Fantastisk åpning av konsertlivet

Bergens Tidende, 01.10.2021

Franz Schubert: Die schöne Müllerin og Winterreise
Matthias Goerne, baryton
Leif Ove Andsnes, piano
Håkonshallen

For en forrykende uke det har vært! En uke på sangens vinger, en uke i Schuberts tegn.

Siste lørdag ble de norske koronarestriksjonene fjernet. Det ble igjen mulig å gå på konsert uten publikumsbegrensninger. Og på tirsdag satt vi da i Håkonshallen, tett sammen i en fullsatt sal, og hørte den fantastiske tyske barytonen Matthias Goerne synge Schuberts syklus «Die schöne Müllerin» akkompagnert av Leif Ove Andsnes. Og ikke nok med det – dagen etterpå ble det igjen konsert med Goerne og Andsnes, nå med «Winterreise», Schuberts andre store sangsyklus. Samme sted og fullsatt sal.

«Die schöne Müllerin» og «Winterreise» er komponert med fem års mellomrom på 1820-tallet, men de er ganske forskjellige, både musikalsk og tekstmessig, og gir Goerne anledning til å fremvise alle sider av sitt formidable talent. 

«Die schöne Müllerin» er en lang, sammenhengende musikalsk fortelling. Igjennom tjue sanger hører vi historien om en farende svenn som tar arbeide hos en møller. Han forelsker seg i møllerens datter, hun avviser ham og han drukner seg i elven som driver møllehjulet.

Goerne bruker alle sine dramatiske evner til å folde denne historien ut.

Han «spiller» de ulike figurene, fremviser dem fysisk på scenen – vi ser møllerdatteren og hennes far, vi ser møllersvennen og rivalen hans, den farlige jegeren. Goerne karakteriserer figurene vokalt – stemmen hans er kraftig, med maskulin dybde og tyngde. Men den har også en spennvidde som gjør det mulig for ham å gå helt opp i tenorenes lyse område og fremstille den unge møllerdatteren tvil.

Vi hører og forstår figurene i situasjonen, men Goerne får oss samtidig til å se dem utenfra. Vi skjønner møllersvennen misforståelser og mistolkninger. Og vi hører alle de små tegnene i musikken og teksten som peker frem og foregriper den tragiske slutningen.

Leif Ove Andsnes er Goernes oppmerksomme ledsager på reisen gjennom dette omskiftelige landskapet. Han viser frem alle de brå melodiske kastene og harmoniske stemningsskiftene i Schuberts musikk. Og han spiller overgangen fra dur til moll i «Tränenregen» så frysende kaldt at vi allerede på midten av reisen forstår hva som kommer til å skje med denne naive møllersvennen.

Det ligger også en liten fortelling i «Winterreise»: En mann kommer til en fremmed by, møter en ung kvinne, forelsker seg og blir avvist. Men fortellingen er egentlig bare det skissemessige utgangspunktet for noe langt mer. For slik Goernes fremstiller dette verket, blir «Winterreise» først og fremst en beskrivelse av en psykologisk tilstand, en nesten modernistisk samling musikalske fragmenter og bilder av tap og sorg.

Igjennom de 24 sangene fremstiller Goerne disse bildene med sublim dramatisk og musikalsk innlevelse. Vi «ser» denne mannen, «ser» ham drive omkring i et vinterlig landskap der alt minner ham om tapte muligheter. Og vi hører ham, hører hans knuste forhåpninger, hører hans plutselige utbrudd av rasende fortvilelse mens sorgen etter hvert forvandler seg til trett dødslengsel – inntil han i den aller siste sangen møter Døden i skikkelse av en gammel lirekassemann.

Det er ingen som bedre enn Goerne forstår å synge frem alle disse nyansene i Schubert musikk slik at «Winterreise» blir et stort, rystende psykodrama. Og det er ingen som bedre enn Leif Ove Andsnes forstår å fange opp alle musikkens sprikende signaler og kontraster og gjøre klaverstemmen til en selvstendig med- og motspiller på reisen gjennom Schuberts vinterlandskap. 

For et makkerpar!

Høy himmel over Rosendal

Bergens Tidende, 13.08.2016

Verk av Schubert og Arne Nordheim

Brentano String Quartet

Guro Kleven Hagen, fiolin

Matthias Goerne, baryton

Leif Ove Andsnes, klaver

Rosendal Kammermusikkfestival

Baroniet Rosendal

Flott åpning av Rosendal Kammermusikkfestival

I Bergen er det kaldt, det høljer ned, det blåser full storm, både på kysten og rundt Festspillene: Er Festspillene blitt for store, for kunstnerisk utydelige? Er det sentrale kunstmusikalske feltet blitt nedprioritert i takt med at programmet har est ut?

I Rosendal derimot ­– der er det klart og solrikt vær. Slik var det i alle fall på torsdag da Leif Ove Andsnes – nesten som et innspill i Bergensdebatten – hadde premiere på Rosendal Kammermusikkfestival: en liten, fortettet konsertserie over fire dager på Baroniet Rosendal, helt helliget klassisk musikk, med sterke norske og internasjonale kunstnere sammen om et konsentrert, tematisk sammenhengende program.

Festivalens første sesong har «1828», Franz Schuberts dødsår, som hovedtema. Programmet tar opp de siste verkene hans og setter dem i spill med og mot verk av senere komponister. På åpningskonserten gjaldt det strykekvartetten «Der Tod und das Mädchen» fra 1824 og de siste sangene, «Schwanengesang» fra 1828 satt opp mot «Partita für Paul», Arne Nordheims gamle solostykke for fiolin og elektronikk fra 1985.

Det var ikke bare festivalpremiere på torsdag, det var også premiere på Baroniets nye scene – en stor konsertsal innredet i den gamle låven på Rosendal Avlsgård – og samtidig var det premiere på konsertsalens tekniske nyskapelse: et digitalt lydanlegg som opphever den svake, dårlige akustikken i låven og konstruerer et stort kunstig rom omkring musikken.

Lydanlegget virket etter hensikten på åpningskonserten. Vi forsto jo at instrumentene var forsterket på et eller annet vis, men de hørtes «naturlig» ut og klangen var gjennomgående klar og veldefinert. Derimot kunne låven nok trenge et klimaanlegg. Med mer enn 400 mennesker samlet i salen ble temperaturen fort like høy som i et drivhus. Varmen var kanskje også grunnen til at amerikanske Brentano String Quartet måtte stemme instrumentene sine flere ganger underveis mellom satsene i «Der Tod und das Mädchen». Men de spilte seg igjennom de tekniske vanskelighetene og ga en sterk tolkning av Schuberts skjebnetunge verk med Nina Lees uttrykksfulle, syngende cello som melodibærer i andresatsen og med en stormfull, avsluttende presto-sats som fikk låvetaket til å løfte seg.

Spranget fra Schubert til Arne Nordheim er stort. Og kontrasten var selvsagt påtakelig da Guro Kleven Hagens startet «Partita für Paul». Hos Schubert er dramatikken inderliggjort, alt ligger som indre rørelser og sterke spenninger i satsen. I Nordheims solostykke ligger dramatikken helt oppe i dagen. Kleven Hagen kastet den videre, rasende virtuost, ekspressivt og fremadrettet – inntil hun så å si ble innhentet av seg selv: Da den digitale playback-funksjonen startet i de siste satsene og kastet klangen av hennes fiolin forsinket tilbake, oppsto det plutselig nye lyder – skjøre, vare og svevende som de Klee-bildene vi så projisert opp på veggen bak henne.

Etter pausen var det tid for konsertens høydepunkt: barytonen Matthias Goerne sammen med Leif Ove Andsnes i Schuberts «Schwanengesang». Det er forunderlig hvordan Goernes stemme og hans Schubert-tolkning utvikler seg. Hver gang man hører ham, har stemmen hans fått nye uttrykksmuligheter, både i høyden og dybden. Og han finner fremdeles nye lag og dimensjoner fram i Schuberts sanger. Denne torsdagskvelden i Rosendal forvandlet han «Schwanengesang» til et stort musikkdramatisk verk, et verk som rommer alt, alle følelsesregistre fra dyp sorg til jublende glede. Hver av de frittstående sangene ble til en egen, selvstendig verden, fortettet som en novelle, innholdsrik som en roman.

  

Festivalen fortsetter de neste dagene, med foredrag og utstillinger og konserter. Andsnes selv er i ilden mange ganger underveis. Og flere store internasjonale solister tar veien innom Baroniet Rosendal.

En kresen festival med kunstmusikk på høyeste nivå. Er det virkelig publikum til noe slikt, på Vestlandet, på et lite slott langt fra allfarvei? Svaret er et rungende «ja». Og det visste vi jo allerede før festivalen startet. Da den ble annonsert i januar, ble alt utsolgt på et par uker.

I de rette hender

Bergens Tidende, 28.05.2016

Verk av Haydn, Mozart, Beethoven og Schubert

András Schiff, klaver

Håkonshallen

På reise i wienerklassikken med András Schiff

«Et godt Steinway i de rette hender er et fantastisk klaver, men ikke til allting. Haydn, Mozart, Beethoven og Schubert krever mer enn bare kraft, briljans og kjølig objektivitet» – sa András Schiff for et par år siden da han ble spurt om hvorfor han foretrekker å spille wienerklassisk musikk på fortepiano eller på andre, eldre klavertyper. At han likevel ikke er fanatisk når det gjelder valg av instrument til slik musikk – det demonstrerte han på torsdag i Håkonshallen da han innviet Festspillenes nye Steinway-flygel med å spille sonater av nettopp disse fire komponistene. Og der han demonstrerte at et Steinway – i de rette hender – faktisk kan være annet og mer enn bare kraft og briljans.

Det var et imponerende program Schiff presenterte – fire sonater spilt i ett strekk med bare ultrakorte pauser imellom. Imponerende, fysisk krevende – og satt sammen med fintmerkende musikalitet slik at vi i salen både kunne følge de store trekkene i sonateformens utviklingshistorie og samtidig fikk et inntrykk av den følelsesmessige spennvidden som kan rommes innenfor dette formskjemaet.

Det startet med Haydns sonate nr. 60 i C-dur (Hob. XVI:50). Schiff setter seg, samler seg og spiller førstesatsens enkle, korte tema med strakt pekefinger, som var det en barnesang. Og så går det løs. Med en fortolkning som veksler mellom spreke innfall og virtuose, brusende passasjer. Et stykke avansert musikalsk humor, spøkende, ertende, med finurlige overraskelser i hver takt.  

Kronologisk sett burde det da komme en Mozart-sonate etter Haydn, men Schiff velger å gå framover i tid og spiller en av de siste Beethoven-sonatene, nr. 30 i E-dur (op. 109). Han understreker bruddene og de musikalske sprikene i de to første satsene. Og spiller så det langsomme temaet i den avsluttende variasjonssatsen «mit innigster Empfindung», med den mest inderlige følelsen – før variasjonene begynner, en serie sterke, musikalske bilder malt i stadig skiftende farger.

Og så, etter dybden i den sene Beethoven, kommer da Mozart, ikke en av de store sonatene, men – som et slags hvileskjær – nr. 16 i C-dur (KV 545), «sonata facile», den lette sonaten som «alle» kjenner, men som denne kvelden blir spilt så florlett, så elegant og skummende at den virker som et helt nytt verk.

Til slutt Schubert, hans nestsiste sonate, c-moll (D 958), et av disse urolige, sammensatte verkene der musikken beveger seg framover i brå kast og hele tiden skifter retning. Schiff går inn i musikken og skaper på forunderlig vis sammenheng igjennom de stadige, uforutsigbare stemningsskiftene.

Da er vi ved veis ende. Halvannen times musikalsk reise er forbi. Det blir stående applaus. Utallige fremkallinger. Og blant ekstranumrene en krystallklar sats fra Bachs italienske konsert. 

En musikalsk maktdemonstrasjon

Bergens Tidende, 29.01.2016

Sokolov: Schubert & Beethoven

Deutsche Grammophon

Fantastiske Grigory Sokolov i nye liveopptak

Det var en gang noen dristige folk som forsøkte å arrangere konserter med internasjonale mesterpianister i Bergen. Det gikk ikke godt. Publikum sviktet. Men de tretti sjelene som satt en mandagskveld i Logen i 1997 og hørte russiske Grigory Sokolov spille Beethoven og Brahms – vi fikk i det minste en uforglemmelig opplevelse. Hvor privilegerte vi var, oppdaget vi først senere. Det skulle gå nesten tjue år før Sokolov igjen spilte konsert i Norge – og da bare i Oslo. Og i de samme tjue årene utga han ingen plater.

Men i 2014 skrev han kontrakt med Deutsche Grammophon. Og nå begynner platene igjen å komme. Ikke finslipte studioinnspillinger, men liveopptak fra konserter rundt om i Europa. Siste år i januar kom det en dobbelt-cd med opptak fra en konsert i Salzburg i 2008. Og nettopp nå har DG utgitt enda en dobbelt-cd, denne gang med konsertopptak fra Warszawa og Salzburg i 2015.

På den første av de nye platene hører vi Sokolov spille Schubert – de fire Impromptus (D899) og de tre Klavierstücke (D946), improviserende musikk der Schubert varierer og forskyver en rekke enkle, tematiske elementer. Sokolov spiller denne kameleonaktige musikken smidig, plastisk – med bøyelige tempi og fabulerende fri frasering. Han former bilder, han skaper musikalske karakterer, han maler opp nye stemninger i hvert nytt stykke. Av og til griper han diskret tilbake til de gamle pianistenes teknikker, han nøler litt, bare brøkdelen av et sekund, og framhever på denne måten en særegen melodilinje, en spesielt vakker frase.

Dette er noen av Schuberts mest populære verk. Flere av dem høres ut som klavertranskripsjoner av romantiske lieder. Og Sokolov får da også fram det syngende, deklamerende tonefallet i musikken. Men han åpner samtidig også for de mørkere følelsene. Under de lyse, fritt strømmende melodiene ligger det hele tiden vill, stormfull dramatikk og såre, melankolske stemninger.

På den andre platen gjelder det Beethovens «Hammerklavier»-sonate (op. 106), en av klaverlitteraturens største utfordringer. Sokolov mobiliserer alle sine tekniske ressurser i dette verket. Han har full, streng kontroll med alle dimensjoner. Og bygger opp en uendelig lang, nesten uutholdelig musikalsk spenning. Han gir de lange melodilinjene i den langsomme tredjesatsen rikelig tid til å folde seg ut. Og utløser så spenningen i sistesatsens fuga. En gigantisk eksplosjon. En musikalsk maktdemonstrasjon.     

På platen virker det som om publikum først tør trekke pusten igjen etter aller siste takt. Og så bryter Sokolov fortryllelsen med en raus rekke ekstranumre – fem vakre småstykker av Rameau og et intermezzo av Brahms.  

Musikalske kontraster

Bergens Tidende, 09.06.2015

Quatuor Diotima

Jörg Widmann, klarinett

Håkonshallen

Kammermusikk i Håkonshallen med den franske Diotima-kvartetten

Det er mange «events» på Festspillprogrammet – spektakulære arrangementer, fargesprakende forestillinger som skaper blest og gir presseoppslag. Midt i postyret er det lett å glemme at Festspillene også er en arena for klassisk musikk, en anledning til å møte musikere og grupper som vi ellers bare kjenner fra plater. I år har vi blant annet kunnet høre Den danske Strykekvartett, Borodin-kvartetten, Les Arts Florrisants, Trio Wanderer – og nå på søndag Diotima-kvartetten. 

De fire franske musikerne er kjent for sine kontrastfylte programmer der verk fra veldig forskjellige tidsepoker settes opp mot hverandre. På søndag gjaldt det to sjeldent fremførte strykekvartetter av henholdsvis Franz Schubert og Béla Bartók.

Schubert-kvartetten (g-moll, D. 173) har nummer 9, men er et ungdomsverk, skrevet i 1815 av en talentfull 18-åring som allerede på dette tidspunktet lekte og eksperimenterte med det klassiske formatet. Diotima-musikerne ga eksperimentene en fokusert tolkning med klar redegjørelse for de indre musikalske sammenhengene og med tydelig markering av de dynamiske kontrastene som Schubert har skrevet inn i noteteksten sin.

Bartóks strykekvartett nr. 3 (Sz. 85) er skrevet om lag 100 år senere. Den er et av hans mest eksperimenterende verk, fire satser komprimert til en enkelt oppstykket, dissonantisk sats. En kunne kanskje frykte at Diotima-kvartettens presise, pertentlige spillestil ville gi problemer i et slikt verk, men den fungerte faktisk veldig godt – den skapte en skarp, stram ramme om musikken og fikk Bartóks dissonanser til å sprette og gnistre.

Etter pausen var vi en helt annen verden: Den tyske klarinettisten Jõrg Widmann sluttet seg til Diotima-musikerne. Og ga oss Johannes Brahms’ klarinettkvintett (b-moll, op. 115) – en fri, blomstrende tolkning, så åndeløst vakker at det tok nesten et minutt før publikum våget å puste og slippe applausen løs.  

Duse farger

Bergens Tidende, 08.05.2015

Franz Schubert

András Schiff

ECM New Series

Dobbelt-cd

Schubert slik du aldri har hørt ham før

  

«Heldigvis er Schuberts klavermusikk ennå ikke blitt oppdaget av spesialister som spiller på kopier av gamle hammerklaverer», skrev András Schiff i 1992. Den gang mente han at et klirrende hammerklaver aldri ville kunne fange de myke nyansene i Schuberts musikk. Nå er han kommet på andre tanker. Han har selv anskaffet seg et hammerklaver, ikke en kopi, men et originalinstrument produsert i Wien i 1820, i Schuberts egen by og egen tid.

På den nye dobbelt-cd’en hører vi Schiff spille to av Schuberts store sonater (D 894 og D 935) og i tillegg «Moments musicaux» og fire «Impromptus» pluss litt diverse. Og hvis du trodde du kjente disse berømte verkene, må du tro om igjen – for Schiff og hammerklaveret hans får dem til å blomstre med en uvant, nesten overjordisk klangrikdom. Det gamle instrumentet er inndelt i distinkte klangsoner, og lyden kan i tillegg manipuleres ved hjelp av pedaler. Bassen er lett og lys, noen ganger litt snerrende. Mellomområdet klinger varmt og dempet. Diskanten er knistrende, kvitrende. Og det generelle lydbildet er tørt, med relativt kort etterklang.

Schiff bruker alle det gamle instrumentets klangmuligheter i tolkningene sine. Det er andakt over denne musikken. Alle lag står klart og distinkt. Og Schuberts lynraske stemningsskift får en ekstra dimensjon når de fargelegges med hammerklaverets duse, intime toner. At det ikke er snakk om noe kraftig instrument, er også med til å gi tolkningene karakter. Du merker hele tiden anstrengelsen, det konkrete, fysiske arbeidet som må til for å få hammerklaveret til å åpne seg og gi musikken fra seg.

En overveldende vakker plate. Schubert slik du aldri har hørt ham før.

Dramatikk og store kontraster

Bergens Tidende, 30.01.2015

Engegård Quartet

Vol. IV

2L

Engegårdkvartetten trekker musikalske linjer fra Haydn til Maja Ratkje

Den fjerde av Engegårdkvartettens utgivelser på 2L starter med Schuberts «Rosamunde»-kvartett (D. 804) og slutter med Haydns «Keiser»-kvartett (Op. 76:3). Fra før av finnes det uendelig mange, gode innspillinger av disse verkene på markedet.  Men de nye, norske tolkningene klarer seg utmerket i konkurransen.

Ta for eksempel de første taktene av «Rosamunde». Mange andre kvartetter velger et temmelig sedat tempo her. Engegårdkvartetten spiller derimot friskt og freidig ut, og får frem en nervøst dirrende spenning som forbereder de brå kastene senere i verket. Det er dramatikk og store kontraster i denne «Rosamunde». Og tilsvarende i Haydns «Keiser»-kvartett som Engegårdfolkene spiller energisk, livlig, med en god porsjon humor – og alltid med fyndig artikulasjon av alle stemmene. På Engegårdkvartettens plate er det hele tiden fire musikere vi hører, fire stemmer som hver har noe å fortelle.

Benjamin Brittens andre strykekvartett (op. 36) som følger etter «Rosamunde», passer godt inn i denne sammenhengen. Den er skrevet som en kjærlig, lett tilbakeskuende hyldest til Henry Purcell, og Engegårdkvartetten fremfører den rolig, avslappet, med lys, gjennomsiktig klang.

Det fjerde verket på platen er Maja Ratkjes «Tale Of Lead And Light», skrevet etter Utøya-massakren i 2011 og med skjulte referanser til Beethovens strykekvartett op. 59:1. Vi kjenner performancekunstneren Ratkje, hennes vokalimprovisasjoner, hennes elektroniske støyeksperimenter. Her får vi høre henne uttrykke seg i et mer tradisjonelt formspråk, i en skarp, senmodernistisk sats for strykekvartett. Godt skrevet. Og godt fremført av Engegårdkvartetten. 

Vinterlandskap

Bergens Tidende, 02.01.2015

Schubert: Winterreise

Matthias Goerne, Christoph Eschenbach

Schubert Edition 9

harmonia mundi

Et dramatisk stykke psykoanalyse gjennomført med musikalske midler

«Nå er verden så dyster, veien innhyllet i snø» – synger den ensomme vandreren. Han driver omkring i et trøstesløst vinterlandskap. Han tenker på jenta han ikke fikk. Han betrakter husene i den lille byen, han går over kirkegården, han hører bjeffende hunder, en kråke, en postvogn som kjører forbi. «Det er intet annet enn vinter, vinter kall og vill», synger han, en fortapt sjel på sjølmordets rand. Vi møter ham i Winterreise, Schuberts sangsyklus til tekst av Wilhelm Müller, det verket som mer enn noe annet har gitt den tyske romantikkens svarte stemninger et musikalsk uttrykk.

Matthias Goerne, den store tyske barytonen, kjenner dette døde, frosne landskapet ut og inn. Han har spilt inn Winterreise hele tre ganger – først sammen med pianisten Graham Johnson, i 1997, som ledd i den komplette utgaven av Schuberts lieder på platemerket Hyperion; så i 2004 med Alfred Brendel ved klaveret i et liveopptak fra Wigmore Hall; og nå, ti år senere, sammen med Christoph Eschenbach på den platen som avslutter Goernes egen Schubert-serie på platemerket harmonia mundi.

Goerne nærmer seg de femti nå, men stemmen hans er like imponerende som før – den myke klangen, den sømløse legatofraseringen, den enorme spennvidden er der fremdeles. Han beveger seg ubesvært opp i tenorregisteret, og i dybden har han fått enda mer fylde og kraft enn tidligere.  Hans innforståtte, omhyggelige tolkning av Müllers dikt var allerede imponerende da han sang Winterreise i 1997. Men nå da vi kan sammenligne hans tre versjoner, hører vi hvordan han i løpet av de tjue årene som har gått, har arbeidet videre med tekstmaterialet og kommet frem til en dypere forståelse av hva som foregår i denne syklusen.

Winterreise tolkes vanligvis som en vemodig fortelling om en manns vei mot katastrofen. I Goernes nye versjon har katastrofen på en måte allerede skjedd. Han klarer på forunderlig vis å fremstille hele forløpet som om det var snakk om et tilbakeblikk. Tekstens «jeg» er ikke lenger en skuffet ung beiler som klager sin nød, men en desperat, voksen mann som reflekterer over hva som har skjedd, hvordan han har havnet der han er nå. Det er ikke et snev av tåreblendet, selvforelsket melankoli her. Goernes nye Winterreise er et dramatisk stykke psykoanalyse gjennomført med musikalske midler. 

Nattstemninger

Bergens Tidende, 01.10.2014

Matthias Goerne

Wanderers Nachtlied

Schubert Edition vol. 8

Harmonia Mundi

Matthias Goerne finner nye stemninger og sammenhenger i Schuberts sangskatt

Det er etter hvert et kvart århundre siden pianisten Graham Johnson og plateselskapet Hyperion begynte å utgi Schuberts samlede lieder. Resultatet ble 30-40 cd’er. Alle tidens førende sangere deltok. Og det ble også plass til nye talenter. For eksempel skapte den unge, tyske barytonen Matthias Goerne sensasjon med sin tolkning av Winterreise.

Goerne har sin egen Schubert-serie nå. Han og plateselskapet Harmonia Mundi er nådd til bind 8 og det er planen at det skal bli 12 til slutt. Selv om en del av bindene inneholder 2 cd’er er det klart at Goerne aldri vil kunne dekke hele Schuberts verk. Han har heller ikke noe ønske om å gjøre Hyperion-utgaven kunsten etter. Han går i stedet på oppdagelse blant sangene, han oppsporer tekstlige sammenhenger, finner felles stemninger og følelsesuttrykk på kryss og tvers av Schubert-kronologien. Og skaper plater der de enkelte sangene belyser hverandre, både musikalsk og tekstlig.

I bind 8 – som inneholder 2 cd’er – dreier det seg om nattstemninger. Og er det noe Goerne kan, så er det å fremstille romantikkens melankolske og vemodige univers. Stemmen hans er mørk og fløyelsmyk, hans legato-frasering er uten konkurranse. Han går dypere i tekstene enn noen annen av tidens Schubert-sangere. Og han er ikke redd for å velge ekstreme tempi for å få tekstlige eller musikalske poenger frem. At han også er den store fortelleren blant tidens liedsangere, hører vi når han «spiller» og karakteriserer alle de forskjellige rollene i kjente verk som «Der Tod und das Mädschen», «Der Zwerg» og «Heidenrösslein».

Han akkompagneres innforstått av sine to faste pianister – Helmut Deutsch på første cd, Eric Schneider på den andre.

Hviskninger og rop

Bergens Tidende, 12.03.2014

Schubert: Winterreise

Jonas Kaufmann

Helmut Deutsch

Sony

Schuberts vandringsmann som heltetenor

Jonas Kaufmann er barytonen som i sin tid sang seg opp i tenorregisteret og som i dag ferdes hjemmevant i både italienske og tyske operaer. Underveis har han også vært innom lied-repertoaret. For fire år siden spilte han inn Schuberts Die schöne Müllerin sammen med den gode pianisten Helmut Deutsch. Nå tar det samme paret opp den andre store Schubert-syklusen, Winterreise.

Winterreise synges vanligvis av barytoner, men er – som Die schöne Müllerin – opprinelig skrevet for tenor. Så Kaufmanns mørke, barytonaktige stemme burde egentlig passe ganske godt til oppgaven. Og det starter da også fint og stille med «Gute Nacht» der Kaufmann fremstiller Schuberts vandringsmann med en stemme som er blendet helt ned, noen ganger nesten som hvisking. Så følger «Gefrorne Tranen» -- der Kaufmann åpner stemmen mot slutten og setter voldsom kraft på i høyden. Også i de neste sangene blir det veksling mellom hviskninger og rop. Og når vi kommer frem til «Auf dem Flusse», den sjuende av samlingens 24 sanger, er berg-og-dal-banemønsteret etter hvert helt klart: Kaufmann erstatter teksttolkning med skift i dynamikk. Han saumfarer sangene for dramatiske muligheter. Hver gang det er antydning til emosjonell spenning i teksten, åpner han stemmen sin og smeller til. Og hvis melodien til og med går opp i høyden, brøler han så rutene klirrer.

Bevares, det er mange gode steder underveis, steder der Kaufmann former og fargelegger Schuberts melodilinjer med varme, mørke nyanser. Men det vi hører det meste av tiden, er en operasanger som har vanskelig ved å omstille seg til lied-formatet og som i stedet trekker Schuberts ensomme vandringsmann inn på den store scenen og får ham til å høres ut som en wagnersk heltetenor.

Sublime øyeblikk

Bergens Tidende, 26.02.2013

Erlkönig

Matthias Goerne

Schubert Edition Vol. 7

Harmonia Mundi

Ny plate i Matthias Goernes Schubert-serie

Vandreren kommer ned fra fjellet. Han har søkt lykken – forgjeves, sukker han. Det er Matthias Goerne som forteller. Og allerede i disse første fire linjene av Schuberts sang «Der Wanderer» fører han oss dypt inn i romantikkens lengselsfylte rom. Det blir nesten feil å si at han fortolker sangen. Han viser den frem, fremstiller den vokalt. Han er vandreren, han er sukket, han er landskapet som ligger blekt og kaldt i solnedgangen. Og til aller sist blir han den åndeaktige røsten som svarer vandreren: «Der hvor du ikke er – der er lykken». Platen – nr. 7 i Goernes storslåtte Schubert-serie – er full av slike sublime øyeblikk da stemme, tekst og musikk smelter sømløst sammen. Selv om tekstene er skrevet av mange forskjellige forfattere, skaper Goerne hele tiden musikalske dialoger og tematiske sammenhenger med sin fantastiske stemmekunst. Og «Erlkönig», sangen om faren som mister barnet sitt til alvekongen, er trolig aldri blitt sunget mer åndeløst, mer rystende enn her. Den fine pianisten Andreas Haefliger er Goernes lydhøre støttespiller.

Likheter og forskjeller

Bergens Tidende, 19.02.2013

The Schubert Connection

Oslo String Quartet

Schubert møter Grieg på ny plate fra Oslo Strykekvartett  

Det er opplest og vedtatt at Debussys strykekvartett fra 1883 er inspirert av Griegs fem år eldre kvartett. Riktignok snakket Debussy aldri selv om det, men verkene har en del musikalske fellestrekk som gjør forbindelsen plausibel. Men hva da med Grieg? Var han inspirert av noen? Oslo Strykekvartett peker på at Schuberts kvartett «Der Tod und das Mädchen» (D 810) fra 1824 kan være en mulighet. Men som cellisten Øystein Sonstad skriver i tekstheftet til den nye platen: Schubert-forbindelsen er like umulig å dokumentere som forbindelsen mellom Grieg og Debussy. Altså må det argumenteres musikalsk – slik det skjer på platen der de to verkene spilles etter hverandre i kronologisk orden. Oslo-musikernes tolkning er sterk, teknisk og musikalsk overbevisende, med innforstått, inderlig samspill og med understreking av de store utladningene som nesten sprenger kvartettformatet hos både Schubert og Grieg. Men likner disse verkene egentlig hverandre? Musikerne merker kanskje at det er strukturelle likheter mellom dem. Jeg som sitter og lytter uten å ha partituret i hånden, hører først og fremst forskjeller – og opplever at det musikalsk sett er uendelig lang vei fra det storslåtte, tordnende uttrykket hos Schubert frem til det verket Grieg skrev over femti år senere.  

En milepæl

Bergens Tidende, 19.02.2013

Maria João Pires

Schubert

Deutsche Grammophon

På oppdagelsesreise i Schuberts verden

Det starter med en kort melodisk frase som gjentas og ender i en spørrende akkord. Noe skal skje, men hva? Hvor skal vi hen? Vi skal på oppdagelsesreise i Schuberts verden. Maria João Pires, den store portugisiske pianisten, sitter ved flygelet og inviterer oss inn i sonate nr. 16 (D 845) der det venter musikalske mirakler bak hver taktstrek. Det er, som alltid, noe selvutslettende over hennes spill, som om hun bare sitter og viser frem hva hun finner underveis. Musikken strømmer, hun følger dens anvisninger og velger hele tiden den helt rette fraseringen, det helt rette stemningsleiet. Etterpå gjelder det Schuberts siste sonate, den store nr. 21. i B-dur (D 960). I slutningen av 1980-tallet innspilte Pires den på platemerket Erato. Nå tar hun den opp igjen, et kvart århundres musikalske erfaringer rikere, og spiller uten store fakter og geberder en tolkning som kommer til å stå som en milepæl i Schubert-diskografien. Noen ganger er musikken sprudlende, overmodig, noen ganger muskuløs, robust, men hele tiden har den en undertone av mørk melankoli og sorg. Som om den bærer på en nesten uutholdelig smerte.

Romantisk skumring

Bergens Tidende, 17.04.2012

Schubert: Schwanengesang

Matthias Goerne, Christoph Eschenbach

Harmonia mundi

Matthias Goerne med overbevisende nytolkning av Schuberts Schwanengesang

Den unge mannen har mistet sin elskede, han lenges, han minnes. «Jeg sto i dunkle drømmer og stirret på hennes bilde». Det er Matthias Goerne som synger Heinrich Heines dikt «Ihr Bild» i Schuberts tonesetting. Han blender stemmen ned, gjør den nesten tonløs. Og legger en spøkelsesaktig, motløs kulde innover det romantiske tablået. Først til aller sist kommer det store følelsesutbruddet. Stemmen hans får klang og dybde og en kraft som presser den mot uttrykkets grenser. Det er ikke noen selvforelsket romantiker som synger dette. Det er en mann som er dypt berørt av tapet og sorgen og som uttrykker en rasende fortvilelse på grensen til galskap. 

«Hennes bilde» og fem andre Heine-dikt var noen av de siste tekstene Schubert tonesatte. Etter hans død ble de samlet og utgitt sammen med åtte lieder til tekster av Ludwig Rellstab. Fellestittelen ble «Schwanengesang», svanesang. Og selv om det ikke var Schuberts plan at disse 14 sangene skulle bringes sammen og danne en helhet, så er det likevel påfallende mange tematiske fellestrekk mellom dem. Både hos Rellstab og Heine er det mye sorg, mye halvlys og galskap.

Goerne har sunget svanesangene før, også på plate. I 2005 utga han dem i et live-opptak fra Wigmore Hall med Alfred Brendel ved klaveret. Nå kommer de som bind seks i hans Schubert-serie på harmonia mundi, denne gang akkompagnert av Christoph Eschenbach, bedre kjent som dirigent for ulike amerikanske orkestre.

Goernes mørke, varme barytonstemme har fremdeles overdådig fylde og klang. At omfanget er like enormt som før, demonstrerer han igjen og igjen når han uten besvær springer fra det dypeste, malmfulle registeret helt opp i tenorenes kjerneområde. I løpet av Schubert-serien har vi kunnet følge denne store stemmens utvikling over tid, men også, og vel så viktig, opplevd hvordan Goernes forhold til musikken og tekstene endrer karakter jo eldre han blir. Mens svanesangene i opptaket med Brendel hadde en nesten klassisk avklaret ro, trekker han nå opp sangenes indre konflikter i langt høyere grad enn før. Han markerer de brå musikalske stemningsskiftene med skarpe endringer i stemmens karakter, og han dveler ved tekstenes mørke, gale aspekter. Spesielt får han fram helt nye, demoniske sider av Heine-sangene. 

De 14 svanesangene pluss en ekstra lied til tekst av Rellstab – det gir en times spilletid. Og det burde vel holde? Men utgivelsen inneholder også en cd der Christoph Eschenbach sitter alene ved flygelet og spiller Schuberts siste sonate (D 960). Det er riktignok et visst musikalsk slektskap mellom svanesangene og denne sonaten, men det spørs likevel om koplingen er så lur. For Eschenbach som ellers er en god støtte for Goerne, er ikke noen overbevisende solopianist. Hans tolkning av denne svære sonaten er for det meste tørr og prosaisk, men også noen ganger preget av eiendommelige tempovalg og demonstrativt aparte fraseringer.

Gjenbruksstrategier

Bergens Tidende, 20.03.2012

Berio: Realisations

Michael Collins, klarinett

Roderick Williams, baryton

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Chandos 

BFO og dirigenten Edward Gardner med overbevisende Berio-tolkninger

Det var ikke lett å bli klok på Luciano Berio (1925-2003). Han var en sentral figur i etterkrigstidsmodernismen, men i motsetning til kolleger og venner brøt han aldri helt med den musikkhistoriske tradisjonen. Han kombinerte samtidens mest avanserte komposisjonsteknikker med eldre, tonale skrivemåter. Og han innkorporerte stumper og stykker av tidligere musikk i sine egne verk, mest spektakulært i «Sinfonia» (1968) der tredje sats simpelthen er scherzoen fra Mahlers andre symfoni mikset med et halvt hundre sitater av komponister i spennet fra Brahms til Boulez. 

«Sinfonia» er ikke med på den nye platen med BFO og den engelske dirigenten Edward Gardner. Det er til gjengjeld tre verk som demonstrerer andre aspekter av Berios musikalske gjenbruksstrategi.

Hovedverket «Rendering» (1989) er basert på tolv noteark med skisser til en symfoni som Schubert aldri rakk å fullføre. Berio har ikke forsøkt å «rekonstruere» et verk her, han har lagt stykkene på rekke, orkestrert dem og skrevet en ramme omkring dem – slik at resultatet blir en slags musikkhistorisk montasje der fragmenter av Schuberts og Berios musikk dukker opp og glir inn over hverandre og fader ut. Det andre større verket på platen er en orkesterversjon av Brahms’ sonate nr. 1 for klarinett og klaver. Her har Berio nesten ikke skrevet noe selv – bare et par takter i starten av første og andre sats. Og platen slutter med en orkesterversjon av seks tidlige Mahler-sanger der det bare er instrumenteringen som stammer fra Berio.

Berio dediserte i sin tid Rendering til dirigenten Riccardo Chailly. Og Chaillys versjon fra 2004 med Verdi-orkesteret fra Milano er en opplagt referanseinnspilling – i tillegg til Rendering inneholder den også Brahms-transkripsjonen. BFO og Gardner klarer seg veldig godt i denne sammenligningen. Der Schubert-fragmentene i Rendering har et hardt og kantet preg hos Chailly og så å si trekkes framover i tid, får de hos BFO en letthet og en drømmende romantisk klang som passer godt til det vare, skjøre uttrykket i Berios egne bruddstykker.  

Det er vanlig å si at Berios transkripsjon av Brahms er for massiv, for kompakt. I Chaillys versjon er det kanskje noe om snakken: Et stykke som er tenkt og skrevet for bare to instrumenter, er blåst opp på et litt for stort lerret – virker det som. Men slik BFO spiller transkripsjonen, rammes den egentlig ikke av denne kritikken, for det er noe nesten kammermusikalsk over tolkningen – dempet, klart orkesterspill og flotte soloinnsatser når Berio legger klaverets melodilinjer over i treblåserne. I tillegg har BFO den fremragende engelske klarinettisten Michael Collins med på laget som solist.

De seks Mahler-sangene står noe svakere i sammenhengen. Selve orkestreringen klinger overbevisende nok, meget Mahler’sk, men barytonen Roderick Willams virker litt for blek og tilbakeholdende i uttrykket.

Syngende fiolin

Bergens Tidende, 21.02.2012

Verk av Schubert:

Carolin Widmann, fiolin

Alexander Lonquich, klaver

ECM New Series

Tre sjeldent spilte fiolinkomposisjoner av Schubert

Dempede tremoloer i flygelet, en bevegelse fra C-dur via forminskete akkorder frem mot G-dur: Det kunne vært innledningen til en av Schuberts følelsesladede lieder – men da melodien starter, er det en fiolin som synger, tyst, eterisk, helt oppe i det høyeste registeret. For det er Schuberts grandiose Fantasi for klaver og fiolin (D 934) vi hører her, framført med fin sans for musikkens dramatiske stemningsskift av pianisten Alexander Lonquich og fiolinisten Caroline Widmann på en ny ECM-plate der de også spiller Schuberts Rondo i h-moll (D 895) og hans fiolinsonate i A dur (D 574). At ingen av disse verkene står på fiolinistenes standardrepertoar, skyldes kanskje at Schubert har gitt klaverstemmen en mer framtredende rolle enn det er vanlig i dette formatet. Men Widmann er kjent for å gå sine egne veier gjennom musikkhistorien. Hun har tatt de formelle utfordringene opp og har funnet en ideell partner i Lonquich. Sammen spiller de Schuberts musikk – ikke som fiolin med klaverakkompagnement, men som syngende duo-musikk for likeverdige stemmer.

Det sublime

Bergens Tidende, 15.02.2012

Wilhelm Kempff, Piano

Deutsche Grammophon

Wilhelm Kempffs soloinnspillinger samlet på 35 cd’er

Deutsche Grammophon sitter på et fantastisk arkivmateriale – som de har brukt flittig til cd-gjenutgivelser de siste tjue årene. Først utga de enkle reproduksjoner av de opprinnelige vinylplatene, så begynte de med samlete utgivelser i bokser, og nå – kanskje som et siste fyrverkeri før cd-æraen slutter – kommer megautgivelsene. Et eksempel er denne boksen som rommer stort sett alle Wilhelm Kempffs soloinnspillinger fra perioden 1950-1980, en skattekiste av sublim klavermusikk samlet på 35 cd’er. Her er Kempffs komplette innspillinger av Beethovens og Schuberts sonater, og her er plate etter plate med sentrale verk av Bach, Mozart, Schumann, Liszt, Chopin og Brahms. Dette var Kempffs repertoar, dette var de komponistene han dyrket og spilte, igjen og igjen, i konsertsalen og i platestudiet. Og som han spilte dem! Inderlig, spirituelt, uten store fakter og geberder, alltid med respekt for det syngende, de melodiske linjene i satsen. Lytt til disse avklarete tolkningene. Og forstå hvorfor Kempff ble kjent som klassisisten og lyrikeren blant forrige århundres store pianister.

Høststemning

Bergens Tidende, 09.11.2011

Im Herbst

Korverk av Brahms og Schubert

Dirigent: Grete Pedersen

Det Norske Solistkor

BIS

Det Norske Solistkor synger Brahms

Sett denne musikken på programmet, og den vil – blant hundre andre komposisjoner – røpe hvem som har skrevet den. Dette er «fullstendig Brahms» – skrev Heinrich Schenker i 1892 i en gjennomgang av «Fünf Gesänge» (op. 104). Det er vanskelig å være uenig, i alle fall når man lytter til Det Norske Solistkors fine tolkning. Det er høststemning i disse fem sangene. Tekstene handler om alderdom og resignasjon, og musikken er «fullstendig Brahms» – avdempet, vemodig. Den modne Brahms har mobilisert all sin musikalske erfaring, og Grete Pedersen og koret følger ham på veien med varm klang og forbilledlig klar artikulasjon og diksjon slik at alle nyanser og betydningsskift i tekstene får det helt rette musikalske uttrykket. Den yngre Brahms er representert med to satstekniske praktstykker, «Geistliches Lied» (op.30) og «Warum ist das Licht gegeben» (op.74, nr.1). Og som innledning demonstrerer Solistkorets hans mer løsslupne side med et utvalg sigøynersanger (op. 103). De synger også to korverk av Schubert underveis. Men det er Brahms-tolkningene som bærer platen.  

En gavepakke

Bergens Tidende, 17.11.2010

Schubert: Klaververker 1822-1828

Alfred Brendel, klaver

Decca

En boks med Schuberts klavermusikk full av gjenhør og store opplevelser

I dag er Schubert sene klaververker en selvsagt del av den musikalske kanon. Slik var det ikke alltid. For et halvt århundre siden hørte man dem sjeldent i konsertsalene. På platemarkedet var de stort sett fraværende. Det var opplest og vedtatt at de var for lange, for improviserende, for ustrukturerte.

Alfred Brendel har en betydelig del av æren for at denne oppfattelsen i dag virker nærmest komisk, i alle fall helt foreldet. Det var flere andre store pianister som tok Schuberts musikk på programmet i løpet av 1970-åra. Men det var spesielt Brendels innspillinger i 1974 som åpnet feltet og satte standarden for hvordan denne delen av Schuberts musikalske univers burde tolkes.

Han hvilte ikke på laurbærene. Da cd-formatet ble introdusert, gikk Brendel i platestudiet igjen og innspilte det hele enda gang over elleve måneder i 1987-88. Det er disse siste innspillingene som Decca nå har samlet og utgitt i en boks med sju cd-er. Wanderer-fantasien, Moments Musicaux, de åtte Impromptus, de sju sonatene, Reliquie-fragmentet – de er der alle sammen, alle de sene klaververkene. En boks full av gjenhør og store opplevelser.

Det er fremadrettet musikk vi hører på disse platene. Brendel trekker Schubert ut av den stramme klassisismen, ut av Beethovens skygge, og følger ham inn i romantikken. Han spiller fritt og levende, er åpen for alle Schuberts plutselige brudd og omslag og er samtidig villig til å gå sine egne veier, følge egne innfall og assosiasjoner i møtet med notene. Det er en moden, erfaren pianist som spiller, en pianist som tydeligvis kjenner denne musikken ut og inn – og likevel er det noe friskt, spontant over tolkningene, en lekende, rytmisk elastisitet i de raske satsene og et ekspansivt, improviserende foredrag i de langsomme.

I dag er plater med Schuberts klavermusikk ikke lenger en sjeldenhet. Det er hard konkurranse på feltet. Pollini, Lupu, Schiff, Uchida – alle de store pianistene vært der og presentert sine tolkninger. Og i mange tilfeller er disse tolkningene vel så interessante som Brendels. De åpner opp for andre sider av Schubert, andre muligheter, andre perspektiver. Men likevel: Som samlet innsats er disse tjue år gamle opptakene med Brendel fremdeles uten konkurranse. En gavepakke.

Frie tolkinger

Bergens Tidende, 15.09.2010

Håvard Gimse with Henning Kraggerud on viola

Naim Classical

Håvard Gimse spiller Schubert og Schumann

Håvard Gimses nye plate starter med Schuberts sonate for «arpeggione», det gamle, glemte strykeinstrumentet som i våre dager vanligvis erstattes med cello eller, som her, med bratsj. Henning Kraggerud har for anledningen byttet fiolinen ut og spiller «arpeggione»-stemmen med mørk, varm bratsjtone som kler dette uhøytidelige, musikantiske verket. Men han og Gimse er visst ikke blitt helt enige om tolkningen. I alle fall skurrer Kraggeruds frie spillestil ofte mot Gimses mer nøkterne klaverstemme. Frihet er det derimot mye av i Gimses tolkning av Schumanns Kinderszenen – litt for mye etter min smak, litt for mange umotiverte temposkift og en litt for andpusten framføring som slører de intrikate detaljene i de hurtige stykkene. De langsomme stykkene fungerer bedre; blant annet får svisken «Träumerei» en uventet inntrengende, alvorlig karakter. Platen slutter med en god tolkning av Schuberts klaversonate i Adur (D 784).