Musikk i nedlukkingens tid

Bergens Tidende, 25.04.2020

Close up – at a distance

Digital konsert med musikere fra

Bergen Filharmoniske Orkester

Ny digital konsertserie med Bergen Filharmoniske Orkester

Det har gått en måned nå, en måned siden de nasjonale smittevernstiltakene gjorde det umulig å drive med levende musikk. Det ble ingen opera i Grieghallen i mars. Torsdagskonsertene med Bergen Filharmoniske Orkester ble avlyst for resten av sesongen. Musikerne – og publikum – gikk hjem, hver til sitt.

I tiden som har gått, har BFO forsøkt å holde kontakt med sitt fraværende publikum via det digitale arkivet på «Bergenphilive» der det er mulig å se og høre opptak av tidligere konserter.

Nå tar orkestret et forsiktig digitalt skritt på veien frem mot gjenåpningen av musikklivet. Torsdag kveld var det premiere på en serie konserter med kammermusikk strømmet fra Grieghallen via  «Bergenphilive».

Serien heter «Tett på – på avstand»: Det er ganske få musikere på scenen, alle holder god avstand til hverandre og bare kameraene får lov å zoome tett på. Musikken strømmes fra «Bergenphilive», men det er faktisk ikke snakk om «live» musikk, konserten er spilt inn på forhånd.

De besværlige, praktiske omstendighetene påvirker kanskje ikke musikerne særlig mye, men de legger en viss demper på selve opplevelsen av musikken. Man merket det spesielt i åpningsnummeret: Konsertmester Melina Mandozzi og bratsjisten Ilze Klava står alene på gulvet i Grieghallens enorme scenerom og går i gang Johan Halvorsens Passacaglia over et tema av Händel. De spiller det teknisk krevende verket uten noter, glemmer alt omkring seg, skaper en strålende, forrykende virtuos tolkning. Og så er det plutselig slutt, ingen applaus, en brå oppvåking, en abrupt overgang til neste punkt på dagsordenen. 

Neste punkt var Antonin Dvořáks «Terzetto» i C-dur, et litt blekt verk – som fikk en fin, lojal fremføring av fiolinistene Dag Anders Eriksen og Chien-Yu Chu og bratsjisten Yumi Sagiuchi Shultz.

Lyden – og spesielt balansen mellom instrumentene – kan av og til være et problem i slike konsertopptak. Men på torsdag var alt i orden. Jeg strømmet musikken via et lesebrett til tv-en min og fikk ganske flott lydkvalitet. Til gjengjeld var det et par hakk i lyd og bilde underveis i Dvořák, men det kan vel skyldes lokale kapasitetsproblemer i nettet mitt.

Siste nummer på programmet var Peter Tsjaikovskijs sekstett «Souvenir de Florence» spilt av Melina Mandozzi og Jutta Morgenstern (fioliner), Ilze Klava og Berend Mulder (bratsjer) og Frida Fredrikke Waaler Wærvågen og

Agnese Rugevica (celloer) – siste nummer og også kveldens musikalsk sett mest interessante verk.

Tsjaikovskij hadde store problemer med selve sekstett-formen: «I stedet for å skrive for seks stemmer, virker det som om jeg i virkeligheten komponerer for et stort orkester og så etterpå arrangerer det for seks strykere», skrev han til en venn – et synspunkt som for så vidt ble understreket av BFO-musikernes sterke fremføring av verket.

For her var det dramatisk musikk med store kontraster, en bred, fyldig strykerklang – som vekket minner om klangen av det store symfoniorkesteret.

Det var også i dette nummeret at produsenten av opptaket begynte å spille en mer aktiv rolle. I de to første numrene – der det var få musikere på scenen – ble klipningen mellom Grieghallens kameraer primært brukt til enkel dynamisering uttrykket, til å skape en viss avveksling i fremstillingen; i Tsjaikovskij fulgte bildesekvensen derimot partituret langt tettere og ble brukt til – pedagogisk – å understreke de enkelte stemmene, innsatsene, de melodiske kontrastene.

x

Underholdende scenemusikk

Bergens Tidende, 17.04.2012

Johan Halvorsen: Orchestral Works Volume 4

Melina Mandozzi, violin

Ilze Klava, bratsj

Neeme Järvi, dirigent

Bergen Philharmonic

Chandos

Siste plate i serien med Johan Halvorsens musikk

Neeme Järvi og BFO er kommet til veis ende med Johan Halvorsen-serien på Chandos. Fire plater er det blitt til. Nummer fire presenterer – som de tre foregående – et blandet program. Her er Passacaglia – Halvorsens populære Händel-variasjoner for strykerduo – velopplagt spilt av BFOs konsertmester Melina Mandozzi og bratsjisten Ilse Klava. Og her er hans orkestrering av Griegs «Brudefølget drager forbi» og to «Rhapsodies norvegiénnes» basert på norske folketoner. Men først og fremst er her eksempler på den slags musikk Halvorsen ble berømt for gjennom sin lange karriere som dirigerende teaterkomponist: Underholdende scenemusikk skrevet i et romantisk tonespråk og instrumentert med sikkert håndlag og sans for flotte, dramatiske effekter. Den sjarmerende suiten «Norske Eventyrbilleder» (op. 37) som er basert på musikk til en juleforestilling for barn, er et godt eksempel i så måte. Ikke alle verkene på platen er like interessante, men Neeme Järvi og BFO spiller det hele med vanlig profesjonalisme og godt humør.

Formidabelt

Bergens Tidende, 10.09.2010

Verk av Strauss og Mahler

Silvana Dussmann, sopran

Kazushi Ono, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Storslått tolkning av Mahlers sjuende symfoni

«Tiden vil komme da folk vil se klinten skilt fra hveten», skrev Gustav Mahler om Richard Strauss i 1902 . Han tilføyde: «og min tid vil komme når hans er ute.»  Mahlers tid kom. Og Strauss som omkring forrige århundreskifte ble betraktet som tidens viktigste tyske komponist, mistet etter hvert mye av sin fordums glans. Men han er tross alt ikke helt falt ut av tiden ennå. Verkene hans blir framdeles spilt. Som for eksempel i går da BFO framførte hans «Vier letzte Lieder».

Det er snakk om et alderdomsverk  der Strauss samler et langt livs erfaringer med instrumentasjon og melodisk linjeføring, et verk der sangeren bare er én stemme blant mange i en serie komplekse klangformasjoner. Østerrikske Silvana Dussmann framførte de fire sangene flott teknikk, med duse klanger i mellomregistret og stålblank skarphet i toppen – men man savnet en mer nyansert tolkning av sangenes innhold. Når det gjelder musikalsk uttrykk og innlevelse var det konsertmester Mandozzis varme solofiolin i  «Im Abendrot» som tok førsteprisen .  

Etter pausen var det så Mahlers sjuende symfoni. Han sa en gang at dette var hans ”beste verk”, et verk ”av overveiende munter karakter”. Dette med munterheten kan vel diskuteres. Symfonien er inspirert av den tyske romantikkens nattescener; to av de fem satsene heter Nattmusikk; midtsatsen har betegnelsen schattenhaft, ”skyggeaktig”. Og det er i det hele tatt ganske mye moll-klang og romantisk dunkelhet i dette verket. I alle fall i tre første satsene. Først når vi kommer fram til fjerdesatsen, blir det lysere stemninger, og i femtesatsen løser alt seg opp. Det som startet i dyster h-moll, ender i lys, triumferende C-dur.

Reisen gjennom natten er lang og krevende. Men den japanske dirigenten Kazushi Ono var en svært innsiktsfull reisefører som viste BFO og oss i salen veien gjennom verket med sans for de store linjene og sammenhengene og med skarphet og presisjon i detaljene. Ingenting var overlatt tiltilfeldighetene denne kvelden. De brå temposkift og de vekslende klangfargene satt som et skudd. Og BFO leverte en formidabel prestasjon, den beste Mahler-tolkningen i Bergen på lenge .  

Musikkhistoriske dokumenter

Bergens Tidende, 21.04.2010

Johan Halvorsen: Orchestral Works

Marianne Thorsen, fiolin

Neeme Järvi, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Chandos

BFO plateaktuell med orkestermusikk av Johan Halvorsen

Da Norsk Musikkhistorie utkom i 1999, lå det i hvert av bindene to cd’er med musikkeksempler – de fleste hentet fra gamle NRK-opptak ispedd kutt fra glemte LP’er utgitt av Norsk Komponistforening.

Hva om man skulle gjenutgi de fem bindene i dag? Da ville man kunne vise til et langt større utvalg av innspillinger på det vanlige platemarkedet. For cd-revolusjonen har nådd norsk musikkhistorie og spesielt årtiene rundt forrige århundreskifte. Grieg har selvsagt alltid vært representert i platebutikkene. Men de siste årene er det kommet en flom av cd’er med musikk av komponistkollegaer fra samme periode: Sinding, Svendsen, Valen, Alnæs og de siste månedene Ole Olsen, Arvid Kleven og Hjalmar Borgstrøm.

Det fortsetter. For her kommer nå første bind av en serie med Johan Halvorsens orkesterverk innspilt på engelske Chandos av Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Neeme Järvi.

At det er bergenserne som spiller på platen, er ikke mer en rett og rimelig. For det var i Bergen at Halvorsen slo igjennom som komponist. Kort tid etter ansettelsen som musikksjef på den Nasjonale scene i 1893, skrev han  «Bojarenes inntogsmarsj» som ble et internasjonalt hit – og som eldre generasjoner ennå husker fra Ønskekonserten på NRK. Og det var som kjent også Halvorsen som skrev «Bergensiana» – variasjonene over den nystemte som visst fremdeles framføres når Festspillene starter.

Bojarene er med på platen. Men resten av musikken stammer fra Halvorsens tid som komponerende kapellmester ved Nationaltheatret i Kristiania. Han kunne skrive i tidens stil, og var leveringsdyktig i de fleste genrer. Høydepunktet på platen er en suite med frisk scenemusikk til Holbergs Mascarade. Det er også en smektende «Andante Religioso» og et arrangement av Ole Bulls «La Mélancholie» med henholdsvis Marianne Thorsen og Melina Mandozzi som fiolinsolist. Hans symfoni nr. 1 fra 1923, det mest ambisiøse verket på platen, demonstrerer derimot hans begrensninger: Her er det mye godt håndverk, men heller ikke mer – en litt trett komposisjon skrevet i en tradisjon som var avgått ved døden femti år tidligere.

Det er fint at enda et stykke norsk musikkhistorie nå er skikkelig dokumentert i en flott, velopplagt tolkning av BFO. På den andre siden ville man gjerne ha hørt bergenserne og Neeme Järvi prøve krefter med et litt mer interessant repertoar.

Ni år senere

Bergens Tidende, 24.03.2010

Verk av Gustav Mahler

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Imponerende framføring av Mahlers 10. symfoni

Man sier vanligvis at Gustav Mahlers 10. symfoni er «ufullendt». Men den er jo ikke det. Han etterlot seg en komplett, sammenhengende symfoni, rakk bare ikke å instrumentere alle fem satser. Etter hans død har mange forsøkt å etablere en fullt instrumentert, spillbar versjon på grunnlag av de etterlatte papirene. Den amerikanske forsikringsagenten Clinton Carpenter var først ute. Senere kom blant andre engelske Deryck Cooke og russiske Rudolf Barshai. Cooke var spesielt iherdig. Han prøvde fire ganger, og det er hans fjerde forsøk de fleste dirigenter velger i dag. Carpenters versjon er det aldri noen som velger. Bortsett fra Andrew Litton.

Litton hadde Carpenters versjon på programmet i 2001 da han dirigerte BFO for første gang. Det var ikke noen vellykket konsert. Carpenters Mahler virket eiendommelig tung og svulstig, litt som kitschy filmmusikk. I tillegg hadde BFO en meget dårlig dag og klarte aldri å få skikkelig løft i framføringen.

Men nå da? Nå da Litton og BFO tar Carpenters Mahler på programmet igjen? Vel, på konserten i går var det tydelig at BFO er et helt annet orkester enn den gangen for ni år siden – noe som Litton selvsagt har en stor del av æren for. Etter sju år som sjefsdirigent disponerer han i dag over et imponerende samspilt orkester. Det var sammenheng i framføringen, det var blankpussete klanger i messingblåserne, det var sterke strykere og flotte soloinnsatser i treblåserne. Og det var overveldende høy intensitet gjennom alle de åtti minuttene Mahlers 10. varte.  

Men selve verket har jo ikke endret seg siden den gangen i 2001.  Eller har det? Det virket nesten slik. Kanskje det var den solide orkesterinnsatsen som fikk det til å låte bedre denne gangen. I det minste virket Carpenters versjon av Mahlers 10. ganske overbevisende i går – helt fram til de to siste satsene der originalpartituret blir tynnere og Carpenter begynner å ta seg til rette med selvkomponert materiale og innmontering av bruddstykker fra Mahlers tidligere symfonier.

Med denne mastodonten på programmet er det ikke plass til mye annet, bare et kort, musikalsk kuriosum før pausen, en sats av en klaverkvartett komponert på midten av 1870-tallet. Mahler var 15 år da han skrev den – et lite stykke romantisk musikk med klang av Schumann, i går fint framført av BFOs Melina Mandozzi på fiolin, Ilze Klava på bratsj og Agnese Rugevica på cello. Pluss ikke minst en entusiastisk Andrew Litton på klaver

Et gjenhør

Bergens Tidende, 28.09.2008

Verker av Sæverud, Villa-Lobos og Rimskij-Korsakov

Bergen Filharmoniske Orkester

Dmitri Kitajenko, dirigent

Grieghallen

Kitajenko vender tilbake til et forvandlet orkester

Det er etter hvert ti år siden Dmitri Kitajenko sluttet som sjefdirigent for Bergen Filharmoniske Orkester. I går var han tilbake på podiet i Grieghallen – der det ble anledning til å overveie hvor mye som har skjedd siden han reiste. BFO er et annet orkester i dag. Det har vært en del utskiftning i rekkene, men først og fremst har Kitajenkos etterfølgere jobbet iherdig med orkestret, trimmet klangen, polert gruppespillet slik at BFO i dag spiller i første divisjon nasjonalt. Og kan hevde seg internasjonalt. Man hørte det på konserten i går. Og man hørte også at Kitanjenko fremdeles er slik vi husker ham: en dirigent med sans for det store uttrykket, den store gestus, de store linjene, men med mindre interesse for musikkens viktige detaljer.

Han hadde godt grep om dramatikken og temperamentet i Sæveruds Sinfonia Dolorosa som innledet programmet, og han gjorde fint rede for variasjonene og de vekslende instrumenteringene av verkets korte, enkle temaer. Men de to satsene med tempobetegnelsen ”agitato” manglet den nødvendige fremdriften, og orkesterklangen ble etter hvert noe skinger. Å velge Bachianas Brasileiras nr. 7 av brasilianske Heitor Villa-Lobos som neste nummer virket kanskje som en god ide i teorien, men det fungerte ikke i praksis. Verket er hentet fra den lettere enden av orkesterrepertoaret. Det er steder der det ligger betenkelig nær kitschy filmmusikk, men det har også fine passasjer med rytmisk kompleksitet og svev – som i Kitajenkos versjon ble unødig tunge og slepende.

Til gjengjeld var han på hjemmebane etter pausen med en flott, fargestrålende tolkning av Rimskij-Korsakovs eksotiske Sheherazade-suite. Konsertmester Melina Mandozzi var konstant i sentrum med strålende soloinnsatser, og underveis var det anledning til å glede seg over fine soloer fra mange andre av orkestrets musikere.

Et orkester som kan tåle å reise ut

Bergens Tidende, 11.08.2007

Verk av Grieg, Walton og Prokofjev

Boris Berezovskij, klaver

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Andrew Litton presenterer BFOs turnéprogram med Boris Berezovskij som blendende solist i Griegs a-mollkonsert

Bergen Filharmoniske Orkester skal på turné. At musikerne er reiseklare, demonstrerte de ved konsertene torsdag og fredag da de og sjefdirigent Andrew Litton presenterte turnéprogrammet for hjemmepublikummet i Grieghallen. Hovedinntrykket etter disse to konsertene er at dette er et orkester som godt kan tåle å reise ut, ja, et orkester som fortjener å bli hørt av et internasjonalt publikum.

At det er jobbet med saken, merket man allerede på den flotte orkester-klangen i Griegs første Peer Gynt-suite, som innledet konserten torsdag. Her ble det ikke spilt på rutinen, dette var musikk som hadde vært på verksted og fått et grundig ettersyn. Spesielt briljerte strykerne med en fin tolkning av «Åses død». Med Melina Mandozzi og Espen Lilleslåtten som konsertmestre, og sterke stemmeførere i de andre gruppene, har BFO for tiden en strykerseksjon som spiller opp til internasjonal standard.

De andre gruppene i orkestret fikk selvsagt også anledning til å vise seg frem, spesielt i verkene som ble spilt etter pausen. Torsdag var det William Waltons første symfoni med store, dramatiske utladninger fra messing og slagverk; i går var det en serie stykker fra Prokofjevs ballettmusikk til Romeo og Julie med skeive, krydrede klangblandinger på tvers av gruppene - to verk som det tydelig er både morsomt og teknisk krevende å spille, men som det kanskje er knapt så morsomt å lytte til.

Det er for eksempel lange strekk med musikalsk tomgang i Romeo og Julie, og det er vanskelig å overhøre at Waltons formløse symfoni er et verk som kompenserer for manglende musikalsk innhold med store gester og ståk og larm.

Selvsagt må det bli mye Grieg på programmet når et orkester fra Bergen reiser på turné. Men med den russiske klavergiganten Boris Berezovskij som solist, blir a-mollkonserten mer enn et pliktløp.

I de siste årene er det blitt vanlig å spille dette verket glassklart, med omhu for detaljen, gjennomlyst så hver en linje og hvert et grep kan høres. Berezovskij visker på en måte hele denne moderne versjonen ut og fører konserten tilbake til den pianistiske tradisjonen som var utgangspunktet. Han kommer selv ut av den store russiske klavertradisjonen, og spiller konserten med blendende, formidabel teknikk som et virtuost glansnummer der alle løpene og trillene og ornamenteringene sitter som de skal. Samtidig gjør han det tydelig at ikke alle notene i dette verket til enhver tid er like viktige, at denne musikken faktisk har både forgrunn og bakgrunn. At dette er et verk med både klare linjer og skyggefulle dybder. Det kan de ha godt av å høre ute i verden. God reise!