Rett til stillhet

Musikkommentar, Bergens Tidende, 29.08.2010

Verden er full av musikk. Noe liker man, noe liker man ikke. Og så er det den tredje kategorien: Musikk man ikke har bedt om å få høre der og da.

Et par ferske eksempler: Håndverkerne som bytter bordkledning på naboens hus, hygger seg på stillaset med P3 på full guffe. Klesbutikkene på Torgallmenningen konkurrerer med omreisende musikanter om hvem som kan støye mest. Og byens nye studenter ankommer det høyere utdannelsessystemet for full musikk. I mitt nabolag er det Vor-, Mittel- und Nachspiel døgnet rundt med musikk for åpne hybelvinduer – akkompagnert av Isbilen som kjører omkring og spiller sin forrykte versjon av «Norge Rundt». Og et eller annet sted står det alltid en bil med motoren i tomgang og en ullen bass dunkende fra CD-spilleren mens sjåføren venter på en kompis som aldri kommer.

  

Ved slike anledninger tenker jeg på Unescos internasjonale musikkråd og den resolusjonen de vedtok i 1969 der de skrev:  «Vi fordømmer enstemmig den uakseptable krenkelsen av individuell frihet og alles rett til stillhet gjennom misbruk av innspilt eller kringkastet musikk på private og offentlige steder». I samme forbindelsen planla de en undersøkelse som skulle belyse alle sider av saken slik at relevante myndigheter i hele verden kunne få forslag til tiltak «beregnet på å sette en stopper for dette misbruket».

Den gangen for førti år siden var det bare uvettig bruk av grammofon og radio som var problemet. I dag er de tekniske mulighetene for å plage andre med uønsket musikk mangedoblet. Og i tillegg er det kommet et nytt psykologisk moment inn i bildet: Dagens musikkforurensere mener vanligvis at de er i sin fulle rett til å fylle det offentlige rommet med den musikken de selv liker.

Den amerikanske forfatteren Garret Keizer som nettopp har utgitt en bok om støy, mener man bør si til musikkforurenserne at de har rett til å gjøre og høre hva de vil innenfor privatlivets fire vegger. Men det offentlige rommet har vi alle rett til, og «ingen har rett til å erobre hele dette rommet, inklusive hele det akustiske rommet, til egne formål».

Virker ikke det litt naivt? Keizer har trolig aldri prøvd å framføre dette argumentet for en gruppe fulle NHH-studenter i en sen nattetime. Og løsningen hans er selvsagt grunnleggende feil. Stillhet er ikke noe privatpersoner skal krangle seg til. Musikkforurensning er, som all annen forurensning, et anliggende som krever offentlig regulering.

«Alles rett til stillhet» må sikres med tiltak fra «relevante myndigheter». Mente Unescos internasjonale musikkråd i 1969. Synd at de aldri klarte å få gjennomslag for dette synspunktet.