Et gjenhør

Bergens Tidende, 21.05.2013

Nordic Spring

Norwegian Chamber Orchestra

Terje Tønnesen

Simax

Kjente og kjære verk for kammerorkester

Da Det norske kammerorkester platedebuterte i 1979 med Holberg-suiten og andre Grieg-verk, fikk de ros for frisk og freidig spillestil, og kritikerne var imponert over at plateselskapet BIS hadde klart å fange strykerklangen med et nokså enkelt opptaksutstyr. Nå har orkestret og Terje Tønnesen, innspilt Holberg-suiten igjen. Og, jo da, mye er annerledes nå. Strykerklangen er stor og varm, alle fraseringer er finpusset, alle verkets detaljer står klart og blankpolert, og det er nesten mer trøkk og freidighet i denne tolkningen enn i den gamle. Pluss at det moderne opptaket selvsagt har betydelig bedre klang. Etter Grieg følger andre kjente og kjære verk for kammerorkester: Johan Svendsens fiolinromanse, Carl Nielsens Lille suite, Kurt Atterbergs suite for fiolin, bratsj og strykeorkester og Sibelius’ uoppslitelige Valse Triste. En sviskeplate, jo visst, men svisker spilt med entusiasme og musikalsk overskudd. I tillegg rommer platen en liten sjeldenhet: en bratsjserenade av Edvard Bræin, fint tolket av Lars Anders Tomter som også er solist sammen med Terje Tønnesen i Atterberg-suiten.

Vesentlig og uvesentlig

Bergens Tidende, 20.11.2012

The Essential Henning Kraggerud

Naxos

Norsk, romantisk fiolinmusikk i bøtter og spann

Boksen heter «The Essential Henning Kraggerud». Men er ikke det litt vel tidlig? Plater som heter noe slikt, pleier å være gjenutgivelser av opptak med eldre, vanligvis avdøde, superstars. The Essential Pavarotti for eksempel. Eller The Essential Maria Callas, Karajan, Michael Jackson osv.

På den annen side: Fiolinisten Kraggerud ser riktignok fremdeles veldig ung ut, men han har tross alt vært en sentral figur i norsk musikkliv i to tiår. Og han har en omfattende diskografi som det er mulig å plukke godbiter fra.

Hele Kraggeruds Naxos-karriere er representert på de tre platene i boksen. Kronologisk sett starter det med den sensasjonelle platedebuten i 1996 da han og pianisten Helge Kjekshus ga ut sine friske, fandenivoldske tolkninger av Griegs tre fiolinsonater. I den andre enden av tidsspennet finner vi den intense, bevegende versjonen av Mozarts Divertimento i Ess-dur som Kraggerud spilte inn med Lars Anders Tomter og cellisten Christoph Richter i 2008. Og innimellom ligger det norsk, romantisk fiolinmusikk i bøtter og spann – hele verk og smakebiter, kammermusikk og orkestermusikk mellom hverandre, signert Bull, Halvorsen, Svendsen og Sinding.

Sviskene faller tett på de tre platene. Og det er mye musikk fra den blekere delen av fiolinrepertoaret. For eksempel er det meste av cd 2 fylt med småstykker av Christian Sinding framført med Christian Ihle Hadland ved klaveret. Men det er tross alt også tyngre verk i boksen, Sibelius’ fiolinkonsert for eksempel. Og kammermusikk av den franske fiolinvirtuosen Eugène Ysaÿe – men Kraggeruds viktigste Ysaÿe-innspilling, sonatene for solo fiolin, er ikke med. De utkom på Simax i 2008.

The Essential Henning Kraggerud? Hva er det essensielle, det vesentlige, det grunnleggende ved Kraggerud som musiker? En frisk, musikantisk tilgang til stoffet, en forkjærlighet for den gode, velskrevne melodilinjen, en velutviklet evne til å forme et musikalsk stoff, til å få fraser og klang til å løfte seg og stå klart og lyslevende. Det er slik vi kjenner ham fra konsertene. Og det er slik vi hører ham på disse platene. Repertoaret på hans mange Naxosutgivelser har trolig vært bestemt av selskapets behov for å fylle ut musikkhistoriske huller i katalogen. Vi andre skulle gjerne ha hørt ham folde seg ut i mer krevende verk. På den annen side er det neppe noen tvil om at han personlig føler seg veldig godt tilpass i det norsk-romantiske repertoaret.    

Kanskje det ikke er for tidlig med en Essential-boks for Kraggerud?  Men Naxos kunne i det minste ha tatt utgivelsen litt mer alvorlig. Hvis du kjøper boksen og ikke kjenner Kraggeruds plateproduksjon fra før, er du helt på herrens mark. Det er ikke noe teksthefte i boksen, bare noen helt nødtørftige opplysninger om komponister og verk trykt på pappen under platene. Det er ingen opplysninger om når og hvor disse innspillingene er gjort. Det er trykt en liste over Kraggeruds medspillere på coveret, men du må selv prøve å få den til å matche verklistene under platene. Noe som ikke er helt enkelt, blant annet fordi det er feil i listene. 

Gjenbruk

Bergens Tidende, 13.11.2012

Concertos for Viola and Bassoon

Martin Kuuskmann, fagott.

Lars Anders Tomter, bratsj.

1B1 Chamber Orchestra

Simax Classics

Frisk plate med coverversjoner av Bach og Telemann

Coverversjoner er ikke noe nytt. Allerede i barokken var gjenbruk av andres musikk et hverdagslig fenomen. Bach var like aktiv som alle andre, og han gjenbrukte også sine egne verk. For eksempel er hans cembalokonserter i virkeligheten arrangementer av konserter for helt andre soloinstrumenter skrevet 30-40 år tidligere. Og når det nå en gang forholder seg slik, er det vel ikke noe som forhindrer andre i å fortsette i samme spor? Lars Anders Tomter og den spennende, estiske fagottisten Martin Kuuskmann har i alle fall gjort det. De har konstruert nye coverversjoner av Bachs cembalokonserter og latt Tomters bratsj eller Kuuskmanns fagott overta solostemmen. I tillegg spiller de to konserter av Telemann. Resultatet er blitt en frisk, uhøytidelig plate. Jo da, det er litt rart å høre de velkjente Bach-verkene i ny drakt. Og verken Tomter, Kuusmann eller Stavanger-ensemblet 1B1 holder seg til tidligmusikkpolitiets strenge forskrifter. Men musikken klinger godt, og de to solistene går til verket med liv og lyst, fulle av energi og godt humør.

Avgrunner av sorg og melankoli

Bergens Tidende, 07.09.2011

Mozart: Divertimento i Ess-dur

Henning Kraggerud, Lars Anders Tomter og Christoph Richter

Naxos

Frisk, røff innspilling av Mozarts stryketrio

Mozart var en tur innom Dresden i april 1789. En kveld fikk han plutselig beskjed om å gi konsert ved kongehoffet neste dag klokken halv seks. «Dette er helt usedvanlig her; for her er det ellers vanskelig å bli hørt», skrev han til sin Constance i Wien. Beskjeden kom visst også temmelig ubeleilig – for Mozart var ikke i byen som komponist eller musiker, han var der for å holde en østerriksk adelsmann med selskap.

Han måtte rask stable noe musikk på beina. Hofforganisten i Dresden kunne spille fiolin; en berømt cellist fra Esterházy-orkestret var tilfeldigvis i byen; og Mozart selv var habil på bratsj. Da ble det altså en stryketrio, «den jeg skrev til Hr. v. Puchberg – den ble så ganske hørbart eksekutert», skrev han hjem etterpå.

Det var en av musikkhistoriens vakreste stryketrioer som hadde premiere på denne improviserte konserten i Dresden. Mozart hadde skrevet den i september 1788 som gave til Johann Puchberg, en trofast venn som ustanselig lånte ham penger. Det er ikke snakk om en trio i tidens stil, men om en tre kvarter lang komposisjon i seks satser, noen i sonateform, andre i danseformer med folkelige innslag. Genrebetegnelsen er Divertimento, men skikkelig underholdningsmusikk blir dette aldri. Det er for mye mørke i dette verket. Under de lette, sangbare linjene ligger det en vemodig grunntone, og av og til åpner det seg avgrunner av sorg og melankoli. Dette er trolig et av de mest bevegende og mest komplekse kammermusikalske verk Mozart noensinne skrev.

Platen der Henning Kraggerud, Lars Anders Tomter og Christoph Richter spiller denne trioen, har vært lenge underveis. Opptaket ble allerede gjort i 2008. Siste år gikk det rykter i utlandet om at man nå kunne kjøpe platen i Norge. Men den utkom først i år. Og da rett før sommerferien slik at den ikke fikk mye oppmerksomhet. Det er synd. For dette er en plate som fortjener å bli hørt.

Kraggerud er vanligvis den dominerende figuren når han opptrer i kammermusikalske sammenhenger. Slik er det ikke i dette tilfellet. Her får han uventet kraftig motspill fra cellisten Christoph Richter som presser cellostemmen fram i satsbildet og får selv de enkleste fraser til å blomstre opp. At to så sterke musikere prøver krefter, får musikken til å klinge friskt og røft og gir den ekstra intensitet og farge. Men ikke bare det. Mozarts samlede satsbilde kommer til å stå klarere, mer tydelig, mer gjennomsiktig enn vi er vant til.

Platen slutter med et triostykke som Mozart aldri klarte å fullføre. Fire minutter salig strykermusikk. Som plutselig slutter, midt i en frase. Det er slemt for øret. Men på en merkelig måte passer denne brå avslutningen godt til det lange, motsetningsfylte verket som gikk forut.

Mariasanger

Bergens Tidende, 20.01.2010

Maria's Song

Sinikka Langeland, vokal og kantele

Lars Anders Tomter, bratsj

Kåre Nordstoga, orgel

ECM

Musikalsk cross-over

Den spreke folkesangeren og kantelespilleren Sinikka Langeland har funnet sammen med Lars Anders Tomter og Kåre Nordstoga. Hun synger og spiller folkelige, religiøse sanger med tilknytning til middelalderens Maria-kult og fremfører Maria-tekster fra Lukas-evangeliet til folketoner. Inn i mellom spiller Tomter og Nordstoga Bach, hver for seg. I utgangspunktet er dette et typisk ECM-prosjekt der ulike musikalske tradisjoner er brakt sammen i en høyere saks tjeneste. Men resultatet er ikke overbevisende. Den religiøse og musikalske sammenhengen mellom Maria-sangene og Bach-verkene er syltynn. Når Langeland et par ganger improviserer over Nordstogas Bach-tolkninger, skurrer det fælt. Og hvorfor Tomter har valgt å spille en oppskjørtet bratsj-versjon av Bachs første cellosuite midt i det hele, er ikke godt å si. Jeg for min del ville heller ha hørt Langeland synge og spille dette materialet alene.

Store pretensjoner

Bergens Tidende, 21.05.2008

The Light

Ketil Bjørnstad, Randi Steene og Lars Anders Tomter

ECM

Klisjeer fra et halvt århundres middelklasse-visepop

Det er ikke noe i veien med pretensjonene. Eller selvfølelsen. Ketil Bjørnstad sitter ved flygelet, alvorlig, med dype pannerynker. Randi Steene, vår verdensberømte mezzo, synger alvorlige tekster av den engelske renessansedikteren John Donne – og av Bjørnstad selv, min santen. Lars Anders Tomter, vår verdensberømte bratsjist, akkompagnerer henne med dype, alvorlige melodilinjer. Man forstår at dette skal være stor, alvorlig kunst. Dessverre er resultatet helt usedvanlig banalt. Bjørnstad har skrevet femten slepende, monotone montasjer av klisjeer fra et halvt århundres middelklasse-visepop. Randi Steene som sliter med å dempe sin store operastemme ned til dette nivået, høres ut som Birgitte Grimstad på en dårlig dag. Og Lars Anders Tomter, stakkar, har nesten ingenting å spille på, bare Bjørnstads melodier og et par forknytte andrestemmer. Terningkast to for John Donnes dikt i tekstheftet. Og for Jan Erik Kongshaugs lyd.

Elg på vidvanke

Bergens Tidende, 06.12.2006

Elk Sonata
Håvard Gimse, klaver

Lars Anders Tomter, bratsj

Nordic Sound

Norsk kammermusikk for bratsj og klaver

Verket har fått tilnavnet «Elgsonaten» fordi det sto en elg og stirret på Johan Kvandal hver gang han så ut av vinduet mens han skrev det. Men tro ikke at resultatet da er blitt et stykke musikalsk «elg i solnedgang». Vel er det både tradisjonell norsk fritonalitet og stumper av folketoner i denne sonaten for bratsj og klaver (op. 81), men det er først og fremst mye frisk, dramatisk musikk med skarpe kanter og et uttrykk som spenner fra det voldsomt utagerende til det inderlig såre og vare. Lars Anders Tomter og Håvard Gimse spiller sonaten samstemt og entusiastisk, med fin sans for Kvandals brå stemningsskift. De fortsetter i samme sporet på resten av platen der de byr på stykker av Ragnar Söderlind og en upretensiøs sonatine av Harald Sæverud. Pluss enda et verk av Kvandal – hans Elegi og Capriccio for solo bratsj (op. 47) som Tomter uroppførte i 1976 og her fremfører med stor gestikk og mye humor.

Tett på musikken

Bergens Tidende Morgen, 02.07.2001

Risør Kammermusikkfest

26. juni – 1. juli 2000

Gedigen publikumsuksess på den 11. Kammermusikkfest i Risør  med etablerte, internasjonale stjerner og nye, unge talenter

Et sjeldent syn: Kø foran Bedehuset. Lang kø, midt på lyse dagen. Det er ikke kommet en ny vekkelsespredikant til byen. Det er musikk som trekker. For dette er Risør. Den 11. Kammermusikkfest er i full gang. Og er en gedigen publikumsuksess.

I køen foran Bedehuset er det rikelig tid til å fundere over Risør-paradokset: Festivalen fokuserer på intim kammermusikk, men tilstrømningen er så enorm at det ofte nettopp går på intimiteten løs. De fysiske rammene er for lengst sprengt. Her er det lange køer, kamp om plassene i rom som ikke er bygget til formålet, konserter med markant surstoffmangel, temperaturer på badstuenivå.

Men når musikken spiller, glemmer man slikt. For Leif Ove Andsnes og Lars Anders Tomter har enda en gang klart å få musikere fra det internasjonale toppsjiktet til Risør. Inne i Bedehuset venter det f.eks. spennende og svært ulike tolkninger av Bach. Hollandske Pieter Wispelwey starter med en aggressiv, eksentrisk versjon av den første cellosuiten. Så kommer barokkspesialisten Andrew Manze på podiet og skaper med en gang stillhet omkring seg med en lavmælt tolkning av det store d-moll partita for solofiolin. Og konserten slutter med enda en fiolinist, unge Christian Tetzlaff som spiller den tredje solosonaten, mer straight, mer teknisk virtuost, mer klanglig briljant enn Manze, men med like stor inderlighet.

I løpet av disse seks dagene kommer vi tett på festivalmusikerne, vi hører dem i stadig nye kombinasjoner, i programmer der musikk i ulike genrer, fra ulike tider kombineres på overraskende vis. Første kvelden gir Andrew Manze og Risør Festival Strings en forrykende swing-string versjon av Bachs 3. Brandenburg-konsert; en annen dag henter han gamle Johann Paul von Westhoff opp fra glemselen og får et av hans solostykker til å høres ut som den mest avanserte avantgardemusikken.

Tetzlaff og Wispelwey møtes med Andsnes og Tomter i Brahms' Klaverkvartett op. 60. Her spilles det på kanten av stupet, det er skarpe kanter og høye innsatser, mye som ikke lykkes, passasjer hvor stemmene faller sentrifugalt fra hverandre, men kjedelig er det bestemt ikke! En annen kveld står Tetzlaff alene i sentrum og imponerer med en autoritativ, reflektert tolkning av Schumanns andre fiolinsonate med Andsnes i rollen som lyttende akkompagnatør.

En ettermiddag på Risør Rådhus hører vi østerrikske Thomas Larcher som pianist bak Atle Sponbergs åndeløse fremførelse av Dallapiccolas to fiolinstudier fra 1947, og straks etter møter vi samme Larcher igjen, nå som komponist, som opphavsmann til et fortettet stykke for solocello, spilt med tilbakeholdt intensitet av Wispelwey. Og så blir det Mozart da, en kvartett med den virtuose engelske oboisten Douglas Boyd i sentrum. Og så, og så ...

Det musikalske mikset, muligheten for å oppleve store musikere tett på, i mange forskjellige sammenhenger, i en avslappet atmosfære - det er dette som er det unike ved Risør-festivalen. Like fullt var vi mange som i år primært var kommet for å høre bare en konsert: Matthias Görne, tidens største baryton, i Risør en enkelt dag med et rent Brahms-program. Og så måtte han avlyse på grunn av influensa! Barbara Hendricks, festivalens andre internasjonale sangstjerne, trådte til og ga en ekstra konsert. En sporty gestus, men dessverre ikke noen bra erstatning for det som skulle vært festivalens høydepunkt.

For denne og Hendricks' tre andre konserter demonstrerte nådeløst de problemene som preger henne i disse årene. Allerede på åpningskonserten var stemmen ikke bare «husky», den var uklar, med metallisk vibrato og uten styrke i bunnen. I de følgende dagene, med tyske lieder på programmet, var det ofte glimt av fordums storhet, men det gjennomgående inntrykket var likevel at stemmen var anstrengt, med spiss, snever klang i toppen, med altmodisch vibrato og nesten ingen bærekraft i dybden. Spesielt ille var det på torsdagens konsert hvor fremførelsen av Hugo Wolfs svevende, komplekse Mignon-sanger av og til sporet helt av.

Den store opplevelsen denne kvelden ble da i stedet den pur unge norske pianisten Gunilla Süssmann som ga en gjennomartikulert, kraftfull tolkning av Brahms' Klaverstykker op. 118, med fin sans både for det frodige og det lyrisk innadvendte i denne vanskelige musikken.

Også dette et karakteristisk trekk ved Risør-festivalen: At helt unge musikere her får anledning til å prøve krefter i en sammenheng hvor det er den høyeste, internasjonale standard som gjelder.