Fornøyelig blåsermusikk

Bergens Tidende, 01.09.2010

Great Norwegian Performers 1945-2000, Vol. 5

The Norwegian Wind Quintet

Simax

Den norske blåsekvintett i opptak fra 1970-åra

Det er ikke lett å bli klok på denne Simax-serien. Ifølge navnet er det hensikten å dokumentere store norske musikere fra 1945 og framover. Eller, ifølge Idar Karevolds artikkel i tekstheftene, store norske musikere som har vanket på Norges musikkhøgskole siden starten i 1973. Og som, vel å merke, er blitt spilt inn av NRK – hvis logo har en nokså framtredende plass på coveret. Men så, etter plater med blant andre Camilla Wicks, Eva Knardahl og Robert Riefling, kommer da vol. 5 som går i en noe annen retning – en dobbelt-cd med Den norske blåsekvintett i opptak fra perioden 1974-79 .

For all del – det er fem solide musikere vi hører på disse platene, Oslofilharmoniens beste blåsere: Per Øien (fløyte), Erik Niord Larsen (obo), Erik Andresen (klarinett), Odd Ulleberg (horn) og Torleiv Nedberg (fagott). Men det er ikke uten grunn at folka på Amazon har lest feil på coveret og annonserer utgivelsen som en del av serien «Great Norwegian Composers». For hensikten med utgivelsen av disse opptakene er tydeligvis først å fremst å dokumentere hvordan ulike norske komponister har håndtert blåsekvintett-formatet.

Noe av musikken er skrevet på oppdrag av Den norske blåsekvintett, andre er verk som de fem musikerne ofte hadde på repertoaret. Det er blitt til to cd’er med mye fornøyelig musikk – en serenade av Bjarne Brustad, en suite av Pauline Hall, en kvintett av Johan Kvandal pluss triomusikk av Sparre Olsen og Edvard Hagerup Bull – lette, friske komposisjoner i neoklassisk tonespråk, skrevet uten store ambisjoner og framført med humor og schwung. Og i tillegg to musikantiske komposisjoner av Antonio Bibalo.

På mange måter demonstrerer utgivelsen det som har vært blåsekvintettenes problem siden formatet ble etablert på slutten av 1700-tallet: Denne besetningen er først og fremst blitt brukt som utgangspunkt for enkel, diverterende musikk. På dette spesielle feltet har det alltid vært langt mellom de store komponistene og de store verkene.

Den norske blåsekvintett hadde faktisk både Hindemiths og Schönbergs blåsekvintetter på repertoaret. Dem skulle man gjerne ha hørt på platen, men det finnes kanskje ikke NRK-opptak av dem. Til gjengjeld får vi da et opptak av et annet av de få store verkene på feltet, Carl Nielsens blåsekvintett fra 1922 – dessverre i en meget bokstavelig, jordnær tolkning som ikke fanger flukten og originaliteten  i Nielsens musikk og får den til å høres ut som enda et stykke neoklassisk underholdning.

Elg på vidvanke

Bergens Tidende, 06.12.2006

Elk Sonata
Håvard Gimse, klaver

Lars Anders Tomter, bratsj

Nordic Sound

Norsk kammermusikk for bratsj og klaver

Verket har fått tilnavnet «Elgsonaten» fordi det sto en elg og stirret på Johan Kvandal hver gang han så ut av vinduet mens han skrev det. Men tro ikke at resultatet da er blitt et stykke musikalsk «elg i solnedgang». Vel er det både tradisjonell norsk fritonalitet og stumper av folketoner i denne sonaten for bratsj og klaver (op. 81), men det er først og fremst mye frisk, dramatisk musikk med skarpe kanter og et uttrykk som spenner fra det voldsomt utagerende til det inderlig såre og vare. Lars Anders Tomter og Håvard Gimse spiller sonaten samstemt og entusiastisk, med fin sans for Kvandals brå stemningsskift. De fortsetter i samme sporet på resten av platen der de byr på stykker av Ragnar Söderlind og en upretensiøs sonatine av Harald Sæverud. Pluss enda et verk av Kvandal – hans Elegi og Capriccio for solo bratsj (op. 47) som Tomter uroppførte i 1976 og her fremfører med stor gestikk og mye humor.

Fra arkivene

Bergens Tidende, 11.10.2006

Great Norwegian Performers 1945-2000 Vol. 1

Simax Classics

Ustø start på ny serie med norske utøvere

Denne platen er den første av ti i en serie med norske utøvere som var virksomme i tiårene etter krigen. Fem gode kunstnere er representert, alle i NRK-opptak fra 1950 og 60-tallet. Dessverre har utvalget av brukbare opptak tydeligvis vært svært begrenset. Det meste er litt tilfeldige smakebiter – fiolinsvisker spilt av Ernst Glaser, en koralvariasjon spilt av organisten Arild Sandvold. Eneste lengre stykke er Johan Kvandals fløytekonsert, elegant tolket av Ørnulf Gulbransen. I øvrig konstaterer man, enda en gang, hvor rask smak og stil endrer seg. Marit Isene som på 1950-tallet var en anerkjent Wagner-sangerinne, høres i dag anstrengt og ustø ut i radioopptak fra samme periode. Til gjengjeld er det ikke noe tidsbundet over platens høydepunkt – to Bach-stykker spilt krystallklart og med usvikelig formsans av den store pianisten Robert Riefling.

Musikk for musikere

Bergens Tidende Morgen, 03.09.1994

Verk av Kvandal, Smetana, Martinu og Dvorak

Bergen Filharmoniske Orkester

Frantisek Veselka, fiolin

Dirigent: Dmitri Kitajenko

Når det er tsjekkisk uke i byen, må det naturligvis også være tsjekkisk kveld i Grieghallen – men torsdagskonserten begynte allikevel med norske toner, med Johan Kvandals 15 år gamle «Triptychon», et elskverdig og uhøytidelig orkesterverk, skrevet av en musiker for musikere.

Festlig og flott – og en nydelig innledning til en kveld der nettopp det håndverksmessige, det sangbare og det musikantiske sto i sentrum. For da det ble den tsjekkiske musikkens tur, startet det jo naturligvis med Smetanas «Moldau» og sluttet med Dvoraks «Fra den nye verden». Og innimellom disse to populære orkesterverkene fikk vi så oven i kjøpet en lille ekstra gevinst i form av Martinus intense og lavmælte fiolinkonsert nr. 2 med Frantisek Veselka som solist – i en litt tung og kanskje litt for kontant oppførelse.

En kveld med musikk for musikere. Og en kveld der man ekstra tydelig merker både de sterke og de svake sidene hos Kitajenko og orkestret. Kitajenko har f.eks. et skarpt blikk for de sentrale musikalske problemene og han løser dem alltid elegant og håndverksmessig riktig etterhvert som de dukker opp. Men han har sjeldent et perspektiv som rekker lengere enn de helt lokale overgangene. Han er først og fremst detaljenes mann og derfor er det ofte noe hektisk, andpustent over tolkningene hans, som f.eks. torsdag kveld der det aldri riktig ble fremdrift og tyngde i Smetana og Dvorak, og der det, karakteristisk nok, var den korte lette bondedansen hos Smetana som lyktes best.

Når det gjelder orkestret må vi på plussiden som vanlig fremheve strykerne med deres tette, solide klang og treblåserne som alltid holder høyt nivå og som denne kvelden gledet oss med skarpe solistiske innsatser og til tider helt forrykende samspill mellom fløyte og obo i Dvorak. På minussiden har vi fortsatt messingblåserne med vaklende innsatser, grumset og småsur ensembleklang – og et rått og fullstendig drepende fortissimo-spill som på slutten av Dvorak nesten veltet orkestret av sporet.