Å være dus med musikken

Bergens Tidende, 14.09.2011

Gidon Kremer: Edition Lockenhaus

ECM New Series

Dokumentasjon av festivalen i Lockenhaus

De har holdt på siden 1981, fiolinisten Gidon Kremer og sognepresten Josef Herowitsch. Hver sommer i 30 år har de arrangert musikkfestival i den lille østerrikske byen Lockenhaus. Herowitsch har vært festivalens administrator, Kremer dens kunstneriske leder.

Da festivalen startet, hadde Kremer nettopp dradd i eksil fra Sovjetunionen. Han ønsket seg et fristed, et motstykke til alt det han hadde forlatt – en festival basert på åpenhet og spontanitet. Og han fikk det til. Lockenhaus ble i løpet av noen få år en møteplass der unge musikere fikk spille med eldre kolleger i en avslappet atmosfære, et sted der risikovillighet og vågemot var viktigere enn rutine og perfeksjon.

Lockenhaus er stedet der alt kan skje, «fordi man er dus med musikken der», sa Kremer nå nylig. På festivalens repertoar står de store, kjente verkene, men også alt mulig annet. For eksempel har Kremer i alle årene lagt spesiell vekt på nyere musikk og på forfulgte og undertrykte komponister. Lockenhaus er festivalen der et vestlig publikum fikk anledning til å bli kjent med østeuropeere som Gubaidulina, Pärt og Schnittke. Og der «entartete Musik» og musikk skrevet av nazismens ofre ble trukket fram fra glemselen.

Nå er Kremer og Herowitschs tid i Lockenhaus forbi. Festivalen fortsetter, men fra neste år blir det med ny ledelse. I den anledningen har ECM utgitt «Edition Lockenhaus», en boks med fem cd’er som gir et godt inntrykk av det særlige musikalske miljøet som er oppstått på festivalen. Den første platen starter med et opptak fra 2001 der Simon Rattle dirigerer Kremer og hans unge strykerensemble Kremerata Baltica i en høyspent, nervepirrende tolkning av Richard Strauss’ «Metamorphosen». Etterpå følger et vakkert opptak fra 2008 av Olivier Messians «Trois petites Liturgies de la Présence Divine», igjen med Kremerata Baltica som her er supplert med et fint barnekor fra Kiev.

Resten av materialet i boksen har ECM utgitt tidligere, på plater som lenge har vært utsolgt. Det dreier seg om opptak fra 1980-tallet der franske komponister som César Franck og Francis Poulenc matches med østeuropeere som Shostakovitsj, Janacek og Stravinsky. Det hele blir spilt av en stjerneparade av musikere som fra 1990-tallet og framover har vært knyttet fast til ECM – fiolinisten Thomas Zehetmair, bratsjisten Kim Kashkashian, pianisten Robert Levin for bare å nevne noen få.

Det er snakk om kammermusikk på høyt nivå i disse opptakene, intens musikk spilt uten sikkerhetsnett. Skal man framheve noe spesielt må det bli de sterke framføringene av Shostakovitsjs strykekvartetter nr. 13 og 14. Pluss den avsluttende cd-en som er helliget musikk av den tsjekkiske komponisten Erwin Schulhoff som døde i en tysk konsentrasjonsleir i 1942.

Symfoniske eksperimenter

Bergens Tidende, 25.06.2008

Stravinsky symfonier

Berlinerfilharmonikerne

Dirigent: Simon Rattle

EMI

Tre spreke Stravinskij-verk i liveopptak

Stravinskij brukte ordet «symfoni» temmelig fritt. Han skrev riktignok en «skikkelig» symfoni i studietiden hos Rimskij-Korsakov. Men senere kom det et verk i bare en sats med tittelen «Symfonier for treblåsere». Og etterpå tre vidt forskjellige verk fra hans neoklassiske periode på 1930- og 40-tallet: Salmesymfonien (1930) er et korverk basert på utdrag av Salmenes Bok. Symfoni i tre satser (1945) var opprinnelig en klaverkonsert. Bare Symfoni i C (1940) minner om en klassisk symfoni. Det er disse tre siste verkene som nå er utgitt på plate i liveopptak fra november siste år. Dette er den typen sprek, energisk 1900-talsmusikk som Simon Rattle virkelig er spesialist på. Berlinerfilharmonikerne er vel ikke på hjemmebane her, men de gjør en solid jobb, med skarpe rytmiske innsatser og fin balanse mellom seksjonene. I tillegg hører vi et uvanlig veltrimmet Rundfunkchor Berlin i Salmesymfonien.

I forgjengernes skygge

Bergens Tidende, 02.04.2008

Gustav Mahler: Symfoni nr. 9

Simon Rattle

Berliner Philharmoniker

EMI

Simon Rattle slipper ikke unna sammenligninger med Karajan og Abbado

Det er ikke enkelt å være Simon Rattle. Uansett hva han tar tak i som sjefsdirigent for Berlinerfilharmonikerne, blir han uunngåelig sammenlignet med sine to forgjengere i embetet, Herbert von Karajan og Claudio Abbado. Og sammenligningene faller aldri ut til hans fordel. Heller ikke denne gangen – der det dreier seg om Mahlers niende symfoni i et liveopptak fra oktober siste år. Det er ikke noen dårlig innspilling. Slett ikke. Her er hele tiden opulent orkesterklang, her er mange fine detaljer underveis, og her er en tung, sorgfull finale. Men her er også mange av de trekkene som skjemmer Rattles andre tolkninger sammen med Berlinerne: merkelige tempovalg, en tendens til å overdrive temposkift, en litt for demonstrativ understrekning av enkle, musikalske poenger. Claudio Abbados live-innspilling fra 2002 er fremdeles uten konkurranse.

Underlig

Bergens Tidende, 27.02.2008

Mussorgsky og Borodin

Simon Rattle, dirigent

Berliner Philharmoniker

EMI

Matt og fargeløs nyttårskonsert fra Berlin

Dette var en underlig plate, gitt. Ja, det er selvsagt ikke underlig at Berlinerne spiller Ravels orkestrering av Mussorgskijs «Bilder fra en utstilling». Det har de gjort før, med flotte resultater, både i Karajans og Abbados tid. Det er vel heller ikke så underlig at de valgte å spille dette verket pluss Borodins andre symfoni og hans Polovetsiske danser på den siste nyttårskonserten. Dette er populære verk, fulle av musikalske effekter og sangbare melodier – hvis det ikke var for polovetserdansene hadde vi jo for eksempel ikke hatt en slager som Stranger in Paradise. Nei, det underlige er at Berlinerne har sagt seg villige til å utgi liveopptaket fra konserten på plate. For dette er ikke spesielt gode eller oppsiktsvekkende tolkninger. Især virker utstillingsbildene matte og fargeløse. Mer sprell er det i Borodin-symfonien, men slett ikke nok til at dette blir en plate som kan konkurrere med de versjonene som ellers er på markedet.    

Med andre øyne

Bergens Tidende, 26.09.2007

Verk av Carl Nielsen

Sabine Meyer, klarinett

Emmanuel Pahud, fløyte

Simon Rattle, dirigent

Berliner Philharmoniker

EMI

Internasjonale solister spiller Carl Nielsen

Det er god grunn til å hilse denne nye platen med Carl Nielsens fløyte- og klarinettkonserter velkommen. På våre breddegrader er det vanligvis den danske tradisjonen som dominerer tolkningene, men her får vi da de to verkene sett fra en annen side, spilt av to internasjonale stjernesolister og akkompagnert av Berliner Filharmonikerne. Emmanuel Pahud gir en meget «fransk», meget elegant tolkning av fløytekonserten, så elegant at han av og til får Simon Rattles tunge, bokstavelige lesning av orkesterpartituret til å høres litt for bastant ut.

Platens mest overbevisende verk er klarinettkonserten der Sabine Meyer kommer ut i alle hjørnene av solostemmen i fint samspill med Berliner Filharmonikerne. Platen rommer i tillegg en velopplagt innspilling av Nielsens blåserkvintett med Pahud og Meyer i hovedrollene. 

Et uavklart spørsmål

Bergens Tidende, 09.05.2007

Anton Bruckner: Symfoni nr. 4

Dirigent: Simon Rattle

Berliner Philharmoniker

EMI Classics

Nervøs Bruckner-tolkning fra Simon Rattle og berlinerne

I april var det Brahms’ Ein Deutsches Requiem. Nå er det Bruckners 4. symfoni. Jo da, Simon Rattle jobber hardt for å overbevise verden om at han er en verdig arvtager for Claudio Abbado som dirigent for berlinerfilharmonikerne. Men det spørs om Bruckner-platen er egnet til å overbevise kritikerne hans. For visst er det mange sublime øyeblikk her. Gyllen orkesterklang, slørede, duse horn i det fjerne. For ikke å snakke om store, himmelrystende utblåsninger. Men tatt som helhet virker tolkningen nervøs, oppjaget, uten den roen og tyngden som Bruckner krever. Hvem har skylden når noe ikke lykkes, dirigenten eller orkestret? Et gammel, velkjent spørsmål. Som det alltid er vanskelig å besvare. La oss nøyes med å slå fast at dette ikke er noen optimal Bruckner-plate. Og at det fremdeles er uavklart om Rattle er den rette mannen til å forvalte berlinernes sentrale repertoar.