Fest og alvor

Bergens Tidende, 07.09.2012

Verk av Walton, Dorman, Kleven og Elgar

Martin Grubinger og Manuel Hofstätter, perkusjon

Norman Perryman, kinetisk maling

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Underholdning for alle pengene da BFO og Andrew Litton åpnet konsertsesongen.

Det er ikke mange som kjenner og spiller William Waltons konsert-ouverture Scapino. Andrew Litton gjør. Han innspilte den i sin tid da han var sjefdirigent for Bournemouth Symphony Orchestra. I går hadde han tatt den frem igjen. Og satt den opp som første nummer da han og BFO åpnet sesongen i Grieghallen. Det er ikke vanskelig å forstå poenget. For dette er en liten musikalsk knallperle, sprengfull av skarpe kontraster og kraftige orkestereffekter. Festlig, bråkete, hektisk musikk. Som ble entusiastisk dirigert av Litton og presist og effektivt framført av BFO. En flott åpning av en flott kveld med underholdning for alle pengene

Festlighetene fortsatte med israelske Avner Dormans «Spices, Perfumes, Toxins!» – en konsert i tre satser for slagverkduo og orkester med sesongens residensmusiker, den østerrikske perkusjonisten Martin Grubinger, i tett samspill med sin landsmann, BFO-prekusjonisten Manuel Hofstätter. Verket som er skrevet i 2006, er en slags forsinket musikalsk postmodernisme som monterer effekter og grep sammen fra mange forskjellige tradisjoner – arabiske skalaer, spanskinspirert klanger og jazz- og rockrytmikk i en uhøytidelig blanding. Orkestersatsen er sparsom. For dette er et verk som først og fremst er beregnet til å sette perkusjonistene i sentrum og la dem briljere. Hva de gjorde. Til de grader. Med forrykende, ekvilibristisk og underholdende spill bortover uendelige mengder av slagverk i spennet fra marimba til gonggonger. Stor, stående applaus – og en skjev ragtime som ekstranummer med Litton som vikar på marimba.

Etter pausen ble stemningen litt mer alvorlig med Arvid Klevens tunge symfoniske dikt «Lotusland» fra 1922, et verk som i samtiden ble ansett som temmelig unorsk på grunn av sine åpenlyse sitater og referanser til Debussys impresjonisme. Og så var det tid til Edward Elgars Enigmavariasjoner – i en storslått, bred, robust tolkning med mørke, varme strykerklanger og fine detaljer i treblåsere og messingen. Variasjonene ble akkompagnert av bildekunstneren Norman Perryman med et psykedelisk lysshow som ble projisert opp på en skjerm bak orkestret. Det hadde vi ikke trengt. Elgars musikk har farger nok i seg selv.

Et orkester som kan tåle å reise ut

Bergens Tidende, 11.08.2007

Verk av Grieg, Walton og Prokofjev

Boris Berezovskij, klaver

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Andrew Litton presenterer BFOs turnéprogram med Boris Berezovskij som blendende solist i Griegs a-mollkonsert

Bergen Filharmoniske Orkester skal på turné. At musikerne er reiseklare, demonstrerte de ved konsertene torsdag og fredag da de og sjefdirigent Andrew Litton presenterte turnéprogrammet for hjemmepublikummet i Grieghallen. Hovedinntrykket etter disse to konsertene er at dette er et orkester som godt kan tåle å reise ut, ja, et orkester som fortjener å bli hørt av et internasjonalt publikum.

At det er jobbet med saken, merket man allerede på den flotte orkester-klangen i Griegs første Peer Gynt-suite, som innledet konserten torsdag. Her ble det ikke spilt på rutinen, dette var musikk som hadde vært på verksted og fått et grundig ettersyn. Spesielt briljerte strykerne med en fin tolkning av «Åses død». Med Melina Mandozzi og Espen Lilleslåtten som konsertmestre, og sterke stemmeførere i de andre gruppene, har BFO for tiden en strykerseksjon som spiller opp til internasjonal standard.

De andre gruppene i orkestret fikk selvsagt også anledning til å vise seg frem, spesielt i verkene som ble spilt etter pausen. Torsdag var det William Waltons første symfoni med store, dramatiske utladninger fra messing og slagverk; i går var det en serie stykker fra Prokofjevs ballettmusikk til Romeo og Julie med skeive, krydrede klangblandinger på tvers av gruppene - to verk som det tydelig er både morsomt og teknisk krevende å spille, men som det kanskje er knapt så morsomt å lytte til.

Det er for eksempel lange strekk med musikalsk tomgang i Romeo og Julie, og det er vanskelig å overhøre at Waltons formløse symfoni er et verk som kompenserer for manglende musikalsk innhold med store gester og ståk og larm.

Selvsagt må det bli mye Grieg på programmet når et orkester fra Bergen reiser på turné. Men med den russiske klavergiganten Boris Berezovskij som solist, blir a-mollkonserten mer enn et pliktløp.

I de siste årene er det blitt vanlig å spille dette verket glassklart, med omhu for detaljen, gjennomlyst så hver en linje og hvert et grep kan høres. Berezovskij visker på en måte hele denne moderne versjonen ut og fører konserten tilbake til den pianistiske tradisjonen som var utgangspunktet. Han kommer selv ut av den store russiske klavertradisjonen, og spiller konserten med blendende, formidabel teknikk som et virtuost glansnummer der alle løpene og trillene og ornamenteringene sitter som de skal. Samtidig gjør han det tydelig at ikke alle notene i dette verket til enhver tid er like viktige, at denne musikken faktisk har både forgrunn og bakgrunn. At dette er et verk med både klare linjer og skyggefulle dybder. Det kan de ha godt av å høre ute i verden. God reise!

Klarhet og ro

Bergens Tidende, 12.03.2007

Verk av Elgar og Walton

Solist: Nikolaj Znaider, fiolin

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Nikolaj Znaider med sterk, gjennommusikalsk tolkning av Elgars fiolinkonsert

Orkestret spiller en lang, beveget introduksjon. Mot slutten er det en liten pause. En ny stemme dukker opp. Det er fiolinsolisten som blander seg i spillet. Han runder introduksjonen av, legger musikken til hvile – for straks etter å vekke den til live igjen og åpne et nytt forløp, sitt eget forløp. Og fra dette punktet og helt frem til den aller siste takten, var det Nikolai Znaider som hadde den musikalske regien i Edward Elgars fiolinkonsert. Han var konstant i musikkens sentrum, med full teknisk kontroll over alle detaljer, med full oversikt over alle bærende linjer i dette lange, slyngede forløpet. Elgar selv skrev en gang at denne konserten er «fryktelig følelsesfull, alt for følelsesfull». Slik Znaider spilte den, ble den aldri det, i hvert fall ikke følelsesfull i betydningen sentimental. Musikken var inntrengende, inderlig, dramatisk. Og samtidig preget av forunderlig klarhet og ro. En sterk, gjennommusikalsk tolkning. En musikalsk opplevelse av de helt sjeldne.

Klarhet og ro er ikke de første ordene som melder seg når man skal beskrive William Waltons første symfoni. Den er skrevet i begynnelsen av 1930-årene, i et relativt tradisjonelt tonespråk, men med tydelige inspirasjoner fra tidlig europeisk modernisme. Og samtidig merker man at Walton i samme periode var begynt å jobbe som filmkomponist. Symfonien virker faktisk mange steder som musikk til en fraværende film. Den har et utpreget fortellende preg, er full av brå stemningsskift og fargesprakende effekter, og utnytter alle instrumentgrupper i det store orkestret. Andrew Litton og BFO likte tydeligvis utfordringene i dette brokete partituret og denne bråkete musikken. Og klarte langt på vei å skape musikalsk sammenhenger ut av Waltons mange små fragmenter.  

Lettere værtype

Bergens Tidende Morgen, 02.06.2000

Verk av Beethoven, Stravinskij, Walton og Vaage

Vertavokvartetten og BIT 20 Ensemble

Logen

Vertavokvartetten møter BIT 20 Ensemble i Logen

En konsert hvor det musikalske høydepunktet er tre minutter Stravinskij fra 1914? Det høres ikke så veldig opphissende ut, men slik var programmet faktisk lagt da Vertavokvartetten møtte BIT 20 Ensemble i Logen på tirsdag: først Beethovens septett op. 20, så ti små stykker «incidental music» av William Walton, til slutt en ragtimefantasi av Knut Vaage. Og så altså et dryss Stravinskij i midten – tre ørsmå skisser for strykekvartett pluss en septett fra 1952.

Hva som var den dypere meningen med dette programmet, er det vanskelig å si noe om. Vi konstaterer bare at det musikalske barometeret sto på lettere værtype det meste av kvelden. Samt at Vertavokvartetten seiret klart på bortebane. For uansett om de var alene på scenen eller spilte sammen med BIT 20 Ensemblet, så var det dem som var i fokus – og som fikk musikken fokusert. Tydeligst i den intense, tyste, nesten åndeløse fremførelsen av de tre Stravinskij-skissene, men også i Beethoven- og Stravinskij-septettene. Nærværende, kolossalt samspilte, hele tiden mentalt og musikalsk på hugget: hver tone, hver frase fikk det lille ekstra sparket, den lille ekstra dreiningen som skal til for å gi musikken form og farge. Og i tillegg spiller cellisten Bjørg Værnes med en mimikk som kan få selv en døv til å forstå hva musikken handler om.

BIT 20-folkene kom uvegerlig til å stå noe i skyggen denne kvelden, men ga oss blant annet en utmerket tolkning av Waltons Facade-suite fra det tidlige tjuetall - en serie ultrakorte stykker fulle av referanser til samtidens populærmusikk, spilt med høyt humør og tounge-in-cheek. Og med fin forståelse både for Waltons kjærlige ironi og den musikken han ironiserte over.