Magi, eventyr og dramatikk

Bergens Tidende, 18.01.2020

Verk av Beethoven og Bruckner

Elisabeth Leonskaja, piano

Thomas Dausgaard, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Bergen Filharmoniske Orkester feirer Beethovens 250-års jubileum

Det var magi i luften torsdag kveld da Bergen Filharmoniske Orkester startet den store feiringen av Beethovens 250-års jubileum.

På dirigentkrakken sto danske Thomas Dausgaard, ved flygelet satt russisk-østerrikske Elisabeth Leonskaja, og på programmet sto den tredje klaverkonserten – det verket der Beethoven for første gang løfter sjangeren «klaverkonsert» ut av Wiens intime salonger og gir den de helt store, symfoniske dimensjoner.

Og hvis du lurte på hvorfor musikkjournalistene alltid snakker om den «legendariske» pianisten Leonskaja, ja, da fikk du svaret med en gang da hun gjorde sin entre efter orkestrets innledning: tre stigende skala-løp og en første utforsking av hovedtemaet – spilt majestetisk, kraftfull, dramatisk.

Her – og gjennom alle verkets tre satser – demonstrerte Leonskaja nettopp de kvalitetene vi forbinder med den «legendariske» russiske klavertradisjonen: Formidabel teknikk, klarhet, overblikk – og i tillegg en fysisk, sanselig forming og fremstilling av det musikalske stoffet. Den Beethoven vi hører når Leonskaja spiller, er en sterk, muskuløs, blodrik skikkelse.

Etterpå ble det applaus og utallige fremkallelser. Og til sist kom da Leonskaja inn igjen, satte seg til flygelet og spilte en forrykende tredje sats fra «Der Sturm», Beethovens klaversonate nr. 17.

Gjennom hele klaverkonserten formidlet Thomas Dausgaard oppmerksomt og lydhørt mellom Leonskaja og BFO – som for anledningen var redusert til det lille wienerklassiske formatet.

Etter pausen var scenegulvet fylt helt opp, alle strykeseksjonene var utvidet, det var fem horn og en hel rekke ekstra messingblåsere. For nå gjaldt det Anton Bruckner, hans fjerde symfoni.  

Da Dausgaard var i Bergen i 2017, dirigerte han BFO i et tilsvarende program: en klaverkonsert av Beethoven etterfulgt av en Bruckner-symfoni. Den gang var det som om Beethovens gjennomsiktige orkesterklang påvirket hans Bruckner-tolkning og ga klangbildet en nesten kammermusikalsk karakter.

Slik var det ikke torsdag kveld. Her var det virkelig snakk om to musikalske verdener med store avstander imellom. Bruckner-klangen var massiv – med svulmende linjer i strykerne, med massive utblåsninger i horn og messing og med buldrende pauker.

Symfonien kalles «Den romantiske» – fordi Bruckner i sin tid konstruerte den over en slags program som beskriver soloppgang i en middelalderby, ryttere som drar på jakt, hornsignaler, fuglekvitter og så videre.

Dausgaard er en fremragende dirigent i et slikt materiale. Han viser frem musikkens underliggende struktur, han anskueliggjør drivkreftene i verket og han får frem den helt rette balansen mellom orkestrets ulike seksjoner.

Torsdag kveld skapte han sammen med orkesterets musikere en lang, spenningsfylt fortelling, et storslått, romantisk eventyr.

Musikk og natur

Bergens Tidende, 21.09.2019

Verk av Ludwig van Beethoven og Maja Ratkje

Jan Willem de Vriend, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Nederlandsk tidligmusikk-ekspert spiller Beethoven

Neste år i desember er det 250 år siden Beethoven ble født. Det skal feires. Og den store feiringen er for så vidt allerede begynt rundt om i konsertsalene – som for eksempel på torsdag i Grieghallen der Bergen Filharmoniske Orkester inviterte til konsert med hele to Beethoven-symfonier på programmet.

Kvelden åpnet med den aller mest kjente av dem alle, den femte, «Skjebnesymfonien», fra 1807. I ettertid er den ofte blitt beskrevet som et eksempel på abstrakt, «absolutt» musikk. Dikteren E.T.A. Hoffmann skrev i 1810 at denne symfonien «åpner et ukjent rike» for mennesket, en verden som ikke kan beskrives ved hjelp av språklige begrep.

Kveldens dirigent, nederlandske Jan Willem de Vriend, delte tydeligvis ikke denne oppfatningen. I en kort introduksjon sa han at for ham handler denne symfonien om frigjøring fra samfunnsmessig tvang, den er en fortelling om en heroisk kamp som føres igjennom til seir og forløsning. Og da musikken startet var det tydeligvis denne oppfatningen som lå til grunn.

I tolkningen sin bygget de Vriend på mange års erfaringer fra den nederlandske «tidlig musikk»-bevegelsen. BFO stilte med et redusert mannskap som svarte til det orkesterformatet som var til rådighet i 1807. Resultatet ble en rytmisk, spenstig tolkning av Beethovens store skjebnefortelling, en fremføring som fremhevet alle verkets indre kontraster og konflikter og som satte ekstra trykk og smekk på de store orkestrale effektene.

Det var varme, sødmefylte melodilinjer i strykerne, men først og fremst fremhevet de Vriend partiturets militære aspekter – med messingblåsere og pauker plassert langt fremme i lydbildet. Og da basunene, kontrafagotten og pikkolofløyten endelig sluttet seg til messingblåserne i overgangen til fjerde sats, var det ingen tvil. Seieren var vunnet og ble feiret ettertrykkelig til aller sist med 29 takter ren, triumferende C-dur fortissimo.

Konserten sluttet med Beethovens sjette symfoni, «Pastorale»-symfonien. Som i de Vriends og BFOs tolkning ble til en vakker, liten fortelling om bymennesker på søndagsutflukt i naturen. Fremføringen var avdempet, gjennomsiktig, med fine akvarellfarger i skildringen av gjestenes ankomst og scenen ved bekken. Tordenværet som bryter løs i fjerde sats, ble fremstilt med kraft og store, maleriske effekter – men ble samtidig spilt med en slags distanse som understreket bymenneskenes naive holdning til naturen og naturkreftene.

Det var ikke Beethoven alt sammen på denne torsdagskonserten. Klemt inne mellom de to store 1800-talls symfoniene, dukket det opp et lite stykke norsk samtidsmusikk: Maja Ratkjes «Paragraf 112», et ultrakort orkesterverk skrevet i forbindelse med grunnlovsjubileet i 2014.

Tittelen henspiller på Grunnlovens «miljøparagraf» som ble innført 1992 og som gir naturen og miljøet grunnlovsvern: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares».

Det er ikke noe idyllisk, beethovensk naturmaleri i Ratkjes verk. Det «skildrer» ikke vår tids natur og miljø. Hun tar utgangspunkt i instrumentenes egne «naturlyder» – luften som går gjennom messingblåsernes rør, støyen fra klapper og ventiler, strykeinstrumenter som knirker – og bygger etter hvert opp et eget, skjørt univers av lydfragmenter som beveger seg i mange forskjellige retninger, men som aldri samler seg og blir til en helhet. Kanskje som et musikalsk utsagn om miljøets og naturens nåværende tilstand.

På utendørs sommerkonsert med BFO

Bergens Tidende, 24.08.2019

Verk av Beethoven, Britten, Halvorsen og Neset

Marius Neset, tenorsaksofon

Finn Tokvam, konferansier

Joana Carneiro, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Nygårdsparken

Tørt vær og god stemning i Nygårdsparken

Bergen Filharmoniske Orkester pleier å ha sine utendørs sommerkonserter på Torgallmenningen. I år har de flyttet dem opp i Nygårdsparken. Og det er jo hyggelig å forestille seg at vi sitter der på gresset og hører god musikk «omkranset av parkens lune og vakre alme- og bøketrær» – som de skriver på BFOs hjemmeside. Men så var det værprognosene, da. De har faktisk vært temmelig skumle de siste dagene.

Heldigvis viste det seg at det ikke var grunn til bekymring. Tross alle varsler om det motsatte var været ganske godt – i alle fall var det tørt – både onsdag og torsdag kveld. Og det var mange folk som hadde tatt turen frem til scenen i bunnen av Nygårdsparken.

På konserten torsdag kveld presenterte BFO musikk med overskriften «I naturen». Og da var det vel ganske passende at det hele startet med første sats av Beethovens «Pastorale»-symfoni, den satsen der han forteller om «de muntre følelsene som vekkes når folk drar på landet».

Den portugisiske dirigenten Joana Carneiro gjorde godt rede for de lyse, delikate sidene av denne idylliske musikken. Men først og fremst satset hun på det store uttrykket. Hennes tolkning var effektfull, dramatisk – noe som kanskje har å gjøre med at det ikke er mye rom for musikkens finere nyanser på en utendørskonsert som denne der hele lydbildet er elektronisk forsterket.

Litt av den samme tendensen merket vi i tolkningen av Benjamin Brittens mellomspill fra operaen «Peter Grimes» – der dramatikken i «Storm» sto klart meislet, mens den lyriske morgenstemningen i «Dawn» ble tegnet noe svakere.

Denne avdelingen sluttet med en flott, effektfull fremføring av «Bergensiana», Johan Halvorsens rokokkovariasjoner over Johan Nordahl Brun «Udsigter fra Ulrikken» – med et ganske aktivt publikum i den obligatoriske fellessangen under finalen.

På siste del av konserten var det vår internasjonale saksofonstjerne, Marius Neset fra Søfteland ved Os, som kom på scenen. BFO skal samarbeide med Neset i løpet av sesongen 2019-20 og skal blant annet urframføre hans konsert for saksofon og orkester ut på våren 2020.

At Neset er en glimrende komponist med imponerende sans for de store orkestrenes uttrykksmuligheter, det har han demonstrert før – tenk bare på «Snowmelt», hans flotte plateprosjekt med London Sinfonietta fra 2016.

I Nygårdsparken fikk vi kortere smakebiter på denne siden av hans produksjon, blant annet med «A Day In The Sparrow's Life» og «Windless» – to komposisjoner som han opprinnelig skrev til søsteren sin, fløytenisten Ingrid Søfteland Neset, men som han senere har arrangert for tenorsaksofon og orkester.

I disse komposisjonene brukte han mest orkestret til å legge en diskret ramme omkring sitt eget ville, eksplosive saksofonspill. Og det var ikke til å merke at han en time før konserten hadde sittet fast mellom to etasjer i en heis et sted i byen.

Vi ser frem til å få høre flere resultater av samarbeidet mellom Neset og BFO i den kommende tiden.

Mye å glede seg over

Bergens Tidende, 04.05.2019

Verk av Schönberg og Beethoven

Bergen Filharmoniske Kor

Edvard Grieg Kor

Håkon Matti Skrede kormester

Edward Gardner dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Flott sesongavslutning med Bergen Filharmoniske Orkester

Det var bare to verk på programmet da Bergen Filharmoniske Orkester hadde sesongavslutning på torsdag. Og mon ikke de aller fleste i den stappfulle salen var kommet for å høre «Beethovens Niende», den monumentale korsymfonien?

Men så var det – kanskje litt uventet – det andre verket, «Erwartung», Arnold Schönberg ekspresjonistiske verk fra 1909, som ble kveldens helt store opplevelse.

«Så skriv meg da en operatekst, frøken!» – skal Schönberg ha sagt da han møtte dikteren og legen Marie Pappenheim sommeren 1909. Kanskje det var ment som en spøk, men hun tok ham i alle fall på alvor: «Jeg lå i gresset og skrev med blyant på store papirark, tok ikke kopi, leste nesten ikke gjennom hva jeg hadde skrevet».

Resultatet ble en lang usensurert strøm av alt som raser gjennom en kvinnes bevissthet mens hun venter på sin elskede – uvisshet, erindringer, sjalusi, angst, sorg. Schönberg fulgte opp, satte musikk til den navnløse kvinnens tanker og understøttet Pappenheims oppløste språk med en fragmentert, ekspressiv orkestersats.

På torsdag ble kvinnens intense monolog fremført av den imponerende amerikanske sopranen Sara Jakubiak – som ikke alene klarte alle solostemmens ekstreme, musikalske utfordringer, men også ga kvinnens brå stemningsskift en uttrykksfull scenisk fremstilling.

Schönbergs sats for kjempeorkester med uendelige mengder av små musikalske celler og motiver i stadig, urolig bevegelse kan lett komme til å skygge for solisten. Ikke så på torsdag – der Edward Gardner og BFO la en gjennomsiktig, nesten kammermusikalsk ramme om Jakubiaks stemme, og bare slo til med full orkesterstyrke i det aller siste avsnittet.

Konsertprogrammet fortalte at Jakubiak skal være solist i BFOs innspilling av «Erwartung». Hvis torsdagskonserten var en slags generalprøve på dette, da er det bare å glede seg til at platen kommer.

Etter pausen var det så tid for Beethovens Niende. Den fikk en litt nervøs start – som om Gardner og orkestret hadde vanskelig ved å omstille seg fra det nitide arbeidet med detaljene i «Erwartung». Men det ble hurtig ro og fasthet i fremføringen, med skarpe, rytmiske markeringer i andresatsen og fredfylt stemning i den tredje.

Og så fjerdesatsen da, den vi alle satt og ventet på: Celloene og bassene setter i gang med «Freude, schöner Götterfunken». Barytonen Audun Iversen reiser seg og forkynner med sin malmfulle røst at nå … nå er det tid å hylle Gleden.

Og her var det riktignok mye å glede seg over. Storslagne kvartettpassasjer med sopranen Mari Eriksmoen som lysende og strålende anfører i sterkt samspill med Audun Iversen, tenoren Bror Magnus Tødenes  og mezzosopranen Ingvild Schultze-Florey. Og i tillegg herlige, saftige utladninger fra sangerne i Bergen Filharmoniske Kor og Edvard Grieg Kor.

En levende legende

Bergens Tidende, 30.09.2017

Verk av Beethoven og Bruckner

Menahem Pressler, klaver

Thomas Dausgaard, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Old school Beethoven – og nytolkning av Bruckner

En levende legende – var tittelen på torsdagskonserten. Og Menahem Pressler er jo det. Med sine 94 år er han verdens eldste aktive konsertpianist. Han kan se tilbake på en solistkarriere som startet på 1940-tallet og som fortsatte samtidig med at han i over femti år ledet Beaux Arts Trio, et av forrige århundres mest innflytelsesrike kammerensembler.

Trioen ble oppløst for ti år siden, men Pressler sluttet ikke å spille av den grunn. Han fortsatte som solist. Han var 90 da han debuterte med Berlinerfilharmonikerne. Og på torsdag hørte vi ham altså i Grieghallen sammen Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Thomas Dausgaard.

På programmet sto Beethovens første klaverkonsert. Den er skrevet av en ung kraftfull komponist som var en samtidens største klavervirtuoser. En kunne selvsagt lure på hvordan en eldre herre som Pressler skulle klare alle de tekniske utfordringene som ligger innvevd i denne konserten. Og, jo da, det var mange problematiske steder i tolkningen hans ­– fraseringer som ikke var helt i vater, akkorder og løp som ikke satt knivskarpt, urolige tempi og så videre.  

Men det var også myk fleksibilitet i spillet hans, en gammel, erfaren pianists musikalske lek innenfor Beethovens stramme rammer – en fri, «old school» spillemåte som vi sjeldent hører i moderne konsertsaler. 

Dausgaard er en eminent dirigent i slike situasjoner. Han står med hele kroppen vendt mot klaveret og dirigerer samtidig med høyre hånd og etablerer hele tiden den nødvendige kontakten og sammenhengen mellom solist og orkester.

Det satt om lag førti musikere på scenen. Klangen var lett, transparent – slik vi kjenner det fra Dausgaards fine Beethoven-innspillinger med Det Svenske Kammerorkester. Etter pausen var antallet musikere nærmest tredoblet. For nå gjaldt det Anton Bruckner sjette symfoni, en av de store, senromantiske mastodontene.

Johannes Brahms kalte i sin tid Bruckners symfonier for «symfoniske kjempeslanger». Og det er jo noe kolossalt, noe overveldende, noe «larger than life» over disse voldsomme verkene. Men det imponerende ved BFOs framføring av den sjette var at Dausgaard her klarte å bringe sine kammermusikalske erfaringer inn i tolkningen.

Det var klare linjeføringer, det var omhu for detaljene, det var blankpolert klang i alle orkestergrupper. Selvsagt satt de store utblåsningene slik vi forventer det, med ekspansiv, nesten uutholdelig oppbygging til klimaks. Men strykere og messingblåsere fikk aldri lov å overkjøre treblåserne. Klangbildet var hele tiden overskuelig og gjennomsiktig.

Vakker, elegant – er ord du vanligvis ikke forbinder med Bruckners symfonier. På torsdag var de på sin plass.     

Det uutslukkelige

Bergens Tidende, 11.02.2017

Verk av Beethoven, Tsjaikovskij og Nielsen

Behzod Abduraimov, klaver

Thomas Dausgaard, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stor kveld med BFO i Grieghallen

Thomas Dausgaard kommer inn på scenen, går raskt opp på podiet, løfter taktstokken. Og da er orkesteret i gang. Det er Beethoven som står på programmet, hans tredje Leonore-ouverture. Og allerede fra første takt skjønner du at noe stort er på gang. Det er en sitrende, elektrisk spenning i innledningen og et fyrverkeri av eksplosive utladninger når hovedtemaet setter inn. Alle aksenter og detaljer i Beethovens partitur står lysende klart, framførelsen er smidig, skarp, nesten kammermusikalsk.

Det er sikkert mange faktorer som spiller inn her – musikerne er i toppform etter Englandsturneen, og Dausgaard er en visjonær dirigent som alltid klarer å rive et orkester med seg og få det til løfte mektige oppgaver. I alle fall ble Leonore-ouverturen innledningen til en av de helt store konsertene i Grieghallen.

Etter Beethoven fulgte Tsjaikovskijs første klaverkonsert med Behzod Abduraimov som solist. Den unge, usbekiske pianisten har i løpet av de siste årene spilt seg opp i det internasjonale toppsjiktet med et repertoar der Liszt, Rakhmaninov, Busoni og andre av de gamle klavermastodontene står sentralt. Hans versjon av Tsjaikovskij på torsdag var ungdommelig, kraftfull, blendende virtuos – og helt uten de overfladiske manerene som ofte preger dette repertoaret. I Abduraimovs og BFOs framførelse ble verket vevet sammen til en musikalsk helhet gjennom konstant, lydhørt samspill og dialog mellom klaver og orkester.

    

«Musikk er liv» – sa Carl Nielsen. Og som det sto i programmet da hans fjerde symfoni hadde premiere i København i 1916: «Livet er ukuelig og uutslukkelig, det kjempes, brytes, avles og fortæres i dag som i går, i morgen som i dag, og allting vender tilbake». Det er dette «uutslukkelige», denne stadige, gjenkommende, skapende og nedbrytende kraften som han tar for seg og viser fram i den fjerde symfonien, det merkeligste, mest overveldende verket han skrev.

«Det uutslukkelige» var siste nummer på torsdagskonserten – i en tolkning der alle BFOs instrumentgrupper fikk spille seg ut i konstant flombelysning. Under Dausgaards lidenskapelige ledelse viste musikerne fram alt det kaotiske og sprikende i Nielsens musikk, alle de store kollisjonene mellom de ulike materialformene, og fikk samtidig hele dette ustoppelige mylderet av ideer og stoff til å danne store sammenhenger og skape musikalsk mening. Bedre kan denne symfonien neppe spilles.  

I de rette hender

Bergens Tidende, 28.05.2016

Verk av Haydn, Mozart, Beethoven og Schubert

András Schiff, klaver

Håkonshallen

På reise i wienerklassikken med András Schiff

«Et godt Steinway i de rette hender er et fantastisk klaver, men ikke til allting. Haydn, Mozart, Beethoven og Schubert krever mer enn bare kraft, briljans og kjølig objektivitet» – sa András Schiff for et par år siden da han ble spurt om hvorfor han foretrekker å spille wienerklassisk musikk på fortepiano eller på andre, eldre klavertyper. At han likevel ikke er fanatisk når det gjelder valg av instrument til slik musikk – det demonstrerte han på torsdag i Håkonshallen da han innviet Festspillenes nye Steinway-flygel med å spille sonater av nettopp disse fire komponistene. Og der han demonstrerte at et Steinway – i de rette hender – faktisk kan være annet og mer enn bare kraft og briljans.

Det var et imponerende program Schiff presenterte – fire sonater spilt i ett strekk med bare ultrakorte pauser imellom. Imponerende, fysisk krevende – og satt sammen med fintmerkende musikalitet slik at vi i salen både kunne følge de store trekkene i sonateformens utviklingshistorie og samtidig fikk et inntrykk av den følelsesmessige spennvidden som kan rommes innenfor dette formskjemaet.

Det startet med Haydns sonate nr. 60 i C-dur (Hob. XVI:50). Schiff setter seg, samler seg og spiller førstesatsens enkle, korte tema med strakt pekefinger, som var det en barnesang. Og så går det løs. Med en fortolkning som veksler mellom spreke innfall og virtuose, brusende passasjer. Et stykke avansert musikalsk humor, spøkende, ertende, med finurlige overraskelser i hver takt.  

Kronologisk sett burde det da komme en Mozart-sonate etter Haydn, men Schiff velger å gå framover i tid og spiller en av de siste Beethoven-sonatene, nr. 30 i E-dur (op. 109). Han understreker bruddene og de musikalske sprikene i de to første satsene. Og spiller så det langsomme temaet i den avsluttende variasjonssatsen «mit innigster Empfindung», med den mest inderlige følelsen – før variasjonene begynner, en serie sterke, musikalske bilder malt i stadig skiftende farger.

Og så, etter dybden i den sene Beethoven, kommer da Mozart, ikke en av de store sonatene, men – som et slags hvileskjær – nr. 16 i C-dur (KV 545), «sonata facile», den lette sonaten som «alle» kjenner, men som denne kvelden blir spilt så florlett, så elegant og skummende at den virker som et helt nytt verk.

Til slutt Schubert, hans nestsiste sonate, c-moll (D 958), et av disse urolige, sammensatte verkene der musikken beveger seg framover i brå kast og hele tiden skifter retning. Schiff går inn i musikken og skaper på forunderlig vis sammenheng igjennom de stadige, uforutsigbare stemningsskiftene.

Da er vi ved veis ende. Halvannen times musikalsk reise er forbi. Det blir stående applaus. Utallige fremkallinger. Og blant ekstranumrene en krystallklar sats fra Bachs italienske konsert. 

En musikalsk maktdemonstrasjon

Bergens Tidende, 29.01.2016

Sokolov: Schubert & Beethoven

Deutsche Grammophon

Fantastiske Grigory Sokolov i nye liveopptak

Det var en gang noen dristige folk som forsøkte å arrangere konserter med internasjonale mesterpianister i Bergen. Det gikk ikke godt. Publikum sviktet. Men de tretti sjelene som satt en mandagskveld i Logen i 1997 og hørte russiske Grigory Sokolov spille Beethoven og Brahms – vi fikk i det minste en uforglemmelig opplevelse. Hvor privilegerte vi var, oppdaget vi først senere. Det skulle gå nesten tjue år før Sokolov igjen spilte konsert i Norge – og da bare i Oslo. Og i de samme tjue årene utga han ingen plater.

Men i 2014 skrev han kontrakt med Deutsche Grammophon. Og nå begynner platene igjen å komme. Ikke finslipte studioinnspillinger, men liveopptak fra konserter rundt om i Europa. Siste år i januar kom det en dobbelt-cd med opptak fra en konsert i Salzburg i 2008. Og nettopp nå har DG utgitt enda en dobbelt-cd, denne gang med konsertopptak fra Warszawa og Salzburg i 2015.

På den første av de nye platene hører vi Sokolov spille Schubert – de fire Impromptus (D899) og de tre Klavierstücke (D946), improviserende musikk der Schubert varierer og forskyver en rekke enkle, tematiske elementer. Sokolov spiller denne kameleonaktige musikken smidig, plastisk – med bøyelige tempi og fabulerende fri frasering. Han former bilder, han skaper musikalske karakterer, han maler opp nye stemninger i hvert nytt stykke. Av og til griper han diskret tilbake til de gamle pianistenes teknikker, han nøler litt, bare brøkdelen av et sekund, og framhever på denne måten en særegen melodilinje, en spesielt vakker frase.

Dette er noen av Schuberts mest populære verk. Flere av dem høres ut som klavertranskripsjoner av romantiske lieder. Og Sokolov får da også fram det syngende, deklamerende tonefallet i musikken. Men han åpner samtidig også for de mørkere følelsene. Under de lyse, fritt strømmende melodiene ligger det hele tiden vill, stormfull dramatikk og såre, melankolske stemninger.

På den andre platen gjelder det Beethovens «Hammerklavier»-sonate (op. 106), en av klaverlitteraturens største utfordringer. Sokolov mobiliserer alle sine tekniske ressurser i dette verket. Han har full, streng kontroll med alle dimensjoner. Og bygger opp en uendelig lang, nesten uutholdelig musikalsk spenning. Han gir de lange melodilinjene i den langsomme tredjesatsen rikelig tid til å folde seg ut. Og utløser så spenningen i sistesatsens fuga. En gigantisk eksplosjon. En musikalsk maktdemonstrasjon.     

På platen virker det som om publikum først tør trekke pusten igjen etter aller siste takt. Og så bryter Sokolov fortryllelsen med en raus rekke ekstranumre – fem vakre småstykker av Rameau og et intermezzo av Brahms.  

Vektig og resolutt

Bergens Tidende, 06.11.2015

33 + 1

Ingrid Andsnes, klaver

Simax 

Robust tolkning av klaverlitteraturens Mount Everest

Det er litt av et statement Ingrid Andsnes kommer med her. På sin første soloplate har hun valgt å spille Beethovens fryktinngytende «33 variasjoner over en vals av Anton Diabelli» (op. 120). Intet mindre.

Diabelli-variasjonene er klaverlitteraturens Mount Everest, Beethovens siste, store klaververk, verket der han tar et lite, nesten enfoldig valsetema, splitter det i atomer og setter enkeltdelene sammen i stadig nye kombinasjoner slik at vi får sett og hørt ham fra alle sider, fra det mest spøkefulle til det mest dramatiske. Og det mest krevende.

Og som alltid når det gjelder nye tolkninger av Diabelli-variasjonene, blir spørsmålet: Hva er grepet? Hvordan skaper pianisten sammenheng i dette verket? Hos András Schiff som spilte inn hele to versjoner for et par år siden, var det fargespillet mellom de ulike variasjonene det dreide seg om. I Igor Levits versjon som kom i siste måned, er det den åndeløse, sugende bevegelsen framover fra variasjon til variasjon det gjelder.

Hvordan ser Ingrid Andsnes da på dette verket? Det tar alltid en stund å komme seg inn en ny tolking, men omkring variasjon 9, begynner bildet å tegne seg: «Pesante e risoluto» – vektig og resolutt – skriver Beethoven som tempoangivelse. Og det kunne for så vidt være mottoet for hele platen. For dette er – med et kanskje misbrukt ord – en veldig robust Diabelli-tolkning, en sterk, solid tolkning uten lettvinte løsninger. Ingrid Andsnes går inn i verket og spiller besluttsomt, med tyngde og kraft, selv i de mest virtuose og turbulente variasjonene. Og inne mellom de store, stormfulle utladningene åpner hun små, fredfulle områder der det er rom for ettertanke. Fugaen i variasjon 24 er en slik vakker oase som trer fram som kontrast til den brede, kraftfulle fugaen i var. 32.

Og her bryter verket plutselig sammen: I stedet for Beethovens kadens kommer noe som høres ut som elektronmusikk. Men det er, viser det seg, fremdeles Andsnes vi hører. Hun spiller bare ikke lenger på tangentene, hun bearbeider flygelets strenger med en EBow og framfører «Diabelli Cadenza», et lite stykke komponert til anledningen av Lars Petter Hagen. Han skriver selv i tekstheftet at en slik tilføyelse til Diabelli-variasjonene selvsagt er dømt til å mislykkes. Men når sjokket har gitt seg, virker stykket egentlig som en ganske vellykket kommentar. Og kontrast. En kort stund frammaner Ingrid Andsnes en åndeaktig, eterisk – veldig lite robust – klangverden. Og så er det Beethoven igjen, den siste variasjonen, en menuett, glassklart spilt, med fynd og klem.

På grensen til det uspillelige

Bergens Tidende, 16.10.2015 

Bach, Beethoven, Rzewski

Igor Levit, klaver

Sony Classical

Tre plater, tre verk, tre timer med overdådig, svimlende klavermusikk.

Unge, tysk-russiske Igor Levit er plateaktuell igjen. Denne gang med tre ekstremt krevende variasjonsverk – Bachs Goldberg-variasjoner, Beethovens Diabelli-variasjoner og den amerikanske avantgardekomponisten Frederic Rzewskis «The People United Will Never be Defeated!» fra 1975. Tre verk, tre plater, tre timer med overdådig, svimlende klavermusikk.

I intervjuer omtaler Levit disse lange verkene som «reiser»: Etter presentasjonen av det musikalske materialet – en bassgang, en harmonirekke, en liten melodi – føres vi gjennom et landskap som hele tiden forandrer seg. Hver ny variasjon gir oss en ny synsvinkel, et nytt perspektiv.

Det er tre veldig forskjellige landskap Levit fører oss inn i på disse platene. I Goldberg-variasjonene er det utsyn og åpne horisonter. Musikken står knivskarpt med klar, slank linjeføring. Tempoet er av og til raskere enn vi er vant til, men musikken virker aldri presset eller forsert. Levit har ro og overblikk. Og han får Bachs lange linjer til å synge.     

I Diabelli-variasjonene går han dypt ned i stoffet, ned i de minste detaljene. Hver eneste av notetekstens artikulasjonsmarkeringer blir ivaretatt. Og samtidig får han fram alle oppløsningstendensene, all den indre uroen i verket. Framføringen er stormende, kraftfull, noen ganger faller akkordene som smertende slag. Vi opplever, nesten fysisk, hvordan Beethoven presser stoffet mot det klassiske landskapets ytterste grenser.

Spranget fra Beethoven til Rzewski kan virke langt. Men «The People United» ble faktisk opprinnelig skrevet til en pianist som ville ha Diabelli-variasjonene og et moderne variasjonsverk på samme konsertprogram. Den politisk radikale Rzewski løste oppgaven ved å ta utgangspunkt i «¡El pueblo unido, jamás será vencido!», den chilenske venstresidens kampsang etter det CIA-støttede kuppet mot Salvador Allende i 1973.

Rzewski presenterer først melodien med enkel harmonisering. Og så blir allting veldig komplisert. I første variasjon sprenger han melodien i fillebiter og konstruerer noe som minner om Anton Weberns punktmusikk. Og i de følgende 35 variasjonene bearbeider han melodien med et batteri av moderne komposisjonsteknikker. Her er ekkoer av Alban Berg og Debussy og Rakhmaninov, her er referanser til Ligetis etyder, her er noe som minner om Keith Jarretts soloimprovisasjoner. Og innimellom hører vi bassgangen fra Purcells «Music for a While», sitater fra Hanns Eislers «Solidaritätslied» og de italienske partisanenes kampsang «Bandiera Rossa». Pluss at pianisten fløyter og synger og banker på flygelet. 

Det er ikke rart at «The People United» sjeldent høres i konsertsalene eller på plate. Dette er en musikalsk mastodont, et fysisk og mentalt krevende verk på grensen til det uspillelige. Men Igor Levit har ubegrensede tekniske, musikalske og fysiske ressurser som setter ham i stand til å løse alle knuter, klare alle problem. Han løfter Rzewskis konstruksjoner opp fra notene og forvandler dem til klingende musikk. Og demonstrerer at dette er musikk som befinner seg på samme nivå som Bachs og Beethovens monumentale variasjonsverk.

Leif Ove og Harmonien

Bergens Tidende, 31.01.2015

Leif Ove Andsnes, klaver

Ragnhild Hemsing, fiolin

Eivind Gullberg Jensen, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Strålende historiefortellinger med Leif Ove Andsnes og Bergen Filharmoniske Orkester

Fem musikere sitter i et hjørne av Grieghallen og spiller en sats fra en klaverkvintett av Boccherini, en liten, elegant rokokkomenuett – og så, uten overgang, smeller det store orkesteret til med Leonard Bernsteins dundrende Candide-ouverture. Og etterpå kommer det en strøm av musikkstykker, enkeltsatser fra klaverkonserter og symfonier, en Bach-transkripsjon, et korverk.

Nei, dette var ikke noen vanlig torsdag i Grieghallen, ikke en konsert etter det gamle, velkjente mønsteret. Dette var en konsert der Leif Ove Andsnes tegnet et bilde, sitt bilde, av Bergen Filharmoniske Orkester i anledning 250-års jubileet. Han hadde vært på skattejakt i arkivene og funnet frem begivenheter og verk fra orkesterets lange historie – han fortalte om starten i 1765, om overgangen fra amatørmusikk til profesjonelt orkester, om okkupasjonsårene, om Festspillene i 1953 med den store Stokowski som dirigent. Og han flettet sine egne erindringer inn i denne historien – om sitt første møte med orkesteret, om å høre Mahlers symfoniske verk som teenager, om sin debut med orkesteret som solist i Griegs klaverkonsert under Festspillene i 1988. Og mye mer.

Det ble en rørende, personlig farget fortelling om orkesteret og dets betydning for byen, for oss, med Andsnes i en imponerende dobbeltrolle – en engasjert, morsom formidler som uten omsvøp kan gå bort til klaveret og brake løs med tredje sats av Beethovens første klaverkonsert i et halsbrekkende tempo.

Bak seg hadde Andsnes dirigenten Eivind Gullberg Jensen og et orkester i toppform. BFO løftet og støttet solostemmene både i Beethoven-satsen og i den drømmende, andresatsen av Griegs klaverkonsert. Og Gullberg Jensen imponerte med en stram, presist regissert tolkning av den dramatiske sistesatsen i Gustav Mahlers første symfoni. I Mahler ble alle BFOs enorme klangressurser satt i spill. I Stokowskis orkestertranskripsjon av Bachs koralpreludium «Nun komm, der Heiden Heiland» ble det spilt med mindre besetning, med nesten kammermusikalsk fargelegging og med blomstrende solistiske innsatser i treblåserne. 

Andsnes var ikke den eneste solisten denne kvelden. Underveis hørte vi Ragnhild Hemsings fiolin i en gnistrende flott versjon av Ole Bulls virtuose Polacca Guerriera.

Til finalen hadde Andsnes valgt Beethovens Korfantasi. Siste år hørte vi ham spille den på Festspillene sammen med Mahler Chamber Orchestra og Det Norske Solistkor. Torsdag kveld var det store koret sammensatt av lokale krefter, av Bergen Filharmoniske Kor og en rekke amatørkor fra Nordhordland, alle under ledelse av Håkon Matti Skrede. Beethovens sammensatte verk ble en feiende avslutning på en fin kveld: Først Andsnes alene ved klaveret i den lange, virtuose improvisasjonssatsen, så dukker hovedtemaet opp i tett samspill mellom klaver og orkesteret. Og så braker det løs med 150 korstemmer som synger om kjærlighetens forløsende kraft.

«Musikere er strålende historiefortellere», skriver Bernt E. Bauge i katalogen til BFOs 250-års feiring. Leif Ove Andsnes, musikerne og sangerne demonstrerte det torsdag kveld.  

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 24.09.2014

József Szigeti, Béla Bartók

Hungaroton

1940

På dette historiske opptaket hører vi komponisten Béla Bartók i rollen som pianist sammen med den ungarske fiolinisten József Szigeti på konsert i Washingtons Library of Congress en aprildag i 1940. På programmet står Beethovens Kreutzer-sonate, Debussys fiolinsonate samt to av Bartóks egne verk – den andre fiolinsonaten og Rapsodi for fiolin og klaver nr. 1. De amerikanske kritikerne syntes Bartók spilte tørt og kantet, og at verkene hans var uforståelige og formløse. Vi som lytter i dag, hører en Bartók som i tett samspill med Szigeti presenterer en meget personlig tolkning av egne verk. Og vi hører samtidig merkelige, uventede forbindelser mellom komponisten Bartók og to så umiddelbart forskjellige komponistkolleger som Beethoven og Debussy. 

Ved reisens slutt

Bergens Tidende, 17.09.2014

Leif Ove Andsnes

Mahler Chamber Orchestra

The Beethoven Journey

Piano Concerto No.5

Choral Fantasy

Sony Classical

Andsnes avslutter sitt Beethoven-prosjekt med fin, stram tolkning av Keiserkonserten

Da Leif Ove Andsnes og Mahler Chamber Orchestra presenterte tredje etappe av «Beethoven Journey» på Festspillene i år, var reisen for så vidt allerede avsluttet. I alle fall reisen som plateprosjekt. Tidligere på uken hadde de spilt samme program på den årlige musikkfestivalen i Prag. Sonys teknikere var på plass i salen. Og nå, snaue fire måneder etterpå, får vi så resultatet på plate: Beethovens 5. klaverkonsert («Keiserkonserten») og Fantasi for klaver, kor og orkester («Korfantasi», op. 80), opptatt live i Rudolfinum, Prags gamle, ærverdige konserthus.

Det er trolig ikke den helt store forskjellen mellom det vi hørte i Grieghallen den gang i mai og det vi hører nå i konsertopptaket fra Prag. Men likevel. Selve plateformatet får oss til å lytte på en annen måte. Kanskje hører vi også mer når vi ikke må forholde oss til synsinntrykket av Andsnes som både er solist og dirigerer orkesteret fra klaverkrakken. Eller kanskje er liveopptaket fra Prag redigert slik at det er blitt en annerledes balanse mellom solist og orkester. Under alle omstendigheter står Mahler Chamber Orchestra tydeligere i platens lydbilde. Og virker også som en sterkere, mer kontant motvekt til Andsnes enn jeg husker dem fra Grieghallen.

At det er et kammerorkester som spiller her, hører vi fra første takt – eller rettere i de første hundre taktene. Den lange orkesterinnledningen til Keiserkonserten er stramt formet og fremstår nesten som et selvstendig verk. Lyden er lett, slank med delikate strykerklanger og elegante solistiske detaljer i horn og treblåsere. Så bryter Andsnes igjennom med lange girlander av triller og løp. Og møtes av et orkester som har tilstrekkelig muskelkraft til å gi det virtuose pianistiske festfyrverkeriet motspill.

Det innforståtte samspillet mellom Andsnes og orkesteret fortsetter i andresatsen der stemmene fletter seg sammen og glir innover hverandre slik at det ofte er vanskelig å si hva som er forgrunn og bakgrunn eller hvem som akkompagnerer hvem. Men i tredjesatsen er det ingen tvil. Helt fra de første nølende, prøvende frasene i klaveret er det Andsnes som driver verket – med en djerv, kontant tolkning av Beethovens humoristiske Rondo.

Fra konserten i Grieghallen husker jeg roen og stilheten i Andsnes’ tolkning av andresatsen. Det er et tilsvarende stille, åndeløst sted i opptaket fra Prag – nå i tredjesatsen, helt mot slutten der Andsnes og en ensom pauke legger musikken til hvile før orkesteret smeller til med den store, avsluttende eksplosjonen.

Her kunne platen og «The Beethoven Journey» for min del gjerne slutte. Men nå ble det i stedet kor ved reisens slutt – Beethovens Korfantasi med Andsnes, Mahler Chamber Orchestra og Prags Filharmoniske kor ledet av Lukas Vasilek. Det er ikke noe å si på fremførelsen, men plassert etter den fine, stramme tolkning av Keiserkonserten, kommer dette merkelige, litt leddløse verket uunngåelig til å virke som et antiklimaks.

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 18.06.2014

Beethoven: Complete Sonatas

Augustin Dumay, Maria João Pires

Deutsche Grammophon

2002

  

Det var mye Beethoven på programmet under Festspillene i år. Blant annet tre fiolinsonater sublimt spilt av Isabelle Faust og Alexander Melnikov. Slike opplevelser vekker minner – om andre tolkninger, andre kunstnere. Jeg gikk hjem og sjekket platesamlingen min. Og fant mange gode, gamle innspillinger. Men skulle jeg i dag kjøpe alle fiolinsonatene på plate, ville jeg trolig valgt en nyere utgivelse, nemlig boksen med Augustin Dumay og Maria João Pires fra 2002. Samspillet deres er formidabelt, de får musikken til å strømme og flyte, spontant, nesten improviserende. Og setter sitt eget, personlige stempel på hver enkelt sonate. At Dumay av og til tar seg noen friheter med fiolinstemmen – det er slikt som skjer i kampens hete. 

Avslutning med smekk og smell

Bergens Tidende, 05.06.2014

Avslutningskonserten

Simon Trpceski, piano 

Thomas Dausgaard,dirigent 

Svenska Kammarorkestern og Radiokören

Festspillene 

Grieghallen

Beethovens «Korsymfoni» som flott avslutning på Festspillene 2014

Siste år hadde de plassert Griegs a-moll-konsert midt i Festspillperioden. På en torsdag. Kan du tenke deg? I år var de kommet på bedre tanker: Onsdag, avslutningskonsert, Grieg før pausen. Slik det pleier å være. Festspilluniverset var i orden igjen. Om det også var orden i Griegs univers, er et mer vrient spørsmål.

Kveldens solist, den makedonske pianisten Simon Trpceski, er kjent for sine lyriske tolkninger av Chopin, Debussy og Rachmaninov og skulle slik sett ha gode forutsetninger å gå inn i Griegs univers. Men på avslutningskonserten var det som om han og Svenska Kammarorkestern under ledelse av danske Thomas Dausgaard befant seg på to forskjellige planeter. Dausgaard og orkesteret spilte stramt, presist, energisk fremadrettet. Trpceski var drømmende, tilbakelent, ofte temmelig maniert, med litt for omtrentlige fraseringer, litt for langsomme tempi. Forskjellene i spillestil skapte en del konflikter underveis og ga fremføringen som helhet et temmelig ustabilt preg.  

I starten av festspillene var vi på Beethoven-reise med Leif Ove Andsnes der han blant annet spilte og dirigerte «Korfantasien», dette merkelige, sammensatte verket som høres ut som en litt fortumlet forstudie til den 9. symfonien. På avslutningskonserten var det etter pausen anledning til å høre «the real thing» med Dausgaard og det svenske kammerorkesteret.

Som navnet sier er det snakk om et lite orkester, et orkester med om lag førti musikere. Man kunne kanskje tro at dette ville bli i minste laget for Beethovens mastodontpartitur. Men i praksis fungerte kammerorkesteret veldig godt til det store symfoniske formatet. De fire satsene sto klart og gjennomlyst med fine detaljer av den typen som vanligvis drukner når det er et stort orkester som spiller. Med Dausgaard som tydelig, energisk dirigent i spissen for orkesteret fikk vi en stram, slank Beethoven, med smell og smekk på alle dynamiske aksenter og skarp markering av alle de musikalske kontrastene som løper gjennom verket.

Med seg hadde Dausgaard og orkesteret en flott solistkvartett – Agneta Eichenholz (sopran), Marianne Beate Kielland (mezzosopran), Per Hakan Precht (tenor) og Audun Iversen (baryton). For ikke å snakke om det fine svenske Radiokören som satte fyr på alle kjeler i den store, sammensatte sluttsatsen.

Musikalske stjerner

Bergens Tidende, 04.06.2014

Andsnes med stjerneskudd

Festspillene

Grieghallen

Eksplosiv kammermusikk med Leif Ove Andsnes og tre unge musikere

Var det ikke temmelig eiendommelig at Sonoko Miriam Shimano Welde ikke fikk topplassering under lørdagens Eurovision-jippo i Köln? Du trenger visst ikke være Bergenspatriot for å mene det. Under alle omstendigheter var det godt å høre den unge fiolinisten live på Festspillene to dager senere. I en annerledes setting der det bare var musikk det dreide seg om.

På konserten i den stappfulle Grieghallen var Shimano Welde sammen med to unge kolleger fra Barratt Due musikkinsitutt – bratsjisten Eivind Holtsmark Ringstad og cellisten Sandra Lied Haga. Og så Leif Ove Andsnes, da. Overskriften var jo «Andsnes med stjerneskudd». På programmet sto kammermusikk i spennet fra Beethoven til Brahms med en kort avstikker innenom 1900-tallet.

Beethovens klavertrio i c-moll er den viktigste av de tre han utga som sitt opus 1 i 1795. På dette tidspunktet var han allerede på vei inn i det store symfoniske formatet. Yttersatsene er skrevet i sonateform, og han trekker tematiske tråder gjennom alle fire satser. Men det er fremdeles snakk om diverterende musikk. Andsnes demonstrerte det med presist, virtuost klaverspill i sentrum, balansert og nyansert akkompagnert av Shimano Weldes lyse, slanke fiolin og Lied Hagas varme cello.

Det 20. århundres musikk var representert med et av Benjamin Brittens mange eksperimenter med John Dowlands renessansemusikk. I dette tilfellet gjaldt det en tematisk dekonstruksjon av sangen «If My Complaints Could Passions Move», komponert for bratsj med klaver i en støttende rolle. Eivind Holtsmark Ringstad ga en sikker tolkning av den sprengte bratsjstemmen og ga hvert av de enkelte fragmentene sin egen farge, sin egen musikalske karakter. 

Så var det tid for Johannes Brahms og hans lengste kammermusikalske komposisjon, den timelange klaverkvartett nr. 2 i A-dur (op. 26) fra 1861.  Østerrikske Eduard Hanslick, samtidens musikkritiske guru, syntes dette var et tørt og kjedelig verk. Han burde ha vært i Grieghallen på mandag. For her, med Andsnes og de tre strykere samlet på scenen, fikk vi nærmest en musikalsk eksplosjon, i alle fall den sterkeste, mest intense tolkningen av denne kvartetten jeg minnes å ha hørt. Og her var det ikke lenger snakk om klaver med akkompagnement, men om fire likeberettigede partnere i et samspill der initiativet hele tiden vekslet og flyttet seg mellom instrumentene. Kraftig, energisk musikk skrevet av en ung komponist, fremført av unge musikere.

Trampeklapp, stående applaus, tre fremkallelser – og som ekstranummer en sats fra en av Mozarts klaverkvartetter.   

Musikalsk samtale

Bergens Tidende, 31.05.2014

Isabelle Faust, fiolin

Alexander Melnikov piano

Festspillene

Håkonshallen

Sterke tolkninger av Beethovens fiolinsonater

To musikere alene på scenen i Håkonshallen. To musikere og tre fiolinsonater av Beethoven.  Det er vel nærmest en klisjé å snakke om musikalsk samtale når det gjelder kammermusikk av denne typen. Men likevel. Beskrivelsen virker riktig og på sin plass når det gjelder konserten på torsdag. Ikke minst fordi Isabelle Faust har en eminent evne til å frasere, til å forme en melodilinje og få fiolinen til å klinge parlando, som en talende, insisterende stemme.

Hun og Alexander Melnikov har vært i dialog om Beethoven før. For fire år siden utga de alle hans fiolinsonater på plate.  Men de har stadig noe å si, noe å tilføye, de finner stadig nye momenter og argumenter i disse verkene. Som musikere og samtalepartnere er de nok så forskjellige. Melnikov er robust, nøktern. Faust – subtil, intens. Men nettopp forskjellene i musikalsk temperament gir samtalen deres temperatur.

I tillegg hadde de rikelig med musikalske forskjeller å ta tak i på konserten torsdag kveld. Beethovens fjerde og femte sonate er så forskjellige som natt og dag. De hadde opprinnelig felles opusnummer og var tenkt å skulle settes opp mot hverandre som musikalske kontraster – slik Faust og Melnikov gjorde det i Håkonshallen med en stormfull, dramatisk dialog i nr. 4 i a-moll, etterfulgt av en blomstrende, strømmende og ikke minst humørfylt versjon av «Vårsonaten», nr. 5 i F-dur, med en drillende, nesten snublende utgave av den korte scherzoen.

Med disse to fiolinsonatene brakte Beethoven det store, symfoniske uttrykket inn i kammermusikken små rom. De neste årene skrev han fire andre, like kontrastfylte sonater. Og så var det slutt. Inntil en fransk fiolinvirtuos kom til Wien i 1812. Resultatet av Beethovens nye inspirasjon ble den såkalte «Hanegalsonate», nr. 10 i G-dur, op. 96 – som Faust og Melnikov spilte etter pausen. Og her ble det for alvor dialog – med den lille, muntre frasen som kastes frem og tilbake mellom fiolin og klaver i førstesatsen, med Fausts nesten improviserende melodistemme og Melnikovs blomstrende kommentarer i den langsomme andresatsen, helt frem til de dramatiske variasjonene i sluttsatsen. 

På 1800-tallet skrev en samtidig anmelder om «Hanegalsonaten» at hvis man bare hører klaverstemmen alene, skjønner man ingenting, men når fiolin og klaver kommer sammen og hver for seg bidrar med sitt, oppstår det nye, fortreffelige betydninger. Slik var det også i Håkonshallen på torsdag.

Frem til Beethoven

Bergens Tidende, 25.05.2014

The Beethoven Journey III

Leif Ove Andsnes piano, orkesterleder

Mahler Chamber Orchestra

Det Norske Solistkor

Grete Pedersen dirigent 

Andsnes plasserer seg som en av tidens fremste Beethoven-fortolkere

Det varte en stund før vi nådde frem til Beethoven. Eller tilbake for den saks skyld. For tredje etappe av Beethoven-reisen med Leif Ove Andsnes og Mahler Chamber Orchestra startet i den andre enden av kronologien, med Igor Stravinskijs «Dumbarton Oaks Concerto» fremført av en liten gruppe Mahler-musikere stående på scenen i lyttende, kammermusikalsk samspill. Stykket er skrevet på 1930-tallet, rett før Stravinskij emigrerte til USA, men i Mahler-musikernes stand-up versjon var det som om han allerede var ankommet jazzens fedreland. Første sats har betegnelsen «tempo giusto», det rette tempo. Det kunne for så vidt vært overskriften på hele denne lekende, spretne, rytmisk poengterte tolkningen.

Det fortsatte med 1900-tallsmusikk, nå med hele orkesteret og Det Norske Solistkor ledet av Grete Pedersen i en vakker, sterk og klart artikulert fremførelse av Arnold Schönbergs mektige korverk «Friede auf Erden» fra 1911.

Så var det Beethoven. Med Andsnes som solist og dirigent i «Korfantasien», dette underlige verket der Beethoven har pakket alt mulig musikalsk stoff sammen og konstruert en slags forløper for den niende symfonien. Andsnes åpnet improvisasjonssatsen med forrykende virtuositet og hadde etterpå en lang, sprudlende og humørfylt dialog med orkesteret før koret satte inn og forsikret oss om at «når kjærlighet og kraft forenes, belønnes menneskene med gudenes gunst».

Og så nådde vi da frem til «Keiserkonserten», Beethovens siste klaverkonsert. I en rørende, vakker tolkning.

Det er like merkelig, like overveldende hver gang Andsnes spiller Beethoven. Alt er på plass, alt er under kontroll, hver en trille, hvert et løp står glassklart. Han er sikker, teknisk perfekt, cool. Og så er det likevel så mye lidenskap, så mye lengsel, så mye følelsesmessig intensitet i tolkningen hans.

Det mest slående – og paradoksale – er stillheten i musikken. Som om Andsnes hver gang, selv i de mest turbulente dialoger med orkesteret, klarer å skape et eget rom og en egen ro omkring klaverstemmen. I førstesatsens lyriske sidetema skaper han en stemning av høytid og forventning. I adagioen er det som om tiden står stille og stivner til rom, som om han har uendelig tid og plass til å flette klaverstemmen inn mellom orkesterets markeringer. I overgangen til tredjesatsen nøler han, spiller de første toner av det nye temaet et par ganger, vil liksom ikke gi slipp på freden og stillheten. Og så braker tredjesatsen løs, vill og mektig.     

Det varte mange år før Andsnes tok Beethoven-konsertene inn på repertoaret sitt, men nå er de der. Og han selv har plassert seg som en av tidens fremste Beethoven-fortolkere. 

På reise med Beethoven og Andsnes

Bergens Tidende, 19.02.2014

Beethoven: Piano Concertos No.2 & 4

Leif Ove Andsnes

Mahler Chamber Orchestra

Sony

Klarøyde lesninger av Beethovens andre og fjerde klaverkonsert 

På Festspillene siste år spilte Leif Ove Andsnes to klaverkonserter av Beethoven sammen med Mahler Chamber Orchestra. For utsolgt hus. Hvis du ikke hadde mulighet for å være i Grieghallen den dagen, kan du nå høre de samme verkene med samme besetning på den nyeste utgivelsen i serien The Beethoven Journey.   

Ikke alle var fornøyd med konserten siste år. Ifølge rapporter fra et møte på Litteraturhuset følte flere rettroende kritikere seg sterkt krenket over at Andsnes og orkesteret ikke spilte slik tidligmusikkens strenge mullaer har bestemt at Beethovens skrifter må utlegges. De samme kritikerne vil trolig føle seg like krenket når de hører den nye platen. For, jo da, dette er «moderne» tolkninger, tolkninger som ikke forsøker å gjette «hvordan det egentlig var» den gang Beethoven satt ved klaveret og urfremførte disse verkene. Innspillingene er kanskje «historisk» ukorrekte. Men er ikke nødvendigvis musikalsk ukorrekte av den grunn.

Platen åpner med den andre klaverkonserten – som er skrevet i 1795 og revidert i 1800. Dette var egentlig den første klaverkonserten Beethoven skrev, og også det første verket han fremførte for et stort publikum, et verk komponert av en ung virtuos som ville imponere verden med sine pianistiske ferdigheter. Formen er Mozartsk, og vi finner mange av det sene 1700-tallets galanterier i verket, men også mye – i orkestrering og klaversats – som peker fremover. Pluss at Andsnes spiller Beethovens egne kadenser fra 1809 som stilistisk ligger tett opp mot de senere, modne klaversonatene.

At det er et ungt, sterkt orkester som spiller verket på denne platen, er tydelig fra første takt. Åpningen er frisk og flott og Andsnes gjør en fantastisk entré med feiende, krystallklare staccato-løp – og starter så en dialog der orkesteret er insisterende og inntrengende, men hele tiden får knivskarpe, lynende og kontrasterende tilbakemeldinger fra klaveret. Det fineste øyeblikket kommer mot slutten av den korte, langsomme andresatsen der klaveret plutselig er alene i lydbildet etter en passasje med massiv orkesterklang: «Piano, con gran expressione» – formaner notene. Og stort uttrykk blir det når Andsnes begynner å spille de enkle melodiske frasene. Han fyller dem – og pausene mellom dem – med betydning, får oss til å holde pusten mens musikken svever og lander – stille, stille, inderlig. Og så bryter den avsluttende rondoen løs: Beethoven på sitt mest humoristiske, spilt av en lekende pianist og et boblende orkester.

Den fjerde klaverkonserten stammer fra 1805. Vi er lengre fremme i Beethovens biografi her, det er kommet mer dramatikk i musikken, men den er fremdeles diverterende. Og Andsnes imponerer fremdeles med sitt virtuose filigransarbeid – og med sin klarøyde lesning av de underliggende konfliktene i klaversatsen. Han spiller seg rolig og autoritativt gjennom alle stormer. Og han eksponerer de stedene der den musikalske bravur plutselig slår om og blir til stille ømhet.

Dirigenten Andsnes og hans muskuløse Mahler Chamber Orchestra har mange sterke konkurrenter på platemarkedet i dette repertoaret. Men deres solist, pianisten Leif Ove Andsnes, gir dem en klar konkurransefordel. Vi venter spent på neste og siste rapport fra deres Beethoven-reise. 

Fra komedie til tragedie

Bergens Tidende, 03.11.2013

Beethoven: Fidelio

Regi: Oskaras Korsunovas

Scenografi: Gintaras Makarevicius

Musikalsk ledelse: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

KorVest og Bergen Filharmoniske Kor

Bergen Nasjonale Opera

Grieghallen

Musikalske forvandlinger i Beethovens Fidelio 

Fidelio er den eneste operaen Beethoven noensinne skrev. Han strevet med den. Ikke bare skrev og forkastet han en hel haug med ouverturer, han skrev også tre ganske ulike versjoner av den, en i 1805, en i 1806 og en i 1814. Og fikk den likevel ikke til å falle helt på plass. I en moderne operahistorie leser vi at Fidelio er «et forrevet monument over tyskspråklig operas forvirrede tilstand i en overgangsperiode».

Forvirring er det i alle fall i versjonen fra 1814, den som vanligvis oppføres i dag, og som også Bergen Nasjonale Opera presenterte i går. Det starter med forvekslinger i et spansk fengsel. Unge Jaquino elsker Marzelline, fangevokteren Roccos livlige datter. Hun elsker dessverre Fidelio, og Fidelio er i virkeligheten Leonore, en forkledd kvinne som har fått seg jobb i fengselet for å redde frihetskjemperen Florestan, mannen hennes som den onde guvernør Pizarro har kastet i fangehullet uten lov og dom.

Ganske mye av første akt går med kryssende kjærlighetserklæringer. Og så glemmer Beethoven plutselig Marzelline og Jaquino. Og resten av operaen handler om Leonore og Florestan, og om den spanske kongens minister, Don Fernando, som redder Florestan i siste liten og straffer guvernør Pizarro. Kort sagt: Det starter som et komisk syngespill i 1700-tallsstil og det slutter som en opera i det som skulle bli 1800-tallets store tyske, tragisk-heroiske tradisjon. Er det mulig å få dette til å henge sammen? Det er spørsmålet som alle fremføringer sliter med å finne svar på.

Litauiske Oskaras Korsunovas som har regissert Fidelio for Bergen Nasjonale Opera, ser på en måte bort fra problemet. Han velger den tradisjonelle løsningen og satser alt på det heroiske frihetstemaet. Det betyr at hovedvekten i fremføringen ligger i andre akt, mens første akt fungerer som en ganske lang opptakt der konfliktene og persongalleriet etableres. Men selv om de to aktene på det regimessige planet fungerer som relativt adskilte elementer, blir forvandlingen fra komedie til tragedie likevel forberedt og gjennomført i første akt - med musikalske midler. For mens Trine Wilsberg Lund og Thorbjørn Gulbrandsøy synger Marzelline og Jaquino lett og elegant, i fin diverterende stil, brenner den imponerende engelske sopranen Rachel Nicholls hele tiden igjennom all munterheten med flott, kraftig stemme og et enormt uttrykksregister. Og demonstrerer allerede fra starten at Leonore-figuren er musikkhistoriens første dramatiske sopran, en forløper for Wagners store heltinner.

Den koreanske bassen In-Sung Sim som synger Rocco, peker på samme måte fremover. Og da Daniel Kirch gjør sin entré i andre akt og synger Florestan som en flott Wagnersk heltetenor, er det ikke lenger noen tvil. Vi har definitivt forlatt det enkle syngespillet og er kommet inn i det moderne musikkdramaets verden.

Andrew Litton og Bergen Filharmoniske Orkester legger solid akkompagnement gjennom hele forløpet. Og KorVest og Bergen Filharmoniske Kor spiller en aktiv rolle - med flott tolkning av det berømte fangekoret i slutten av første først akt og med triumfkoret i andre akt iscenesatt som fargerikt rosetog.