For viderekomne

Bergens Tidende, 12.12.2014

Blockbird

Norsk Blokkfløytemusikk

Caroline Eidsten Dahl

Lawo

  

Nyere norske komposisjoner for et utskjelt instrument

Blokkfløyten er et vanskelig instrument. Enhver som har hørt en gruppe skoleelever prøve seg, skjønner det. Svenske Dan Laurin, en av verdens førende utøvere på feltet, mener at instrumentet er så krevende at det er helt uegnet for musikalske nybegynnere. Blokkfløyte er et anliggende for viderekomne, skriver han i tekstheftet til platen Blockbird der Caroline Eidsten Dahl, hans tidligere elev, presenterer en rekke norske blokkfløytekomposisjoner og underveis demonstrerer hva dette utskjelte instrumentet rommer av musikalske muligheter og klanglige rikdommer – når det spilles av en fullbefaren musiker.

Sju komponister er representert på platen, blant andre veteraner som Egil Hovland og Øistein Sommerfeldt og folk fra etterkrigsgenerasjonen som Lasse Thoresen, Kjell Mørk Karlsen og Olav Anton Thommessen. De fleste av verkene er komponert på sytti- og åttitallet, og befinner seg uttrykksmessig i periodens fritonale hovedstrøm. Det er snakk om åtte, uhøytidelige komposisjoner, melodiøs musikk skrevet med godt håndlag og ofte med et glimt i øyet. Komponistene forsøker ikke å tråkke nye løyper i det musikalske landskapet, men de leker og eksperimenterer og prøver ut hvor mye det er mulig å få til på dette besværlige instrumentet – som i Morten Gaathaugs «Fugler i min natt» der Caroline Eidsten Dahl trakterer to fløyter samtidig og i tillegg synger mens hun spiller, eller i Bertil Palmar Johansens «Cantus for solo recorder» der hun arbeider med mikrotoner og glissader. Eidsten Dahl takler alle tekniske utfordringer og spiller seg igjennom de åtte stykkene med klar artikulasjon og frisk musikalitet. 

Mot alle odds

Bergens Tidende, 25.11.2014

Egil Hovland: Fange og fri

Dirigent og kunstnerisk ledelse: Anne Randine Øverby

Bergen Operakor

Opera Bergens Orkester

Johanneskirken

Hørverdig fremføring av Egil Hovlands problematiske opera

Egil Hovland skrev i sin tid «Fange og fri» til Den norske Opera, men bestillingsverket ble aldri tatt inn på operaens repertoar. Verket hadde urpremiere i Johanneskirken i Bergen under Festspillene i 1995. Og siden har Hovlands fortelling om lekpredikanten Hans Nielsen Hauges liv og lidelser bare vært fremført i landets kirker, aldri på en operascene – noe som for ti år siden fikk kritikeren Torkil Baden til å spørre om det virkelig er slik at Hans Nielsen Hauge for alltid skal være forvist til kirkene, «de kirkene han ble fengslet for å utkonkurrere?»

Det er nok slik. «Fange og fri» er i alle fall fortsatt et kirkemusikalsk anliggende. På søndag så og hørte vi verket i Johanneskirken der Anne Randine Øverby og Opera Bergen presenterte en oppsetting som hadde mange kvaliteter, men som også demonstrerte hvorfor Hovlands verk trolig aldri vil komme til å fungere på en operascene.

Problemene er mange. Det viktigste er at «Fange og fri» faktisk ikke er en opera, men et oratorium, et verk for kor, solister og orkester. Verket har ingen ytre, fysisk handling, ingen dramatikk og nesten ingen dialog mellom agerende personer. Og hovedpersonen, den fengslede, lidende Hauge, er kun i sentrum på scenen ganske få ganger. «Fange og fri» er en syltynn fortelling som blir lagt frem i ni statiske tablåer. I tillegg er denne fortellingen hjerteskjærende naiv. Hovlands librettist Britt G. Hallqvist har helt oppgitt å fremstille den komplekse historien om Hauge og hans forunderlige grasrotbevegelse, og har i stedet skrevet en enkel søndagsskolefortelling over en velkjent skabelon.

Anne Randine Øverby og hennes folk i Opera Bergen hadde med andre ord alle odds mot seg på søndag. At de likevel klarte å skape en severdig og – ikke minst hørverdig ­– forestilling, skyldes at de ikke forsøkte å presse og tvinge Hovlands oratorium inn i operaformatet. De bare antydet den minimale handlingen med enkel gestikk og diskrete sceniske virkemidler, og konsentrerte seg først og fremst om det musikalske uttrykket, om Hovlands sammensatte, fritonale komposisjon.

Den finske bassen Johann Tilli som fremstiller Hauge, hadde riktignok ennå ikke sunget seg inn i rollen på søndag. Og tenoren Alexander Graf hørtes noe anstrengt ut i rollen som fangevokteren. Til gjengjeld var det fine prestasjoner av mer lokale folk – blant annet hadde Njål Spabo, Silje Birgitte Folkedal og Jørgen Magnus Haslum veldig gode soloer. Og Bergen Operakor imponerte kvelden igjennom med levende, entusiastiske innsatser og med saft og punch i de store, massive utladningene.

Stålblanke klanger og sylspiss presisjon

Bergens Tidende, 04.05.2011

A Tribute to the Northern Winds

Tine Thing Helseth, trompet

Ole Kristian Ruud, dirigent

Forsvarets Stabsmusikkorps

Simax Classics

Nordisk blåsermusikk på ny plate med Forsvarets Stabsmusikkorps

Forsvarets forskjellige blåserkorps spiller mye interessant ny musikk. Av og til blir det plater av det. For eksempel den surrealistiske «Bad News from the Desert», en samling elleville musikalske påfunn signert James Clapperton, Knut Vaage og Jon Øivind Ness som Forsvarets Musikkorps Vestlandet ga ut for et par år siden. Eller «Frisk pust», platen der Forsvarets Stabsmusikkorps og Eikanger-Bjørsvik Musikklag spilte komposisjoner av Torstein Aagaard-Nilsen og en rekke andre, norske samtidskomponister.

«A tribute to the Northern Winds» er det nyeste tilskuddet til denne delen av diskografien. Her er det igjen Forsvarets Stabsmusikkorps som er i ilden, denne gang med Ole Kristian Ruud som dirigent og med musikk av nordiske komponister.

Bortsett fra en festlig, romantisk ouverture av Hugo Alfvén fra 1909, kan repertoaret på platen betegnes som samtidsmusikk – hvis man da bruker ordet i litt vid betydning. Likevel er det snakk om eldre musikk både målt i tid og – ikke minst – i stil. Den danske komponisten Ole Schmidt er representert med sin «Hommage à Stravinsky» (1985), en tittel som på et vis karakteriserer hele prosjektet. For det meste av musikken på platen er nettopp forankret i den fritonale, neo-klassiske tradisjonen som var knyttet til Stravinskys navn på 1930-tallet. Gode eksempler i så måte er Egil Hovlands «Festivalouverture» (1962) og «Fanfare og Koral» (1966). Også de to finske bidragene, Aulis Sallinens «The Palace Rhapsody» (1997) og Jukka Linkolas trompetkonsert nr. 2 (1993), beveger seg smidig og ledig omkring i dette musikkhistoriske området.

Framførelsen av disse verkene er nettopp så profesjonell som man forventer seg av Forsvarets blåserkorps. Her er stålblanke klanger og sylspiss presisjon. Her er en dynamisk rekkevidde som strekker seg fra det knapt hørbare til de voldsomste metalliske utblåsningene. Og Tine Thing Helseth er en formidabel solist i Linkolas spreke trompetkonsert, det lengste verket på platen.

For de som kanskje synes at all denne kantete, fritonale musikken blir i meste laget, kommer det en morsom overraskelse til sist med «Stabsarabesque», en «arabisk»-klingende lydsalat av sitater og parodier med innslag av rock og funk skrevet til Stabsmusikkorpset i 1974 av Olav Anton Thommessen – som med dette verket introduserte den musikalske postmodernismen i Norge. I en bredere offentlighet ble verket først kjent tre år senere da han arrangerte det for symfoniorkester og kalte det «Barbaresk».

Volvesang

Bergens Tidende, 25.11.2009

Volve Vokal

«Sildrande Lyd»

Gro Espedal, dirigent

Volve Vokal

Fin debutplate med samtidsmusikk

Volve Vokal er et ensemble for kvinnestemmer dirigert av Gro Espedal. De holder til i Bergen; de har vært i gang siden 2006; og de har klart seg godt i en rekke konkurranser – for eksempel ble de nummer 2 i årets Grieg International Choir Festival i kategorien samtidsmusikk. Og det er da også først og fremst samtidsmusikk de satser på. På debutplaten, «Sildrande Lyd», som nettopp er lansert på eget plateselskap, presenterer de norske vokalverk skrevet innenfor de siste 10 årene. Best lykkes de med Ola Gjeilos «Ubi Caritas», Gro Espedals fine tonesetting av Jan Erik Volds «Ønskediktet» samt diverse folketonearrangementer. I de mer ambisiøse verkene som er komponert av sværvektere som Knut Nystedt, Arne Nordheim og Egil Hovland merker man at Espedal og ensemblet har arbeidet grundig med frasering og stemmeføring. Her er mange fine øyeblikk, men også mye grums i de dissonante passasjene og en del ufokusert klang, spesielt i de høyeste stemmene.

Høytid og fest

Bergens Tidende, 04.02.2009

Missa da Tromba

Jan Fredrik Christiansen, trompet

Terje Winge, orgel

2L

Sonar.

Ellen Sejersted Bødtker

Verker av Magnar Åm

2L

Nye plater fra det norske selskapet 2L

Ved Grammy-utdelingen i Los Angeles på søndag har plateselskapet 2L gode sjanser. Deres «Divertimenti» med Trondheimsolistene er nominert i hele tre kategorier: «beste surround sound», «beste lydopptak» og «beste plate med kammerensemble». Vi ønsker lykke til.

«Divertimenti» var den første platen i verden som utnyttet blu-ray teknikken. Siden har 2L utgitt flere andre plater. Lydkvaliteten er fremdeles overveldende god. I tillegg satser selskapet på norske musikere, og å dømme etter den tettpakkede innspillingsplanen for 2009 kommer norske komponister etter hvert til å bli sterkt representert i katalogen. De to nyeste platene er eksempler på dette – og på at 2L satser på musikk som ligger utenfor de vanlige løypene.

«Missa da Tromba» inneholder musikk for trompet og orgel, en kombinasjon som var vanlig i eldre kirkemusikk, men som siden har gått i glemmeboken. Likevel har trompetisten Jan Fredrik Christiansen og organisten Terje Winge klart å finne frem til fem nyere norske komposisjoner for denne kombinasjonen, blant annet Egil Hovlands Cantus X fra 2000 og to større verk av Kjell Mørk Karlsen. De to musikerne samarbeider flott og skaper både klang av høytid og av fest. Musikalsk sett er det mest Christiansens funklende, presise trompet som er i sentrum, mens Winges orgel mer har rollen som akkompagnement. At de fleste verkene i tillegg er skrevet i en frisk, neoklassisk eller neoromantisk stil, bidrar til at helhetsinntrykket blir noe ensformig. Bare Jon Laukviks franskinspirerte Lamento skiller seg ut både stilmessig og klanglig. Det er kanskje grunnen til at nettopp dette verket gjør størst inntrykk.

På den andre 2L-platen, «Sonar», fremfører harpenisten Ellen Sejersted Bødtker tre verker av Magnar Åm sammen med Oslo Kammersolister og Grex Vocalis. Harpen klimprer. Det er resitasjon av Åms egne, pretensiøse tekster. Her er sentimentale strykerklanger. Lyden er, som ventet, flott. Det musikalske og tekstlige innholdet er derimot minimalt.

I mesterligaen

Bergens Tidende Morgen, 12.10.2002

Verk av Hovland, Grieg og Dvorak

Håvard Gimse, klaver

Rafael Frühbeck de Burgos, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Håvard Gimse og reiseklart BFO i publikumsvennlig program.

«Det er stål bak de virtuose elementene i dette verket», sa pianisten Stephen Kovacevich da han siste år spilte inn Griegs a-moll konsert på plate. Og stål var det i hvert fald i Håvard Gimses versjon torsdag kveld, ikke bare i de fryktede åpningsakkordene, men i verket som helhet.

Vi hører a-moll’en så ofte i denne byen. På torsdag hørte vi den igjen. Men denne gangen i en av disse sjeldne, klarøyde fortolkningene hvor man glemmer alle tradisjonelle bilder av høyfjell og fossefall og saueflokker, og bare hører musikken. Og hører at det faktisk er mer musikk i dette verket enn ryktet vil ha det til.

Det var steder i Gimses fortolkning hvor han åpnet opp for aspekter man aldri har bemerket før. Ofte skjedde det bare med en ørliten rytmisk forskyving – han spilte åpningen som en liten ettertanke, fraserte temaet i tredjesatsen litt annerledes enn man er vant med osv. Men mest av alt var det den generelle stemningen og pulsen gjennom hele verket som imponerte. Og først og fremst Gimses nøkterne, helt usentimentale spillestil som skaper en fin balanse mellom den lyriske andresatsen og de mer kantede, dissonantiske delene.

BFO og dirigenten Rafael Frühbeck skal ut på turne med dette programmet. Og det høres – i selve programmet hvor den populære Grieg-konserten etterfølges av Dvoraks like så populære 9. symfoni, «Fra den nye verden». Men det høres også i fremførelsen. For alt var pusset og polert denne torsdag kvelden. Gruppene var samstemte. Fraseringen var finslipt. Samspillet sømløst. Og under de Burgos’ ledelse fikk vi en flott, topptrimmet Dvorak der det underveis hele tiden ble gjort små presise justeringer slik at klang og frasering var optimal.

Orkestret er reiseklart. Og når BFO er i det humøret, kan de konkurrere med de beste i den europeiske mesterligaen. Lykke på reisen!

Gråt og klage

Bergens Tidende Morgen, 13.08.2002

Egil Hovlands andre Job-suite.

Espen Skjønberg, resitasjon

Otto Christian Odland, orgel

Bergen Kirkespill

Mariakirken

Espen Skjønberg med imponerende resitasjon av Jobs bok under Bergen Kirkespill

De ugudelige lever et lystigt liv. «De synger til tromme og citar, og de gleder sig ved fløitens lyd», sier Job. Han selv, den ulastelige og gudfryktige, er blitt rammet av alverdens ulykker. «Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage», roper han. Ifølge Jobs bok, en av Bibelens mørkeste tekster.

Det er klang av både citarer og fløiter i Egil Hovlands orgelverk «Job», men mest er det gråt og klage. For selvsagt er det Jobs musikk det dreier seg om her, sorgens og jammerens musikk. Derfor starter det med voldsomme, fulltonende glissader. Derfor er det mye dissonantisk halvmørke underveis. Og selvom man hører citarenes og fløitenes enkle melodier fra tid til annen, så varer det ikke lenge før de oppløser seg og løper ut i svarte, dunkle klanger.

Den unge organisten Otto Christian Odland spilte Hovlands verk kontant og fyndig under Bergen Kirkespill på søndag, med bra registrering i orgelet og klar og nøktern redegjørelse for det tidvis ganske flokete stemmevevet. Dette er kanskje ikke noe stort verk, men slik Odland spilte det, fungerte de sju korte satsene som en flott, effektiv ramme om opplesningen fra Jobs bok. Og når oppleseren er en gammel ringrev som Espen Skjønberg, da må det selvsagt bli bra. Men også ganske komplisert.

I teksten beklager Job sin vonde skjebne, men Gud refser ham for oppsetsigheten hans. Og Job underkaster seg til sist. Hvoretter Gud gir ham kompensasjon for alle lidelsene hans. Og her ved slutten av teksten lar Hovland da musikken sin klinge ut i enkle harmonier som antyder en slags forsoning. Mens Skjønberg med opplesningen sin nærmest dementerer forestillingen om forsoning. For i hans sterke, nyanserte tolkning er det motsigelser i denne teksten som det ikke går an å forsone. Spesielt fokuserer han på refselsens absurditet og demonstrerer med enkle, små virkemidler de koleriske, irrasjonelle aspektene av den autoritære faderskikkelsen som Job ender med å bøye seg for. Og når Skjønberg til sist setter punktum og forteller at Job døde «gammel og mett av dager», holder han på beundringsverdig måte teksten åpen slik at vi forstår at dette ikke nødvendigvis er en happy end.