakande mellomalderfantasi med musikk av Kjell Habbestad, tekst av Paal-Helge Haugen og eit dusin bra og spreke norske songarar i konstant aktivitet på scenen i Håkonshallen.

Handlinga er henta frå Noregssoga: Vi er i Bergen, mot slutten av 1200-talet. Barnekongen Eirik vert gift med ei skotsk prinsesse. Ho døyr i barselseng to år etter. Då dotter deira, Margareta, er sju år vert ho send bort. Ho har arva den skotske trona og må, av dynastiske grunnar, gifte seg med ein engelsk prins. Men dei store planane vert aldri innfridde. Ho døyr på reisa. Tjue år seinare kjem ei eldre tysk kvinne til Bergen. Ho hevdar ho er Margareta. Styresmaktene trur henne ikkje, og ho vert brend som heks på Nordnes.

Det er ikkje mykje til story-line å gå på her. Historia er merkeleg, ufullstendig, utan forklarande mellomledd, kort og knapp som dei mellomalderkrøniker den byggjer på. Og likevel klarer Paal-Helge Haugen å gjere dette spede materialet samanhengande og vedkommande. Han legg historia fram i ein serie korte opptrinn, og utnyttar dei brå overgangane til å skissere ei tragisk historie om den vesle, naive barnekongen som etter kvart vert til ein ung, skuffa og plaga mann.

Dramaturgisk sett er den andre delen av historia, den om den falske Margareta og heksebrenninga, mindre vellykka. Haugen har tydelegvis hatt problem med å integrere den i den overordna framstellinga, og har difor valt å gjere den til ei slags ramme, ei naudløysing som fører til at heile historia om Eirik vert fortald i eit nokså problematisk flash-back. Og at Siri Torjesen i rolla som den falske Margareta må sitje uverksam i bakgrunnen under det meste av framsyninga.

Kjell Habbestad støttar opp om Haugen sin tekst med effektiv, dramatiserande og nokså samansett musikk. Han jobbar med enkle, leiemotiv; han brukar stumpar av Carmen Gratulatorium, det eldste stykke verdsleg norsk musikk; han skriv ein serie mellomalderpastisjar; og av og til høyrer vi romantiske ekko av gamle Hollywood sound-tracks. Men det gjennomgåande, underliggjande tonespråket er likevel moderat, ny-enkel modernisme som gir songarane gode villkår.

Og sunge vert det. Sunge og spelt bra. Av eit ensemble som jobbar så nydeleg saman at alle medverkande eigentleg burde vert nemnde. Vi nøyer oss likevel med å konstatere at mezzoen Marianne E. Andersen teiknar eit overtydande, psykologisk nyansert portrett i bukserolla som Kong Eirik, – at Ann-Helen Moen har mange fine, ømme moment både som den skotske prinsessa og som Maria Møy, – og at Berte Synnøve Taraldsen er heilt ubetaleleg i rolla som Eiriks maktsjuke mamma, med ein mimikk som vekkjer sterke minne om den vonde dronninga i Disneys Snøkvit. Fundamentet på herresida vert lagt av den imponerande Ketil Hugaas i rolla som biskop og av Njål Sparbo som mellom anna spelar ein kald, nøktern skarprettar. Det er også bra funn å gjere blant dei høge stemmene: Den kraftfulle, dramatiske tenoren Niels Harald Sødal lyser opp i mange små, viktige roller. Og Arild Helleland har ein overdådig morosam entre som dåreprins i eit komisk, karnevalesk opptrinn mellom dei to aktene.

Vi tek med at Hilde Andersen stod for regien, at engelske Bridget Kimak hadde laga ein enkel, velfungerande scenografi. Og at finske Susanna Mälkki styrde BIT 20 Ensemble og songarane effektivt og presist gjennom framsyninga.

En fantastisk fiolinist

Bergens Tidende Morgen, 04.04.2000

Verk av Mozart, Nielsen og Schubert

Isabelle van Keulen, fiolin

Sebastian Weigle, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Nederlandske Isabelle van Keulen i frodig tolkning av Carl Nielsens fiolinkonsert

For en fantastisk fiolinist! Nederlandske Isabelle van Keulen, i Grieghallen torsdag: En fabelaktig tekniker, en forrykende virtuos, men først og fremst en fullblods musiker. En av disse sjeldne kunstnere som fra første takt setter verket i sentrum. Og spiller det så man glemmer alt omkring seg. I en tid da fiolinscenen domineres av koreanske tenåringer, og da det globale idealet er en anoreksisk spillestil, da er det noe av en åpenbaring å møte en sterk musiker som spiller seg selv helt ut, helt ned i strengene, og som tør gi musikken all sin kraft, frodighet og sanselighet tilbake.

Hun var konstant i ilden denne torsdagen. Dansende, stampende, selvforglemmende foran et velopplagt orkester, med Stradivariusen i et fast grep under haken og med full kontroll over alle detaljer i Carl Nielsens merkelige fiolinkonsert. Som hun fikk til å stråle og klinge enda mer merkelig enn vi husket den. For vel var det mye fynsk forår i orkestrets akkompagnement, mye av den sangbare, danske enkeltheten vi normalt forbinder med Nielsens musikk, men i Keulens versjon av solostemmen var det også noe nytt, fremmed, en eksplosiv uberegnelighet, en egensindig villskap - og et stort åpent rom av fiolinhistoriske referanser, tilbakeblikk på Beethoven, på Brahms, og min sann også et glimt av Bach hvis store g-moll fuga plutselig begynte å klinge med i kadensen i første sats.

Reglene sier at det etter pausen bør komme en stor symfoni. Og på torsdag var det da selve Den Store Symfoni vi hørte: «Die Grosse», Schuberts timelange symfoni nr.9, «en god, solid, langtrukken klassisk klump av en komposisjon, med tid til å falle i søvn og våkne opp igjen to tre ganger i hver sats» som George Bernhard Shaw skrev en gang. Robert Schumann beundret denne vegg-til-vegg symfonien og talte om dens «himmelske lengde», mens musikkhistorikeren Donald Grout syrlig bemerket at lengden nok ville være mindre himmelsk hvis det ikke var for alle Schuberts herlige melodier.

Synspunktet har noe for seg. Men like fullt: når denne symfonien fremdeles lever, skyldes det ikke kun det rike melodistoffet, det har bestemt også noe å gjøre med de lange linjene gjennom satsene og, ikke minst, med den flotte instrumentasjonen. Schubert setter horn og tromboner i sentrum og skaper et forbløffende moderne satsbilde som i lange passasjer peker fremover, forbi Schumann og Brahms, helt frem til Mahler. Dette var i all fall det inntrykket vi satt igjen med etter den glimrende tyske dirigenten Sebastian Weigles autoritative og disiplinerte tolkning av dette store verket. Han fikk bra hjelp av BFO som kvelden igjennom var i strålende form. Og at det etterpå ble spesiell applaus til messingblåserne var fullt fortjent.

Gaffel i øret

Bergens Tidende Morgen, 25.03.2000

Verk av Asheim, Sibelius og Stravinskij

Ellen Aagard, sopran

Marianne Beate Kielland, mezzosopran

Dirigent: Ari Rasilainen

Bergen Filharmoniske Kor og Orkester

Griegakademiets Kor

Høgskolen i Bergens Ungdomskor

Stemmer fra Bergen Domkantori

Korleder: Maria Gamborg Helbekkmo

Grieghallen

Uroppførelsen av Nils Henrik Asheims monumentale korverk «Turba».

Tre og et halvt kor på scenen. Pluss to sangsolister. Pluss Bergen Filharmoniske Orkester, for anledningen kraftig utvidet med nye musikere og sjeldent hørte instrumenter. Pluss elektronisk bearbeidede stemmer over høyttaleranlegget. Jo da, alle seil var satt da Nils Henrik Asheims «Turba» ble uroppført i Grieghallen på torsdag. Fem år for sent.

Var det bryet verd? Var det verd å samle alle disse menneskene i Grieghallen? Verd å vente fem år på «Turba»? Slike spørsmål lar seg ikke besvare meningsfullt. Av flere, gode grunner. For eksempel denne at det neppe var den optimale versjonen av «Turba» vi hørte på torsdag. Ifølge BT 23.3 mener Harmoniens korleder, Maria Gamborg Helbekkmo, rett og slett at dette verket overhodet ikke kan synges av amatører. Man kan da lure på hvorfor en profesjonell institusjon som Harmonien holder seg med et kor bestående av amatører ... men den diskusjonen bør vi nok la ligge. La oss i stedet nøyes med å konstatere dette helt innlysende: at «Turba» er et monumentalt og vanskelig verk som stiller voldsomme krav, til amatører, men bestemt også til profesjonelle, at dirigenten Ari Rasilainen mange ganger underveis måtte stave seg og musikerne igjennom partituret, og at de to glimrende sangsolistene, Ellen Aagard og Marianne Beate Kielland, konstant hadde stemmegaflene klistret til ørene for å klare innsatsene sine.

På den andre siden: For oss i salen er det til syvende og sist ikke komponistens opprinnelige intensjoner eller pretensjoner som teller, heller ikke de mange medvirkende, deres blodslit, deres uegennyttige innsats «beyond the call of duty». Når dirigenten slår an, er det kun den faktisk klingende musikken som betyr noe. Og på disse premissene må konklusjonen etter torsdagens konsert være at «Turba», uansett all kompleksitet og monumentalitet, er et ganske problematisk verk. For vel er det mange interessante momenter i denne musikken - en flott, på én gang gjennomsiktig og innfløkt orkestersats, en nyanserik utnyttelse av det store korformatet og, ikke minst, mange velskrevne, ekspressive duetter for Ellen Aagard og Marianne Beate Kielland - men som helhet er musikken formløs, leddløs, i lange sekvenser virker den mest av alt som grå, modernistisk metervare, uten klar struktur, uten hørbar retning. I prinsippet kunne den fortsette i det uendelige, men den slutter dog til sist uten at man riktig forstår hvorfor.

Og i den henseende er det vel også symptomatisk at Asheim har valgt å legge en ikke-musikalsk ramme omkring «Turba» i form av klipp fra latineren Lukretius’ 7500 linjers hexameterdikt «De Rerum Natura». Umiddelbart virker det som om det er det naturfilosofiske tankeinnholdet i disse fragmentene som vært styrende for forløpet, ikke en tvingende, indre musikalsk nødvendighet.

Som sagt: dette er en spontan reaksjon etter bare en enkelt gjennomhøring. Forhåpentlig blir det mulig å gå «Turba» nærmere etter i sømmene ved senere anledninger.

Og så må vi i øvrig huske å si at vi etter pausen var på en liten, oppfriskende ornitologisk utflukt med BFO og den glimrende finske dirigenten Ari Rasilainen som først viste oss Sibelius’ Tuonela-svane og deretter sluttet av med en ildfull versjon av Stravinskijs Ildfugl.

Chopin - vår samtidige

Bergens Tidende Morgen, 21.03.2000

Verk av Grieg, Chopin, Górecki og Mozart
Helge Kjekshus, klaver

Tomasz Bugaj, dirigent

Collegium Musicums Orkester

Logen

Helge Kjekshus i Logen med cool, konsentrert tolkning av Chopins andre klaverkonsert.

Han ser så beskjeden ut som han står der og hilser på publikum i Logen. Helge Kjekshus, en ung mann i svart t-skjorte, litt brydd, litt sjenert. Men skinnet bedrar. Så snart han åpner opp for solostemmen i Chopins andre klaverkonsert, forsvinner det høflige, selvutslettende preget. Vi hører en stor pianist som tar for seg et av litteraturens mest krevende verk og spiller seg igjennom det, spiller det igjennom seg - med musikalsk autoritet og tyngde.

Kjekshus har en teknikk og en formsans som plasserer ham i samme divisjon som Andsnes og Gimse, og han har, som de, en helt egen, personlig profil. Det er alltid noe befriende uimponert over hans spill, noe nøkternt, nesten saklig. Og veldig nåtidig. I Logen på søndag demonstrerte han hvordan Chopin kan spilles i dag - kanskje hvordan man nødvendigvis må spille Chopin i dag? Ikke som pliktarbeid, ikke som pensum, men som konstruktiv tilegnelse. Det ble en flott, konsentrert oppførelse, en bearbeidelse som trakk denne 130 år gamle klaverkonserten ut av tradisjonens museum og gjorde den til samtidsmusikk, en tolkning der grunnholdningen nok var cool, men hvor også de mer drømmende, romantisk fantaserende momentene i denne forunderlige musikken fikk lov å folde seg ut.

Underveis hadde Kjekshus bra følge av polske Tomasz Bugaj, en energisk, åndsnærværende dirigent som også jobbet bra sammen med Collegium Musicums Orkester i resten av kveldens program. Dette orkestret er, som kjent, sammensatt av både profesjonelle og amatører. I tillegg er det en del gjennomtrekk i rekkene slik at formen kan være ganske vekslende fra gang til gang. Om Collegium Musicum 2000 blir en bra årgang, er derfor vanskelig å si på grunnlag av bare en enkelt konsert.

I søndagens åpningsnummer, strykerversjonen av Griegs Holberg-suite, var det f.eks. mange nydelige detaljer, bl.a. noen flotte innsatser i celloene, men helhetsinntrykket var likevel at den samlede strykerklangen var for tynn og at det var ganske store intonasjonsproblemer underveis, spesielt i første og andre fiolinene. Tilsvarende problemer viste seg da blåserne sluttet seg til strykerne i Chopin-konserten: litt for mange ujevne fraseringer, litt for mange tutti-passasjer som startet småsurt og kun langsomt kom seg i vater, osv.

Men det sluttet med en glimrende tolkning av Mozarts Prager-symfoni hvor alt var på plass. Og når Mozart er god, er allting godt. 

Russisk kveld

Bergens Tidende Morgen, 26.02.2000

Verk av Rimskij-Korsakov, Rakhmaninov og Stravinskij

Roland Pöntinen, klaver

Dirigent: Rafael Frühbeck de Burgos

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Bergen Filharmoniske Orkester i formidabel tolkning av Stravinskijs Sacre du Printemps.

Ikke rart at Rafael Frühbeck de Burgos alltid får en strålende mottakelse når han gjester Grieghallen. Her er en dirigent av den gode, gamle skolen - med musikalsk autoritet, overblikk over de store strukturene, et øye på hver finger når det gjelder detaljene, en enkel, effektiv slagteknikk som får musikken til å stå grafisk klart både for musikere og publikum. Og i tillegg har de Burgos da også, som alle store musikere, fin sans for den gode banalitet - en egenskap som kom godt med da det var russisk kveld i Grieghallen på torsdag.

For det startet lett og innsmigrende med Rimskij-Korsakovs fargesprakende sviske «Capriccio Espagnol». Og det fortsatte med den glimrende svenske pianisten Roland Pöntinen som solist i Rakhmaninovs klaverkonsert nr. 2. Men uansett at Pöntinens tolkning var lojal og avbalansert med flott håndtering av de store, virtuose momentene, og uansett at han, prisverdig, hadde redusert Rakhmaninovs tunge, sirupsdryppende melankolien til det absolutte minimum, så var det likevel noe av en befrielse å komme tilbake etter pausen og få ørene blest igjennom med Stravinskijs «Sacre du Printemps».

Stravinskij sa en gang i spøk at fagottsoloen i Sacre burde transponeres en halvtone opp annethvert år slik at den aldri kommer til å høres for lett ut bare fordi fagottistene har lært å spille den. På sett og vis er dette et reelt problem med et verk som dette: Med tiden blir vi alle vant med det, musikerne lærer å spille det, publikum lærer å høre det - og det blir etter hvert vanskelig å forstå hvorfor verket i sin tid var så revolusjonært og hvorfor premieren i 1913 utartet seg til den rene skandalen.

Men på torsdag, under de Burgos’ og BFOs formidable fremførelse, merket man faktisk noe av den gamle radikaliteten igjen. Musikalsk sett var alt på plass - glitrende messing, treblåsere i overdådige instrumentblandinger, strykere og slagverk i drivende rytme med aksenter og figurer så skarpe som piskesmell. Men tvers gjennom all denne stålblanke profesjonalismen hørte man da - også - hvor merkverdig, hvor fremmed og vilt dette verket fremdeles er. Og med Rimskij-Korsakov og Rakhmaninov i salig ihukommelse forstod man hva Stravinskij mente når han en gang sa at Sacre er skrevet som en musikalsk kritikk av 1800-tallets russiske romantikken.