Bergens Tidende, 11.06.2015
Monteverdi: Orfeo
Ensemble Sasha Waltz &
Guests
Grieghallen
Historien om Orfeus og Evrydike fortalt i blomstrende, poetiske bilder
Cladio Monteverdis Orfeo fra
1607 er kanskje ikke musikkhistoriens første opera. Men den er i alle fall den
eldste som fremdeles spilles i dag. Sist vi så den i Bergen var da Philipp Pickett
og New London Consort satte den opp under åpningen av Festspillene i 2004. Og
nå, et tiår senere, er den så her igjen, denne gang som Festspillenes
avslutningsforestilling i en versjon regissert av den tyske koreografen Sasha
Waltz.
Monteverdi tok utgangspunkt
i den gamle myten om den store sangeren Orfeus som får lov å hente sin elskede Evrydike
opp fra dødsriket på betingelse av at han ikke vender seg og ser på henne før
de er kommet tilbake til livet. Han klarer ikke å overholde avtalen. Og hun dør
endegyldig.
Mange moderne regissører
satser på å lage «autentiske», spartanske oppsettinger av Monteverdis opera. De
forsøker å gå bakover i tid, tilbake til premieren i 1607 i Hertugen av Mantuas
palass der verket trolig ble framført med minimale sceniske virkemidler foran et
lite publikum i et lite, privat rom. Philipp Pickett forsøkte for eksempel noe
slikt i 2004.
Sasha Waltz har valgt en annerledes
løsning. Hun forsøker ikke å skjære ned og minimalisere uttrykket. Hun utvider det,
legger til nye lag, finner fram nye dimensjoner i Monteverdis enkle, statiske
fortelling. Hun lar dansekompagniet sitt blande seg med sangere og musikere.
Hun lar danserne synge og sangerne danse. Og skaper en operafest for øyet, en blomstrende,
poetisk forestilling der tekst og musikk forsterkes og oversettes og
videreføres i kroppslige følelsesuttrykk, i et scenebilde der alt er i konstant
bevegelse.
Det er ikke snakk om
aktualisering eller oppdatering av det gamle verket. Snarere dreier det seg om
en bevisst fremmedgjøring og arkaisering slik at for eksempel Orfeus og
Evrydikes bryllup får karakter av et hedensk fruktbarhetsritual.
I Grieghallen i går ble denne
versjonen av Orfeo fremført av det samme laget som var med på premieren i
Amsterdams Muziektheater siste år. Og med tilnærmet samme sceniske uttrykk.
Scenografen Alexander Schwarz hadde bygget en enkel treramme om begivenhetene.
Musikerne i det fine tidligmusikk-ensemblet Freiburger BarockConsort satt og
spilte i hver side av scenen. Vocalconsort Berlin sang korsatsene og opptrådde underveis
som nymfer, hyrder og generell folkemengde, mens kormester Torsten Johann for
anledningen også fungerte som dirigent.
Hos Monteverdi fremføres
den tragiske historien som «syngende resitasjon»: Sangerne synger en serie høystemte
lyriske tekster. De forteller hva som skjer og hva de føler. Og musikken følger
tekstene og understøtter innholdet på ulike måter. Den solide barytonen Georg
Nigl sang det meste av Orfeos parti relativt streit, men lukket mot slutten opp
for de store, skjelvende trillene i duetten «Saliam cantando» sammen med Georg Nigl s Apollon. Sopranen Anna Lucia Richter var en overbevisende Evrydike. Og
den strålende svensk-amerikanske mezzosopranen Charlotte Hellekant ga en dramatisk
og autoritativ scenisk fremstilling både av Budbringeren som kommer med det
triste budskapet om Evrydikes død og av Håpet som fører Orfeus til dødsriket.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar