En musikkhistorisk sensasjon

Bergens Tidende, 10.03.2023 

Arne Nordheim: The Tempest (Suite From The Ballet)

Beate Mordal (sopran), Jeremy Carpenter (baryton)
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Lawo Classics

På slutten av 1970-tallet skrev Arne Nordheim musikk til koreografen Glen Tetleys «Stormen», en ballett basert på Shakespeares merkelige drama «The Tempest». I etterfølgende bøker om norsk musikkhistorie kan vi lese at denne ballettmusikken ikke alene er et av Nordheims hovedverker, den er også – slett og rett – hans mest populære verk.

Det er nå litt rart, dette med populariteten. For det er faktisk ikke mange mennesker som noensinne har sett eller hørt dette verket. Tetleys ballett er bare blitt oppført noen få ganger i løpet av de mer enn førti årene som har gått siden premieren. Balletten er ikke tilgjengelig på DVD og Nordheims musikk er aldri blitt spilt inn på plate. Det eneste spor av musikken er en liten suite, et kort sammendrag for sopran, baryton, kor, lydbånd og orkester som Nordheim skrev i forbindelse med premieren og som siden 1980 har vært tilgjengelig på LP eller CD i en litt matt og upresis tysk versjon.

På denne bakgrunnen er det faktisk litt av en musikkhistorisk sensasjon når Bergen Filharmoniske Orkester og Edward Gardner i disse dagene kan presentere en innspilling av Nordheims «The Tempest» – riktignok ikke all ballettmusikken hans, men den lille suiten – i en helt ny, moderne versjon.

Gardner og BFO fremførte suiten for et veldig begrenset publikum på Festspillenes avslutningskonsert i Covid-året 2021. Den nye platen er spilt inn et par måneder etterpå, og du merker med en gang at musikerne fremdeles er fortrolige med Nordheims musikk og vet hva som må til for å få hans lydbilder til å fungere.

Suiten følger og «illustrerer» Shakespeares tekst. Vi opplever storm og skipbrudd, vi hører de overlevende som våkner opp og skjønner at de er strandet på en magisk, fortrollet øy der de må forholde seg til trollmenn og villmenn.

Nordheim fremstiller hele denne historien med musikalske midler. Igjennom det meste av forløpet dominerer treblåsere og ulike typer slagverk, elektronisk forsterket og forvrengt og supplert med elektronisk bearbeidet korsang.

Av og til stiger to menneskestemmer opp og ut av lydmassene. Det er sopranen Beate Mordal og barytonen Jeremy Carpenter som synger ordløse fraser ispedd sitater fra Shakespeares tekst.

Det er også to andre solister på platen: I «Lacrymae»-satsen hører vi en cellist som spiller en veldig vakker og uttrykksfull klagesang. Og i «Four legs and two voices» møter vi en livlig, snerrende trombone. Men hvem disse to musikerne er, fremgår dessverre ikke av tekstheftet.

Det er mange slike fine innslag på platen, men det mest slående ved BFOs innspilling er helhetsbildet av suiten og den musikalske presisjonen. Nordheims mange kollisjoner og orkestrale sammenbrudd står glassklart i lydbildet. Det er som om alle disse lydene har fått en slags plastisk, konkret dimensjon, som om de er fysiske gjenstander du kan ta og føle på.

Er Nordheims musikk til «The Tempest» et av hovedverkene hans? Edward Gardners og BFO nye plate kan vel ikke besvare dette spørsmålet, men innspillingen av suiten gir i det minste et grunnlag for å diskutere saken. Og den er under alle omstendigheter er et veldig overbevisende og viktig tilskudd til Nordheim-diskografien.

Stormfull avslutning av Festspillene 2021

Bergens Tidende, 11.06.2021

Festspillene

Arne Nordheim: Stormen, suite
Mari Eriksmoen, sopran
Johannes Weisser, baryton
Vilja Kwasny og Max Makowski, dansere
Sarah Derendinger, videodesign
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Det blåser elektronisk storm gjennom Grieghallen. Vi hører måseskrik mens vaktene fører oss inn i det mørklagte rommet og plasserer oss på behørig avstand av hverandre. Oppe på det gjennomsiktige sceneforhenget ser vi bilder av vann, et kystlandskap, et kvinneansikt. Bak forhenget skimter vi musikere fra Bergen Filharmoniske Orkester. Edward Gardner går opp på podiet. Forhenget går opp. Og da er avslutningskonserten i gang.

Festspillene 2021 sluttet onsdag kveld med Arne Nordheims «Stormen» – ikke hans to timer lange musikk til Shakespeare-balletten fra 1979, men den korte orkestersuiten han skrev samme år som en slags musikalsk sammendrag av hans og koreografen Gene Tetleys arbeid.

Det var ingen ballettdansere på scenen i Grieghallen da BFO fremførte suiten onsdag kveld, men det var fire store skjermer oppe over orkesteret der videokunstneren Sarah Derendinger ga oss en slags visuelle kommentarer til musikken og til Shakespeares fortelling om merkelige hendelser blant trollmenn og villmenn på en fjern øy. 

Derendingers bildefantasier på skjermene fulgt forløpet i Nordheims suite og bygget opp en drømmeaktig fortelling i seks deler om forholdet og spenningene mellom kongedatteren Miranda og villmannen Caliban – to figurer som i en serie forunderlige naturscener ble fremstilt uttrykksfullt og vakkert av danserne Vilja Kwasny og Max Makowski fra ballettkompagniet Carte Blanche.

Men uansett at Derendingers bilder var både poetiske, suggererende – og til tider også ganske skremmende – så var det Nordheims musikk og BFOs fremføring av den som var det helt sentrale denne kvelden.

Nordheims musikk trenger egentlig ikke illustrasjoner eller kommentarer, den har en helt egen bildeskapende kraft. Gardner og BFO gikk inn i denne musikken og skapte en enorm bildefrise med store, flytende klangmasser, dramatiske utbrudd i slagverket og imponerende, ekspressive solosekvenser fra trombone, bratsj og cello.

Og foran orkesteret sto sopranen Mari Eriksmoen og barytonen Johannes Weisser og sang – med dybde og overveldende uttrykkskraft – Nordheims tonesetninger av utvalgte sitater fra Shakespeares tekst.

Stor applaus til orkester, dansere og solister fra de utvalgte få i salen. Og da var det Anders Beyers tur til å avslutte Festspillene. Direktøren pleier ved denne anledningen å be oss gi hverandre et klem før vi reiser oss og går hjem. Det unnlot han i år. Av innlysende grunner. Men han lovet å gjenoppta tradisjonen i 2022 – da vi forhåpentlig kan gå på festspillkonserter uten munnbind. I fullsatte lokaler.

Klanglig styrke og presisjon

Bergens Tidende, 24.04.2017

Verk av Nordheim, Tveitt, Debussy og Ravel

Ragnhild Hemsing, hardingfele

Edward Gardner og Kjell Seim, dirigenter

Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester

Grieghallen

BFUng presenterer norsk og fransk musikk

De kommer vidt omkring i repertoaret, de unge musikerne i Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester – eller BFUng som de kalles. For et par uker siden spilte de torsdagskonsert med spansk musikk og en Beethoven-symfoni på programmet. Og fredag i siste uke var de igjen på plass i Grieghallen, nå med nyere norsk musikk pluss verk av franske impresjonister.

Ungdomsorkesterets sjefdirigent, Kjell Seim, ledet den norske avdelingen – som åpnet med Arne Nordheims «Floating». Nordheim skrev verket i 1970, i en periode da han var begynt å utnytte elektromusikalske komposisjonsteknikker i arbeidet med store orkesterverk og levende musikere. I «Floating» er det tidsforskyving som er det bærende prinsippet. Det musikalske materialet består av noen små, veldig enkle melodiske motiver som med vekslende forsinkelser settes i spill inn igjennom de ulike instrumentgruppene – slik at det hele tiden oppstår nye konstellasjoner, en flytende «fortetting og fortynning av klanger» som Nordheim selv uttrykte det i sin tid.

«Floating» er et utrolig komplekst verk – som ungdomsorkesteret klarte med imponerende klanglig styrke og presisjon. Her fikk vi virkelig oppleve Nordheims store, massive klangmasser i flytende bevegelse og kunne samtidig høre hvordan disse massene og bevegelsene ble skapt i kraft av et underliggende filigranarbeid i orkestergruppene – som for eksempel når alle strykerne i lange perioder spilte hver sin individuelle stemme uten at satsen ble ustødig. 

Etter Nordheim og 1970 gikk det bakover mot et annerledes musikalsk uttrykk, nemlig «Tri fjordar» fra 1965, Geirr Tveitts andre konsert for hardingfele og orkester. Solostemmen som Tveitt skrev til – og i samarbeid med – den legendariske Sigbjørn Bernhoft Osa fra Voss, ble på fredag spilt av Ragnhild Hemsing – skarpt og virtuost, med en nesten improviserende frihet som skapte friske spenninger og kontraster mellom det folkloristiske stoffet og Tveitts modernistiske orkestersats.

Etter pausen overtok Edward Gardner dirigentstokken. Dagen før hadde vi hørt ham og BFO på torsdagskonserten der de blant annet ga en helt fantastisk tolkning av Béla Bartóks «Dansesuite». Nå gjaldt det BFUng og fransk musikk. Først «La Mer», Claude Debussys impresjonistiske havfantasi, som fikk en fin framføring med vakre klangfarger i første sats og musikalsk visualisering av bølger og stormer i de to siste. 

Og da var det tid for kveldens siste verk, Maurice Ravels populære Boléro – et kvarter med skarptrommens stødige rytme i bunnen mens alle orkestergruppene fikk vist seg fram. 

Et ungdomsorkester – jo visst. Men når konserten er i gang, tenker du ikke på det. Du glemmer fort at dette er musikere som fremdeles er under utdanning. I løpet av den tiden som er gått siden etableringen i 2015, har BFUng oppnådd et musikalsk nivå som gjør det til en fornøyelse å høre dem på konsert.   

Høy himmel over Rosendal

Bergens Tidende, 13.08.2016

Verk av Schubert og Arne Nordheim

Brentano String Quartet

Guro Kleven Hagen, fiolin

Matthias Goerne, baryton

Leif Ove Andsnes, klaver

Rosendal Kammermusikkfestival

Baroniet Rosendal

Flott åpning av Rosendal Kammermusikkfestival

I Bergen er det kaldt, det høljer ned, det blåser full storm, både på kysten og rundt Festspillene: Er Festspillene blitt for store, for kunstnerisk utydelige? Er det sentrale kunstmusikalske feltet blitt nedprioritert i takt med at programmet har est ut?

I Rosendal derimot ­– der er det klart og solrikt vær. Slik var det i alle fall på torsdag da Leif Ove Andsnes – nesten som et innspill i Bergensdebatten – hadde premiere på Rosendal Kammermusikkfestival: en liten, fortettet konsertserie over fire dager på Baroniet Rosendal, helt helliget klassisk musikk, med sterke norske og internasjonale kunstnere sammen om et konsentrert, tematisk sammenhengende program.

Festivalens første sesong har «1828», Franz Schuberts dødsår, som hovedtema. Programmet tar opp de siste verkene hans og setter dem i spill med og mot verk av senere komponister. På åpningskonserten gjaldt det strykekvartetten «Der Tod und das Mädchen» fra 1824 og de siste sangene, «Schwanengesang» fra 1828 satt opp mot «Partita für Paul», Arne Nordheims gamle solostykke for fiolin og elektronikk fra 1985.

Det var ikke bare festivalpremiere på torsdag, det var også premiere på Baroniets nye scene – en stor konsertsal innredet i den gamle låven på Rosendal Avlsgård – og samtidig var det premiere på konsertsalens tekniske nyskapelse: et digitalt lydanlegg som opphever den svake, dårlige akustikken i låven og konstruerer et stort kunstig rom omkring musikken.

Lydanlegget virket etter hensikten på åpningskonserten. Vi forsto jo at instrumentene var forsterket på et eller annet vis, men de hørtes «naturlig» ut og klangen var gjennomgående klar og veldefinert. Derimot kunne låven nok trenge et klimaanlegg. Med mer enn 400 mennesker samlet i salen ble temperaturen fort like høy som i et drivhus. Varmen var kanskje også grunnen til at amerikanske Brentano String Quartet måtte stemme instrumentene sine flere ganger underveis mellom satsene i «Der Tod und das Mädchen». Men de spilte seg igjennom de tekniske vanskelighetene og ga en sterk tolkning av Schuberts skjebnetunge verk med Nina Lees uttrykksfulle, syngende cello som melodibærer i andresatsen og med en stormfull, avsluttende presto-sats som fikk låvetaket til å løfte seg.

Spranget fra Schubert til Arne Nordheim er stort. Og kontrasten var selvsagt påtakelig da Guro Kleven Hagens startet «Partita für Paul». Hos Schubert er dramatikken inderliggjort, alt ligger som indre rørelser og sterke spenninger i satsen. I Nordheims solostykke ligger dramatikken helt oppe i dagen. Kleven Hagen kastet den videre, rasende virtuost, ekspressivt og fremadrettet – inntil hun så å si ble innhentet av seg selv: Da den digitale playback-funksjonen startet i de siste satsene og kastet klangen av hennes fiolin forsinket tilbake, oppsto det plutselig nye lyder – skjøre, vare og svevende som de Klee-bildene vi så projisert opp på veggen bak henne.

Etter pausen var det tid for konsertens høydepunkt: barytonen Matthias Goerne sammen med Leif Ove Andsnes i Schuberts «Schwanengesang». Det er forunderlig hvordan Goernes stemme og hans Schubert-tolkning utvikler seg. Hver gang man hører ham, har stemmen hans fått nye uttrykksmuligheter, både i høyden og dybden. Og han finner fremdeles nye lag og dimensjoner fram i Schuberts sanger. Denne torsdagskvelden i Rosendal forvandlet han «Schwanengesang» til et stort musikkdramatisk verk, et verk som rommer alt, alle følelsesregistre fra dyp sorg til jublende glede. Hver av de frittstående sangene ble til en egen, selvstendig verden, fortettet som en novelle, innholdsrik som en roman.

  

Festivalen fortsetter de neste dagene, med foredrag og utstillinger og konserter. Andsnes selv er i ilden mange ganger underveis. Og flere store internasjonale solister tar veien innom Baroniet Rosendal.

En kresen festival med kunstmusikk på høyeste nivå. Er det virkelig publikum til noe slikt, på Vestlandet, på et lite slott langt fra allfarvei? Svaret er et rungende «ja». Og det visste vi jo allerede før festivalen startet. Da den ble annonsert i januar, ble alt utsolgt på et par uker.

Musikalske balanser

Bergens Tidende, 26.03.2013

String Quartets Vol. III

Haydn, Nordheim, Bartók

Engegårdkvartetten

2L

Med Engegårdkvartetten på reise i kammermusikkens historie

Det skal være musikalsk balanse, og lytteren skal få «en følelse av til slutt å ha opplevd en reise», sier Engegårdkvartetten i forbindelse med lanseringen av deres tredje plate. Tradisjonen tro presenterer de en nyere komposisjon omkranset av to eldre verk fra strykekvartettenes kjernerepertoar. Denne gang gjelder det kvartetter av Joseph Haydn og Béla Bartók som ramme om Arne Nordheims «Duplex» fra 1992. De kronologiske og musikkhistoriske avstandene er store på platen, men de fire velspillende musikerne klarer likevel å skape balanser og trekke tråder mellom verkene slik at for eksempel de folkemusikalske vendingene og det rytmiske drivet i Haydns op. 77:1 på et vis kommer til å matche folketonene og de perkussive elementene i Bartóks femte kvartett. Nordheim-verket er noe vanskeligere å plassere i sammenhengen. «Duplex» er en duo for fiolin og bratsj basert på relativt tradisjonelle, modernistiske grep og vendinger. Den fremføres djervt og kontant av Arvid Engegård og Juliet Jopling, men svinner liksom inn i selskap med Haydns og Bartóks ruvende kvartetter. 

Liv og røre

Bergens Tidende, 04.12.2012

Frode Haltli: Arne Nordheim Complete Accordion Works

Simax Classics

Nordheims verk for akkordeon samlet på plate

På Arne Nordheims verkliste er det fire verk for akkordeon. Ikke mye kanskje. Men disse fire verkene var tilstrekkelig til å sikre ham en plass som en av instrumentets viktigste støttespillere. Nå har Frode Haltli tatt de fire verkene frem og innspilt dem på en plate som dels gir god oversikt over Nordheims innsats på feltet, dels tegner et flott bilde av Haltli selv som musiker. De fire verkene – som Nordheim komponerte i perioden fra 1967 til 1986 – gir oss anledning til å høre Haltli fra veldig ulike vinkler: Alene med akkordeonet i Flashing (1986), i duett med prefabrikkert tape i Dinosauros (1971), som triomusiker sammen med perkusjonisten Hans-Kristian Kjos Sørensen og elgitaristen Raoul Björkenheim i Signals (1967) og endelig som orkestersolist i Spur (1975) med Kringkastingsorkesteret under ledelse av Christian Eggen. Haltli er en fenomenal musiker som er i stand til å oppfylle alle Nordheims villeste fantasier. Han presser instrumentet sitt, får det til å hyle og hvese og pese – og fyller de seinmodernistiske partiturene med liv og røre.

Fremdrift

Bergens Tidende, 11.09.2012

Musikk / Samtidsmusikk

Jakob Kullberg: Momentum

Aurora

Tre nordiske verk for cello og orkester

Den danske komponisten Per Nørgård fylte 80 i juli. Ifølge de danske avisene var det ikke mye feiring i den anledningen, bare en enkelt konsert i en liten sal på musikkonservatoriet i København med plass til 200. Dansk musikkliv kunne godt ha slått festen større opp – skrev en anmelder etterpå. Men fest og feiring kan være så mangt. Og det har faktisk vært mye mer feiring enn denne ene konserten, feiring i andre rom og i andre formater.

Ett eksempel er den nye utgivelsen fra Aurora, Norsk komponistforenings plateselskap, med den unge danske cellisten Jakob Kullberg og det spreke polske avantgardeensemble New Music Orchestra under ledelse av Szymon Bywalec. Platen starter med et av de verkene som ble spilt på bursdagskonserten i København: «Momentum», Nørgårds konsert for cello og kammerorkester, skrevet i 2009 i tett samarbeid med Kullberg.

Når de gamle komponistene skrev cellokonserter, brukte de først og fremst celloen som melodiinstrument. De fremhevet den intense klangen i det høye registret, de lot solostemmen vokse seg ut av og opp over orkesteret, fikk den til å trekke lange linjer. Det dreide seg om å få celloen til å synge. Nørgårds – og Kullbergs – cello synger ikke. Den «snakker» – noen ganger er den insisterende retorisk, den holder foredrag, men mest av alt er den en stemme som kommenterer, diskuterer og forklarer seg opp mot orkestersatsen i et parlando som minner om tonefaldet i dansk hverdagsspråk.

«Momentum» betyr fremdrift. Og fremdrift er det i dette verket. Kullbergs cello har noe på hjerte, den presser på, den vil fortelle noe viktig, merker man. Og til sist blir den helt alvorlig og høytidelig og åpner store perspektiver.

Jakob Kullberg er en teknisk sterk cellist. Og en stor musiker som tydeligvis er på hjemmebane i Nørgaards særpregede musikalske univers. At han også har sans for mer tradisjonelle løsninger når det gjelder forholdet mellom cello og orkester, demonstrerer han med en intens deklamerende og klagende fremførelse av Arne Nordheims «Tenebrae» fra 1982.

Siste verk på platen er finske Kaija Saariahos «Amers» fra 1992 – en komposisjon der vi får høre Kullberg i en helt annerledes rolle, nå ikke som solist, men nærmest som kammermusiker. For «Amers» er egentlig ikke en konsert. Det er et imponerende fargesprakende verk for «cello og elektro-akustisk ensemble», et magisk klirrende, ringlende klangmaleri som opphever skillet mellom forgrunn og bakgrunn og lar celloen være en av mange lydkilder.

Sol og fylde

Bergens Tidende, 27.03.2012

Edvard Grieg: String Quartets

Arne Nordheim: Rendezvous

Stephan Barratt-Due, dirigent

Oslo Camerata

Naxos

Kammermusikk av Grieg og Nordheim i transkripsjoner for strykeorkester

Det er ingen grunn til bekymring. Griegs to forsøk i kvartettgenren, opus 27 i g-moll og den ufullendte i F-dur, tåler godt å bli spilt av et stort strykeorkester. Arrangementene som er skrevet av Alf Årdal, fungerer fint. Man hører selvsagt at det er flere musikere på hver stemme. I tillegg er klangen gjort kraftigere ved at cellostemmen er fordoblet med kontrabass. Men verkene blir ikke blåst ut av proporsjon, arrangementene er foretatt med musikalitet og diskresjon. Og faktisk kler det Griegs spede vekster å få litt mer sol og fylde. Oslo Camerata under ledelse av Stephan Barratt-Due spiller Årdals arrangementer med rytmisk spenst og omhu for klang og frasering. At det andre verket på platen står noe blekere i sammenhengen, er nok ikke orkesterets skyld. Arne Nordheim skrev «Rendezvous» for strykeorkester i 1986, men egentlig er det snakk om en versjon av hans strykekvartett fra 1956, et litt ubesluttsomt, fritonalt verk fra tiden før han ble elektronavantgardist. Oslo Cameratas framførelse er forsiktig. Og kanskje litt vel respektfull, litt for bokstavtro.

Klarhet og struktur

Bergens Tidende, 28.09.2011

Nordheim: Epitaffio

Marius Hesby, trombone

Jukka-Pekka Saraste og Rolf Gupta, dirigenter

Oslo-Filharmonien

Simax Classics

Autoritativ oppsummering av Arne Nordheims orkestermusikk

Platen heter Epitaffio, gravskrift. Og er nettopp det – en gravskrift over Arne Nordheim som ville blitt 80 i år. Og siden det er Oslo-Filharmonien som skriver gravskriften, er det Nordheims virke som orkesterkomponist som er temaet. På platen presenterer OFO nyinnspillinger av Canzone (1960) og gjennombruddsverket Epitaffio for orkester og magnettape (1963) innrammet av førstegangsinnspillinger av tre sene verk – Monolith (1991), Adieu (1994) og trombonekonserten Fonos (2003) med Marius Hesby som solist. Jukka-Pekka Saraste dirigerer Fonos, Rolf Gupta resten. Det er blitt en imponerende plate, en autoritativ oppsummering av Nordheims orkestermusikk som rommer alt hva man vanligvis forventer av norsk modernismes grand old man: overdådig klangrikdom, store lydkollisjoner og brå overganger. Og som i Rolf Gupta og OFOs saklige tolkninger samtidig framstår gjennomlyst, med uvant klarhet og struktur.

Musikalsk fremtid

Bergens Tidende, 08.12.2010

Strykekvartetter av Beethoven, Nordheim og Bartók

Engegårdkvartetten

2L

Sterke sammenhenger bortover århundrene

På debutplaten for to år siden plasserte Engegårdkvartetten en strykekvartett av Leif Solberg innimellom Haydn og Grieg. Og klarte å få de tre verkene til å snakke sammen bortover århundrene. På den nye platen gjentar de opplegget. Denne gang er det Beethoven som åpner og Bartók som slutter, mens norsk samtidsmusikk nå er representert ved Arne Nordheim og hans op. 1 – strykekvartetten han skrev i 1956, et par år før elektronikken tok ham. Hva snakker disse tre verkene sammen om? Om musikalsk fremtid, kanskje. I alle fall får Engegårdkvartetten Beethovens «Harpe»-kvartett (op. 74) til å klinge mer fremadrettet og forrevet enn vi er vant til. Og i den andre enden av tiden hører man tydelige sammenhenger mellom Nordheims voldsomme, ekspressivitet og Bartóks tredje strykekvartett (Sz. 85). Engegårdkvartetten spiller det hele rått og sterkt. Og som vanlig er 2L-lyden nytelse i seg selv.  

Volvesang

Bergens Tidende, 25.11.2009

Volve Vokal

«Sildrande Lyd»

Gro Espedal, dirigent

Volve Vokal

Fin debutplate med samtidsmusikk

Volve Vokal er et ensemble for kvinnestemmer dirigert av Gro Espedal. De holder til i Bergen; de har vært i gang siden 2006; og de har klart seg godt i en rekke konkurranser – for eksempel ble de nummer 2 i årets Grieg International Choir Festival i kategorien samtidsmusikk. Og det er da også først og fremst samtidsmusikk de satser på. På debutplaten, «Sildrande Lyd», som nettopp er lansert på eget plateselskap, presenterer de norske vokalverk skrevet innenfor de siste 10 årene. Best lykkes de med Ola Gjeilos «Ubi Caritas», Gro Espedals fine tonesetting av Jan Erik Volds «Ønskediktet» samt diverse folketonearrangementer. I de mer ambisiøse verkene som er komponert av sværvektere som Knut Nystedt, Arne Nordheim og Egil Hovland merker man at Espedal og ensemblet har arbeidet grundig med frasering og stemmeføring. Her er mange fine øyeblikk, men også mye grums i de dissonante passasjene og en del ufokusert klang, spesielt i de høyeste stemmene.

Gute Fahrt!

Bergens Tidende, 07.03.2008

Verk av Nordheim, Dvorák og Rakhmaninov

Johannes Moser, cello

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO presenterer et effektivt program, sammensatt med god strategisk sans

Da drar BFO av gårde igjen. Enda en gang til Wien. Og hva har de med denne gangen? Vi fikk et lite kikk i kofferten i går og kunne konstatere at her var det et effektivt program, sammensatt med god strategisk sans.

I kategorien ”Norsk musikk, men ikke Grieg igjen” hadde BFO valgt Arne Nordheims Canzona – som ble avlevert profesjonelt og greit, men dog uten større glød og iver. Så er da dette orkesterverket heller ikke det mest inspirerende eksempel på norsk etterkrigsmodernisme. I 1961 virket det frisk og nytt. I dag hører man først og fremst de tidstypiske grepene, og lyden av en komponist som ennå ikke har funnet sin egen stemme.

Kveldens hovedattraksjon var Anton Dvoráks cellokonsert med den østerrikske cellisten Johannes Moser som glimrende reisefører. Han spilte solostemmen med en slank, litt tørr og treaktig tone som passet godt til Dvoráks fargerike orkestersats og fikk underveis mange fine innspill fra orkestret, blant annet ble horntrioen i andresatsen spilt med flott, blussende, erkeromantisk klang.

At BFO hadde valgt å slutte med Rakhmaninovs fargesprakende Symfoniske danser op. 45, er ikke rart. Dette er et verk som gir orkestret rik anledning til å vise alle sine flinke solister frem. Og i tillegg er det et avvekslende verk med en overflod av klanglige og rytmiske effekter. Andrew Litton har en tendens til å overdramatisere de store utblåsningene – noe som gjorde deler av orkestersatsen i Dvorák-konserten litt for tung og håndfast, men i et verk som Rakhmaninovs Symfoniske danser gir hans strategi god uttelling. Dette er musikk som krever god fysikk, stor gestikk og kraftige grep. Et verk som sikkert vil få wienerne opp og stå. Gute Fahrt!

Med beste karakter

Bergens Tidende, 07.05.2006

Verk av Mendelsohn, Saint-Saëns, Nordheim og Debussy

Audun Sandvik, cello

Halldis Rønning, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

To talentfulle kandidater til musikkeksamen

Vi vet ikke hva eksamenskommisjon sa etterpå, men for oss i salen var det i hvert fall ingen tvil: Fredag kveld besto Halldis Rønning diplomeksamen som dirigent ved Norges Musikkhøgskole. Med beste karakter.

I løpet av kvelden tok hun et velopplagt BFO gjennom et ganske blandet program og demonstrerte underveis allsidighet og talent. Her var god slagteknikk, rytmisk sikkerhet og fin sans for de enkelte verkenes særlige karakter. Og, ikke minst, et klart kroppsspråk som tydeliggjorde verkene både for musikerne og for oss i salen – slik at man formelig «så» overgangene mellom leddene i Mendelsohn Melusine-ouverture, de komplekse klangfargene i Debussys «La mer» og de ørsmå, svevende forskyvingene i Arne Nordheims korte «Nachruf» for strykeorkester.

Midt i all begeistringen over at en talentfull kvinne nå er blitt opptatt i et av verdens mest mannsdominerte yrker, må vi ikke glemme at det faktisk var to kandidater til eksamen fredag kveld. Den andre var cellisten Audun Sandvik. Han presenterte seg som solist i Saint-Saëns’ første cellokonsert. Og gjorde det med bravur: Her har vi en ung cellist som imponerer med stor, mørk tone, sterk teknikk og en robust, likefrem spillestil. Vi ser frem til å møte ham igjen. Og gratulerer med vel overstått eksamen.

Kildevann og cocktails

Bergens Tidende, 30.04.2005

Verk av Sibelius, Hvoslef og Nordheim

Marius Hesby, trombone

Ingar Bergby, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Uroppførelse av Arne Nordheims Fonos, et bestillingsverk skrevet til BFO.

  

Ingar Bergby og BFO spiller Sibelius’ sjette symfoni. Tolkningen er nøktern og saklig, og nettopp den litt tørre spillestilen passer fint til denne musikken som alltid står i fare for å bli pompøs og overdådig. Når verket som helhet likevel får en noe stillestående karakter, skyldes det ikke bare at Bergby hele tiden sikter seg inn mod de små detaljene; det er selve utgangspunktet, det musikalske materialet, som er problemet. Verket er bygd på den såkalte ”finske femklang”, en moll-aktig femtoneskala som gir begrensede utviklingsmuligheter. I tillegg er det en stadig rullerende gjenbruk av korte fraser slik at faren for ensformighet alltid er overhengende.

Sibelius valgte bevisst denne rettlinjede, overskuelige musikalske konstruksjonen. Verket hans skulle være som rent, finsk kildevann, en motgift mot de yngre, modernistiske komponistenes grumsede blandinger, sa han. Og da er det vel rimelig at det etter pausen sto nettopp moderne cocktails på programmet.

Størst interesse knyttet det seg til uroppførelsen av Arne Nordheims Fonos, et bestillingsverk skrevet til BFO. Det er snakk om en kort, tradisjonalistisk trombonekonsert i tre satser der solostemmen konstant eksponeres på bakgrunn av en effektfull, orkestersats. Det er en del solopassasjer som krever betydelig virtuositet, men først og fremst fokuseres det på trombonens klangbredde. Den unge trombonisten Marius Hesby løste alle problemer med autoritet og musikalitet.

Først et stykke solid Sibelius, og så stigning frem mot Arne Nordheims Fonos. Slik så det ut når man leste programmet for denne torsdagskonserten. Men det er vanskelig å styre dramaturgien når det er levende musikk det dreier seg om. Og denne kvelden kom det musikalske klimakset faktisk ikke til slutt, men rett etter pausen -- med fremførelsen av Antigone, Ketil Hvoslefs symfoniske variasjoner for orkester. Verket er skrevet i 1982, men er fremdeles et spillevende, ekspressivt verk, en fantasifull kjede av både dramatiske og underfundige klangeksperimenter båret frem av markant, rytmiske figurer i slagverket.   

Uten sikkerhetsnett

Bergens Tidende Morgen, 26.05.2001

Truls Mørk, cello

Kathryn Stott, klaver

Verk av Miaskovskij, Prokofiev, Nordheim og Brahms

Logen

Truls Mørk i Logen. Flott åpning av Festspillenes kammermusikalske program.

Enhver som har lest Festspillprogrammet, har allerede skjønt det: I år ligger det musikalske sentrum i Logen. Det er her de store navnene spiller, det er her det er mulig å gjøre musikalske funn. Men selv om man altså visste det på forhånd, var man allikevel uforberedt. Uforberedt på kraften i åpningskonserten. Uforberedt på Truls Mørk. Og det spørs om det overhodet er mulig å forberede seg på en musiker av hans format.

På forhånd virket det f.eks. som han denne kvelden hadde satset på de sikreste kortene. En dash Nordheim midt i programmet, men ellers gamle, fortrolige verker. Miaskovskijs cellosonate fra 1911 er nærmest Mørks personlige eiendom. Han spilte den på plate i 1996, som den første cellist i nyere tid. Hans tolkning av Prokofievs cellosonate kom ut i 1997. Brahms' andre cellosonate har han spilt gjennom hele karrieren, på plate så tidlig som i 1989.

Men på stedet, i Logen, var det så visst ikke noe gammelt og fortrolig over tolkningene denne kvelden. Mørk kan denne musikken, klart det. Og han har for lengst lagt alle tekniske problemer bak seg. Men nettopp derfor er han i stand til å gå helt ut til kanten med disse verkene, spille dem uten sikkerhetsnett så å si. Han lytter intenst mens han spiller, og endrer hele tiden spillets regler etter hva han hører. Han prøver hele tiden nye innfallsvinkler ut, han griper og utnytter de plutselige, uforutsigelige mulighetene som oppstår i nået, i samspillet med den fine engelske pianisten Kathryn Stott. Han satser. Og vinner stort. Hver gang.

Det ble en voldsom og krevende kveld denne torsdag, en kveld der det kom liv og karakter i Miaskovskijs anonyme, senromantiske melodilinjer, og der den kjølige, kantede Prokofiev-sonate ble spilt med fulltonende, slavisk ekspressivitet. Og så var det da Brahms til sist, den andre sonaten, i en fri, nærmest improviserende tolkning hvor Mørks tone foldet seg ut og fylte rommet med en rikdom av klangfarger. Sonate for klaver og cello, kalte Brahms den - for å understreke klaverets rolle i sammenhengen. Mørk spilte den som en sonate for cello med klaverakkompagnement. Og overbeviste om at det er slik det er, slik den skal spilles.

Alvor og patos

Bergens Tidende Morgen, 11.11.2000

Verk av Hellstenius, Birtwistle, Ligeti og Nordheim

Ann Helen Moen, sopran

John-Edward Kelly, altsax

Tom Vissgren, slagverk

Bergen Filharmoniske Kor, Griegakademiets Kammerkor, Sangstudenter fra Griegakademiet

Korinstruksjon: Jon Fylling

Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: Zsolt Nagy

Grieghallen

Arne Nordheims orkesterversjon av «Tre Voci», György Ligetis «Ramifications»: Kontrastenes kveld i Grieghallen

Etter en kveld i Grieghallen der den glimrende ungarske dirigenten Zsolt Nagy har presentert mye krevende nyere musikk, kommer da til sist Arne Nordheims nyskrevne orkesterversjon av «Tre Voci». Det virker umiddelbart som et lurt grep. For dette er velopplagt, tilgjengelig musikk, flott orkestrert for det store formatet, fullt av storslått dramatikk, et uttrykktungt verk som kommuniserer effektivt med publikum fra første takt. Og som ender i en nesten Mahler'sk apoteose med harpe, rene klanger i strykerne og alt som ellers hører til.

Selv om det er urfremførelsen av orkesterversjonen vi får denne kvelden, er det ikke mye usikkerhet å spore på scenen. Det store blandede koret klarer de vanskelige passasjene i tredjesatsen. Og sopranen Ann Helen Moe som er solist gjennom hele verket, imponerer oss igjen, både med sin stemmeprakt og med sin uttrykkskraft. Altså: en flott avslutning på Harmoniens bidrag til årets Autunnale.

Det er et aber: «Tre Voci» kommer rett etter en hvinende bra fremførelse av György Ligetis «Ramifications» for strykere. Selvsagt spiller Ligeti på en helt annen bane enn Nordheim, og selvsagt er de to verkene ute i helt forskjellig ærende. Men det er ikke til å unngå at Ligetis komplekse, sitrende musikk blir en slags indirekte kritikk av Nordheims høystemte patos. Etter den tyste, selvforglemmende intensiteten i «Ramifications» må et verk som «Tre Voci» nesten med nødvendighet klinge buldrende hult. Det store alvoret, den store dybden som den opprinnelige kammerversjonen fra 1988 signaliserte, kunne man tro på – nesten. Det er betydelig vanskeligere å tro på orkesterversjonen. I hvert fall denne kvelden.

Før pausen hørte vi Harrison Birtwistles «Panic», et stykke orkestral elefantiasis med den amerikanske altsaksofonisten John-Edward Kelly og vår egen slagverker Tom Vissgren som velopplagte, utagerende solister.

Mer interessant var urfremførelsen av Henrik Hellstenius' «Theatre of Sleep». Verket starter pianissimo med en putrende Bruckner'sk ursuppe i strykerne, arbeider seg så langsomt oppover, dynamisk og tematisk, aktiverer etter hvert hele orkestret og slutter med fade out. Et velkjent skjema – men Hellstenius har faktisk mye å by på innenfor dette formatet. Han skriver bra for det store orkesteret, det skjer hele tiden spennende ting og saker i satsen, og spesielt imponerer han med de sarte, delikate klangskyene som kommer drivende inn og ut av fokus underveis.

Vi kommer forhåpentlig til å høre dette verket igjen – og da på et tidspunkt der Bergen Filharmoniske Orkester har hatt mer tid til å gjøre seg kjent med det. På premierekvelden var det mye rytmisk usikkerhet og mye, alt, alt for mye surt spill i alle grupper.

Organisert delirium

Bergens Tidende Morgen, 30.05.1997

Verk av Pierre Boulez og Arne Nordheim

Siri Torjesen, sopran

BIT 20 Ensemble

Ingar Bergby, dirigent

Håkonshallen

Musikalsk modernisme i bevegelse mot et friere uttrykk

Omslaget i den musikalske modernismen – det kunne vært overskriften på konserten i Håkonshallen onsdag kveld. Det startet med at dirigenten Ingar Bergby førte BIT 20-ensemblet og sopranen Siri Torjesen gjennom Pierre Boulez' to «Improvisations sur Mallarmé»  (1958/1962), skritt for skritt, slag for slag – for det er jo uhyre vanskelige verk, musikk som Boulez konstruerer ved hjelp av kompliserte matematiske permutasjoner, slik at han oppnår det «organiserte delirium» som var hans kunstneriske ideal i perioden. Kveldens oppførelse var presis, bokstavtro, men antydet også noen av omkostningene ved denne type komposisjonsteknikk: Når musikkens dionysiske villskap sperres inne i talrekkenes jernbur, står den i fare for å bli enstonig, fargeløs.

Boulez forsøkte selv å løse dette problemet ved å innføre elementer av tilfeldighet og improvisasjon i verkene, og det er karakteristisk at konsertens tredje Boulez-verk, det kammermusikalske «Dérive», som er komponert flere år etter Mallarmé-improvisasjonene, nettopp bryter med den opprinnelige, tekniske systemtvangen og sikter mot et bredere, mer imøtekommende uttrykksregister.

Konsertens to verk av Arne Nordheim antydet en lignende bevegelse: Først hørte vi fire virtuose slagverkere i komplekst samspill med orgel og lydbånd i «Response» fra 1977, et viltvoksende, noe formløst verk som vi i dag vel først og fremst opplever som «historisk», som et dokument om periodens eksperimenter med elektronikkens komposisjonstekniske muligheter. Derimot har Nordheims «Tre Voci» fra 1988 bevart all den opprinnelige musikalske uttrykkskraften. Siri Torjesens bevegelige sopran i enkel og likefrem dialog med et lille kammerensemble om fortolkningen av tre italienske dikt: jovisst, det går fortsatt an å skape god musikk med helt vanlige low-tech midler.

Stemmens korn

Bergens Tidende Morgen, 25.10.1993

Hilde Torgersen, sang,

Cikada Duo:

Kenneth Karlsson, klaver,

Bjørn Rabben, slagverk

Autunnale: Festival for Samtidsmusikk

Gunnar Sævigs Sal

Modernismen holder på å bli gammel. Det viser seg f.eks. på den litt bakvendte måten at fler og fler av samtidens komponister søker tilbake i musikkhistorien for å gjenfinne de utviklingsmuligheter som ble fortrengt da den sentraleuropeiske modernismen i sin tid opprettet sitt verdensherredømme. Første avdeling av lørdagens imponerende Autunnale konsert med Cikada Duo og Hilde Torgersen handlet om dette, om bevegelsen tilbake til fremtiden.

Det startet med svenske Anders Nilssons «Elegische Fragmente» for klaver, stemme og elektronikk (1992). Tekstgrunnlaget er Rilkes Duino-elegier, og også musikalsk sett befinner vi oss ved århundrets begynnelse, i det landskapet som Schönberg gjennomkrysset i den ekspresjonistiske perioden. Det finns både «Sprechstimme» og melodisk sammenhengende klaversats i Nilssons verk. Norske Asbjørn Schaathun forsøker derimot ikke å mime de historisk uttrykkene han finner på veien tilbake, han forbruker dem i stedet: i «Triplis» skrevet for stemme, klaver og slagverk (1993) oppløser han brutalt Schuberts romantiske sang syklus «Die schöne Müllerin» i musikalske atomer – og fremlegger så restene som ordsalat og tonefragmenter.

Vel er modernismen gammel, men den har ennå saft og kraft: Det demonstrerte Hilde Torgersen etter pausen med italieneren Giacinto Scelsis over tretti år gamle «Hô» for solostemme (1960) – i en fremførelse som ble kveldens absolutte høydepunkt. Roland Barthes talte i sin tid om stemmens «korn», dens ru materialitet, og beklaget at denne særlige kvaliteten er så lite dyrket av komponister og sangere. Han ville ha likt dette verket der Scelsi nettopp utforsker stemmens materielle aspekter og fremkaller en uendelighet av farger og dynamiske nyanser i et enkelt melodisk materiale. Men spesielt ville Barthes ha likt den helt utrolig virtuose Hilde Torgersen som i «Hô» – og hele kvelden igjennom – beveget seg hinsides alle tradisjonelle stemmeidealer med imponerende sikkerhet og overbevisende musikalitet.

Kvelden sluttet med Arne Nordheims Link fra 1966, oppført i en ny versjon for synth, slagverk og elektronikk – et noe konturløst verk som vel ikke helt klarte reisen tilbake til fremtiden.