Frisk og spenstig

Bergens Tidende, 28.01.2012

Verk av Bridge, Britten og Beethoven

Daniel Hope, fiolin

Hugh Wolff, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Fiolinisten Daniel Hope i Bergen for første gang

Det var god grunn til å gå i Grieghallen på torsdag. Kveldens solist, Daniel Hope, var i Bergen for første gang. Han er en av de mest interessante fiolinistene i den yngre generasjon – kjent både som fin kammermusiker i Beaux Arts Trio og som solist med de fleste store internasjonale orkestrene igjennom det siste tiåret.

I Bergen hadde han valgt å spille Benjamin Brittens fiolinkonsert fra 1939 – et interessant valg. For det er ganske sjeldent man hører denne konserten framført live i en konsertsal. Den ble lenge ansett som et umodent overgangsverk i Brittens produksjon. Det er en oppfattelse som nok har endret seg noe med tiden, men konserten har likevel aldri slått skikkelig igjennom og er aldri blitt en fast del av repertoaret på samme måte som for eksempel Bergs eller Bartóks fiolinkonserter. At det forholder seg slik med Brittens konsert, var vel ikke vanskelig å forstå da Hope spilte den på torsdag. For det er et merkelig sammensatt verk der et følelsesfullt, romantisk uttrykk til stadighet brytes mot en kjølig, modernistisk bakgrunn. Men i Hopes inderlige tolkning hørte man også at det ligger noe mer i dette verket, at det rommer en sorg og en melankoli som ikke lar seg uttrykke i tradisjonelle virtuose grep, men som må spilles fram i korte melodiske, intense fraser, i et nærmest mumlende parlando.

Etter pausen var orkestret og den amerikanske dirigenten Hugh Wollf i sentrum med Beethovens femte symfoni. Wolff er en glimrende dirigent med tydelig gestikk og en saklig, nesten bokstavelig holdning til stoffet. Han var en sikker støttespiller for Hope i Britten-konserten og ga også innledningsvis sammen med BFO en fin tolkning av Frank Bridges orkestersuite «The Sea». I Beethoven satte han et ganske rask tempo i førstesatsen, et tempo som trolig lå temmelig tett opp til Beethovens egne, omdiskuterte metronommarkeringer. I alle fall ble det en frisk inngang til en frisk framførelse – med syngende, dansante strykere i andresatsen og en flott spenningskurve som holdt seg oppe gjennom de to allegroene til, helt fram til den spenstige, ettertrykkelige avslutningen.

De små bevegelsene

Bergens Tidende, 25.01.2012

Toshio Hosokawa: Landscapes

Mayumi Miyata, shô

Alexander Liebreich, dirigent

Münchener Kammerorchester

ECM New Series

Japansk tradisjon møter vestlig minimalisme

Shō er et japansk munnorgel laget av bambusrør. I sin tid ble det brukt i den keiserlige musikken. I vår tid har det fått en slags renessanse i vesten – der vi hører det i verk av komponister som Cage og Takemitsu, men også for eksempel i Björks musikk til filmen «Drawing Restraint 9». Shō-spilleren  Mayumi Miyata som har vært den drivende kraft i denne renessansen, er også hovedpersonen på ECM-platen «Landscapes» der dirigenten Alexander Liebreich og Münchener Kammerorchester spiller fire shō-inspirerte verk av japanske Toshio Hosokawa. Det meste av Hosokawas produksjon ligger innenfor den vestlige modernistiske tradisjonen, og kanskje er verkene på denne platen egentlig bare en slags «japanisert» musikk tilpasset vestlig smak. Men det er under alle omstendigheter snakk om fin, minimalistisk musikk. Miyatas merkelige, overjordiske shō-klanger svever langsomt gjennom rommet, og av og til bryter orkestret inn med skarpe, klanglige alternativer. Det hele virker kanskje temmelig stillestående, men musikken åpner seg hvis man tar seg tid og lytter til de ørsmå bevegelsene.  

Når Fanden går i kloster

Bergens Tidende, 25.01.2012

CD / Jazz

Tribe

Enrico Rava

ECM

Dydig italiensk frijazz

Når Fanden blir gammel, går han i kloster – sier et gammelt ordtak. Det passer til den italienske trompetisten Enrico Rava. I sin tid var han en av Miles Davis’ europeiske disipler, og han spilte med free jazz avantgardister som Carla Bley, Steve Lacy, Gato Barbieri og Roswell Rudd. Men i de senere årene har han tilbrakt mye tid i ECM-klosteret der det først og fremst er det spirituelle, det melodiske, det klanglige som dyrkes. På «Tribe», Ravas siste ECM-plate, spiller han sammen med italienske åndsfrender som trombonisten Gianluca Petrella og pianisten Giovanni Guidi og en sprek rytmegruppe med Gabriele Evangelista og Frabizio Sferra på bass og trommer supplert med Giacomo Ancilliotto på gitar. Det er en plate med mye høystemt, insisterende balladespill, mye overdådig klangrikdom, mye myk melodikk der trompet og trombone vever seg inn i hverandre i sakral samklang. Men av og til, når det hele blir litt for dydig, kan Rava ikke dy seg. Han slår seg løs og viser oss den gamle avantgardistiske bukkefoten. I korte glimt.