Quatuor Diotima
Jörg Widmann, klarinett
Håkonshallen
Kammermusikk i Håkonshallen med den franske Diotima-kvartetten
Det er mange «events» på
Festspillprogrammet – spektakulære arrangementer, fargesprakende forestillinger
som skaper blest og gir presseoppslag. Midt i postyret er det lett å glemme at
Festspillene også er en arena for klassisk musikk, en anledning til å møte musikere
og grupper som vi ellers bare kjenner fra plater. I år har vi blant annet kunnet
høre Den danske Strykekvartett, Borodin-kvartetten, Les Arts Florrisants, Trio
Wanderer – og nå på søndag Diotima-kvartetten.
De fire franske musikerne er
kjent for sine kontrastfylte programmer der verk fra veldig forskjellige
tidsepoker settes opp mot hverandre. På søndag gjaldt det to sjeldent fremførte
strykekvartetter av henholdsvis Franz Schubert og Béla Bartók.
Schubert-kvartetten (g-moll,
D. 173) har nummer 9, men er et ungdomsverk, skrevet i 1815 av en talentfull 18-åring
som allerede på dette tidspunktet lekte og eksperimenterte med det klassiske formatet.
Diotima-musikerne ga eksperimentene en fokusert tolkning med klar redegjørelse for
de indre musikalske sammenhengene og med tydelig markering av de dynamiske
kontrastene som Schubert har skrevet inn i noteteksten sin.
Bartóks strykekvartett nr.
3 (Sz. 85) er skrevet om lag 100 år senere. Den er et av hans mest
eksperimenterende verk, fire satser komprimert til en enkelt oppstykket,
dissonantisk sats. En kunne kanskje frykte at Diotima-kvartettens presise, pertentlige
spillestil ville gi problemer i et slikt verk, men den fungerte faktisk veldig
godt – den skapte en skarp, stram ramme om musikken og fikk Bartóks dissonanser
til å sprette og gnistre.
Etter pausen var vi en
helt annen verden: Den tyske klarinettisten Jõrg Widmann sluttet seg til
Diotima-musikerne. Og ga oss Johannes Brahms’ klarinettkvintett (b-moll, op.
115) – en fri, blomstrende tolkning, så åndeløst vakker at det tok nesten et
minutt før publikum våget å puste og slippe applausen løs.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar