Pust når det trenges

Bergens Tidende, 15.05.2012

Ørjan Matre: Inside Out

Rolf Borch, klarinett

Juanjo Mena, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Aurora

Komplekse lydbegivenheter. Rolf Borch presenterer Ørjan Matres musikk

Klangen av Rolf Borchs klarinett er der hele tiden. Noen ganger i forgrunnen, klar, tydelig. Andre ganger tilbaketrukket, vevd inn i lyder av andre instrumenter. Av og til forsvinner den helt i støyen fra et stort orkester. Men den er der likevel. Borchs klarinett trekker fine tråder av lyd gjennom «Inside Out», platen som presenterer Bergenskomponisten Ørjan Matre og hans musikk.

Platen er disponert med samme omhu som verkene er komponert. Det starter med Borch alene i «Prologue» (2010). Så får han følge av trombonisten Marius Hesby i «Chant» (2008). Tredje verk er en kammermusikalsk komposisjon inspirert av e. e. cummings’ konkretistiske dikt «A Leaf Falls in Loneliness» og Bashōs haikut om ensomheten og kiri-treet. På platen framføres den dekonstruerte fortellingen om det fallende bladet av Borch, cellisten Tanja Orning og vokalisten Tora Augestad. Og til sist kommer da platens tittelnummer, «Inside Out» (2010), en klarinettkonsert innspilt med Juanjo Mena og Bergen Filharmoniske Orkester som også uroppførte den i mars siste år.

Det er ulike musikalske sammenhenger mellom de fire verkene – for eksempel er Prologue visst skrevet som en prolog til klarinettkonserten. Men det er vanskelig å høre slike korrespondanser etter bare et par gjennomlyttinger. Derimot hører man straks verkenes fellesskap med hensyn til klangbehandling. Matre er en komponist som ikke interesserer seg spesielt for melodiske linjer eller for gjenkjennelige tematiske strukturer. «Jeg liker store, komplekse lydbilder som man som lytter kan dykke ned i», sa han i intervjuet med Eirik Kydland i BT sist tirsdag. Og slike lydbilder er det på denne platen. Til de grader.

Men musikken er lett å lytte til, lett å følge. Matres verk er stappfulle av lydbegivenheter, og det er en avslappet stemning både i komposisjonene og i framføringen. I partituret til «Chant» der trombonisten skal spille med harmon mute og lage wah-wah effekter, og der begge solistene skal utføre ekvilibristiske stunts, har Matre av og til skrevet «breathe when necessary». Dette kunne være mottoet for musikken hans. Den er krevende, overveldende, men ikke mer enn at man kan puste når det trenges.     

Det mest ambisiøse verket på platen er klarinettkonserten. Man merker at Matre har erfaringer med å skrive for Forsvarets blåserkorps. Det er riktignok strykere med i orkesteret bak klarinetten, men det er blåserne som dominerer – samt en guds velsignelse av slagverk.

Etter urframføringen beklaget en anmelder seg over at solisten druknet i orkestrets massive klangbølger. Men det er visst selve poenget i Matres konsert: Solisten har ikke den tradisjonelle rollen som musikalsk superstar. Klarinetten er heller en stein i skoen som forstyrrer, et fremmedelement som av og til gnager seg gjennom orkesterklangen. Og skaper merkelige, uventede begivenheter.

Klarhet og struktur

Bergens Tidende, 28.09.2011

Nordheim: Epitaffio

Marius Hesby, trombone

Jukka-Pekka Saraste og Rolf Gupta, dirigenter

Oslo-Filharmonien

Simax Classics

Autoritativ oppsummering av Arne Nordheims orkestermusikk

Platen heter Epitaffio, gravskrift. Og er nettopp det – en gravskrift over Arne Nordheim som ville blitt 80 i år. Og siden det er Oslo-Filharmonien som skriver gravskriften, er det Nordheims virke som orkesterkomponist som er temaet. På platen presenterer OFO nyinnspillinger av Canzone (1960) og gjennombruddsverket Epitaffio for orkester og magnettape (1963) innrammet av førstegangsinnspillinger av tre sene verk – Monolith (1991), Adieu (1994) og trombonekonserten Fonos (2003) med Marius Hesby som solist. Jukka-Pekka Saraste dirigerer Fonos, Rolf Gupta resten. Det er blitt en imponerende plate, en autoritativ oppsummering av Nordheims orkestermusikk som rommer alt hva man vanligvis forventer av norsk modernismes grand old man: overdådig klangrikdom, store lydkollisjoner og brå overganger. Og som i Rolf Gupta og OFOs saklige tolkninger samtidig framstår gjennomlyst, med uvant klarhet og struktur.

Kildevann og cocktails

Bergens Tidende, 30.04.2005

Verk av Sibelius, Hvoslef og Nordheim

Marius Hesby, trombone

Ingar Bergby, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Uroppførelse av Arne Nordheims Fonos, et bestillingsverk skrevet til BFO.

  

Ingar Bergby og BFO spiller Sibelius’ sjette symfoni. Tolkningen er nøktern og saklig, og nettopp den litt tørre spillestilen passer fint til denne musikken som alltid står i fare for å bli pompøs og overdådig. Når verket som helhet likevel får en noe stillestående karakter, skyldes det ikke bare at Bergby hele tiden sikter seg inn mod de små detaljene; det er selve utgangspunktet, det musikalske materialet, som er problemet. Verket er bygd på den såkalte ”finske femklang”, en moll-aktig femtoneskala som gir begrensede utviklingsmuligheter. I tillegg er det en stadig rullerende gjenbruk av korte fraser slik at faren for ensformighet alltid er overhengende.

Sibelius valgte bevisst denne rettlinjede, overskuelige musikalske konstruksjonen. Verket hans skulle være som rent, finsk kildevann, en motgift mot de yngre, modernistiske komponistenes grumsede blandinger, sa han. Og da er det vel rimelig at det etter pausen sto nettopp moderne cocktails på programmet.

Størst interesse knyttet det seg til uroppførelsen av Arne Nordheims Fonos, et bestillingsverk skrevet til BFO. Det er snakk om en kort, tradisjonalistisk trombonekonsert i tre satser der solostemmen konstant eksponeres på bakgrunn av en effektfull, orkestersats. Det er en del solopassasjer som krever betydelig virtuositet, men først og fremst fokuseres det på trombonens klangbredde. Den unge trombonisten Marius Hesby løste alle problemer med autoritet og musikalitet.

Først et stykke solid Sibelius, og så stigning frem mot Arne Nordheims Fonos. Slik så det ut når man leste programmet for denne torsdagskonserten. Men det er vanskelig å styre dramaturgien når det er levende musikk det dreier seg om. Og denne kvelden kom det musikalske klimakset faktisk ikke til slutt, men rett etter pausen -- med fremførelsen av Antigone, Ketil Hvoslefs symfoniske variasjoner for orkester. Verket er skrevet i 1982, men er fremdeles et spillevende, ekspressivt verk, en fantasifull kjede av både dramatiske og underfundige klangeksperimenter båret frem av markant, rytmiske figurer i slagverket.