Natt og tåke i den døde byen

Bergens Tidende, 04.11.2024

Opera

«Die tote Stadt», opera av Erich Wolfgang Korngold etter Georges Rodenbachs roman "Bruges-la-Morte"
Bergen Nasjonale Opera, Grieghallen

Erich Korngolds opera «Die tote Stadt» hadde stor suksess ved premieren i Köln og Hamburg i 1920 og i årene rett etterpå. Men operaen ble senere forbudt av nazistene og gikk stort sett i glemmeboken etter Korngold dro i amerikansk eksil og slo seg ned som filmkomponist i Hollywood på 1930-tallet.

Etter andre verdenskrig er «Die tote Stadt» av og til blitt dradd frem igjen, men det er først på 2020-tallet, hundre år etter de første fremføringene, at den er kommet skikkelig inn på repertoaret i de store operahusene. Lørdag kveld hadde den norgespremiere med Bergen Nasjonale Opera i Grieghallen.

I orkestergraven sitter Bergen Filharmoniske Orkester. Det er Eivind Gullberg Jensen, operasjefen selv, som dirigerer. Og vi er med en gang tilbake i tid: Dette er høyspent, senromantisk scenemusikk, beslektet med operaene til Richard Strauss og med Gustav Mahlers symfonier. Og samtidig er det også lyden av 1920-tallets store, tyske kinoorkestre vi hører, storslått, dramatisk musikk med populærmusikalske innslag.

På scenen møter vi Paul, en mann som har mistet konen sin, Marie. Han har aldri kommet seg over dette tapet og har gjort huset sitt om til et museum fylt med bilder av den avdøde og andre relikvier. Når handlingen starter har han nettopp møtt Marietta, en danserinne som har en uhyggelig likhet med Marie.

Paul fremstilles av tenoren Vincent Wolfsteiner og det er sopranen Nadja Stefanoff som synger dobbeltrollen som Marie og Marietta. Begge gir sterke, ekspressive fremstillinger av Korngolds partitur og er sammen med det store orkesteret og Gullberg Jensens presise direksjon med til å gjøre denne norgespremieren til en stor musikalsk suksess.

«Die tote Stadt» er skrevet samtidig med de første tyske, ekspresjonistiske filmene, og jobber med mye av det samme tematiske materialet som de: «das Unheimliche», det uhyggelige dobbeltgjengermotivet, den fetisjistiske dyrkning av døde relikvier, og den demoniske, forfalne byen.

I starten av den sceniske fremstillingen går regissøren Calixto Bieito inn i dette materialet. Hans Paul er en fotograf som har samlet fetisjistiske nærbilder av den døde Maries klær og sko og som projiserer dem opp i slørete, svart-hvite lysbilder på museet sitt.

Dette fotografiske motivet dukker opp flere ganger gjennom forestillingen. Men som handlingen skrider frem, mister Bieito etter hvert interessen og forfaller til en serie slappe, trette regiteater-manerer og tilfeldige innskytelser og assosiasjoner. Mariettas og dansernes ironiske imitasjon av en scene fra Meyerbeers opera «Robert le diable» er for eksempel helt uforståelig hvis du ikke har lest librettoen. Pluss at denne scenen utspiller seg under en kjempemaskin som overrisler sangerne med vanndamp – kanskje fordi librettoen et par steder nevner «Nebel», tåken, som hviler over den døde byen?

Det er mye man kunne si om denne sceniske oppsettingen. Men det viktigste er at norgespremieren musikalsk sett kommer helt i mål takket være Vincent Wolfsteiner, Nadja Stefanoff og Bergen Filharmoniske Orkester og med gode innsatser av Edvard Grieg Kor, Edvard Grieg Guttekor, Edvard Grieg Jentekor.