Brudd, oppbrudd, nybrudd

Bergens Tidende, 05.06.2012

Reich: Drumming

Steve Reich and Musicians

DG

Stockhausen: Gruppen

Claudio Abbado, dirigent

Berliner Philharmoniker

DG

Varèse: Amériques, Ionisation, Deserts & Arcana

Pierre Boulez, dirigent

Chicago Symphony Orchestra

DG

Ny billigserie med verk fra det 20. århundre.

Det er mye musikk i byen for tiden. Også mye ny musikk, samtidsmusikk, Per Nørgård i Håkonshallen, avantgardens siste skrik i Logen. Vi som løper fra det ene til det andre, jamrer av og til over støyen, larmen og monotonien i det vi hører. Vi er ikke de første i historien som opplever det slik.

Det hjelper kanskje ikke på suset i ørene, men det er likevel nesten beroligende å lese hva for eksempel tidsskriftet Gramophone kunne finne på å skrive om Steve Reichs «Drumming» tilbake i 1975: «Målt med tradisjonelle vestlige standarder skjer det overhodet ingenting i denne musikken». Nei, for det var verken melodi, harmonikk eller metrisk variasjon i Reichs musikk, bare en masse trommer i enkle slagmønstre og et par sangstemmer som repeterte trivielle intervaller. «Dette kan, kort sagt, være den slags som gjør deg gal», klaget anmelderen. Men føyde så til at det kanskje også var mulig å høre «helt nye og innbydende musikalske muligheter i teknikken».

Folk ble ikke gale av Reichs musikk, kan vi konstatere i ettertid. Men de hørte vel heller ikke de helt store, nye mulighetene i den. «Drumming» er nettopp blitt gjenutgitt. Og når man i dag lytter til verket, hører man bare vanlig amerikansk minimalisme, et stykke elskverdig, laid back syttitallsmusikk.

Hvis det er en moral i dette, må det være at musikk som en gang virket fremmed, radikal og helt uutholdelig, sannsynligvis kommer til å høres ut som mainstream førti år senere.

Gjenutgivelsen av Reichs «Drumming» er en del av 20C – en serie der Deutsche Grammophon og Decca er gått sammen om å gjenutgi klassiske innspillinger av det 20 århundres musikk. Serien lanseres som et referanseverk med «50 vesentlige verker av 50 komponister». Blant de ti første utgivelsene er det innspillinger av eldre klassikere – Stravinskys «Sacre du Printemps», Debussys «La Mer» og Shostakovichs femte symfoni. Men først og fremst tar serien opp eldre, eksperimenterende musikk som peker direkte frem og inn i den aktuelle situasjonen på feltet.

I den ene enden av spektret står Karlheinz Stockhausens «Gruppen» (1957), verket som gjorde orkestermusikk til romlig performance med tre symfoniorkestre spredd utover salen. «Gruppen» er et komplekst, gjennomkomponert stykke modernistisk støymusikk. I den andre enden finner vi Edgard Varèses «Amériques» (1918-21) der det er storbyens konkrete støy som gjenskapes i musikken. Og som bryter den ned innefra.

Verkene i 20C serien diskuterer og krangler med hverandre. Og forteller i skarpe glimt om hundre års musikkhistorie full av brudd, oppbrudd, nybrudd. Historien er konfliktfylt, men opptakene klinger like frisk som da de ble laget i sin tid. Abbado og Berlinerne spiller Stockhausen. Boulez og Chicago-symfonikerne spiller Varése. Og på de fleste av platene er det i tillegg fylt opp med flere andre verk.

Platene kommer i pappcover og enkelt utstyr. De fyller ingenting på platehyllen. De koster mindre enn en halvliter på byen. Og de varer betydelig lengre.

En stjerneparade

Bergens Tidende, 10.09.2008

Bartók Concertos

Solister: Tamara Stefanovitsj, Pierre-Laurent Aimard, Gidon Kremer, Yuri Bashmet

Pierre Boulez, dirigent

London Symphony Orchestra

Berliner Philharmoniker

Deutsche Grammophon

Musikk fra utkanten av Bartóks produksjon

Pierre Boulez avslutter sin Béla Bartók-serie på Deutsche Grammophon med en fiolinkonsert fra 1907 som aldri ble oppført i Bartóks levetid og en bratsjkonsert som ble konstruert etter hans død på grunnlag av uferdige skisser. I tillegg hører vi Bartóks egen orkestrering av sonaten for to klaverer og slagverk. Vi befinner oss med andre ord i utkanten av Bartóks produksjon. Men likevel er dette blitt en glimrende plate, full av flott musikk. Boulez dirigerer de to orkestrene med vanlig disiplin og klarsyn, og det er en hel stjerneparade av solister involvert i prosjektet. Kanskje er det bare konserten for to klaverer og slagverk som viser oss den ”egentlige” Bartók, men Gidon Kremer og Yuri Bashmet får i alle fall de to andre konsertene til å løfte seg og klinge musikalsk overbevisende.

Symfoniske eksperimenter

Bergens Tidende, 25.06.2008

Stravinsky symfonier

Berlinerfilharmonikerne

Dirigent: Simon Rattle

EMI

Tre spreke Stravinskij-verk i liveopptak

Stravinskij brukte ordet «symfoni» temmelig fritt. Han skrev riktignok en «skikkelig» symfoni i studietiden hos Rimskij-Korsakov. Men senere kom det et verk i bare en sats med tittelen «Symfonier for treblåsere». Og etterpå tre vidt forskjellige verk fra hans neoklassiske periode på 1930- og 40-tallet: Salmesymfonien (1930) er et korverk basert på utdrag av Salmenes Bok. Symfoni i tre satser (1945) var opprinnelig en klaverkonsert. Bare Symfoni i C (1940) minner om en klassisk symfoni. Det er disse tre siste verkene som nå er utgitt på plate i liveopptak fra november siste år. Dette er den typen sprek, energisk 1900-talsmusikk som Simon Rattle virkelig er spesialist på. Berlinerfilharmonikerne er vel ikke på hjemmebane her, men de gjør en solid jobb, med skarpe rytmiske innsatser og fin balanse mellom seksjonene. I tillegg hører vi et uvanlig veltrimmet Rundfunkchor Berlin i Salmesymfonien.

I forgjengernes skygge

Bergens Tidende, 02.04.2008

Gustav Mahler: Symfoni nr. 9

Simon Rattle

Berliner Philharmoniker

EMI

Simon Rattle slipper ikke unna sammenligninger med Karajan og Abbado

Det er ikke enkelt å være Simon Rattle. Uansett hva han tar tak i som sjefsdirigent for Berlinerfilharmonikerne, blir han uunngåelig sammenlignet med sine to forgjengere i embetet, Herbert von Karajan og Claudio Abbado. Og sammenligningene faller aldri ut til hans fordel. Heller ikke denne gangen – der det dreier seg om Mahlers niende symfoni i et liveopptak fra oktober siste år. Det er ikke noen dårlig innspilling. Slett ikke. Her er hele tiden opulent orkesterklang, her er mange fine detaljer underveis, og her er en tung, sorgfull finale. Men her er også mange av de trekkene som skjemmer Rattles andre tolkninger sammen med Berlinerne: merkelige tempovalg, en tendens til å overdrive temposkift, en litt for demonstrativ understrekning av enkle, musikalske poenger. Claudio Abbados live-innspilling fra 2002 er fremdeles uten konkurranse.

Underlig

Bergens Tidende, 27.02.2008

Mussorgsky og Borodin

Simon Rattle, dirigent

Berliner Philharmoniker

EMI

Matt og fargeløs nyttårskonsert fra Berlin

Dette var en underlig plate, gitt. Ja, det er selvsagt ikke underlig at Berlinerne spiller Ravels orkestrering av Mussorgskijs «Bilder fra en utstilling». Det har de gjort før, med flotte resultater, både i Karajans og Abbados tid. Det er vel heller ikke så underlig at de valgte å spille dette verket pluss Borodins andre symfoni og hans Polovetsiske danser på den siste nyttårskonserten. Dette er populære verk, fulle av musikalske effekter og sangbare melodier – hvis det ikke var for polovetserdansene hadde vi jo for eksempel ikke hatt en slager som Stranger in Paradise. Nei, det underlige er at Berlinerne har sagt seg villige til å utgi liveopptaket fra konserten på plate. For dette er ikke spesielt gode eller oppsiktsvekkende tolkninger. Især virker utstillingsbildene matte og fargeløse. Mer sprell er det i Borodin-symfonien, men slett ikke nok til at dette blir en plate som kan konkurrere med de versjonene som ellers er på markedet.    

Med andre øyne

Bergens Tidende, 26.09.2007

Verk av Carl Nielsen

Sabine Meyer, klarinett

Emmanuel Pahud, fløyte

Simon Rattle, dirigent

Berliner Philharmoniker

EMI

Internasjonale solister spiller Carl Nielsen

Det er god grunn til å hilse denne nye platen med Carl Nielsens fløyte- og klarinettkonserter velkommen. På våre breddegrader er det vanligvis den danske tradisjonen som dominerer tolkningene, men her får vi da de to verkene sett fra en annen side, spilt av to internasjonale stjernesolister og akkompagnert av Berliner Filharmonikerne. Emmanuel Pahud gir en meget «fransk», meget elegant tolkning av fløytekonserten, så elegant at han av og til får Simon Rattles tunge, bokstavelige lesning av orkesterpartituret til å høres litt for bastant ut.

Platens mest overbevisende verk er klarinettkonserten der Sabine Meyer kommer ut i alle hjørnene av solostemmen i fint samspill med Berliner Filharmonikerne. Platen rommer i tillegg en velopplagt innspilling av Nielsens blåserkvintett med Pahud og Meyer i hovedrollene. 

En målestokk

Bergens Tidende, 05.09.2007

Ballad for Edvard Grieg

Leif Ove Andsnes, klaver

Mariss Jansons, dirigent

Berliner Philharmoniker

EMI Classics

Nitten minutter Andsnes som er en hel plate verdt

Det meste kjenner man fra før: Seks lyriske stykker fra en plate som kom i 2002. Griegs klaverkonsert med Berlinerfilharmonikerne fra en plate som kom i 2003. Men midt mellom disse gjenopptrykkene hører man så det stykket som har gitt den nye platen navn, en fersk innspilling av Griegs Ballade i g-moll. Nitten minutter – som er det hele verdt.

Dette er en tolkning som vil komme til å stå som en målestokk i mange år fremover. Satsbildet er krystallklart og gjennomlyst, det blir gjort rede for hver linje og argumentert for hver detalj, og det er for en gangs skyld – kanskje for første gang noensinne – musikalsk sammenheng gjennom hele verket, fra den første temapresentasjonen til den siste gjenkomsten 300 takter senere. Samtidig er dette en tolkning som viser nye sider av Andsnes, en Andsnes som forholder seg friere, mer personlig til materialet, og som utnytter hele sitt kolossale tekniske overskudd til å få verkets siste, rasende halvdel til å eksplodere og folde seg ut på en måte man aldri har hørt før.

Et uavklart spørsmål

Bergens Tidende, 09.05.2007

Anton Bruckner: Symfoni nr. 4

Dirigent: Simon Rattle

Berliner Philharmoniker

EMI Classics

Nervøs Bruckner-tolkning fra Simon Rattle og berlinerne

I april var det Brahms’ Ein Deutsches Requiem. Nå er det Bruckners 4. symfoni. Jo da, Simon Rattle jobber hardt for å overbevise verden om at han er en verdig arvtager for Claudio Abbado som dirigent for berlinerfilharmonikerne. Men det spørs om Bruckner-platen er egnet til å overbevise kritikerne hans. For visst er det mange sublime øyeblikk her. Gyllen orkesterklang, slørede, duse horn i det fjerne. For ikke å snakke om store, himmelrystende utblåsninger. Men tatt som helhet virker tolkningen nervøs, oppjaget, uten den roen og tyngden som Bruckner krever. Hvem har skylden når noe ikke lykkes, dirigenten eller orkestret? Et gammel, velkjent spørsmål. Som det alltid er vanskelig å besvare. La oss nøyes med å slå fast at dette ikke er noen optimal Bruckner-plate. Og at det fremdeles er uavklart om Rattle er den rette mannen til å forvalte berlinernes sentrale repertoar.

Et minne

Bergens Tidende, 04.04.2007

Verk av Bach

Nikolaus Harnoncourt, dirigent

Berliner Philharmoniker

BPH

Berlinerfilharmonikerne i spennende, utypisk program

Jeg var et par dager i Berlin i høsten 2002 og tenkte jeg måtte få hørt Berlinerfilharmonikerne. Det var bare et par billetter igjen. Til en konsert der Harnoncourt skulle dirigere verker av Bach. Et mildt sagt utypisk program. Berlinerne spiller nesten aldri barokkmusikk. Og tidligmusikkpioneren Harnoncourt var lenge bannlyst der i gården. Så det var med bange anelser jeg gikk inn i salen. Og opplevde en helt fabelaktig konsert – der Harnoncourt fikk berlinerne til å spille så lett og elastisk som om de spilte på originalinstrumenter. Og der oboisten Albrecht Mayer og fiolinisten Thomas Zehetmair konkurrerte om hvem som kunne få mest swing og schwung i en transkripsjon av Bachs konsert for to cembaloer. Jeg trodde lenge det var en av disse opplevelsene som bare lever i minnet. Men her om dagen fant jeg tilfeldig et radioopptak fra nettopp denne konserten blant billigplatene i den nye butikken i Neumannsgate. Og, jo visst, jeg hadde rett: Det var en helt fabelaktig konsert.  

Avskjed med Berlin

Bergens Tidende Morgen, 23.07.2002

Gustav Mahler

7. Symfoni

Berliner Filharmonikerne

Claudio Abbado

Deutsche Gramophon

Claudio Abbado og Berliner Filharmonikerne med stor Mahler-tolkning

Da Claudio Abbado i 1998 meddelte at han ville fratre som sjefsdirigent for Berliner filharmonikerne ved utgangen av 2001, var det mange som fryktet at han nå skulle miste grepet om dette vanskelige orkestret. De tok feil. Samarbeidet mellom Abbado og musikerne har neppe noensinne vært mer fruktbart og mer intenst enn nettopp i de siste fire årene av hans lange Berlin-periode. Noe som Deutsche Gramophon for tiden dokumenterer med en rekke plateutgivelser hvorav den foreløpig siste er dette live-opptak fra 2001: Mahlers 7. symfoni i en stor, avklart tolkning der verkets bærende strukturer fremstilles med samme innsikt og omhu som de avgjørende, betydningsmettede detaljene.

Tredjesatsens iskalde, sprengte scherzo er alltid et viktig omdreiningspunkt i dette merkelige byggverket, men i motsetning til mange andre dirigenter tillegger Abbado også serenadene, de to omgivende stykker «Nachtmusik», betydelig vekt slik at selve verkets avgjørende omslag i hans tolkning kommer til å ligge i overgangen mellom den siste serenaden og finalen – som en understrekning av Mahlers eget utsagn om at dette er stedet hvor dagen, lyset bryter frem og nattens skygger må vike.

Berlinerne følger oppmerksomt Abbado gjennom alle faser av denne lange musikalske meditasjon. Og spiller helt suverent. At dette er et uredigert konsertopptak, hører man først til aller sist. Når applausen braker løs.