Frisk og spenstig

Bergens Tidende, 28.01.2012

Verk av Bridge, Britten og Beethoven

Daniel Hope, fiolin

Hugh Wolff, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Fiolinisten Daniel Hope i Bergen for første gang

Det var god grunn til å gå i Grieghallen på torsdag. Kveldens solist, Daniel Hope, var i Bergen for første gang. Han er en av de mest interessante fiolinistene i den yngre generasjon – kjent både som fin kammermusiker i Beaux Arts Trio og som solist med de fleste store internasjonale orkestrene igjennom det siste tiåret.

I Bergen hadde han valgt å spille Benjamin Brittens fiolinkonsert fra 1939 – et interessant valg. For det er ganske sjeldent man hører denne konserten framført live i en konsertsal. Den ble lenge ansett som et umodent overgangsverk i Brittens produksjon. Det er en oppfattelse som nok har endret seg noe med tiden, men konserten har likevel aldri slått skikkelig igjennom og er aldri blitt en fast del av repertoaret på samme måte som for eksempel Bergs eller Bartóks fiolinkonserter. At det forholder seg slik med Brittens konsert, var vel ikke vanskelig å forstå da Hope spilte den på torsdag. For det er et merkelig sammensatt verk der et følelsesfullt, romantisk uttrykk til stadighet brytes mot en kjølig, modernistisk bakgrunn. Men i Hopes inderlige tolkning hørte man også at det ligger noe mer i dette verket, at det rommer en sorg og en melankoli som ikke lar seg uttrykke i tradisjonelle virtuose grep, men som må spilles fram i korte melodiske, intense fraser, i et nærmest mumlende parlando.

Etter pausen var orkestret og den amerikanske dirigenten Hugh Wollf i sentrum med Beethovens femte symfoni. Wolff er en glimrende dirigent med tydelig gestikk og en saklig, nesten bokstavelig holdning til stoffet. Han var en sikker støttespiller for Hope i Britten-konserten og ga også innledningsvis sammen med BFO en fin tolkning av Frank Bridges orkestersuite «The Sea». I Beethoven satte han et ganske rask tempo i førstesatsen, et tempo som trolig lå temmelig tett opp til Beethovens egne, omdiskuterte metronommarkeringer. I alle fall ble det en frisk inngang til en frisk framførelse – med syngende, dansante strykere i andresatsen og en flott spenningskurve som holdt seg oppe gjennom de to allegroene til, helt fram til den spenstige, ettertrykkelige avslutningen.

Sensasjoner

Bergens Tidende, 29.11.2007

Verk av Haydn, Mozart og Ravel

Birgitte Christensen, sopran

Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: Hugh Wolff

Grieghallen

Sopranen Birgitte Christensen som strålende solist med BFO

Haydn var tidens superstar da han kom til London i 1791. Han ble feiret i aviser og blader. Han ble beleiret av ivrige fans. Og enhver ny symfoni fra hans hånd ble automatisk dagens samtaleemne. Det er vanskelig å gjenskape denne stemningen av sensasjon i dag, mer enn 200 år etter. Men den glimrende amerikanske dirigenten Hugh Wolff fikk likevel musikken til å klinge ny og frisk da han og BFO fremførte symfoni nr. 98 i går kveld. Han dyrket en klar og slank orkesterklang – som fungerte godt som bakgrunn for de brå temposkiftene og de voldsomme kontrastene i verket.

Opera-arier som fremføres på konsert, løsrevet fra den opprinnelige sammenhengen, kan være en blandet fornøyelse, Men med Birgitte Christensen som solist i utvalgte Mozartstykker, var man trygg fra første takt. Hun sang disse ariene virtuost – med klokkeren, lyrisk sopranstemme og fylde i hele registret fra topp til bunn. Og i tillegg har hun et utvunget dramatisk uttrykk som gjør at man nesten kunne merke hele den fortellemessige bakgrunnen i hver arie.

Etter pausen var orkestret og Wolff alene igjen, denne gangen med Ravels La Valse – spilt med omhu for de fine detaljer i instrumentasjonen, men uten det snev av dekadanse som må til for å løfte den og gjøre den til mer enn raffinert underholdningsmusikk.