Sommerkonsert med kraftig kost

Bergens Tidende, 14.08.2021

Verk av Bernstein, Dvořák og Prokofjev
Sandra Lied Haga, cello
James Gaffigan, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Plenen, Bergenhus festing

Bergen Filharmoniske Orkester arrangerer igjen utendørs sommerkonserter – for første gang siden august 2019. I år foregår det på Bergenhus festing, på plenen bak Håkonshallen. Tre konserter – onsdag, torsdag og fredag kveld.

Pandemien setter fremdeles sitt preg på slike arrangementer: Plenen er delt opp i tre seksjoner, publikum er inndelt i kohorter. Du må bestille adgang på forhånd, du blir registrert ved inngangen og du må kunne fremvise gyldig koronasertifikat.

Men klarer du dette, får du anledning til å stå sammen med tusen andre publikummer og høre og se BFO – som det siste året vanligvis bare har spilt for maks 200 tilhørere i Grieghallen.

Jeg gikk og hørte konserten torsdag kveld. Her var alt som vi husker det fra de tidligere sommerkonsertene: Blandet vær og blandet musikalsk program. Orkesterklangen formidlet via et lydanlegg på full guffe. Og opptak av musikere og dirigent blåst opp på storskjerm bak orkesteret.

Dette er ikke et opplegg som inviterer til delikat, nyansert musikk. Her trenges det kraftig kost. Noe vi da også fikk – først med en bråkende, smellende fremføring av Leonard Bernsteins suite av symfoniske danser fra «West Side Story».

Det er aldri enkelt å blåse liv i disse stivbente, liksom-jazzy dansene, men dirigenten James Gaffigan gikk til saken med stor entusiasme og klarte – sammen med BFOs eminente messingblåsere og slagverkere – å få Bernsteins musikk til å løfte seg.

«West Side Story» er som kjent en musikalsk aktualisering av Shakespeares drama «Romeo og Julie». Som avslutning på konserten fikk vi høre en annen musikalsk fremstilling av samme tema: et utdrag av Sergej Prokofjevs musikk til balletten «Romeo og Julie», fremført av BFO med skarpe kontraster og fin balanse mellom ballettmusikkens tunge og lettere avsnitt.

Mellom Bernstein og Prokofjev hørte vi første sats av Antonín Dvořáks cellokonsert med Sandra Lied Haga som solist.

På festivalen i Rosendal i siste uke fungerte Hagas cello som det solide fundamentet i en lang rekke av Dvořáks kammermusikalske verk. På torsdag tok hun alle erfaringene med Dvořáks musikk med seg inn på Plenen og ga sammen med BFO en kraftfull, syngende tolkning av denne fullromantiske konserten.

Det var kaldt og blåsende på Plenen. Men det ble blussende varmt da Haga ga seg inn i Dvořáks cellokonsert – et kvarters sterk og nyansert musikk klemt inne mellom Bernstein og Prokofjev, et stykke musikk som var hele kvelden verdt.

En festlig, brokete og bråkete operette

Bergens Tidende, 02.11.2018

Leonard Bernstein: Candide

Thom Southerland, regi

Håkon Matti Skrede, kormester

Bergen Filharmoniske Kor & Edvard Grieg Kor

Karen Kamensek, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Bergen Nasjonale Opera

Musikkselskapet Harmonien

Grieghallen

Leonard Bernsteins Candide oppført som musikalsk revy

Vi lever i den beste av alle mulige verdener; alt som skjer, skjer for det beste –prediker filosofen Pangloss for unge, naive Candide, tittelfiguren i Voltaires satiriske roman fra 1759. Men allerede i løpet av romanens første sider bryter Candides verden sammen. Han blir brutalt skilt fra sin elskede Cunegonde, og alle fortellingens figurer blir etter hvert involvert i de mest forferdelige og groteske begivenheter, i et handlingsforløp som utspiller seg gjennom mange tiår og går over tre kontinenter.

Voltaires sviende ironiske roman er grunnlaget for Leonard Bernsteins operette Candide som Bergen Nasjonale Opera presenterer i disse dagene. Men hvilken Candide dreier det seg egentlig om? – kunne en spørre. For Bernsteins operette finnes i et svimlende antall versjoner.

Siden premieren i 1956 er både tekst og musikk blitt kuttet og omorganisert utallige ganger. I 1973 fikk operetten helt ny tekst og underveis er det blitt lagt til stadig nye sangtekster. Og siden den mangslungne, fantastiske og absurde handlingen er vanskelig å fremstille på en scene, er det etter hvert blitt vanlig å fremføre Candide som et slags komisk oratorium eller som en «scenisk konsert».

Det er slik vi nå møter BNOs Candide i Grieghallen, en Candide uten kulisser, og store sceneskift i en oppsetting der kor, orkester og sangere alle er på scenen samtidig. Men selv om regissøren Thom Southerland ikke har hatt tradisjonelle sceniske virkemidler til rådighet, klarer han likevel å skape sceniske illusjoner. Sangerne opptrer i fargerike kostymer, de agerer mot og med hverandre på scenen foran orkestret, og i bakgrunnen står koret og spiller med i alt som skjer og illuderer folkemengde, jesuittprester eller saueflokk – alt ettersom hva som trengs.

BNOs Candide er en festlig, brokete og bråkete forestilling, full av absurde sammenstøt, visuelle gags og fysisk lavkomikk, en musikalsk revy av burleske opptrinn.

Men hvilken versjon av Candide er det da vi har for oss? Trolig er det snakk om en tillempet utgave av den såkalt «siste reviderte versjonen», den siste versjonen Bernstein selv godkjente og som han fremførte på en konsert i London i 1989.

Og la det være sagt med en gang: Sammenlignet med video-opptaket av Bernsteins egen live-versjon fra London, skårer BFOs Candide høyt på nær sagt alle punkter.

Det er det mange grunner til. En av dem er Thom Southerlands flotte, sceniske realisering av teksten. En annen er «fortelleren», den engelske skuespilleren Kevin Whately, som står i siden av scenen og introduserer de absurde løyene med ironiske kommentarer.

Og så var det selve den musikalske fremføringen. Vi merker allerede i den berømte ouverturen at dirigenten, amerikanske Karen Kamensek, har et veldig godt og fast grep om det sammensatte partituret. Kvelden igjennom fører hun med stram regi Bergen Filharmoniske Orkester gjennom Bernsteins uendelige kjeder av musikalske pastisjer og legger en effektiv ramme om solister og kor.

Tenoren Anthony Gregory er forestillingens midtpunkt i rollen som Candide. Han synger partiet med stor, sødmefylt musikal-stemme og klarer å fremstille Candide som en uskyldig, litt naiv figur som går undrende og forvirret gjennom alle de absurde begivenhetene og først til aller sist kommer frem til en slags erkjennelse av verdens iboende djevelskap. Candides elskede Cunegonde synges overbevisende av den sørafrikanske sopranen Vuvu Mpofu som blant annet imponerer med flotte, vokale eksplosjoner i koleratur-parodien «Glitter and be gay».

Det er mange andre gode sangere involvert i forestillingen. Bassbarytonen Gidon Saks synger rollen som Pangloss med dybde og autoritet. Kitty Whately er en typeriktig mezzosopran i rollen som den frekke tjenestepiken Paquette. Og vi må ikke glemme Randi Stene – som har en komisk «cameo appearance» i rollen som den svært omstillingsvillige «Old Lady».

Mye skrik og lite ull

Bergens Tidende, 16.02.2008

Musikk av Richard Danielpour, Mozart, Leonard Bernstein, Respighi.

Sharon Bezaly, fløyte

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Torsdagskonsert med minimalt musikalsk utbytte

Forskjellen var dramatisk. I siste uke spilte BFO en lett og spenstig versjon av Beethovens svære tredje symfoni under ledelse av Nicholas Kraemer. I denne uke kunne samme orkester ledet av Andrew Litton ikke få Mozarts lille, upretensiøse fløytekonsert i D-dur til å løfte seg bare to centimeter over bakken.

Den glimrende fløytenisten Sharon Bezaly hadde til gjengjeld ingen problemer. Hun avleverte solostemmen som seg hør og bør, briljant, profesjonelt, men uten større engasjement. Så gir da dette stykket heller ikke en sprek fløytenist mye å spille på. For egentlig er det jo en litt enkel, obokonsert som i sin tid ble nødtørftig omarbeidet for fløyte av en ung, uengasjert komponist i penge- og tidsnød.

Valget av dette lille stykke Mozart-gjenbruk var veldig rart. Men når man tenker på hvor mange spennende samtidsmusikalske verk Bezaly har i bagasjen sin, virker det enda mer rart, for ikke å si ubegripelig, at hun i tillegg var hyrt til å spille Leonard Bernsteins Halil fra 1982. Hun spilte – fremdeles briljant og profesjonelt – den snirklede solostemmen. Slagverket buldret i vei. Orkestrets egne, gode fløytister hadde fine innsatser. Men kunne ikke skjule at Halil er en slapp, pretensiøs komposisjon der sentimental filmmusikk veksler med «dristige», liksom-modernistiske passasjer spritet opp med noe utrolig corny liksom-jazz. Utgått på dato.

Likevel var det Bernsteins verk som fikk det hele til å falle på plass slik at man forsto hva som var sammenhengen i kveldens program. For det hele startet med et annet stykke svulstig Americana – Richard Danielpours «Celestial Night». Og det sluttet med Respighis opulente orkestersuite Roms pinjer. Sluttsatsen var for så vidt symptomatisk for hele kvelden: Slagverkerne gyvet løs. Blåserne bråkte. Litton hoppet opp og ned på podiet. Men uansett alle gode krefter og all entusiasme var det musikalske utbyttet minimalt. Mye skrik, lite ull.

Påfuglfortellinger

Bergens Tidende, 25.03.2006

Musikk av Bernstein, Hillborg og Berlioz

Solist: Martin Fröst, klarinett

Dirigent: James DePreist

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Virtuos og humoristisk konsert med Martin Fröst i hovedrollen

«Peacock Tales», en konsert for dansende klarinettist og orkester, en blanding av musikkteater og performance  – det er vanskelig å forestille seg andre enn nettopp Martin Fröst som solist i dette verket. Ikke bare fordi komponisten Anders Hillborg i sin tid skrev verket til ham, men fordi Fröst formentlig er den eneste av dagens klarinettister som er i stand til å oppfylle kravet om både å kunne spille og danse – og kunne gjøre det samtidig. Ved Festspillene i 2003 fremførte han verket i en versjon for solist og lydbånd. I går kveld hørte vi verket slik det opprinnelig var tenkt – med en ekvilibristisk, virtuos Fröst spillende og dansende mot et teppe av stor, effektfull orkesterklang. En virtuos og humoristisk fremførelse der alle klarinettens muligheter – og litt til – ble spilt ut som trumf. Om verket noensinne vil bli spilt av andre enn Fröst, det vil tiden vise.

«Glitter and be gay» synger de i Bernsteins musikal Candide. Ouverturen til musikalen er kanskje ikke verdens mest spennende verk, men Bergen Filharmoniske Orkester spilte den i all fall både glitrende og muntert, i en rytmisk presis tolkning ledet av den amerikanske dirigenten James DePreist. Etter pausen var det Berlioz’ Symphonie Fantastique – om lag en times musikk og en god anledning til å stifte nærmere bekjentskap med DePreist. Hans tolkning var direkte og likefrem, med en robusthet som kledde verket. 

Prøvetid

Bergens Tidende Morgen, 11.10.1997

Verk av Bernstein, Carter og Schubert

Ole Bøhn, fiolin

Jin Wang, dirigent

Bergen Filharmoniske orkester

Grieghallen

Interessant dialog mellom modernisme og tradisjon

En lettbeint, ustyrlig kitchy ouverture av Leonard Bernstein, en tung modernistisk fiolinkonsert av Elliott Carter, en klassisk romantisk symfoni av Franz Schubert: Det var svært å finne den røde tråden i dette programmet. Umiddelbart virket det som om det var satt sammen alene for å prøve dirigenten Jin Wang, prøve hvordan han klarer seg sammen med BFO i helt ulike typer musikk. Men heldigvis ble resultatet ikke helt så schizofrent som man kunne frykte det. I det minste oppstod det i løpet av kvelden en interessant musikalsk dialog mellom Carter og Schubert.

Carters konsert er skrevet på bestilling av kveldens solist, Ole Bøhn, som uroppførte den i 1990. Det er snakk om et alderdomsverk: en 82 år gammel komponist ser tilbake – på modernismen, på konserttradisjonen – og skaper en meditativ tre-fløyet sats der fiolinen konstant er i fokus, i konserterende, nesten kammermusikalsk dialog med orkestret. Et krevende verk for solisten – og for orkestret: spesielt treblåsere og messing er hele tiden eksponert og beveger seg i et flombelyst, åpent landskap uten sikre musikalske støttepunkter.

Det er et av den slags verk som det må jobbes med over lengere tid før man lærer å bevege seg fritt og sikkert omkring slik at det kan bli sammenheng og mening i musikken. Og selv om det ennå ikke er etablert noen fast tradisjon for hvordan verket skal spilles, så var det vel tydelig at Bergen Filharmoniske Orkester godt kunne ha brukt noe mer prøvetid og gått et par runder mer med denne musikken. Når resultatet allikevel ble så bra som det faktisk ble denne torsdag kveld, skyldes det for det første at verket har en så klar form at de bærende strukturer blir stående, selv når ganske mange detaljer forsvinner underveis i en litt usikker oppførelse, for det annet at Ole Bøhn, som jo kjenner dette vanskelige verket ut og inn, hele tiden skar igjennom og satte fiolinstemmen i sentrum med imponerende musikalsk autoritet.

Etter pausen ble det flere store former og klare strukturer, men nå av det mer tradisjonelle slaget: Schuberts niende symfoni – med dirigenten Jin Wang og orkestret i fint samspill. Wang demonstrerte bra oversikt over de store musikalske forløpene og sikker håndtering av detaljene med tydelig markerte skift i tempo og dynamikk osv. Det ble en oppførelse hvor det meste fungerte på det rent tekniske planet. Men også en litt stiv, keitet oppførelse uten den helt store glød og indre spenning. En oppførelse som var mer tro mot Schuberts bokstav enn mot hans ånd.

Et dramatisk talent

Bergens Tidende Morgen, 07.06.1993

Soile Isokoski, sopran

Marita Viitasalo, piano

Håkonshallen

Barbara Bonney hadde meldt avbud til konserten i Håkonshallen fredag kveld; den finske sopranen Soile Isokoski sprang til – og klarte den vanskelige situasjonen med glans. Hun er vel ennå kun i begynnelsen av sin karriere, men virker allerede fullbefaren. Stemmen hennes er moden, med et klangfullt mørkt mellomregister og et imponerende glansfullt toppregister som hun behersker og fargelegger suverent.

Ved fredagens konsert presenterte hun et allsidig utvalg av lied-litteraturens sentrale deler. Tyngdepunktene lå omkring Schubert, Grieg og Sibelius, men nyere musikk var også representert, med Bernsteins små morsomme Kid Songs og Sallinens melankolske drømmesanger. Hennes tolkning av de forskjellige verk var i visse tilfeller overraskende, men alltid konsekvent: Liedsang er for Isokoski ikke primært intimitet, men drama – opera overført til den lille salen, det lille formatet.

På programmet sto derfor fortrinnsvis verk fra den fortellende, ekspressive delen av lied-repertoaret. I hvert enkelt tilfelle satset Isokoski med opplagt dramatisk talent på de store kraftige effektene og de klare følelsesuttrykkene. Det kunne kanskje virke litt vel voldsomt i de to innledende Mozart-ariene, men fungerte ellers glimrende, spesielt i Schubert-utvalget der en nyansert tolkning av «Gretchen am Spinnrade» sto frem som et av kveldens høydepunkter. Og etter å ha hørt Sissel Kyrkjebøs forsiktige Solveig på DNS dagen før, var det en sann fornøyelse å møte en sangerinne som torde – og kunne – gi de virtuose ordløse passasjene i Solveigs Sang fullt blow out. Alt i alt et interessant bekjentskap. Vi hører gjerne fra Isokoski igjen.