Den permanente Festspillmusikeren

Bergens Tidende, 01.06.2015

For fem år siden snakket folk om at daværende festspilldirektør Per Boye Hansen hadde sine egne, spesielle favoritter – en liten gruppe kunstnere som han satte på programmet igjen og igjen. En av disse «Festspillenes gjengangere» var Leif Ove Andsnes som på dette tidspunktet allerede hadde hatt fem ulike oppdrag i Boye Hansen regjeringstid. I sakens anledning uttalte festspilldirektøren til en journalist fra Bergens Tidende: «Jeg var i Bergen i 1988 da Leif Ove Andsnes spilte a-mollkonserten og tenkte at dersom jeg hadde vært i posisjon, så ville jeg ha gitt ham en 20-årskontrakt».

Det var Daniel Bohr som i 1988 hyrte 18-åringen Andsnes inn til Festspillenes avslutning og gjorde ham til tidenes yngste solist i Griegs a-moll-konsert. Bohr var vel neppe i posisjon til å tilby noen som helst en langtidskontrakt. Men det trengte han for så vidt heller ikke. For ikke bare Boye Hansen, men alle etterfølgende festspilldirektører har hatt Andsnes som soleklar favoritt. Fra 1988 og framover har konserter med Leif Ove Andsnes vært en selvsagt del av Festspillene.

Hans tilstedeværelse på programmene opp gjennom 1990-tallet var så markant at direktør Bergljót Jónsdóttir i 1997 simpelthen opprettet kategorien Festspillmusiker spesielt til ham. Han er den eneste pianisten som tre ganger har vært solist i a-moll konserten under festspillavslutningen. Lang tid før han stiftet familie og bosatte seg permanent i Bergen, skrev avisene at han kom «hjem» når han ga konsert på Festspillene. Og hvis han et enkelt år ikke sto på programmet, luktet journalistene konflikt.

I de snart tretti årene som har gått siden den sensasjonelle festspilldebuten i 1988, har vi fått høre Andsnes i stort sett alle genrer og formater – som solist med og uten orkester, som kammermusiker, som liedakkompagnatør og med tiden også som dirigent. Og underveis han har presentert det meste av musikkhistorien for festspillpublikummet med et repertoar som spenner fra Haydn og Mozart til samtidskomponister som Kurtag og Lutoslawski. Alltid for fulle hus. Og alltid etterfulgt av strålende anmeldelser.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Andsnes har vært festspilldirektørenes favoritt. Han er en formidabel kunstner, en av sin generasjons største pianister. Han er en internasjonal superstar. Og han er en publikumsmagnet. Står navnet Andsnes på programmet har Festspillene en sikker vinner. Hver gang. Men ikke bare det.

Andre festivaler kan av og til reklamere med «artists in residence», kunstnere som i en kortere periode er knyttet til arrangementet og setter sitt preg på programmet. Andsnes’ forhold til Festspillene fungerer annerledes. Han er en slags permanent «artist in residence», en permanent residerende Festspillmusiker som etter hvert er blitt en selvstendig institusjon med egne regler og normer.

De siste årene har vi kunne følge hvordan Andsnes har arbeidet seg bakover i musikkhistorien, tilbake til wienerklassikken, samtidig med at han har gått inn i rollen som spillende orkesterleder, først i samarbeidet med Det norske kammerorkester omkring en rekke Mozart-konserter, og senere med «The Beethoven Journey», hans store prosjekt sammen med Mahler Chamber Orchestra, som har preget Festspillene de siste tre årene.

I kveld gjelder det da det såkalte mentorprosjektet – den første av tre konserter der han spiller sammen med unge musikere. I et intervju nå nylig snakket han om at disse konsertene – «Leif Ove Andsnes & Venner» – er en slags kammermusikkfestival midt i Festspillene. Og slik har konsertene hans egentlig fungert de siste mange årene – som et særlig område innenfor Festspillenes rammer. Siden han sluttet som leder av musikkfestivalen i Risør, har Festspillene vært et verksted der han utprøver og utvikler nye samspillformer. Og samtidig en plattform der han presenterer resultatene av de større internasjonale prosjektene han arbeider med for tiden.

I årets program er «Leif Ove Andsnes & Venner» plassert i kategorien «Forbindelser». Det er en diffus sekkebetegnelse som visst skal romme det meste av den klassiske musikken. Men den fanger på et vis Andsnes’ særlige rolle: Han skaper forbindelser. I årene som permanent residerende Festspillmusiker har han etablert forbindelser mellom mange forskjellige musikere og musikalske temperamenter. Samtidig med at han i kraft av sin egen stjernestatus har knyttet forbindelser mellom Festspillene og den internasjonale musikkverden.