Årets musikk

Bergens Tidende, 20.12.2011

Platene

C. P. E Bach: Cello Concertos (Virgin). Truls Mørks første plate på tre år. Intenst, hypersensitivt cellospill i «empfindsamer Stil».

Geirr Tveitt: From a Travel Diary (Simax Classics). Fragaria Vesca spiller Tveitts tapte strykekvartett i rekonstruksjon fra NRK-opptak. Musikk som rommer hele spennet fra det vakre til det såre.

Finn Mortensen: Orkesterverk (Simax Classics). Flott orkestermusikk fra den europeiske høymodernismens fremste representant i etterkrigstidens Norge.

Yngve Slettholm: Chamber Music for Saxophone and Percussion (Lawo Classics). En påminnelse om at Kulturrådet nye leder er en av norsk samtidsmusikks mest originale komponister. Vakker musikk som puster rolig og tyst.

Keith Jarrett: Rio (ECM). En munter, inspirert Jarrett lar seg rive med av god stemning på konsert i Rio de Janeiro. Herlig cocktail av jazz og samtidsmusikk.

Darmstadt. Aural Documents Box 1 Composers (Neos). Etterkrigstidens viktigste komponister dirigerer egne verk i live-opptak fra de legendariske konsertene i Darmstadt.  Seks cd-er med musikk på the cutting edge.

Konsertene

Gustav Mahler: Symfoni nr. 3 (27. januar 2011, Grieghallen). David Zinman dirigerer en av BFOs beste Mahler-tolkninger noensinne.  Tett og klar framførelse med intensitet og nærvær gjennom alle seks satser.

Leif Ove Andsnes, klaver (30. mars 2011, Grieghallen). Andsnes utfolder hele sin klangkunst i skarpslipte tolkninger av Beethoven, Brahms og Schönberg

Beethovens cellosonater (26-27. mai 2011, Håkonshallen). Truls Mørk og Håvard Gimse i sublimt samspill, en Festspillkonsert som ble belønnet med Kritikerprisen 2011.

Richard Wagner: Siegfried (21. november 2011, Grieghallen). Kent Nagano dirigerer BFO og en gruppe fine internasjonale sangere i imponerende stilsikker konsertframførelse. Wagner-triumf for Den nye Opera.

Fakta på bakken

Musikkommentar, Bergens Tidende, 19.12.2011

Svar til Kristin Knudsen, Opera Bergen (2)

Styreleder Kristin Knudsen fra Opera Bergen er fremdeles (14.12) sint over at jeg for et par uker siden (23.11) roste Den nye Opera for en imponerende, stilsikker konsertversjon av Wagners Siegfried. Så vidt jeg skjønner av et innlegg i Morgenbladet (27.11) er hun også irritert over at anmelderen der borte, Magnus Andersson, roste Den nye Opera og mente at forestillingens høye kunstneriske kvalitet var et sterkt argument mot innvendingene om at Wagners operaer ikke kan eller bør framføres i konsertversjon.

I Knudsens første innlegg til meg (29.11) dreide det seg nettopp om dette – om opera i konsertversjon. Hun framførte der en del estetiske og musikkhistoriske innvendinger mot konsertversjoner av opera generelt og av Wagner spesielt. Dem svarte jeg på i min kommentar (1.12). I det nye innlegget dropper hun sine opprinnelige innvendinger og tar i stedet opp det som var hennes egentlige ærende: Å kritisere Den nye Operas administrasjon og repertoarpolitikk. Men den diskusjonen bør hun ta med andre. Som jeg skrev sist: Jeg har ikke noe ønske om å blande meg inn i den evinnelige krangelen om hvordan opera i Bergen heller burde være organisert. Jeg konstaterer fakta på bakken: I Bergen er det to selskap som driver med opera. Jeg anmelder forestillingene deres når jeg har anledning til det. Og jeg bruker samme kvalitetskriterier uansett om det er Den nye Opera eller Opera Bergen som har produsert forestillingene. 

La meg i øvrig benytte anledningen til å korrigere en liten feil i min siste kommentar: Det var i 1997 – ikke i 1999 – at Opera Bergen hadde en fin konsertframføring av Wagners Flygende Hollender.

Monumentalt

Bergens Tidende, 14.12.2011

Orkesterverk av Ludvig Irgens-Jensen

Bjarte Engeset, dirigent

Bournemouth Symphony Orchestra

Naxos

Flott nyinnspilling av Irgens-Jensens mest kjente verk

En gang var Ludvig Irgens-Jensen et stort navn i norsk musikkliv. Han var den norske komponisten etter Grieg og Sinding som ble spilt mest her hjemme.  Og han var også ganske kjent i utlandet. På 1930- tallet kunne man høre musikken hans på samme program som verk av Stravinsky og symfonier av Brahms når internasjonale orkestre som New York filharmonikerne ga konsert. Produksjonen hans var ikke stor, og den utenlandske berømmelsen var i realiteten basert på ett enkelt verk, hans Passacaglia for orkester som vant en pris i en internasjonal konkurranse i 1928. I dag er navnet Irgens-Jensen vel ikke glemt, men musikken hans spilles sjeldent i norske konsertsaler. Og det er synd. For som man hører på denne platen, er Passacagliaen og hans Symfoni i d-moll to stykker flott, monumental orkestermusikk skrevet i et personlig farget senromantisk tonespråk. Bjarte Engeset dirigerer det glimrende Bournemouth Symphony Orchestra som spiller verkene med stor, varm orkesterklang. Og med flott punch i messingen.

Grieg og strykerne

Bergens Tidende, 14.12.2011

Grieg: Music For String Orchestra

Bjarte Engeset

Malmö Symphony Orchestra

Naxos

Friske, usentimentale Grieg-tolkninger

Bjarte Engeset er dobbelt plateaktuell i disse ukene. I tillegg til den flotte innspillingen av Irgens-Jensens orkestermusikk med Bournemouth Symphony Orchestra som blir anmeldt i dag, er det utkommet en ny plate i serien med Griegs orkestermusikk som han og Malmø Symphony Orchestra spiller inn for Naxos. Denne gang er det strykermusikken som står for tur – dvs. Griegs egne strykerarrangementer av kjente sanger og klaverstykker. En del av disse versjonene blir vanligvis spilt av kammerensembler, men her får vi dem med full strykerbesetning. Og når hele strykerseksjonen i Malmø-orkestret setter seg i sving, blir det varme og mettet klang i de langsomme stykkene samtidig med at de raske satsene får både tyngde og trøkk – et eksempel i så måte er det avsluttende Trolltog i Den lyriske Suite (op. 54). Høydepunktet på platen er det stykket som i ettertid er blitt det mest kjente av Griegs mange strykerarrangementer: Holberg-suiten – som Engeset og Malmø-strykerne spiller friskt og usentimentalt i relativt raske tempi.

En julegave

Bergens Tidende, 07.12.2011

Lumières. 

Music Of The Enlightenment

harmonia mundi

Opplysende om musikken i opplysningstiden

Opplysningstiden? Det var 1700-tallet, den klare tankes tid, perioden da europeiske filosofer kastet fornuftens kritiske lys på mørk overtro og klasseprivilegier. Sier idéhistorikerne. 

I musikkens verden har begrepet ikke samme, samlende kraft. Musikkhistorikerne snakker ikke om «opplysningstidens musikk» i entall, men heller om «musikken i opplysningstiden» – musikk som selvsagt var preget av hva som skjedde i perioden i øvrig. Opplysningstidens idealer er en viktig del av bakgrunnen for at 1700-tallet trolig ble det århundret i musikkhistorien da de største estetiske omveltningene fant sted.

1700-tallet startet i barokkens regulerte verden med musikk brukt som utsmykking og akkompagnement i kirken og ved hoffet. Da århundret sluttet, var det borgerlige publikum og konsertinstitusjonen etablert, alle den nye tids musikalske genrer og formater var på plass. Og musikken var ikke lenger en beskjeden tjenestepike: Den sto øverst på pallen i kunstartenes hierarki.

Det skjedde så store omveltninger i 1700-tallet at musikkhistorikerne vanligvis plasserer begynnelsen og slutten i to forskjellige kapitler. Med utgivelsen av «Lumiéres» har plateselskapet harmonia mundi så å si opphevet denne inndelingen: Her er en boks med plater som gir et samlet overblikk over hele det turbulente 1700-tallet, 30 cd-er som både fanger alle de sentrale endringene og fastholder kontinuitetene.

Det starter med Couperins og Rameaus cembalomusikk og slutter med Beethovens siste strykekvartetter. Og innimellom hører vi hvordan barokkens konsertform må vike for de virtuose solokonsertene. Vi følger overgangen fra barokkens sinfoniaer til de wienerklassiske symfoniene helt fram til Beethovens niende. Underveis blir triosonaten perfeksjonert. Sonateformen og strykekvartetten dukker opp. Og vi opplever operaens forvandling fra Rameaus «Castor et Pollux» og Glucks «Orfeo ed Euridice» til Mozarts «Figaros bryllup». 

Bach, Händel, Haydn, Mozart og Beethoven har selvsagt hovedrollene i dette forløpet, men platene gir også anledning til å høre musikk av Bach-sønnene, av Vivaldi og av mange andre, kjente så vel som mindre, kjente komponister. Og det er ikke smakebiter vi får. Alt blir belyst med innspillinger av hele verk hentet fra øverste hylle i harmonia mundis rike arkiv – med dirigenter som Philippe Herreweghe, René Jacobs og William Christie, med orkestre som Akademie für alte Musikk Berlin og Freiburger Barockorchester, med Tokyo String Quartet og med en stjernerekke av sangere og instrumentalister.

Kort sagt: En opplysende – og musikalsk imponerende – utgivelse om musikken i opplysningstiden. Den perfekte musikalske julegaven. Som i tillegg er rørende billig. Hele herligheten koster 350 kr.

Sang og lek

Bergens Tidende, 07.12.2011

Contrechant: Music for Clarinet Solo

Reto Bieri, klarinett

ECM New Series

Stilferdig samtidsmusikk for soloklarinett

Overraskende mange av samtidsmusikkens gamle sværvektere har skrevet stykker for soloklarinett. Norske Rolf Borch hadde for eksempel med Helmut Lachenmanns «Dal Niente» på debutplaten sin i 2007. Og her kommer nå en ECM-plate der den fine sveitsiske klarinettisten Reto Bieri spiller stykker av Luciano Berio, Heinz Holliger, Salvatore Sciarrino og Elliott Carter pluss musikk av to yngre komponister, ungarerne Péter Eötvös og Gergely Vajda. En del av titlene henspiller på sang og lek, men bortsett fra Carters «Gra» er musikken verken spesielt lystig eller lekende. Den er tyst, mediterende, ofte med et streif av melankoli. Tross det litt enstonige preget gjemmer det seg likevel mye god musikk på platen. Hovedverket for meg er Sciarrinos alvorlige, inntrengende «Let me die before I wake» der han har gitt avkall på alle tradisjonelle musikalske virkemidler og lar lyden av en enkelt tone og støyen fra instrumentets klapper bygge opp et forunderlig, varlig rom av lyd på grensen til stillhet.    

Eksplosivt vital

Bergens Tidende, 07.12.2011

Beethoven: The Symphonies

Riccardo Chailly

Gewandhausorchester Leipzig

Decca

Ny Beethoven-tolkning som kan måle seg med de beste

Beethoven-tradisjonen i Leipzig går helt tilbake til 1825 da Gewandhausorchester, som det første orkestret i verden, framførte alle 9 symfonier som en samlet syklus. Mange av orkestrets senere sjefsdirigenter har fortsatt med slike samlede framføringer, også på plate. Den siste er Riccardo Chailly. Siden han tiltrådte i 2005, har han bestandig hatt symfoniene på repertoaret. Nå framlegger han resultatet av tolkningsarbeidet i en boks med fem cd-er som også rommer alle Beethovens ouverturer. Chailly nevner at han er inspirert av eldre dirigenter som Toscanini og Karajan og av nyere innspillinger med originalinstrumenter. Men tolkningen er likevel helt hans egen, typisk Chailly – streng, presis, partiturtro og samtidig eksplosivt vital. Han satser på raske tempi og får Gewandhausorchester til å presse de dynamiske kontrastene til det ytterste. Det er ikke noen mørk, grublende Beethoven vi hører her. Musikken klinger ungt og sprekt. I en tolkning som kan måle seg med de beste av de eldre. 

Klassisk jul

Bergens Tidende, 06.12.2011

Snowflakes. A Classical Christmas.

Øystein Baadsvik, tuba

Cantus

Torodd Wiggum, dirigent

Trondheim Symfoniorkester

BIS

Det er tid for «klassisk» julemusikk. Under platecover med snø og grann og kristtorn lurer svisker fra Händels Messias og Bachs juleoratorium. Eller konserter av Vivaldi, Corelli, Torelli og Telemann. Eller engelsk korsang. Ikke rart at man blitt helt oppstemt når man får tak i «Snowflakes – A Classical Christmas». For her er da i det minste en «klassisk» juleplate som skiller seg en smule ut fra mengden: Populære julesanger, jo visst, men spilt på tuba! Og det er ingen mindre enn selveste tubamesteren Øystein Baadsvik som trakterer det tunge instrumentet akkompagnert av stort symfoniorkester med damekor i bakgrunnen – i sanger som Glade jul, Ave Maria, Deilig er jorden, Mary’s Boy Child og et dusin andre, nye og gamle mellom hverandre. Det corny og kitschy. Det er drivende sentimentalt.  Og skamløst kommersielt. Men likevel. Baadsvik går inn i dette musikalske Disneyland med liv og lyst. Og spiller så vakkert, så melodisk og uttrykksfullt at man bare må gi seg ende over.

Opera og konsert

Musikkommentar, Bergens Tidende, 01.12.2011

Svar til Kristin Knudsen, Opera Bergen

Kristin Knudsen kommenterer min anmeldelse av Wagners «Siegfried» (29.11). At styrelederen i Opera Bergen ikke er begeistret for at jeg utdeler ros for strålende framførelse til Den Nye Opera, kan neppe overraske noen. Jeg skal dog ikke blande meg inn i den bergenske såpeoperaen, men bare komme med en enkelt kommentar om konsertframførelser av opera.

Mener jeg, slik Knudsen antyder, at konsertframførelser generelt er å foretrekke fram for fulle sceniske framførelser? Nei, selvsagt ikke. Men noen ganger kan de fungere som gode alternativer. Konsertframførelser av operaene i Ringen er et eksempel.

Selvsagt drømmer jeg om å få oppleve en full scenisk framførelse av Ringen. Men det er sjeldent muligheten er der. Av praktiske grunner. Og når det av og til skjer, er framførelsen ikke nødvendigvis vellykket. For det har alltid vært vanskelig å realisere Wagners erkeromantiske visjon om det store Gesamtkunstwerk. Wieland Wagner og mange andre viktige regissører forsøkte faktisk å bryte med den gamle tradisjonen ved å avskaffe scenebildene og rekvisittene og den dramatiske gestikk og i stedet la sangerne konsentrere seg om å formidle operaenes psykologiske og mytologiske konfliktstoff med minimale bevegelser i statiske tablåer.

Minimalistiske løsninger har dårlige kår i en tid da internasjonale regissører «moderniserer» og «aktualiserer» enhver opera de får tak i.  Også i Bergen har vi sett en del av dens slags, både fra Den Nye Opera og fra Opera Bergen, oppsetninger der operaene blir «oppdatert» med visuelle effekter og fortellingene brukt som påskudd for enfoldige poenger om dagsaktuelle temaer. På slike betingelser kan konsertversjonene være å foretrekke. Jeg husker for eksempel konsertversjonen av Wagners Hollender i 1997 som en av Opera Bergens mest vellykkede oppsetninger gjennom tidene.

Ingen opplagt vinner

Bergens Tidende, 30.11.2011

Liszt og Grieg: Klaverkonserter

Stephen Hough, klaver

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Hyperion

Liszts to klaverkonserter – og Grieg som fyllmasse

Trenger verden enda en innspilling av Griegs klaverkonsert? Kanskje det. Men hvis det er spennende nytolkninger man er ute etter, er engelske Stephen Hough nok ikke rette mann til jobben. På denne platen sliter han i alle fall med å få grep om verket. Av og til spiller han tørt og pedantisk, andre ganger velger han en litt gammelmodig, romantisk tilgang som får konserten til å klinge temmelig utdatert. Men så er Grieg da også mest for fyllmasse å regne på denne platen der det egentlige salgsargumentet er Liszts to klaverkonserter. Og her gir Houghs solide teknikk god uttelling med hensyn til klarhet og oversikt – selv om han gjerne kunne ha satt mer trumf på de virtuose passasjene. Litton og BFO som virker temmelig uengasjerte i Grieg, spiller mer entusiastisk i Liszt, men ofte på grensen til det bombastiske. I et år som har gitt oss Liszt-konsertene med Boulez og Barenboim, og på et marked der platene med Zimmerman, Argerich og Freire fremdeles er tilgjengelige, er denne innspillingen ikke noen opplagt vinner. 

Monumental orkestermusikk

Bergens Tidende, 30.11.2011

Finn Mortensen: Orkesterverk

Terje Mikkelsen, dirigent

Münchner Rundfunkorchester

Simax Classics

Overbevisende tolkning av Finn Mortensens orkesterverk

«Mortensen-perioden» i norsk musikkliv varte fra midten av 1950-tallet til 1970, ja, kanskje enda lenger – kan man lese i Aschehougs norske musikkhistorie. Og da tenker forfatterne på Finn Mortensens imponerende merittliste som organisasjonsmann og institusjonsbygger. Han var formann for Ny Musikk og Norsk Komponistforening i flere perioder. Han var musikkanmelder i Dagbladet i ti år, programleder i NRK, direktør for Rikskonsertene. Og fra 1973 var han også Norges første professor i komposisjon. For egentlig var han jo komponist.

Hvor lenge varte da komponisten Mortensens periode i norsk musikkliv? Det er betydelig vanskeligere å svare på dette spørsmålet. På et vis var det visst aldri snakk om en slik periode. På 60- og 70-tallet var Finn Mortensen stort sett den eneste representanten for europeisk høymodernisme i Norge – noe han ble skikkelig forhatt og fordømt for i offentligheten. Og etter hans død i 1983 ble det helt stille. Verkene hans forsvant fra repertoaret. Plater med hans musikk er ikke til å oppdrive.

Det er kanskje ved å endre seg nå. I alle fall kommer Simax her med en plate der Terje Mikkelsen og det fine Münchner Rundfunkorchester presenterer fire ut av Mortensens i alt seks orkesterverk. Det er en plate som gir et godt overblikk over hans musikalske utvikling: Den starter med hans Symfoni fra midten av 1950-tallet, et fritonalt, Bruckner-inspirert verk med tradisjonell satsstruktur. Så kommer tre kortere verk som så å si følger Mortensens bevegelse inn i og ut gjennom det strenge, regulerte tolvtonesystemet: Pezzo Orchestrale (1957) er en serie klangeksperimenter som aldri ble oppført i hans levetid, så følger Evolution (1961) som er skrevet med ortodoks tolvtoneteknikk, og til sist Per Orchestra (1967) der de strenge systemene oppløses og gir plass for et uttrykk som tar opp senromantiske inspirasjoner.

Simax-prosjektet er selvsagt musikkhistorisk interessant, men først og fremst er dette en plate som gjør det mulig for oss å høre Mortensen, skikkelig høre musikken hans. For Terje Mikkelsen og München-orkesteret er ikke tynget av historiske fotnoter og gamle kontroverser i norsk offentlighet. De går inn i verkene, spiller dem med imponerende klangbehandling og formsans, og demonstrerer med sine fire overbevisende tolkninger at dette er musikk som hører hjemme i en større europeisk sammenheng, monumental orkestermusikk som fremdeles er aktuell selv om det er et halvt århundre siden verkene ble skrevet.  

En stor kveld

Bergens Tidende, 23.11.2011

Richard Wagner: «Siegfried»

Kent Nagano, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Den nye Opera

Grieghallen

Den nye Opera triumferer med imponerende, stilsikker Wagner-framførelse

Det gikk bare et par takter av forspillet, så var det klart at dette ville bli en stor kveld. Kent Nagano fikk med en gang den helt rette Wagnerklangen fram i orkesteret – dempet, mettet, med gylne farger i de dype strykerne og tyngde i messingen. Og da var «Siegfried» i gang. Med et hold stilsikre, internasjonale sangere på scenen. I en framføring som trolig er det beste Den nye Opera noen gang har fått til.

Konflikten i første akt mellom den treske smeden Mime og stesønnen hans, den foreldreløse Siegfried, ble fint karakterisert med musikalske midler av den lyriske tenoren Peter Bronder som sang Mime med bevegelig, lys stemme, og av den energiske, eksplosive heltetenoren Christian Franz som kvelden igjennom imponerte i rollen som Siegfried. Og bassbarytonen Mark Schnaible var en verdig, autoritativ Vandrer som skapte alvor og ro omkring seg.

Det er mennene som dominerer i de første aktene. Men etter hvert dukker kvinnene opp. Først sopranen Eli Kristin Hanssveen med fine innsatser i rollen som Skogsfuglen som viser Siegfried vei til fjellet der Brünnhilde hviler. Og i tredje akt møtte vi alten Evelyn Krahe, en uttrykksfull og sensuell Erda som ga Vandreren sterkt motspill.

Til sist når Siegfried da fram og vekker Brünnhilde – som denne kvelden manifesterte seg i engelske Alwyn Mellors skikkelse: en ung, imponerende Wagner-sopran med formidabel uttrykkskraft, med klokkeklare topptoner og med styrke til å gå uanstrengt til værs og sette den avsluttende høye C i strålende triumf.

Flotte sangprestasjoner, hele veien gjennom. Men det foregikk uten kostymer, uten rekvisitter, med orkesteret på scenen og sangerne foran. Er det ikke skuffende at vi kun fikk «Siegfried» i konsertversjon? Nei, egentlig ikke. Det ble selvsagt ikke drept noen drake denne kvelden. Og Siegfried gikk ikke gjennom en ring av ild for å redde Brünhilde. Men slike fysiske handlinger spiller en minimal rolle i sammenhengen. Det meste i «Siegfried» er monologer eller dialoger der noen forteller om noe som har skjedd før eller som kanskje kommer til å skje senere. Da passer en konsertframføring utmerket. I tillegg klarte sangerne å gi rollene liv med små midler. Christian Franz var spesielt imponerende i så måte. Uten egentlig å «spille» klarte han med diskrete gester å fremstille Siegfrieds forvandling fra furten, ustabil tenåring til voksen mann og elsker. 

Det ble en lang kveld. Likevel var det ingen nevneverdig slitasje å spore blant sangerne. Eller i orkesteret. Nagano førte BFO sikkert og myndig gjennom det lange partituret, formet orkesterklangen og fikk den til å legge seg sømløst og støttende omkring sangernes «unendliche Melodie». Det var en kveld da orkestret fikk brukt alle sine ressurser, en kveld da vi hele tiden ble minnet om hvor godt et orkester BFO er.

Melankolske sanger

Bergens Tidende, 23.11.2011

If Grief Could Wait

Susanna Wallumrød

ECM

En plate som fungerer best i små doser

Til debutplaten på ECM har Susanna Wallumrød valgt ut sanger av Henry Purcell som hun framfører sammen med Giovanna Pessi på harpe, Jane Achtman på gambe og Marco Ambrosini på nyckelharpe. Hun har også med egne komposisjoner pluss et par sanger av Leonard Cohen og Nick Drake. Det er kommet en del plater i det siste med tilsvarende blandinger av barokksanger og moderne ballader. Ikke alle klarer å skape musikalske sammenhenger på tvers av århundrer og genrer. Denne plate gjør det. Det gjennomgående temaet i alle tekstene er sorg. Det musikalske uttrykket er mørkt og melankolsk, og de tre instrumentalistene akkompagnerer fritt og improviserende uansett om det er Purcell eller Cohen som står på programmet. Samtidig er platens svakhet nettopp dett sammenhengende og det ensartete preget. Alle sangene ligger i samme melankolske stemningsregister, stort sett alle går i samme langsomme tempo, og Wallumrød synger dem alle på samme inderlige, lavmælte og veldig selvbevisste måte. Dette er en plate som nok fungerer best hvis man inntar den i små doser.    

Bindingsverk

Bergens Tidende, 16.11.2011

Gubaidulina: Fachwerk og Silenzio

Geir Draugsvoll, bayan

Øyvind Gimse, dirigent

Trondheim Symfoniorkester

Naxos

Norsk platepremiere på nytt verk av Gubaidulina

Verket som Sofia Gubaidulina har tilegnet Geir Draugsvoll, er skrevet for bayan, det klassiske akkordeons russiske fetter. Tittelen Fachwerk, «bindingsverk», henspiller på at hun ikke har forsøkt å skjule musikkens skjellett; den bærende konstruksjonen er at så å si synlig fra utsiden. Hun har trukket fram og understreket solistens veksling mellom det særpregete instrumentets tre registre – og har på denne måten skapt et verk som klinger typisk Gubaidulina, typisk for hennes sene periode. Her er svevende glissader i strykerne og tunge, fyldige bayan-akkorder med assosiasjoner av kirkeorgel. Og over og under klangskyene kommer det klare, inntrengende melodilinjer i bayanens diskant og bass. Det hele blir flott tolket av Draugsvoll og Trondheim-orkesteret dirigert av Øyvind Gimse. I tillegg rommer platen en nyinnspilling av kammerverket Silenzio fra 1991 med Draugsvoll på bayan sammen med fiolinisten Geir Inge Lotsberg og Øyvind Gimse, nå på cello. Kjell Wernøe har produsert platen. Han har hatt mye motgang underveis. Godt at han endelig fikk det til.     

Musikkens pris

Musikkommentar, Bergens Tidende, 16.11.2011

Her om dagen fikk jeg en telefon fra en leser som ville vite hvor jeg kjøper platene mine. Hva gjør vi, vi som bor i Bergen der det ikke lenger finnes skikkelige butikker med klassisk musikk? – spurte han. Vel, det korte svaret er: Vi må gå på nett. Og det er ikke bare vi i Bergen som må gjøre det. Overalt i verden blir de gammeldags, velassorterte platebutikkene nedlagt i rasende tempo. Den som i dag vil ha nye plater på cd-spilleren, må ha nettadgang og kredittkort. Og tid til å orientere seg og til å sammenligne priser. La meg gi et par eksempler – som samtidig kan være et litt lengre svar på spørsmålet om hvor jeg kjøper platene mine.

Ta månedens utgivelser fra de store internasjonale selskapene og fra mindre skandinaviske selskaper av typen Simax og BIS. Et par av disse nye platene kan man kjøpe på selskapenes egne nettsteder, men langt fra alle selskaper har et slikt tilbud. Da må man gå til en nettbutikk, for eksempel norske Platekompagniet – men så snart det ikke dreier seg om populærmusikk, er utvalget ytterst begrenset der i gården. En rask opptelling viser at de bare kan levere en tredel av de nye klassiske platene.

Da er det bedre napp på CDONs norske nettsted. Her finner man det meste. Men så var det prisen, da. Man skal ikke surfe lenge på nettet før man skjønner at det lønner seg bedre å handle internasjonalt. Store nettbutikker av typen Amazon har alt man leter etter. De er raske og effektive: Platene kommer i postkassen i løpet av et par hverdager. Og prisene er veldig hyggelige. Plater som i norske nettbutikker koster 170 kr., får man ute i verden for omkring 100 kr., inklusive frakt.

I tillegg har de internasjonale butikkene ofte spesialtilbud. Her om dagen var jeg for eksempel innenom nettstedet Presto Classical og kjøpte en boks med Endellion-kvartettens fine innspilling fra 2008 av alle Beethovens strykekvartetter – 10 cd’er for 180 kr! Ikke bare er dette vanvittig billig, prisen er i tillegg nærmest skreddersydd til momssystemet vårt. For hvis den samlede ordren, eksklusive frakt, hadde vært over 200 kr, måtte jeg betale moms av både plater og frakt. Pluss at Posten tar 70 kr for å trekke momsen. Pluss at Beethoven da ville bli liggende på Postens lager i Oslo i en uke eller mer. Det lønner seg med andre ord å holde innkjøpene sine under 200 kr.

Å gå på nett er ikke like hyggelig som å komme inn i en virkelig butikk der personalet kjenner deg og vet hva slags musikk du liker. I nettbutikken er det ingen eksperter til å veilede deg. Du må selv holde deg orientert om hva som skjer på musikkfeltet. Til gjengjeld er det blitt betydelig billigere å kjøpe plater, og betydelig enklere å forfølge sine musikalske særinteresser. Hvor lenge denne idyllen varer, er det ingen som vet.

Dialog og diskusjon

Bergens Tidende, 13.11.2011

Verk av Beethoven, Maja Ratkje og Grieg

Engegårdkvartetten

Troldsalen

Musikalske kollisjoner på Engegårdkvartettens konsert i Troldsalen

Programmet startet med Beethovens strykekvartett nr. 11, op. 95 og sluttet med den eneste kvartetten Grieg noensinne fullførte, op. 27 i g-moll. Og inn imellom kom da Maja Ratkjes «Between Lead and Light» som er skrevet i år, i løpet av de siste månedene. Selve oppsettet har Engegårdkvartetten prøvd før. Deres to plater på 2L skyver på samme måte en moderne komposisjon inn mellom to klassiske strykekvartetter.

Sammensetning av gammel og ny kvartettmusikk virker kanskje ikke helt opplagt eller innlysende, musikkhistorisk sett, men den fungerer i det minste veldig godt på platene. Og den fungerte også godt på konserten i Troldsalen i går.

Man skulle umiddelbart tro at de 200 årene som skiller Beethovens og Maja Ratkjes verk fra hverandre, ville skape sprik og uovervinnelige musikalske kontraster. Men slik Engegårdkvartetten spilte dem, oppsto det tvert imot en interessant musikalsk og musikkhistorisk dialog på tvers av århundrene. Det var Beethoven som satte rammene. Hans op. 95 er hans siste kvartett før de «sene», «gale» verkene. Selv kalte han den for «quartetto serioso». Og den er det – en kort, ekstremt komprimert, alvorlig kvartett. Som Engegårdkvartetten spilte uten forsøk på å dempe de interne konfliktene i verket. Her var ingen egal, rund, wienerklassisk klang, men en frisk diskusjon mellom fire egenrådige stemmer, et rått, dramatisk uttrykk som understreket Beethovens radikalitet og de grunnleggende melodiske og harmoniske spenningene som driver verket.

Ratkjes korte strykekvartett har ikke samme kompleksitet og radikalitet. Naturligvis, hadde man nær sagt. Verket er en serie komprimerte musikalske episoder og gester og virker umiddelbart noe usammenhengende og retningsløst. Men hørt med Beethoven som bakgrunn skjønner man at «Between Lead and Light» også kan forstås som et spill med strykekvartettens tradisjonelle former formulert i et senmodernistisk tonespråk.

Etter pausen var det da Griegs op. 27. Igjen et radikalt verk, et eksperiment med harmonikk og form som peker fram mot noe som først skulle komme i det følgende århundre. Og mens det hittil hadde vært Arvid Engegård og Atle Sponbergs fioliner som drev framføringen, skjedde det nå en forskyving av det musikalske sentrum. Den sterke bratsjisten Juliet Jopling tok styringen og ledet Engegårdkvartetten gjennom verket med rytmisk markert understreking av alle de folksy, dansante momentene i Griegs musikk. Og med Adrian Brendels formsikre, ekspressive cello som autoritativ forteller i andresatsens Romanse.

Stor applaus. Som ekstranummer den intense adagioen fra Bartoks femte strykekvartett. 

Høststemning

Bergens Tidende, 09.11.2011

Im Herbst

Korverk av Brahms og Schubert

Dirigent: Grete Pedersen

Det Norske Solistkor

BIS

Det Norske Solistkor synger Brahms

Sett denne musikken på programmet, og den vil – blant hundre andre komposisjoner – røpe hvem som har skrevet den. Dette er «fullstendig Brahms» – skrev Heinrich Schenker i 1892 i en gjennomgang av «Fünf Gesänge» (op. 104). Det er vanskelig å være uenig, i alle fall når man lytter til Det Norske Solistkors fine tolkning. Det er høststemning i disse fem sangene. Tekstene handler om alderdom og resignasjon, og musikken er «fullstendig Brahms» – avdempet, vemodig. Den modne Brahms har mobilisert all sin musikalske erfaring, og Grete Pedersen og koret følger ham på veien med varm klang og forbilledlig klar artikulasjon og diksjon slik at alle nyanser og betydningsskift i tekstene får det helt rette musikalske uttrykket. Den yngre Brahms er representert med to satstekniske praktstykker, «Geistliches Lied» (op.30) og «Warum ist das Licht gegeben» (op.74, nr.1). Og som innledning demonstrerer Solistkorets hans mer løsslupne side med et utvalg sigøynersanger (op. 103). De synger også to korverk av Schubert underveis. Men det er Brahms-tolkningene som bærer platen.  

Midt imellom

Bergens Tidende, 09.11.2011

Rio

Keith Jarrett

ECM

Keith Jarrett tilbake med ny, munter soloutgivelse

Forrige soloutgivelse var trippelplaten «Testament» fra 2009. Den gang fortalte Keith Jarrett åpenhjertig i tekstheftet om samlivsbrudd, skilsmisse og tung, svart depresjon. Mange trodde at «Testament» skulle bli hans testamente, hans siste plate. Men nå, to år senere, er han tilbake i full vigør med en ny soloutgivelse, dobbelt-cd’en «Rio» med liveopptak fra en konsert 9. april i år i Rio de Janeiro. Og denne gang er det ingen personlige bekjennelser i tekstheftet, bare helt sparsomme opplysninger om hvem som har produsert platene. Og så, jo da, i forbifarten «special thanks» til Akiko Yamazaki, hans nye kjæreste.

Depresjonen er forbi. Humøret er høyt, så høyt at Jarrett har klart å overtale ECMs Manfred Eicher til å oppgi den svart-hvite estetikken og for en gangs skyld utgi en plate med muntre farger på coveret.

De femten unavngitte improvisasjonene på «Rio»-platene følger den opprinnelige konsertens to avdelinger. Første avdeling åpner med tre forløp som så å si markerer de musikalske rammene. Først et nervøst, fillette stykke musikk spilt i et halsbrekkende rask tempo som økes flere ganger underveis – man aner Ligetis hurtige etyder som en inspirasjon i bakgrunnen. Så en langsom improvisasjon med klanglige assosiasjoner i retning av Debussy og fransk impresjonisme. Og nummer tre: mellomtempo, lange, uregelmessige bop-aktige linjer over en markert bass i venstre hånd. Publikum i salen går helt av hengslene. Dette er jazzpianisten Keith Jarrett slik vi kjenner ham fra platene med Standards-trioen

I resten av første avdeling og i resten av konserten beveger Jarrett seg ofte inn i tilsvarende jazzlandskaper med rikt harmoniserte ballader og karakteristiske gospelaktige improvisasjoner basert på dype ostinater i venstrehånd. Og jammen om det ikke også kommer en skikkelig blues – det er lenge siden sist vi hørte ham spille noe slikt. Men innimellom kommer det flere stykker som peker vekk fra jazzen, i retning Debussy, Alban Berg, Ligeti og andre skikkelser fra forrige århundres kunstmusikk. Pluss at konsertens ekstranummer er en romantisk lied med et trillende akkompagnement som kunne vært skrevet av Schumann.

«Rio» er en sammensatt plate, en plate som uten tvil vil reise det gamle spørsmålet om hva det egentlig er Jarrett spiller – er det jazz, er det samtidsmusikk, er det …? Og nå som før er det vanskelig å gi et entydig svar. For Jarrett er jo nettopp noe midt i mellom, en musikalsk eklektiker som samler sammen elementer fra nær og fjern. Det er hele tiden noe på «Rio» som man synes man gjenkjenner fra andre sammenhenger, det er sitater, det er parafraser, der er hommages til kjente stilarter og genrer. Men først og fremst er det improvisasjonskunst på det aller høyeste nivået. Og en bearbeidning i nået som smelter alle de forskjelligartete elementene sammen til musikk som bærer Keith Jarretts umiskjennelige stempel.

Musikalske knallperler

Bergens Tidende, 02.11.2011

Storyteller

Tine Thing Helseth, trumpet

Håvard Gimse, klaver

Dirigent: Eivind Aadland

Royal Liverpool Philharmonic Orchestra

EMI Classics

10

tenThing

EMI Classics

Tine Thing Helseth i nye omgivelser

Hun holder høyt tempo for tiden, Tine Thing Helseth. I mai skrev hun kontrakt med EMI, og bare et halvt år senere blir hun nå lansert internasjonalt med hele to plater. På den første, «Storyteller», er hun solist med Royal Liverpool Philharmonic Orchestra dirigert av Eivind Aadland. På den andre, «10», spiller hun med brassensemblet tenThing som hun har drevet parallelt med solokarrieren de siste årene.

«Storyteller» er en plate som demonstrerer alle de kvalitetene vi kjenner fra Helseths konserter og norske plater – den totale beherskelsen av instrumentet, den gjennommusikalske fraseringen, den sømløse bevegelsen opp og ned mellom alle registre. For ikke å snakke om tonen hennes – varm og mørk i dybden, myk og bøyelig som et flygelhorn i mellomregistret og med blendende stråleglans når hun springer opp og uanstrengt smeller til i høyden. Alt i alt en blankpolert, plettfri innspilling. Teknisk sett.

Men så var det repertoaret da. «Storyteller» består av stykker som opprinnelig er skrevet for sangstemme, og som Helseth her framfører i mer eller mindre heldige transkripsjoner og arrangementer. Best fungerer en liten Kurt Weill-song fra 1930-tallet, og den spanskinspirerte «Les Filles de Cadiz» av Delibes. Resten er stort sett svisker og encores fra den populære del av vokalrepertoaret. Og de fleste av dem har ikke har hatt godt av å bli overført til trompet. Eneste lengre verket på platen er en versjon av Griegs Haugtussa (op. 67) for trompet og klaver – som jeg gjerne skulle vært foruten.

Da EMI skrev kontrakt med Helseth i vår, uttalte sjefene at hun har potensial til å gå ut over trompetistenes kjernerepertoar og nå «et bredere publikum i Europa, Asia og Nordamerika». Det er nok korrekt at en utgivelse som «Storyteller», med sine ultrakorte, musikalske knallperler beregnet til enkeltvis nedlasting fra nettbutikkene, er hva som må til for å ramme det helt store publikum i dag. Men man blir uunngåelig litt bekymret for hvordan det skal gå med kunstneren Tine Thing Helseth i tiden framover.  

Jeg for min del har hatt mer fornøyelse av å høre «10». Her er det lengre, mer sammenhengende verk og også bedre samsvar mellom verk og format. De ti messingblåsere presenterer for eksempel spretne, typeriktige utgaver av nederlandske Jan Koetsiers «Brass Symphony» (op. 80) og Kurt Weills  «Dreigroschenoper Suite», to verk med røtter i mellomkrigstidens tyske Neue Sachlichkeit. Og de smeller til med effektive messingtranskripsjoner av Albéniz' «Suite Espanõla» og Bizets Carmen-suite.

Et filmmusikalsk paradoks

Bergens Tidende, 29.10.2011

Charlie Chaplin: Modern Times

Dirigenter: Carl Davis og Halldis Rønning

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO imponerer i rollen som stumfilmorkester

Da Chaplins «Modern Times» hadde premiere i 1936, var det ti år siden Warner Bros. hadde introdusert lydfilmen, og fem år siden lydfilmen hadde seiret totalt i det meste av verden. Likevel valgte Chaplin å lage en stumfilm, i alle fall en film uten dialog og med heldekkende musikalsk akkompagnement – en film bygget på stumfilmens prinsipper, men innspilt med lydfilmens teknikk: Musikken ble lagt inn på filmremsens lydspor, og når filmen ble vist rundt om på verdens kinoer, hørte alle tilskuerne samme musikk hver gang, den musikken David Raksin hadde arrangert etter Chaplins skisser, og som Alfred Newman og filmselskapets orkester hadde spilt inn i studio.

I filmmusikkens og filmteknikkens historie er «Modern Times» et paradoks, en anakronistisk hybrid. På torsdag løste BFO på et vis tidsparadokset og flyttet filmen tilbake til den filmhistoriske perioden der den egentlig hører hjemme. Den ble vist på stort lerret i Grieghallen, men musikken var fjernet fra lydsporet og ble i stedet spilt av orkesteret i salen. Slik man gjorde det på stumfilmtidens store kinoer. 

Kveldens dirigent, amerikanske Carl Davis, er ekspert på slikt. Han har i etter hvert mange år drevet med framvisning av stumfilm akkompagnert av levende orkestermusikk. Men hva da med BFO?  Noen hevder at partituret til «Modern Times» er ett av de mest krevende i filmhistorien. I alle fall er det et klassisk filmpartitur med bøttevis av «mickey mousing»-effekter. Musikken er totalt synkronisert med Chaplins gestikk og de farseaktige begivenhetene på lerretet, noe som krever ustanselige skift av tempo og taktart og stemning. Under ledelse av Davis klarte BFO-musikerne denne oppgaven som om de aldri hadde bestilt annet.  De fulgte alle svingene i handlingsforløpet, fikk de dramatiske poengene fram, og spilte samtidig så diskret at musikken hørtes ut slik man sier at filmmusikk alltid burde fungere: Den ligger i bakgrunnen, den anslår stemninger, den markerer scenenes utstrekning og tempo, den understreker handlingen – men egentlig hører man den ikke. For den er ikke skrevet for å bli hørt, den er ikke en selvstendig musikalsk komposisjon, men er et integrert element i en større, filmatisk helhet.

Carl Davis, som fyller 75 i disse dagene, er ikke bare spesialist på framførelse av stumfilmmusikk, han er selv en effektiv filmkomponist. Og kvelden sluttet med at Halldis Rønning og BFO spilte robuste konsertversjoner av hans musikk til blant annet «The World at War», «Champions» og – ikke minst – «Pride and Prejudice», BBCs populære Jane Austen-filmatisering fra 1995.    

Kontrast og sammenheng

Bergens Tidende, 26.10.2011

Duo Gazzana

Five Pieces

Natascia Gazzana, fiolin

Raffaella Gazzana piano

ECM New Series

Interessant platedebut

Platene i ECMs New Series er vanligvis konstruert som gode, intelligente konsertprogrammer der verkene er valgt ut med øre for musikalske kontraster og uventede sammenhenger. Et av de siste eksemplene i så måte er «Five Pieces», platedebuten til de to italienske søstrene Gazzana. Umiddelbart virker sammenstillingen av så forskjellige komponister som Takemitsu, Hindemith, Janáček og Silvestrov kanskje litt eiendommelig, for ikke å si søkt, men etter hvert skjønner man at de likevel har noe å si hver andre, i alle fall nettopp i de verkene som er valgt ut her. For Takemitsus Messian-inspirerte ungdomverk «Distance de fée» fra 1950-åra, ligger verken tidsmessig eller musikalsk langt fra Hindemiths fiolinsonate fra 1935. Og det går forbindelseslinjer bakover fra Hindemiths kantete melodikk til folketonene i Janáčeks fiolinsonate fra 1914. Søstrene Gazzanas nøkterne, saklige spillestil passer best til Takemitsu og Hindemith, men de har også taket på de romantiske dragene hos Janáček. At platens siste verk, Silvestrovs «Five Pieces» (2004), faller flatt til jorden, er nok ikke deres, men komponistens skyld.

Sin egen herre

Bergens Tidende, 26.10.2011

Eyolf Dale

Hotel Interludes

Curling Legs

Pianodebut i krevende soloformat

Pianisten Eyolf Dale er trippelplateaktuell for tiden. Han var med på Hayden Powells «The Attic» som vi anmeldte for et par uker siden. En duo-plate med saksofonisten André Roligheten er nettopp utkommet. Og inn imellom har Dale utgitt sin første plate i eget navn, en plate i det krevende soloformatet. «Hotel Interludes» rommer ni improviserte forløp spilt med fulltonende flygelklang og utnyttelse av hele instrumentets register. På tre av numrene har Dale i tillegg preparert de dype oktavene slik at det høres ut som om han akkompagnerer sig selv på kontrabass. Det er imponerende klaverteknikk på platen. Pluss en sprudlende musikalsk fantasi som utvisker grensene mellom jazz og andre musikkgenrer. For Dale låner fritt fra hele det siste hundreårets klaverhistorie. Det er klang av fransk impresjonisme på platen, det er tunge Mussorgskij-akkorder, det er ekkoer av Ligetis frenetiske etyder. Men først og fremst er det en personlig tone som klinger igjennom det eklektiske vevet. Når det gjelder de store jazzforgjengerne på feltet, sokner Dale kanskje mest til Brad Mehldau, men han er sin først og fremst sin egen herre.

Lisztomania

Musikkommentar, Bergens Tidende, 26.10.2011

På lørdag, 22. oktober, passerte vi selve Liszt-dagen, 200-året for hans fødsel i 1811. Vi er på tampen av jubileet. Og det kommer fremdeles nye jubileumsplater.

Franz Liszt var 1800-tallets største pianist. Og en av sin samtids mest berømte mennesker. Begrepet superstar var ikke oppfunnet den gang, men Liszt var nettopp dette, en av de første av slaget. «Lisztomania», tittelen på regissøren Ken Russels film om ham, oppsummerer presist den nærmest hysteriske dyrkelsen av ham. Hvor han enn kom fram, ble han hyllet som en konge. Han var omgitt av fans og groupier av begge kjønn. Gjenstander han hadde rørt ved, ble oppbevart og tilbedt som relikvier. Sprengte strenger fra hans klaverer ble samlet opp og gjort om til smykker.

Eksentrisiteten, skandalene, hysterien har alltid skygget for pianisten og komponisten Liszt. Platene som er kommet i jubileumsåret har vært en anledning til å skyve noe av alt dette til side og sette musikken hans i forgrunnen. Og mer generelt har jubileet vært en anledning til å gjenoppdage noen av de forbindelseslinjene som går fra vår tids musikkliv tilbake til Liszt og hans revolusjonære virke på 1800-tallet

Det er primært komponisten Liszt som feires på de nye platene. Annerledes kan det ikke være. Men i komposisjonene hører man også sporene av pianisten Liszt, den unge pianisten som på 1830- og 1840-tallet revolusjonerte tidens klaverteknikk og skapte det som skulle bli den moderne spillestilen. De fingersetningene han innførte den gang, og som hans elever ga videre, er fortsatt i bruk. Viderekomne klaverelever sliter fortsatt med å lære de fryktinngytende «Liszt-oktavene» og alle de andre pianistiske effektene han utviklet.

I 1837 ga Liszt konsert på La Scala i Milano for tre tusen mennesker. Med begivenheter som denne, endret han klaverets stilling i musikklivet. Han flyttet instrumentet ut av aristokratiets salonger og borgerskapets intime dagligstuer og skapte den moderne, offentlige konsertinstitusjonen der pianisten spiller for et stort publikum, i store saler, med stor flygelklang. Det var også på slike konserter han utviklet hva han selv kalte «recitals», blandete programmer der verk av forskjellige komponister ble brakt til å «resitere» og snakke sammen. Og Liszt var den første som spilte alle verk på en konsert etter hukommelsen.

Liszt revolusjonerte ikke bare klaverteknikken og konsertinstitusjonen. Han endret også forholdet mellom dirigent og orkester. Da han en kort periode på 1850-tallet virket som gjestedirigent for store europeiske orkestre, kommuniserte han med musikerne på en oppsiktsvekkende ny måte, med det kroppsspråket som med tiden er blitt standard. Han brukte sjeldent taktstokk, og han markerte ikke taktslagene, han formet de melodiske frasene med hendene. Og i motsetning til de tradisjonelle, stift takterende dirigentene demonstrerte han med hele kroppen og med ansiktsuttrykket sitt hvordan musikken skulle klinge.

Liszt var «larger than life», en superstar, en posør. Men også en stor kunstner som endret musikkhistorien og skapte musikalske institusjoner som fremdeles fungerer. 

Røverkjøp

Bergens Tidende, 19.10.2011

Luciano Berio: Sequenzas

Ensemble Intercontemporain

Deutsche Grammophon

Overdådig lansering av ny billigserie

Tjue dobbeltcd-er med gjenutgivelser av store innspillinger: Slik lanserer Deutsche Grammophon sin nye billigserie Duo. Her er de fire Brahms-symfoniene med Karajan og Berlinerne; her er Sinopolis intense tolkning av Schumanns symfonier med Statskapelle Dresden. Og Mozarts fiolinkonserter med Perlman og Wienerfilharmonikerne. Her er Chopins Nocturner med Maria João Pires, Beethoven-sonater med Pollini, Händels Messias med McCreesh og Gabrieli Consort. Pluss mye, mye mer. Tjue dobbeltcd-er stappfulle av stor musikk og store tolkninger. Mange av innspillingene er relativt nye. Som for eksempel Berios solostykker «Sequenzas» med Ensemble Intercontemporain som kom i 1998. Den gang kom de i en boks som kostet en herregård. Nu får du dem til en veldig rimelig pris. I norske nettbutikker koster Duo-platene ca. 140 kr. Og hvis du bestiller dem i utenlandske nettbutikker, kan du få dem i postkassen for under 80 kr. Inklusive porto.  

Uventede forbindelser og sammenhenger

Bergens Tidende, 12.10.2011

The Liszt Project

Pierre-Laurent Aimard, klaver

Deutsche Grammophon

Pierre-Laurent Aimard spiller Liszt inn i det 21. århundre

Det er riktignok tre måneder igjen av 2011. Men mon ikke vi allerede nå kan si at Pierre-Laurent Aimards nye plate er Liszt-årets viktigste begivenhet?

«The Liszt Project» er et konsertprogram som Aimard har turnert med en stund, og som i vår ble spilt inn i Wien. Resultatet er blitt en temmelig uortodoks utgivelse, to cd’er der Liszts musikk hele tiden konfronteres med samtidige og – især – senere komponister.

Den første cd’en slutter med Liszts klaversonate i en sats (S. 178), men før vi kommer så langt har Aimard spilt en rekke kortere Liszt-stykker innimellom andre klaversonater – også de i en sats – signert Richard Wagner, Alban Berg og Alexander Scriabin. Det musikalske slektskapet mellom Liszt og Wagner er velkjent. Men slik programmet er konstruert, får Aimard også fram mer uventete forbindelser. Han viser for eksempel at åpningstemaet i Bergs sonate bærer i seg et minne om Liszts korte «Nuages gris». Og mer generelt trekker han linjer framover fra Liszts fargerrike, ekspansive harmonikk til Bergs og Scriabins dissonante senromantikk.

På den andre cd’en er det især verk fra Liszts «Années de pèlerinage» som er i spill. Aimard demonstrerer her de klanglige forbindelsene mellom Liszts «Les Jeux d'eaux à la Villa d'Este» og Ravels «Jeux d'eaux», og han viser at Messians koloristiske fugleimitasjoner har en historisk forgjenger i Liszts meditasjoner over Frans av Assisi. Også på denne platen er det overraskende sammenstillinger – som for eksempel når Aimard finner spor av Liszt i en enkel klagesang av Béla Bartók.

På de to platene peker Aimard ut alle de veiene som Liszt åpnet for ettertiden. For å lykkes med et prosjekt som dette, trenges det ikke bare musikkhistorisk overblikk og fantasi, det kreves også høy pianistisk standard. Aimard som i hele første del av karrieren var Boulez’ og de andre modernistenes foretrukne pianist, har hva som kreves. Og kanskje det nettopp måtte en slik pianist til for å fjerne den aura av sirkus og varieté som alltid har vært knyttet til superstjernen Liszts navn.

Aimards Liszt er en komponist man sjeldent hører. I dag er det fremdeles mange pianister som viderefører den gamle oppførelsespraksis og spiller Liszt med vill rubato og stor patos slik at musikken av og til høres ut som stumfilmsakkompagnement. Aimard spiller derimot Liszt saklig, nøkternt, krystallklart, ofte nesten hardt og skarpt. Han demonstrerer Liszts musikkhistoriske betydning. Og spiller ham samtidig inn i det 21. århundre

Krisemaksimering

Bergens Tidende, 01.10.2011

Verk av Alma og Gustav Mahler

Angelika Kirchschläger, mezzosopran

Thomas Dausgaard, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Alma og Gustav Mahler på konfliktfylt stevnemøte i Grieghallen

Østerrikske Angelika Kirchschlager hadde fem sanger av Alma Mahler med på sin oppsiktsvekkende debutplate i 1997. Og har hatt dem på repertoaret siden. På torsdag hørte vi henne synge dem i Grieghallen, ikke med det originale klaverakkompagnementet, men i den finske dirigenten Jorma Panulas diskrete arrangement for kammerorkester. Fem sanger skrevet omkring 1900.

Hva om Alma Mahler hadde fått mulighet for å forfølge sine musikkinteresser i ekteskapet med Gustav Mahler. Var hun blitt en stor komponist? Vanskelig å si. Bare ganske få av hennes sanger er bevart. De fem som Kirchschläger sang på torsdag, beveger seg i et avdempet senromantisk landskap uten større harmoniske eller melodiske utsving. Man hører spor av Hugo Wolf og av Almas musikklærer, Alexander von Zemlinsky. Men også av operette og lettere musikk. Det er sanger som klinger veldig tidstypisk, veldig fin de siècle. Og som ble blendende framført av Kirchschlager, med lett, bevegelig stemme, wienerisch diksjon, og et uttrykk preget av bittersøt vemod og ungdommelig forventning. Absolutt interessant og hørverdig. Men litt som å skyte spurv med kanoner. Når Angelika Kirchschläger, en av tidens største mezzosopraner, endelig kommer til Bergen, hadde man gjerne hørt henne synge noe mer substansielt. 

På den annen side: Et større verk var det ikke rom for denne kvelden der resten av programmet var viet Gustav Mahlers halvannen time lange sjette symfoni med danske Thomas Dausgaard i spissen for et massivt forsterket BFO. Dausgaard er vel ikke en dirigent man umiddelbart forbinder med Mahler, så det var en viss spenning knyttet til framføringen. Og spenning ble det. For alle pengene. Allerede fra de første taktene var det klart at dette ville bli en tolkning med vekt på konflikt og kollisjon. Der Mahler skriver seg ut mot musikkens – og musikernes – grenser, forhøyer Dausgaard innsatsen, og driver konstant krisemaksimering. Her var det ingen forsøk på å glatte Mahler ut og forsone de indre musikalske motsetningene i verket. Det ble en veldig rå og røff versjon av den sjette der orkestrets grupper og solister ble presset fram i steil konfrontasjon mot hverandre. Ikke en framføring for sarte nerver. Men kanskje en tolkning som bedre enn mange andre fra de senere årene fikk fram den storslåtte galskapen i Mahlers musikalske prosjekt.      

Attraksjoner

Musikkommentar, Bergens Tidende, 05.10.2011

Tidens operaforestillinger får meg noen ganger til å tenke på film, stumfilm. Nærmere bestemt på det fenomenet som den amerikanske filmviteren Tom Gunning kaller «cinema of attraction», attraksjonsfilm.

Han bruker begrepet til å beskrive filmens aller tidligste historie, den gang da det var selve fremvisningen av de levende bildene som var hovedattraksjonen. Og den gang da de filmsnuttene som ble fremvist, selv bestod av attraksjoner: De første filmene var konstruert som varietéforestillinger med løse sammenføyninger av spektakulære, selvstendige «numre» og optiske triks. Dette varte ikke lenge. Allerede omkring 1910 begynte filmprodusentene å fortelle historier. Filmens enkelte deler ble kjedet sammen. Og snart var film ensbetydende med sammenheng, helhet, fortelling.

De visuelle attraksjonene ble ikke helt utryddet. Spenningen mellom fortellingen og de spektakulære, optiske effektene har ligget der hele tiden og satt sitt preg på mainstreamfilmen. Og med utviklingen av de digitale teknikkene i de siste tiårene, er attraksjonsfilmen kommet i forgrunnen igjen. Når dagens blockbuster-filmer produseres, er det avdelingen for spesialeffekter som har regien. Fortellingen spiller en mindre rolle og fungerer ofte bare som en nødtørftig ramme omkring framvisningen av store, spektakulære stunts.

Vi finner den samme tendensen på operafeltet. I flere hundre år var opera en del av den spektakulære, visuelle kulturen. Scenerommet ble potensert med lys og røyk og fyrverkeri og magiske rekvisitter. På 1800-tallet ble operaene til optiske melodramaer der hovedvekten lå på overveldende scenebilder og visuelle sensasjoner.

Også gjennom 1900-tallet har det vært en del «eye candy» i operaforestillingene. Men musikken og fortellingen har vanligvis hatt første prioritet. Det forholdet har endret seg i løpet av de siste 20-30 årene. Operaen har – parallelt med mainstreamfilmen – funnet tilbake til attraksjonskulturen.

Verdi skrev i sin tid «nummeroperaer», operaer der fortellingen ble avbrutt med jevne mellomrom for at tidens store sangstjerner kunne tre fram på scenen og briljere i virtuose «numre». I dag er nummeroperaene på forunderlig vis kommet tilbake – i ny skikkelse. Der Verdi lokket med ekvilibristiske sangnumre, lover dagens operaregissører publikum et fyrverkeri av visuelle opplevelser. Som en tysk kritiker skrev for noen år tilbake: Man skjønner aldri helt hva som foregår i disse nye oppsettingene, «aber hübsch ist es doch» – men flott er det i alle fall.

Grunnleggeren

Bergens Tidende, 05.10.2011

Carl Arnold: Piano Works

Torleif Torgersen, hammerklaver

Simax Classics

Den norske musikkens gudfar på plate

Den tyske pianisten Carl Arnold kom til Norge i 1848 for å gi konsert i Christiania. Han ble værende der resten av livet. Og fikk enorm innflytelse på utviklingen av det nasjonale musikklivet, både som institusjonsbygger og som lærer for norske musikere og komponister. Alt dette kan vi lese om i musikkhistorien. Nå kan vi også høre hva Arnold selv komponerte og framførte på konsertene sine – takket være Torleif Torgersen som har utgitt denne fine Simax-platen med sonater og variasjonsstykker skrevet før Arnold slo seg ned i Norge. Det er snakk om virtuos musikk i wienerklassisk stil. Torgersen spiller den elegant og briljant, med tidsriktig frihet og bevegelighet i fraseringene. At instrumentet han bruker, er et klingrende hammerklaver fra 1830, gir framføringen både letthet og flyt og skaper et lysende, glitrende klangbilde. Arnold var kanskje ikke noen «dyp» komponist, men han skrev i alle fall flott, stilig musikk, musikk til å bli i godt humør av – slik Torgersen demonstrerer det på denne platen. 

Klarhet og struktur

Bergens Tidende, 28.09.2011

Nordheim: Epitaffio

Marius Hesby, trombone

Jukka-Pekka Saraste og Rolf Gupta, dirigenter

Oslo-Filharmonien

Simax Classics

Autoritativ oppsummering av Arne Nordheims orkestermusikk

Platen heter Epitaffio, gravskrift. Og er nettopp det – en gravskrift over Arne Nordheim som ville blitt 80 i år. Og siden det er Oslo-Filharmonien som skriver gravskriften, er det Nordheims virke som orkesterkomponist som er temaet. På platen presenterer OFO nyinnspillinger av Canzone (1960) og gjennombruddsverket Epitaffio for orkester og magnettape (1963) innrammet av førstegangsinnspillinger av tre sene verk – Monolith (1991), Adieu (1994) og trombonekonserten Fonos (2003) med Marius Hesby som solist. Jukka-Pekka Saraste dirigerer Fonos, Rolf Gupta resten. Det er blitt en imponerende plate, en autoritativ oppsummering av Nordheims orkestermusikk som rommer alt hva man vanligvis forventer av norsk modernismes grand old man: overdådig klangrikdom, store lydkollisjoner og brå overganger. Og som i Rolf Gupta og OFOs saklige tolkninger samtidig framstår gjennomlyst, med uvant klarhet og struktur.

Et musikalsk visittkort

Bergens Tidende, 28.09.2011

Hayden Powell: The Attic

Inner Ear

Flott platedebut i klassisk kvintettformat

Trompetisten Hayden Powell er, tross sitt engelskklingende navn, oppvokst i Molde og har gått på jazzlinja i Trondheim. Nå debuterer han med en plate i klassisk kvintettformat der han spiller sammen med tenorsaxofonisten Tore Brunborg, bassisten Jo Skaansar, pianisten Eyolf Dale og nederlandske Jasper van Hulten på trommer. Det er en del skisseaktige, frie improvisasjoner på «The Attic», men i de sentrale numrene plasserer de fem musikerne seg på tradisjonens solide grunn med et klangbilde og en tilgang til materialet som vekker minner om Hancock/Hubbard-kvintettene fra 1960-tallet. Det er energi og nerve i spillet. Rytmegruppens livlige, lydhøre samspill med blåserne er imponerende. Og Powell selv trekker av og til lange linjer bakover til tradjazzen med en hes, ekspressiv messingtone à la Wild Bill Davison. Platen er et fint musikalsk visittkort som viser at Powell har musikalsk spennvidde både som solist og komponist. Det skal bli spennende å følge ham videre fram på veien.

Helfigur

Bergens Tidende, 14.09.2011

Geistervariationen

Musikk av Robert Schumann

András Schiff, klaver

ECM New Series

Nye Schumann-tolkninger fra András Schiff

András Schiffs nye utgivelse på ECM er spilt inn i studio. Likevel har musikken mye av den spontane karakteren vi kjenner fra liveopptakene hans og som helhet minner programmet nettopp om en av de berømte konsertene der han presenterer en enkelt komponist i helfigur. På den nye platen er det Robert Schumann han tar for seg. På programmet står både kjente og mindre kjente verk – fra «Papillons» (op. 2) over klaversonaten i fiss-moll (op. 11) og «Kinderszenen» (op. 15) helt fram til «Geistervariationen», skrevet i 1854 av en Schumann på vei inn i det store mørket. Schiffs tolkninger er, som alltid, presist utarbeidet med omhu for de betydningsfulle detaljene og fin fornemmelse for musikkens store underliggende strukturer. Og musikkhistorisk interesserte kan glede seg over å få høre den store C-dur Fantasi (op. 17) spilt med den opprinnelige avslutningen som Schumann senere forkastet.

Å være dus med musikken

Bergens Tidende, 14.09.2011

Gidon Kremer: Edition Lockenhaus

ECM New Series

Dokumentasjon av festivalen i Lockenhaus

De har holdt på siden 1981, fiolinisten Gidon Kremer og sognepresten Josef Herowitsch. Hver sommer i 30 år har de arrangert musikkfestival i den lille østerrikske byen Lockenhaus. Herowitsch har vært festivalens administrator, Kremer dens kunstneriske leder.

Da festivalen startet, hadde Kremer nettopp dradd i eksil fra Sovjetunionen. Han ønsket seg et fristed, et motstykke til alt det han hadde forlatt – en festival basert på åpenhet og spontanitet. Og han fikk det til. Lockenhaus ble i løpet av noen få år en møteplass der unge musikere fikk spille med eldre kolleger i en avslappet atmosfære, et sted der risikovillighet og vågemot var viktigere enn rutine og perfeksjon.

Lockenhaus er stedet der alt kan skje, «fordi man er dus med musikken der», sa Kremer nå nylig. På festivalens repertoar står de store, kjente verkene, men også alt mulig annet. For eksempel har Kremer i alle årene lagt spesiell vekt på nyere musikk og på forfulgte og undertrykte komponister. Lockenhaus er festivalen der et vestlig publikum fikk anledning til å bli kjent med østeuropeere som Gubaidulina, Pärt og Schnittke. Og der «entartete Musik» og musikk skrevet av nazismens ofre ble trukket fram fra glemselen.

Nå er Kremer og Herowitschs tid i Lockenhaus forbi. Festivalen fortsetter, men fra neste år blir det med ny ledelse. I den anledningen har ECM utgitt «Edition Lockenhaus», en boks med fem cd’er som gir et godt inntrykk av det særlige musikalske miljøet som er oppstått på festivalen. Den første platen starter med et opptak fra 2001 der Simon Rattle dirigerer Kremer og hans unge strykerensemble Kremerata Baltica i en høyspent, nervepirrende tolkning av Richard Strauss’ «Metamorphosen». Etterpå følger et vakkert opptak fra 2008 av Olivier Messians «Trois petites Liturgies de la Présence Divine», igjen med Kremerata Baltica som her er supplert med et fint barnekor fra Kiev.

Resten av materialet i boksen har ECM utgitt tidligere, på plater som lenge har vært utsolgt. Det dreier seg om opptak fra 1980-tallet der franske komponister som César Franck og Francis Poulenc matches med østeuropeere som Shostakovitsj, Janacek og Stravinsky. Det hele blir spilt av en stjerneparade av musikere som fra 1990-tallet og framover har vært knyttet fast til ECM – fiolinisten Thomas Zehetmair, bratsjisten Kim Kashkashian, pianisten Robert Levin for bare å nevne noen få.

Det er snakk om kammermusikk på høyt nivå i disse opptakene, intens musikk spilt uten sikkerhetsnett. Skal man framheve noe spesielt må det bli de sterke framføringene av Shostakovitsjs strykekvartetter nr. 13 og 14. Pluss den avsluttende cd-en som er helliget musikk av den tsjekkiske komponisten Erwin Schulhoff som døde i en tysk konsentrasjonsleir i 1942.

Femmerne

Musikkommentar, Bergens Tidende, 14.09.2011

I dag anmelder jeg en cd-boks med opptak fra Gidon Kremers festival i Lockenhaus. Pluss András Schiffs nye Schumann-plate. Og gir dem begge terningkast 5. I siste uke skrev jeg om Kraggerud og Tomters innspilling av Mozarts Divertimento i Ess-dur. Den fikk også en femmer. Var det feil? Var det dumt? Var det provinsielt? Man skulle kanskje tro det etter å ha lest innlegget fra Dag&Natt-redaktør Håvard Nyhus (BT, 5. september) der han skrev om BTs anmeldelser av konsertene på Koengen som – nesten – alltid havner på femtallet.

Det ble ikke mye debatt i kjølvannet av innlegget hans. Men de få som ytret seg nyanserte saken og kom med gode synspunkter på Koengenkonsertenes kvalitet og på anmeldernes arbeidssituasjon. Og kulturredaktør Sandvik åpnet for diskusjon om hva man egentlig bør anmelde ved slike anledninger – musikken eller den totale konsertopplevelsen?

Det var en ting som ingen tok opp. Underlig nok. Nyhus skrev blant annet at en hel stripe seksere til Koengenkonsertene kanskje ville sett litt parodisk ut i lengden. Men spurte samtidig om den evinnelige rekken av femmere ikke er like dum. Det korrekte spørsmålet er vel egentlig om det ikke er selve terningkastfikseringen som er dum?

Arne Skouen som innførte terningkastene i VG i 1952, omtalte dem senere som sitt «skjebnesvangre bidrag til forsøplingen av norsk presse». Det er kanskje å ta litt hardt i. Men klokkertroen på at det går an å sammenfatte et kunstnerisk uttrykk i ett tall, virker i det minste temmelig naiv. Det samme gjør forargelsen over at en rekke gode artister havner på femtallet. 

Musikalske framførelser er sammensatte fenomener – uansett om vi snakker om rockestjernene på Koengen, BFO i Grieghallen eller de nyeste platene. Skal man vurdere slike framførelser skikkelig må man ta stilling til uendelig mange forskjellige aspekter, langt flere enn det går an å presse ned i et enkelt tall.

Arne Skouen innførte i sin tid terningkastene for å samle kunstneriske vurderinger «i en kort, men konsis form», som han skrev. Men terningkastet er et stumpt instrument. Det uttrykker et gjennomsnitt av faktorer som i realiteten ikke kan kvantifiseres. Sist jeg diskuterte disse problemene i BT (11.06.09), skrev jeg: Bak hvert eneste tall ligger det så mange overveielser og avveininger at leseren burde ha en bruksanvisning som forklarte hvorfor tallet ble nettopp slik. Ideelt sett er det anmeldelsens tekst som er denne bruksanvisningen.