Å være dus med musikken

Bergens Tidende, 14.09.2011

Gidon Kremer: Edition Lockenhaus

ECM New Series

Dokumentasjon av festivalen i Lockenhaus

De har holdt på siden 1981, fiolinisten Gidon Kremer og sognepresten Josef Herowitsch. Hver sommer i 30 år har de arrangert musikkfestival i den lille østerrikske byen Lockenhaus. Herowitsch har vært festivalens administrator, Kremer dens kunstneriske leder.

Da festivalen startet, hadde Kremer nettopp dradd i eksil fra Sovjetunionen. Han ønsket seg et fristed, et motstykke til alt det han hadde forlatt – en festival basert på åpenhet og spontanitet. Og han fikk det til. Lockenhaus ble i løpet av noen få år en møteplass der unge musikere fikk spille med eldre kolleger i en avslappet atmosfære, et sted der risikovillighet og vågemot var viktigere enn rutine og perfeksjon.

Lockenhaus er stedet der alt kan skje, «fordi man er dus med musikken der», sa Kremer nå nylig. På festivalens repertoar står de store, kjente verkene, men også alt mulig annet. For eksempel har Kremer i alle årene lagt spesiell vekt på nyere musikk og på forfulgte og undertrykte komponister. Lockenhaus er festivalen der et vestlig publikum fikk anledning til å bli kjent med østeuropeere som Gubaidulina, Pärt og Schnittke. Og der «entartete Musik» og musikk skrevet av nazismens ofre ble trukket fram fra glemselen.

Nå er Kremer og Herowitschs tid i Lockenhaus forbi. Festivalen fortsetter, men fra neste år blir det med ny ledelse. I den anledningen har ECM utgitt «Edition Lockenhaus», en boks med fem cd’er som gir et godt inntrykk av det særlige musikalske miljøet som er oppstått på festivalen. Den første platen starter med et opptak fra 2001 der Simon Rattle dirigerer Kremer og hans unge strykerensemble Kremerata Baltica i en høyspent, nervepirrende tolkning av Richard Strauss’ «Metamorphosen». Etterpå følger et vakkert opptak fra 2008 av Olivier Messians «Trois petites Liturgies de la Présence Divine», igjen med Kremerata Baltica som her er supplert med et fint barnekor fra Kiev.

Resten av materialet i boksen har ECM utgitt tidligere, på plater som lenge har vært utsolgt. Det dreier seg om opptak fra 1980-tallet der franske komponister som César Franck og Francis Poulenc matches med østeuropeere som Shostakovitsj, Janacek og Stravinsky. Det hele blir spilt av en stjerneparade av musikere som fra 1990-tallet og framover har vært knyttet fast til ECM – fiolinisten Thomas Zehetmair, bratsjisten Kim Kashkashian, pianisten Robert Levin for bare å nevne noen få.

Det er snakk om kammermusikk på høyt nivå i disse opptakene, intens musikk spilt uten sikkerhetsnett. Skal man framheve noe spesielt må det bli de sterke framføringene av Shostakovitsjs strykekvartetter nr. 13 og 14. Pluss den avsluttende cd-en som er helliget musikk av den tsjekkiske komponisten Erwin Schulhoff som døde i en tysk konsentrasjonsleir i 1942.

Mange boliger

Bergens Tidende, 25.05.2011

Manto and Madrigals

Thomas Zehetmair, violin

Ruth Killius, bratsj

ECM New Series

Levende foredrag og intenst nærvær

Modernismen er et hus med mange boliger. Ekteparet Thomas Zehetmair og Ruth Killius har vært på visitt i noen av dem. Hva de opplevde underveis, demonstrerer de på denne nye ECM-platen med ni verk for fiolin og bratsj. Det eldste, Bartóks folketoneinspirerte «Duo» fra 1902, er egentlig en notasjonsmessig spøk – bratsjen spiller samme noteblad som fiolinen, bare opp ned – og er kanskje av den grunnen temmelig tradisjonelt i uttrykket. Folketone og tradisjonalisme er det også i flere av de andre verkene, for eksempel i Nikos Skalkottas’ «Duo» (1938), Bohuslav Martinůs  «Tre madrigaler» (1947) og Maxwell Davies’ «Midhouse Air» (1996). Men Zehetmair og Killius besøker også den hardnakkete, dissonantiske fløyen av modernismen der de for eksempel møter Giacinto Scelsis bratsjsolo «Manto» (1957) og Heinz Holligers «Tre skisser» (2006). Uansett hvor de befinner seg i bygningen, spiller de sterkt og klart, med levende foredrag og intenst nærvær.

Halsbrekkende

Bergens Tidende, 23.09.2009

Niccolo Paganini: 24 Capricci, Op.1

Thomas Zehetmair, fiolin

ECM

Fiolinmusikkens ruvende Mount Everest

Paganini var det tidlige 1800-tallets musikalske superstjerne. Han skapte en revolusjonerende fiolinteknikk, han komponerte virtuose konsertstykker, og han spilte dem slik at publikum trodde han var besatt av djevelen. De 24 solostykkene i hans opus 1 var beregnet til mer private sammenhenger – men like djevelsk vanskelige som resten av hans komposisjoner. Den gangen var det bare ham selv som kunne spille dem. Etter hvert kom de på fiolinistenes pensum og ble ført inn i konsertsalene. Men de er fremdeles fiolinmusikkens store, ruvende Mount Everest. Vi hører dem vanligvis enkeltvis, spilt som ekstranumre av virtuose solister. Thomas Zehetmair spiller dem slik, men også av og til i ett strekk – som på denne platen der han feier gjennom alle 24 med hårreisende teknikk. Og samtidig demonstrerer at Paganini kunne mer enn å skrive teknisk praleri. Disse stykkene har faktisk store musikalske kvaliteter – som først folder seg ut og kan høres når de spilles nettopp slik: halsbrekkende virtuost.

Et minne

Bergens Tidende, 04.04.2007

Verk av Bach

Nikolaus Harnoncourt, dirigent

Berliner Philharmoniker

BPH

Berlinerfilharmonikerne i spennende, utypisk program

Jeg var et par dager i Berlin i høsten 2002 og tenkte jeg måtte få hørt Berlinerfilharmonikerne. Det var bare et par billetter igjen. Til en konsert der Harnoncourt skulle dirigere verker av Bach. Et mildt sagt utypisk program. Berlinerne spiller nesten aldri barokkmusikk. Og tidligmusikkpioneren Harnoncourt var lenge bannlyst der i gården. Så det var med bange anelser jeg gikk inn i salen. Og opplevde en helt fabelaktig konsert – der Harnoncourt fikk berlinerne til å spille så lett og elastisk som om de spilte på originalinstrumenter. Og der oboisten Albrecht Mayer og fiolinisten Thomas Zehetmair konkurrerte om hvem som kunne få mest swing og schwung i en transkripsjon av Bachs konsert for to cembaloer. Jeg trodde lenge det var en av disse opplevelsene som bare lever i minnet. Men her om dagen fant jeg tilfeldig et radioopptak fra nettopp denne konserten blant billigplatene i den nye butikken i Neumannsgate. Og, jo visst, jeg hadde rett: Det var en helt fabelaktig konsert.