Musikk i nedlukkingens tid

Bergens Tidende, 25.04.2020

Close up – at a distance

Digital konsert med musikere fra

Bergen Filharmoniske Orkester

Ny digital konsertserie med Bergen Filharmoniske Orkester

Det har gått en måned nå, en måned siden de nasjonale smittevernstiltakene gjorde det umulig å drive med levende musikk. Det ble ingen opera i Grieghallen i mars. Torsdagskonsertene med Bergen Filharmoniske Orkester ble avlyst for resten av sesongen. Musikerne – og publikum – gikk hjem, hver til sitt.

I tiden som har gått, har BFO forsøkt å holde kontakt med sitt fraværende publikum via det digitale arkivet på «Bergenphilive» der det er mulig å se og høre opptak av tidligere konserter.

Nå tar orkestret et forsiktig digitalt skritt på veien frem mot gjenåpningen av musikklivet. Torsdag kveld var det premiere på en serie konserter med kammermusikk strømmet fra Grieghallen via  «Bergenphilive».

Serien heter «Tett på – på avstand»: Det er ganske få musikere på scenen, alle holder god avstand til hverandre og bare kameraene får lov å zoome tett på. Musikken strømmes fra «Bergenphilive», men det er faktisk ikke snakk om «live» musikk, konserten er spilt inn på forhånd.

De besværlige, praktiske omstendighetene påvirker kanskje ikke musikerne særlig mye, men de legger en viss demper på selve opplevelsen av musikken. Man merket det spesielt i åpningsnummeret: Konsertmester Melina Mandozzi og bratsjisten Ilze Klava står alene på gulvet i Grieghallens enorme scenerom og går i gang Johan Halvorsens Passacaglia over et tema av Händel. De spiller det teknisk krevende verket uten noter, glemmer alt omkring seg, skaper en strålende, forrykende virtuos tolkning. Og så er det plutselig slutt, ingen applaus, en brå oppvåking, en abrupt overgang til neste punkt på dagsordenen. 

Neste punkt var Antonin Dvořáks «Terzetto» i C-dur, et litt blekt verk – som fikk en fin, lojal fremføring av fiolinistene Dag Anders Eriksen og Chien-Yu Chu og bratsjisten Yumi Sagiuchi Shultz.

Lyden – og spesielt balansen mellom instrumentene – kan av og til være et problem i slike konsertopptak. Men på torsdag var alt i orden. Jeg strømmet musikken via et lesebrett til tv-en min og fikk ganske flott lydkvalitet. Til gjengjeld var det et par hakk i lyd og bilde underveis i Dvořák, men det kan vel skyldes lokale kapasitetsproblemer i nettet mitt.

Siste nummer på programmet var Peter Tsjaikovskijs sekstett «Souvenir de Florence» spilt av Melina Mandozzi og Jutta Morgenstern (fioliner), Ilze Klava og Berend Mulder (bratsjer) og Frida Fredrikke Waaler Wærvågen og

Agnese Rugevica (celloer) – siste nummer og også kveldens musikalsk sett mest interessante verk.

Tsjaikovskij hadde store problemer med selve sekstett-formen: «I stedet for å skrive for seks stemmer, virker det som om jeg i virkeligheten komponerer for et stort orkester og så etterpå arrangerer det for seks strykere», skrev han til en venn – et synspunkt som for så vidt ble understreket av BFO-musikernes sterke fremføring av verket.

For her var det dramatisk musikk med store kontraster, en bred, fyldig strykerklang – som vekket minner om klangen av det store symfoniorkesteret.

Det var også i dette nummeret at produsenten av opptaket begynte å spille en mer aktiv rolle. I de to første numrene – der det var få musikere på scenen – ble klipningen mellom Grieghallens kameraer primært brukt til enkel dynamisering uttrykket, til å skape en viss avveksling i fremstillingen; i Tsjaikovskij fulgte bildesekvensen derimot partituret langt tettere og ble brukt til – pedagogisk – å understreke de enkelte stemmene, innsatsene, de melodiske kontrastene.

x

Høyt humør og store fortellinger

Bergens Tidende, 27.05.2019

  

Ketil Hvoslef 80

Universitetets Aula

Festspillene i Bergen

Griegakademiet, Universitetet i Bergen

Flott bursdagsfeiring av en sprek komponist

Ketil Hvoslef er en enormt produktiv komponist. Han har skrevet musikk i et halvt århundre nå, verk i stort sett alle musikalske genrer og for alle tenkelige og utenkelige instrumentkombinasjoner. Om et par måneder fyller han 80 år.

På lørdag ble den kommende bursdagen feiret med et brak av en konsert der musikere fra Griegakademiet satte den kammermusikalske delen av hans produksjon i sentrum. Bursdagsbarnet var selv konferansier og ga korte, humoristiske introduksjoner til de fem verkene på programmet. 

Det startet med Strykekvartett nr. 1 (1969), spilt av Ricardo Odriozola og Mara Haugen på fioliner, Ilze Klava på bratsj og Ragnhild Sannes på cello.

Ifølge Hvoslef var det dette verket som hans lærer i London kommenterte med ordene: «Lov meg at du aldri igjen skriver sånn musikk».

Det er nok mulig at Hvoslefs forrevne kvartettsats i sin tid kunne virke fremmedartet i sarte engelske ører, men hørt i dag fremstår den som et flott stykke musikalsk modernisme, et intenst, dramatisk forløp bygget opp av skarpe dissonanser og store, dynamiske kontraster som til sist ebber ut i en nesten uhørlig hvisken.

Strykekvartett nr. 4 som musikerne spilte senere på konserten, er skrevet nesten førti år senere. Tonespråket er nå fritonalt, men den grunnleggende holdningen er den samme: Dette er dramatisk, rytmisk musikk som spilles ut i klart avgrensede sekvenser.

Det som er slående, både i de to strykekvartettene og de tre andre verkene på konserten, er Hvoslefs eminente formsans: Han forteller historier med musikken sin, han spenner verkene opp i klare, leddelte forløp. Som tilhører er du aldri i tvil om den musikalske retningen, om hvor vi er og hvor vi er på vei hen.

Og det er mye humor i denne musikken, ta for eksempel Hvoslefs «Octopus Rex» (2010) som ble spilt av åtte cellister under ledelse av John Ehde. Ordspillet i tittelen er selvsagt en spøk, men selve den lodne, rumlende musikken spøker også, de åtte musikerne leker hele tiden med lytteren og byr på stadig nye overraskelser.

Hvoslefs tidlige interesse for jazz og populærmusikk er trolig noe av bakgrunnen for det rytmiske, skarpe drivet i mye av musikken hans, men den trer også mer direkte frem i noen av verkene, for eksempel i «Trio for sopran, alt og piano»  (1974) som tydeligvis er inspirert av sanggrupper som «Swingle Singers» og «Manhattan Transfer».

På konserten i aulaen fikk de ordløse vokalduettene en flott fremføring av sopranen Mari Galambos Grue og alten Anne Daugstad Wik med Einar Røttingen som rytmisk innpisker på klaver.

Feiringen sluttet med «Konsert for fiolin og poporkester», opprinnelig skrevet til en rockefestival i 1979 med Hvoslefs sønn, fiolinisten Trond Sæverud, som solist.

I aulaen ble solostemmen spilt av en velopplagt Ricardo Odriozola stampende og dansende foran en gruppe elektrifiserte studenter fra Griegakademiet. En sprek avslutning på en flott bursdagsfeiring.

Tilbakeskuende orkestermusikk

Bergens Tidende, 20.11.2015

OPUS 250

Bergen Filharmoniske Orkester

Lawo

BFO feirer jubileum med fire nye, norske verk

Bergen Filharmoniske Orkester holder fortsatt høyt tempo på platefronten. Hvis jeg ikke regner feil, er det så langt i år utgitt seks plater, de fleste med orkestermusikk av eldre, østeuropeiske komponister som Rakhmaninov, Prokofjev, Skrjabin og Janáček. Platen «OPUS 250», som nettopp er utkommet, skiller seg ut i så måte. Her dreier det seg om norsk musikk, fire nye, norske verk, alle opptatt live på konserter i Grieghallen i starten av året.

Tittelen «OPUS 250» henspiller på BFOs 250 årsjubileum. Og de fire verkene på platen er da også bestillingsverk skrevet spesielt til anledningen. Det særlige ved dem – og det som skiller dem fra mange andre av årets bestillingsverk – er at de er skrevet på oppfordring fra orkestermusikerne selv, og at de er utviklet i samarbeid mellom komponistene og solister hentet fra orkestrets egne rekker.

Fire nyskrevne verk, altså ­– men veldig lite «ny musikk». Av de fire komponistene på platen er det bare Therese Birkelund Ulvo som røper at vi, musikalsk sett, befinner oss på 2000-tallet. Hennes «Shadows and Shields» er et dempet stykke samtidsmusikk, en slags oppløst klarinettkonsert der solostemmen, fint spilt av Christian Stene, presenterer en serie melodiske fragment som avbrytes og kommenteres av sarte, sitrende fraser i orkestersatsen.

De tre andre verkene på platen er solid plantet i tradisjonen, velklingende orkestermusikk som blir flott framført BFO. Olav Bergs bidrag, som innleder platen, er en vakker fritonal konsert for bratsj og orkester skrevet til Ilze Klava som gir den klagende solostemmen et sterkt, dramatisk uttrykk.

Med de to siste verkene på platen rykker vi enda lenger tilbake i 1900-tallets musikkhistorie. Ragnar Söderlinds «Horns in landscapes» er en humørfylt, neoromantisk komposisjon i tre satser der hele BFOs formidable hornseksjon konstant er i ilden. Her er pastorale stemninger og hissige jakthorn og midt i det hele får vi en fredfylt, firstemmig hornfantasi over «I skogens dype, stille ro». Tredjesatsens jaktsekvens gir assosiasjoner i retning av Aaron Coplands og Leonard Bernsteins «western»-musikk. Og danner i så måte en passende overgang til Marcus Paus som i sitt bidrag tar Hollywood-inspirasjonen helt ut. Hans konsert for slagverk og orkester med Håkon Kartveit som solist er et underholdende stykke blockbuster-musikk basert på klisjeer fra filmkomponister som John Williams og James Horner. 

Underholdende scenemusikk

Bergens Tidende, 17.04.2012

Johan Halvorsen: Orchestral Works Volume 4

Melina Mandozzi, violin

Ilze Klava, bratsj

Neeme Järvi, dirigent

Bergen Philharmonic

Chandos

Siste plate i serien med Johan Halvorsens musikk

Neeme Järvi og BFO er kommet til veis ende med Johan Halvorsen-serien på Chandos. Fire plater er det blitt til. Nummer fire presenterer – som de tre foregående – et blandet program. Her er Passacaglia – Halvorsens populære Händel-variasjoner for strykerduo – velopplagt spilt av BFOs konsertmester Melina Mandozzi og bratsjisten Ilse Klava. Og her er hans orkestrering av Griegs «Brudefølget drager forbi» og to «Rhapsodies norvegiénnes» basert på norske folketoner. Men først og fremst er her eksempler på den slags musikk Halvorsen ble berømt for gjennom sin lange karriere som dirigerende teaterkomponist: Underholdende scenemusikk skrevet i et romantisk tonespråk og instrumentert med sikkert håndlag og sans for flotte, dramatiske effekter. Den sjarmerende suiten «Norske Eventyrbilleder» (op. 37) som er basert på musikk til en juleforestilling for barn, er et godt eksempel i så måte. Ikke alle verkene på platen er like interessante, men Neeme Järvi og BFO spiller det hele med vanlig profesjonalisme og godt humør.

Ni år senere

Bergens Tidende, 24.03.2010

Verk av Gustav Mahler

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Imponerende framføring av Mahlers 10. symfoni

Man sier vanligvis at Gustav Mahlers 10. symfoni er «ufullendt». Men den er jo ikke det. Han etterlot seg en komplett, sammenhengende symfoni, rakk bare ikke å instrumentere alle fem satser. Etter hans død har mange forsøkt å etablere en fullt instrumentert, spillbar versjon på grunnlag av de etterlatte papirene. Den amerikanske forsikringsagenten Clinton Carpenter var først ute. Senere kom blant andre engelske Deryck Cooke og russiske Rudolf Barshai. Cooke var spesielt iherdig. Han prøvde fire ganger, og det er hans fjerde forsøk de fleste dirigenter velger i dag. Carpenters versjon er det aldri noen som velger. Bortsett fra Andrew Litton.

Litton hadde Carpenters versjon på programmet i 2001 da han dirigerte BFO for første gang. Det var ikke noen vellykket konsert. Carpenters Mahler virket eiendommelig tung og svulstig, litt som kitschy filmmusikk. I tillegg hadde BFO en meget dårlig dag og klarte aldri å få skikkelig løft i framføringen.

Men nå da? Nå da Litton og BFO tar Carpenters Mahler på programmet igjen? Vel, på konserten i går var det tydelig at BFO er et helt annet orkester enn den gangen for ni år siden – noe som Litton selvsagt har en stor del av æren for. Etter sju år som sjefsdirigent disponerer han i dag over et imponerende samspilt orkester. Det var sammenheng i framføringen, det var blankpussete klanger i messingblåserne, det var sterke strykere og flotte soloinnsatser i treblåserne. Og det var overveldende høy intensitet gjennom alle de åtti minuttene Mahlers 10. varte.  

Men selve verket har jo ikke endret seg siden den gangen i 2001.  Eller har det? Det virket nesten slik. Kanskje det var den solide orkesterinnsatsen som fikk det til å låte bedre denne gangen. I det minste virket Carpenters versjon av Mahlers 10. ganske overbevisende i går – helt fram til de to siste satsene der originalpartituret blir tynnere og Carpenter begynner å ta seg til rette med selvkomponert materiale og innmontering av bruddstykker fra Mahlers tidligere symfonier.

Med denne mastodonten på programmet er det ikke plass til mye annet, bare et kort, musikalsk kuriosum før pausen, en sats av en klaverkvartett komponert på midten av 1870-tallet. Mahler var 15 år da han skrev den – et lite stykke romantisk musikk med klang av Schumann, i går fint framført av BFOs Melina Mandozzi på fiolin, Ilze Klava på bratsj og Agnese Rugevica på cello. Pluss ikke minst en entusiastisk Andrew Litton på klaver

En historisk begivenhet

Bergens Tidende, 17.03.2007

Verk av Luigi Nono, Ketil Hvoslef, Kaija Saariaho og Lasse Thoresen

Ilze Klava, bratsj

Dirigent: Ingar Bergby

Bergen Filharmoniske Orkester

Borealis
Grieghallen

Borealis inntar Grieghallen med flygende faner

En torsdagskonsert der det utelukkende blir spilt musikk fra de siste tiårene, deriblant en duggfrisk urfremførelse; der tre av komponistene er til stede i salen; der solistene alle er hentet fra byens eget symfoniorkester – hvis ikke dette er en historisk begivenhet, så vet ikke jeg.

Torsdag kveld forlot Borealis de små, uformelle spillestedene i byen og inntok Grieghallen, tradisjonsmusikkens høyborg, med flygende faner. Og klarte å demonstrere hvor sammensatt og spenstig et fenomen vår tids orkestermusikk kan være.

Italienske Luigi Nono som døde i 1990 er den eldste av komponistene som sto på kveldens program. Han er – paradoksalt nok – også den mest radikale. I hans korte, konsentrerte komposisjon «A Carlo Scarpa architetto» fra 1984 er det etterkrigsmodernismens strenge krav om «nie erhörte Klänge» som gjelder, ja, det er ikke bare klangene som aldri er hørt før: Selve den musikalske konstruksjonen er annerledes enn hva vi er vant med – en serie korte, skjøre klangbegivenheter som hele tiden blir avbrutt av relativt lange pauser slik at det ikke er mulig å danne lengre, musikalske forløp og sammenhenger.

Med kveldens urfremførelse var vi straks på tryggere grunn. I Ketil Hvoslefs nyskrevne konsert for bratsj er det både gjenkjennelige motiver og ekspressiv rytmikk. Og mye å bryne seg på for solisten. BFOs glimrende førstebratsjist Ilze Klava fikk anledning både til å vise frem instrumentets myke, melankolske karakter og til å demonstrere dets betydelige kraft i samspillet med skarpe blåsere og livlig slagverk.  

 

Med finske Kaija Saariahos «Orion» fra 2002 som ble spilt etter pausen, var vi igjen i et helt annerledes musikalsk univers. Her er det snakk om en statisk, nærmest impresjonistisk, klangverden der kun enkelte, brå endringer i dynamikk former forløpet – inntil orkestret setter punktum med en energisk, rytmisk finale. Konserten som helhet fikk også en flott finale – med trombonistene John-Arild Suther og Rune Hannisdal stående hevet over orkesterkollegene som velopplagte solister i Lasse Thoresens jazzy joik-fantasi «Emergence». Vel blåst!

Det er naturlig nok verkene som står i sentrum en slik kveld. Nye verk, ukjente verk, verk man sjeldent hører. Men vi må ikke glemme orkestret. BFO ledet av Ingar Bergby var konstant i ilden og gjorde en flott innsats slik at notene i partiturene ble til musikk. Og de aldri før hørte klangene kom til å klinge.

Gjester fra Latvia

Bergens Tidende, 23.03.2003

Verk av Schubert, Bruch, Ravel og Vasks

Rix Klaverkvartet

Rekstensamlingene

Rix Klaverkvartett presenterer interessant ny komposisjon av  Peteris Vasks.

Bratsjisten Ilze Klava kommer fra Latvia, men har gjort bergenser av seg. Hun jobber til daglig i Bergen Filharmoniske Orkester, og det er ikke mange måneder siden hun imponerte publikum som solist i Mozarts «Sinfonia concertante». Lørdag var det anledning til å møte henne igjen, denne gangen i det lille formatet, som kammermusiker sammen med tre kompetente landsmenn: Janis Maleckis (klaver), Sandis Steinbergs (fiolin), og Reinis Birznieks (cello).

Det ble en fin ettermiddag i Rekstensamlingene. I første avdeling spilte musikerne i vekslende triokonstellasjoner, og vi merket oss både en intens, ekspressiv tolkning av to stykker av Max Bruch for fiolin, bratsj og klaver, og et rytmisk spenstig stykke for klavertrio av Maurice Ravel. Etter pausen kom alle musikerne sammen i det som var konsertens hovedverk: den latviske komponisten Peteris Vasks' Klaverkvartet – et stykke som er skrevet innenfor de siste årene, og som disse fire musikerne meg bekjent hittil er de eneste som har spilt inn på plate.

Vasks plasseres ofte i samme bås som  Arvo Pärt, Henryk Gorecki og John Tavener. Men som Rix Klaverkvartetten overbevisende demonstrerte denne ettermiddagen er det mer musikk i ham enn som så. Visst er det tilløp til «Hellig Minimalisme», jammerklage og himmelvendte øyne, men først og fremst er dette frodig, fabulerende og fortellende musikk skrevet i et enkelt, sterkt personlig tonespråk. Som Rix Kvartetten kaster seg inn i og forløser med rå, direkte uttrykkskraft.