Fornøyelig blåsermusikk

Bergens Tidende, 01.09.2010

Great Norwegian Performers 1945-2000, Vol. 5

The Norwegian Wind Quintet

Simax

Den norske blåsekvintett i opptak fra 1970-åra

Det er ikke lett å bli klok på denne Simax-serien. Ifølge navnet er det hensikten å dokumentere store norske musikere fra 1945 og framover. Eller, ifølge Idar Karevolds artikkel i tekstheftene, store norske musikere som har vanket på Norges musikkhøgskole siden starten i 1973. Og som, vel å merke, er blitt spilt inn av NRK – hvis logo har en nokså framtredende plass på coveret. Men så, etter plater med blant andre Camilla Wicks, Eva Knardahl og Robert Riefling, kommer da vol. 5 som går i en noe annen retning – en dobbelt-cd med Den norske blåsekvintett i opptak fra perioden 1974-79 .

For all del – det er fem solide musikere vi hører på disse platene, Oslofilharmoniens beste blåsere: Per Øien (fløyte), Erik Niord Larsen (obo), Erik Andresen (klarinett), Odd Ulleberg (horn) og Torleiv Nedberg (fagott). Men det er ikke uten grunn at folka på Amazon har lest feil på coveret og annonserer utgivelsen som en del av serien «Great Norwegian Composers». For hensikten med utgivelsen av disse opptakene er tydeligvis først å fremst å dokumentere hvordan ulike norske komponister har håndtert blåsekvintett-formatet.

Noe av musikken er skrevet på oppdrag av Den norske blåsekvintett, andre er verk som de fem musikerne ofte hadde på repertoaret. Det er blitt til to cd’er med mye fornøyelig musikk – en serenade av Bjarne Brustad, en suite av Pauline Hall, en kvintett av Johan Kvandal pluss triomusikk av Sparre Olsen og Edvard Hagerup Bull – lette, friske komposisjoner i neoklassisk tonespråk, skrevet uten store ambisjoner og framført med humor og schwung. Og i tillegg to musikantiske komposisjoner av Antonio Bibalo.

På mange måter demonstrerer utgivelsen det som har vært blåsekvintettenes problem siden formatet ble etablert på slutten av 1700-tallet: Denne besetningen er først og fremst blitt brukt som utgangspunkt for enkel, diverterende musikk. På dette spesielle feltet har det alltid vært langt mellom de store komponistene og de store verkene.

Den norske blåsekvintett hadde faktisk både Hindemiths og Schönbergs blåsekvintetter på repertoaret. Dem skulle man gjerne ha hørt på platen, men det finnes kanskje ikke NRK-opptak av dem. Til gjengjeld får vi da et opptak av et annet av de få store verkene på feltet, Carl Nielsens blåsekvintett fra 1922 – dessverre i en meget bokstavelig, jordnær tolkning som ikke fanger flukten og originaliteten  i Nielsens musikk og får den til å høres ut som enda et stykke neoklassisk underholdning.