Stålblanke klanger og sylspiss presisjon

Bergens Tidende, 04.05.2011

A Tribute to the Northern Winds

Tine Thing Helseth, trompet

Ole Kristian Ruud, dirigent

Forsvarets Stabsmusikkorps

Simax Classics

Nordisk blåsermusikk på ny plate med Forsvarets Stabsmusikkorps

Forsvarets forskjellige blåserkorps spiller mye interessant ny musikk. Av og til blir det plater av det. For eksempel den surrealistiske «Bad News from the Desert», en samling elleville musikalske påfunn signert James Clapperton, Knut Vaage og Jon Øivind Ness som Forsvarets Musikkorps Vestlandet ga ut for et par år siden. Eller «Frisk pust», platen der Forsvarets Stabsmusikkorps og Eikanger-Bjørsvik Musikklag spilte komposisjoner av Torstein Aagaard-Nilsen og en rekke andre, norske samtidskomponister.

«A tribute to the Northern Winds» er det nyeste tilskuddet til denne delen av diskografien. Her er det igjen Forsvarets Stabsmusikkorps som er i ilden, denne gang med Ole Kristian Ruud som dirigent og med musikk av nordiske komponister.

Bortsett fra en festlig, romantisk ouverture av Hugo Alfvén fra 1909, kan repertoaret på platen betegnes som samtidsmusikk – hvis man da bruker ordet i litt vid betydning. Likevel er det snakk om eldre musikk både målt i tid og – ikke minst – i stil. Den danske komponisten Ole Schmidt er representert med sin «Hommage à Stravinsky» (1985), en tittel som på et vis karakteriserer hele prosjektet. For det meste av musikken på platen er nettopp forankret i den fritonale, neo-klassiske tradisjonen som var knyttet til Stravinskys navn på 1930-tallet. Gode eksempler i så måte er Egil Hovlands «Festivalouverture» (1962) og «Fanfare og Koral» (1966). Også de to finske bidragene, Aulis Sallinens «The Palace Rhapsody» (1997) og Jukka Linkolas trompetkonsert nr. 2 (1993), beveger seg smidig og ledig omkring i dette musikkhistoriske området.

Framførelsen av disse verkene er nettopp så profesjonell som man forventer seg av Forsvarets blåserkorps. Her er stålblanke klanger og sylspiss presisjon. Her er en dynamisk rekkevidde som strekker seg fra det knapt hørbare til de voldsomste metalliske utblåsningene. Og Tine Thing Helseth er en formidabel solist i Linkolas spreke trompetkonsert, det lengste verket på platen.

For de som kanskje synes at all denne kantete, fritonale musikken blir i meste laget, kommer det en morsom overraskelse til sist med «Stabsarabesque», en «arabisk»-klingende lydsalat av sitater og parodier med innslag av rock og funk skrevet til Stabsmusikkorpset i 1974 av Olav Anton Thommessen – som med dette verket introduserte den musikalske postmodernismen i Norge. I en bredere offentlighet ble verket først kjent tre år senere da han arrangerte det for symfoniorkester og kalte det «Barbaresk».

Et dramatisk talent

Bergens Tidende Morgen, 07.06.1993

Soile Isokoski, sopran

Marita Viitasalo, piano

Håkonshallen

Barbara Bonney hadde meldt avbud til konserten i Håkonshallen fredag kveld; den finske sopranen Soile Isokoski sprang til – og klarte den vanskelige situasjonen med glans. Hun er vel ennå kun i begynnelsen av sin karriere, men virker allerede fullbefaren. Stemmen hennes er moden, med et klangfullt mørkt mellomregister og et imponerende glansfullt toppregister som hun behersker og fargelegger suverent.

Ved fredagens konsert presenterte hun et allsidig utvalg av lied-litteraturens sentrale deler. Tyngdepunktene lå omkring Schubert, Grieg og Sibelius, men nyere musikk var også representert, med Bernsteins små morsomme Kid Songs og Sallinens melankolske drømmesanger. Hennes tolkning av de forskjellige verk var i visse tilfeller overraskende, men alltid konsekvent: Liedsang er for Isokoski ikke primært intimitet, men drama – opera overført til den lille salen, det lille formatet.

På programmet sto derfor fortrinnsvis verk fra den fortellende, ekspressive delen av lied-repertoaret. I hvert enkelt tilfelle satset Isokoski med opplagt dramatisk talent på de store kraftige effektene og de klare følelsesuttrykkene. Det kunne kanskje virke litt vel voldsomt i de to innledende Mozart-ariene, men fungerte ellers glimrende, spesielt i Schubert-utvalget der en nyansert tolkning av «Gretchen am Spinnrade» sto frem som et av kveldens høydepunkter. Og etter å ha hørt Sissel Kyrkjebøs forsiktige Solveig på DNS dagen før, var det en sann fornøyelse å møte en sangerinne som torde – og kunne – gi de virtuose ordløse passasjene i Solveigs Sang fullt blow out. Alt i alt et interessant bekjentskap. Vi hører gjerne fra Isokoski igjen.