Tilbakeskuende orkestermusikk

Bergens Tidende, 20.11.2015

OPUS 250

Bergen Filharmoniske Orkester

Lawo

BFO feirer jubileum med fire nye, norske verk

Bergen Filharmoniske Orkester holder fortsatt høyt tempo på platefronten. Hvis jeg ikke regner feil, er det så langt i år utgitt seks plater, de fleste med orkestermusikk av eldre, østeuropeiske komponister som Rakhmaninov, Prokofjev, Skrjabin og Janáček. Platen «OPUS 250», som nettopp er utkommet, skiller seg ut i så måte. Her dreier det seg om norsk musikk, fire nye, norske verk, alle opptatt live på konserter i Grieghallen i starten av året.

Tittelen «OPUS 250» henspiller på BFOs 250 årsjubileum. Og de fire verkene på platen er da også bestillingsverk skrevet spesielt til anledningen. Det særlige ved dem – og det som skiller dem fra mange andre av årets bestillingsverk – er at de er skrevet på oppfordring fra orkestermusikerne selv, og at de er utviklet i samarbeid mellom komponistene og solister hentet fra orkestrets egne rekker.

Fire nyskrevne verk, altså ­– men veldig lite «ny musikk». Av de fire komponistene på platen er det bare Therese Birkelund Ulvo som røper at vi, musikalsk sett, befinner oss på 2000-tallet. Hennes «Shadows and Shields» er et dempet stykke samtidsmusikk, en slags oppløst klarinettkonsert der solostemmen, fint spilt av Christian Stene, presenterer en serie melodiske fragment som avbrytes og kommenteres av sarte, sitrende fraser i orkestersatsen.

De tre andre verkene på platen er solid plantet i tradisjonen, velklingende orkestermusikk som blir flott framført BFO. Olav Bergs bidrag, som innleder platen, er en vakker fritonal konsert for bratsj og orkester skrevet til Ilze Klava som gir den klagende solostemmen et sterkt, dramatisk uttrykk.

Med de to siste verkene på platen rykker vi enda lenger tilbake i 1900-tallets musikkhistorie. Ragnar Söderlinds «Horns in landscapes» er en humørfylt, neoromantisk komposisjon i tre satser der hele BFOs formidable hornseksjon konstant er i ilden. Her er pastorale stemninger og hissige jakthorn og midt i det hele får vi en fredfylt, firstemmig hornfantasi over «I skogens dype, stille ro». Tredjesatsens jaktsekvens gir assosiasjoner i retning av Aaron Coplands og Leonard Bernsteins «western»-musikk. Og danner i så måte en passende overgang til Marcus Paus som i sitt bidrag tar Hollywood-inspirasjonen helt ut. Hans konsert for slagverk og orkester med Håkon Kartveit som solist er et underholdende stykke blockbuster-musikk basert på klisjeer fra filmkomponister som John Williams og James Horner. 

Elg på vidvanke

Bergens Tidende, 06.12.2006

Elk Sonata
Håvard Gimse, klaver

Lars Anders Tomter, bratsj

Nordic Sound

Norsk kammermusikk for bratsj og klaver

Verket har fått tilnavnet «Elgsonaten» fordi det sto en elg og stirret på Johan Kvandal hver gang han så ut av vinduet mens han skrev det. Men tro ikke at resultatet da er blitt et stykke musikalsk «elg i solnedgang». Vel er det både tradisjonell norsk fritonalitet og stumper av folketoner i denne sonaten for bratsj og klaver (op. 81), men det er først og fremst mye frisk, dramatisk musikk med skarpe kanter og et uttrykk som spenner fra det voldsomt utagerende til det inderlig såre og vare. Lars Anders Tomter og Håvard Gimse spiller sonaten samstemt og entusiastisk, med fin sans for Kvandals brå stemningsskift. De fortsetter i samme sporet på resten av platen der de byr på stykker av Ragnar Söderlind og en upretensiøs sonatine av Harald Sæverud. Pluss enda et verk av Kvandal – hans Elegi og Capriccio for solo bratsj (op. 47) som Tomter uroppførte i 1976 og her fremfører med stor gestikk og mye humor.

For full hals

Bergens Tidende Morgen, 01.09.2000

Sigmund Torsteinsons Minnekonsert

Verk av Ragnar Søderlind, Grieg, Schubert og Schumann

Elisabeth Norberg-Schulz, sopran

Håvard Gimse, klaver

Troldsalen

Skuffende lied-kveld med Elisabeth Norberg-Schulz.

Troldsalen er ikke La Scala. Lieder er ikke opera. Det demonstrerte Elisabeth Norberg-Schulz ettertrykkelig onsdag kveld. En demonstrasjon man gjerne skulle ha vært foruten.

For her  ble miniatyrenes mestre – Grieg, Schubert, Schumann – utsatt for den aller voldsomste operateknikken. Verk fra lied-litteraturens kjernepensum ble fremført uten tanke for tekstenes innhold eller for genrens absolutte krav om inderlighet og intimitet. De sarteste musikalske vekstene ble skånselsløst valset flate, sunget med uskjønt, flagrende vibrato, med volumknappen skruet opp på full styrke og med følelsesbarometeret konstant stående på stiv kuling.

Et enkelt glimt av hvordan det kunne ha vært, fikk vi da Norberg-Schulz for en stund blendet stemmen ned i Schuberts stille «Nacht und Träume», men straks etter var det full rulle igjen – med lied-repertoarets prunkløse tyske kvinneskikkelser forvandlet til Wagner-valkyrier i panser og plate, syngende for full hals så rutene klirret.

Var det ikke la Schulz' kveld, så var det til gjengjeld Håvard Gimses. I rollen som lydhør lied-akkompagnatør, selvsagt. Men først og fremst i en stor, selvstendig avdeling før pausen – med Chopins ekstremt krevende Scherzo nr. 2 i en suveren tolkning som kan konkurrere med de beste på det internasjonale platemarkedet: rik, nyansert, full av subtile klangvirkninger og med den helt rette balansen mellom det mondene og det intime i denne musikken. For ikke å snakke om hans Grieg: fire slåtter fra Op. 72, spilt krystallklart, gjennomreflektert, med en så utsøkt teknikk at bare siseleringen av en enkelt liten trille eller forsiring var en ren nytelse i seg selv.