Kildevann og cocktails

Bergens Tidende, 30.04.2005

Verk av Sibelius, Hvoslef og Nordheim

Marius Hesby, trombone

Ingar Bergby, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Uroppførelse av Arne Nordheims Fonos, et bestillingsverk skrevet til BFO.

  

Ingar Bergby og BFO spiller Sibelius’ sjette symfoni. Tolkningen er nøktern og saklig, og nettopp den litt tørre spillestilen passer fint til denne musikken som alltid står i fare for å bli pompøs og overdådig. Når verket som helhet likevel får en noe stillestående karakter, skyldes det ikke bare at Bergby hele tiden sikter seg inn mod de små detaljene; det er selve utgangspunktet, det musikalske materialet, som er problemet. Verket er bygd på den såkalte ”finske femklang”, en moll-aktig femtoneskala som gir begrensede utviklingsmuligheter. I tillegg er det en stadig rullerende gjenbruk av korte fraser slik at faren for ensformighet alltid er overhengende.

Sibelius valgte bevisst denne rettlinjede, overskuelige musikalske konstruksjonen. Verket hans skulle være som rent, finsk kildevann, en motgift mot de yngre, modernistiske komponistenes grumsede blandinger, sa han. Og da er det vel rimelig at det etter pausen sto nettopp moderne cocktails på programmet.

Størst interesse knyttet det seg til uroppførelsen av Arne Nordheims Fonos, et bestillingsverk skrevet til BFO. Det er snakk om en kort, tradisjonalistisk trombonekonsert i tre satser der solostemmen konstant eksponeres på bakgrunn av en effektfull, orkestersats. Det er en del solopassasjer som krever betydelig virtuositet, men først og fremst fokuseres det på trombonens klangbredde. Den unge trombonisten Marius Hesby løste alle problemer med autoritet og musikalitet.

Først et stykke solid Sibelius, og så stigning frem mot Arne Nordheims Fonos. Slik så det ut når man leste programmet for denne torsdagskonserten. Men det er vanskelig å styre dramaturgien når det er levende musikk det dreier seg om. Og denne kvelden kom det musikalske klimakset faktisk ikke til slutt, men rett etter pausen -- med fremførelsen av Antigone, Ketil Hvoslefs symfoniske variasjoner for orkester. Verket er skrevet i 1982, men er fremdeles et spillevende, ekspressivt verk, en fantasifull kjede av både dramatiske og underfundige klangeksperimenter båret frem av markant, rytmiske figurer i slagverket.   

En skattkiste

Bergens Tidende, 27.04.2005

Bellini: Norma

Maria Callas, sopran

Scala-operaens kor og orkester

Tullio Serafin, dirigent

Naxos

Eventyrlige, nyrestaurerte Callas-innspilninger på Naxos

Rollen som Bellinis Norma gjorde Maria Callas til superstar. Hun sang rollen på alle de store scenene i Italia, og hun fikk det store internasjonale gjennombruddet da hun debuterte med den på Covent Garden i London i 1952 og senere på Metropolitan i New York i 1956.

Den første platen med hennes tolkning av denne rollen kom i 1954, innspilt med Scala-operaens kor og orkester. Den er nå gjenutgitt på Naxos – sammen med en skattkiste av andre Callas-klassikere. For copyrighten til de gamle innspillingene er gått ut. Og det har fått Naxos-folkene til å gå i gang med et grandiost prosjekt, der tryllekunstneren Mark Obert-Thorn finner frem gamle LP-plater og renser lyden opp – og oppnår et fantastisk resultat.

Klangen er dyp, skarp og klar – betydelig bedre enn man noensinne har hørt disse innspilningene før. Og midt i det hele stråler den unge Callas. Med en stemme som har et dramatisk uttrykk og en sårbarhet man aldri har hørt, verken før eller siden.

En stor, overveldende, bevegende opplevelse, med andre ord. Og etterpå er det så hennes versjoner av Donizettis Lucia di Lammermoor og Verdis La Traviata, av Bellinis I Puritani, Puccinis Tosca og Ponchiellis La Gioconda.

Og så er dette oven i kjøpet billige plater! Spring til platebutikken, folkens!

Musikalske pannekaker

Bergens Tidende, 13.04.2005

Tsjaikovskij: 18 Pieces, op. 72.

Mikhail Pletnev, klaver

DG

Underholdende miniatyrer for klaver

«De er umodne og betydningsløse», sa Tsjaikovskij om disse 18 miniatyrer for klaver. Han kalte dem for sine «musikalske pannekaker» og slo fast at han bare skrev dem for å tjene penger. Men han likte å skrive dem, og han var god til det. Det hører man på dette live-opptaket med Mikhail Pletnev som demonstrerer at det faktisk gjemmer seg mye god musikk i disse pannekakene.

Det er snakk om underholdningsmusikk, lette, elegante stykker beregnet til 1800-tallets intime salonger – men også stykker som krever et velopplagt, innforstått publikum: For her er det hele tiden små ironiske poenger og muntre spark til kjente musikkgenrer og komponister – for eksempel morsomme parodier på Chopin og Schumann og subtile imitasjoner av tidens populærmusikk. Pletnev spiller det hele med teknisk briljans, men virker kanskje av og til litt vel misjonerende – som om han forsøker å gjøre denne musikken større enn den egentlig er. Som ekstranummer gir han en sublim, åndeløs tolkning av Chopins Nocturne nr. 20. Og når den er ferdig, har man glemt alt om Tsjaikovskijs små pannekaker.