Et orkester som kan tåle å reise ut

Bergens Tidende, 11.08.2007

Verk av Grieg, Walton og Prokofjev

Boris Berezovskij, klaver

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Andrew Litton presenterer BFOs turnéprogram med Boris Berezovskij som blendende solist i Griegs a-mollkonsert

Bergen Filharmoniske Orkester skal på turné. At musikerne er reiseklare, demonstrerte de ved konsertene torsdag og fredag da de og sjefdirigent Andrew Litton presenterte turnéprogrammet for hjemmepublikummet i Grieghallen. Hovedinntrykket etter disse to konsertene er at dette er et orkester som godt kan tåle å reise ut, ja, et orkester som fortjener å bli hørt av et internasjonalt publikum.

At det er jobbet med saken, merket man allerede på den flotte orkester-klangen i Griegs første Peer Gynt-suite, som innledet konserten torsdag. Her ble det ikke spilt på rutinen, dette var musikk som hadde vært på verksted og fått et grundig ettersyn. Spesielt briljerte strykerne med en fin tolkning av «Åses død». Med Melina Mandozzi og Espen Lilleslåtten som konsertmestre, og sterke stemmeførere i de andre gruppene, har BFO for tiden en strykerseksjon som spiller opp til internasjonal standard.

De andre gruppene i orkestret fikk selvsagt også anledning til å vise seg frem, spesielt i verkene som ble spilt etter pausen. Torsdag var det William Waltons første symfoni med store, dramatiske utladninger fra messing og slagverk; i går var det en serie stykker fra Prokofjevs ballettmusikk til Romeo og Julie med skeive, krydrede klangblandinger på tvers av gruppene - to verk som det tydelig er både morsomt og teknisk krevende å spille, men som det kanskje er knapt så morsomt å lytte til.

Det er for eksempel lange strekk med musikalsk tomgang i Romeo og Julie, og det er vanskelig å overhøre at Waltons formløse symfoni er et verk som kompenserer for manglende musikalsk innhold med store gester og ståk og larm.

Selvsagt må det bli mye Grieg på programmet når et orkester fra Bergen reiser på turné. Men med den russiske klavergiganten Boris Berezovskij som solist, blir a-mollkonserten mer enn et pliktløp.

I de siste årene er det blitt vanlig å spille dette verket glassklart, med omhu for detaljen, gjennomlyst så hver en linje og hvert et grep kan høres. Berezovskij visker på en måte hele denne moderne versjonen ut og fører konserten tilbake til den pianistiske tradisjonen som var utgangspunktet. Han kommer selv ut av den store russiske klavertradisjonen, og spiller konserten med blendende, formidabel teknikk som et virtuost glansnummer der alle løpene og trillene og ornamenteringene sitter som de skal. Samtidig gjør han det tydelig at ikke alle notene i dette verket til enhver tid er like viktige, at denne musikken faktisk har både forgrunn og bakgrunn. At dette er et verk med både klare linjer og skyggefulle dybder. Det kan de ha godt av å høre ute i verden. God reise!

Konsertmesterens kveld

Bergens Tidende Morgen, 09.03.2002

Verk av Mozart og Bruckner

Solist: Espen Lilleslåtten, fiolin

Dirigent: Simone Young

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO’s konsertmester imponerer som solist i Mozarts 5. fiolinkonsert. Problematisk tolkning av Bruckners 6. symfoni.

Torsdag i Harmonien. Det begynner med Mozart. Den femte fiolinkonserten. Vi sitter og venter på det merkelige stedet rett etter hovedtemaet hvor orkestret plutselig stopper opp, tempoet går ned i adagio, og solisten introduserer seg selv med en liten intens frase som nærmest improviseres frem. Men denne kvelden er prosedyren litt annerledes. For allerede da strykerne skal til å starte med hovedtemaet, griper kveldens solist, Espen Lilleslåtten, fiolinen sin og spiller med. Det er  BFO’s konsertmester som ikke fornekter seg her. En konsertmester som med autoritet legger seg i spissen, samler orkestret bak seg, fører an. Og som så umiddelbart etter forvandler seg til solist og kaster seg inn i den egentlige introduksjonen.

Gjennom tre satser var Lilleslåtten konstant i sentrum og imponerte med en myndig, gjennomarbeidet tolkning, en tolkning som selvsagt var virtuos, men som først og fremst var musikalsk. Lilleslåttens Mozart var frisk, klar, syngende. Og erfaringene fra konsertmesterpulten kom godt med i dette verket hvor fiolin og orkester hele tiden glider sammen i et nesten kammermusikalsk vev.

Et enkelt problem var det dog, ikke i Lilleslåttens tolkning, men i orkesterledsagelsen: Andresatsen ble gjennomført i et så slapt tempo at musikken nærmest ble drenet for energi. Derfor var det med bange anelser man etter pausen gikk inn til Bruckners sjette symfoni. For i Bruckner avhenger alt av det rette tempovalget.

Frykten viste seg å være velbegrunnet. Uansett at orkestret og Simone Young tydeligvis hadde arbeidet med dette verket, og uansett at fremførelsen demonstrerte god forståelse for de store strukturene i de enkelte satsene, og det generelt var klar markering av alle viktige detaljer, så ble det likevel ikke noen vellykket Bruckner-tolkning. Adagio-satsen som skal være «feierlich», alvorlig, høytidelig, var heller tung og treg. Scherzoen som skal være rytmisk og organisk, var kantet, mekanisk. Som helhet virket fremførelsen nærsynt, fragmentert. Som om den ikke var helt ferdig. Som om alle bygningens elementer var ankommet og lå på deres rette plass, men ennå ikke var føydd sammen. Det ble ikke reist noen musikalsk katedral denne kvelden.