Storslått, spennende – en torsdagskonsert under pandemien

Bergens Tidende, 27.04.2021

Verk av Marius Neset, Mozart og Mendelssohn
Leif Ove Andsnes, klaver
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen
 
Vel er det pandemi. Vel er det restriksjoner og begrensninger. Men torsdagskonsert i Grieghallen med Bergen Filharmoniske Orkester blir det likevel.
 
Torsdag i denne uken var det bare lov å være 100 publikummer i salen. Men for en konsert vi 100 heldige fikk høre! Storslått, spennende – en konsert helt etter det klassiske mønsteret: Først et stykke ny musikk, så en klaverkonsert og – etter pausen – en saftig romantisk symfoni.
 
Det startet med urfremføringen av Marius Nesets «Every little Step», et bestillingsverk skrevet til BFO under pandemien mens han gikk hjemme med sin nyfødte datter.
 
Sist vi hørte Neset med BFO var i høst da han spilte solostemmen i sin egen saksofonkonsert «Manmade». På torsdag var han og saksofonen derimot ikke på scenen. «Every little Step» er et rent instrumentalverk der han setter orkestrets ulike seksjoner i spill med og mot hverandre i tre kontrastfylte avsnitt.
 
Verket åpner med lange, romantiske strykermelodier og harpeklanger og et nesten filmmusikalsk tonespråk – som straks etterpå brytes ned i et avsnitt preget av slagverk og klaver. I dette midtavsnittet legger Neset ulike rytmiske mønstre innover hverandre slik at det oppstår komplekse figurer i sammenstøtene mellom de ulike lagene. Verket slutter med romantiske klanger med karakter av folketone.
 
Blant de norske samtidskomponistene er Neset en stemme som skiller seg ut, ikke bare på grunn av jazzbakgrunnen hans, men også – slik «Every little Step» demonstrerer – ved evnen til å bygge opp og håndtere enorme, komplekse orkestersatser.
 
Koronapandemien satte en stopper for reiseplanene til Leif Ove Andsnes. Egentlig skulle han ha reist omkring i Europa med Mahler Chamber Orchestra og spilt klaverkonserter av Mozart fra året 1785/86. Nå ble det i stedet hjemmekontor – og hjemmekonserter i Grieghallen.
 
I høst hørte vi ham spille Mozarts klaverkonsert nr. 22 med Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester. I denne uken kom turen til nr. 23 i A-dur – i samspill med BFO som for tilfellet var nedskalert til nesten kammermusikalsk format.
 
Musikkhistorikerne er tilbøyelige til å betrakte nr. 23 som et mellomspill blant Mozarts siste klaverkonserter, en liten lett, yndefull og innsmigrende konsert. Ikke så hos Andsnes. I hans tolkning ble denne konserten til et stort anlagt, dramatisk verk med klaveret som kraftsenter. Førstesatsen – rungende, muskuløs, med en elektrifiserende energi som river hele orkesteret med seg. Andresatsen – sårbar, melankolsk med tilbakeholdt åndedrett. Og så endelig tredjesatsen: dramatisk, stormfull som sluttscenen i en opera. En sublim fremføring.
 
Etter pausen: Felix Mendelssohns femte symfoni, den såkalte Reformasjonssymfonien, skrevet i 1830 i anledning 300-året for den lutherske trosbekjennelsen.
 
BFO har vært borte i Mendelssohn før. For 10 år siden spilte de inn alle symfoniene hans sammen med deres daværende sjefsdirigent Andrew Litton. Resultatet var noe blandet den gang. Og især virket den femte symfonien temmelig blek og ufrisk.
 
På torsdag i Grieghallen under Edward Gardners ledelse var alt derimot fargestrålende og frisk. Her var en feiende flott åpning og en voldsom spenning som holdt seg gjennom hele verket – fra Parsifal-motivet i første sats til den avsluttende koralfantasien over Luthers «Vår Gud han er så fast en borg». En fortolkning med omhu for alle detaljer og med fast redegjørelse for alle verkets bærende elementer. Og med et orkester som klarte å forløse alle dirigentens intensjoner.
 
Mendelssohn var et «schöne Zwischenfall», et vakkert intermezzo, i musikkhistorien mellom Beethoven og Wagner, skrev Nietzsche en gang. Gardner og BFO demonstrerte på torsdag at dette er en oppfattelse av Mendelssohn som ikke er holdbar.

Hjemkomsten

Bergens Tidende, 02.10.2020 

Tributes
Marius Neset
Danish Radio Big Band dirigert av Miho Hazama
ACT

I de sytten årene som er gått siden Marius Neset flyttet til København, har han klart å etablere seg som en av tidens viktigste saksofonister på den internasjonale jazzscenen.

Nå er han flyttet tilbake til Norge. Men før han dro hjemover, rakk han å skrive og spille inn «Tributes» sammen med Danmark Radios Big Band og deres nye leder, japansk-amerikanske Miho Hazama.

«Tributes» er en suite i sju avsnitt der Neset så å si tar avskjed med København. Det starter med en dyp innånding. Og så går han i gang – med et av disse krokete forløpene der han bruker klaffene på tenorsaksofonen som en slags rytmeinstrument samtidig med at han spiller skjeve, kantede figurer i det høyeste registret.

Etter hvert blander storbandet sig inn i leken. Det blir voldsomme, hissige utbrudd. Det blir komplekse klanger, et rasende tempo, bråkete kaotiske eksplosjoner og – ikke minst – lange, spenstige basslinjer forsterket med tuba og basstromboner.

Et sted underveis hører vi et ørlite sitat fra klassikeren «Birdland». Det er ikke helt ved siden av. For Nesets orkesterarrangementer kan faktisk noen ganger minne litt om «Weather Report» og ikke minst om Jaco Pastorius og hans «Word of Mouth Big Band». Men musikken har først og fremst Nesets egen, helt spesielle lyd. Et veldig nåtidig, veldig personlig jazzuttrykk.

De siste årene har vi mest hørt Neset i samarbeid med symfoniorkestre og samtidsmusikalske grupper. Med platen «Tributes» er han på et vis kommet hjem fra sin musikalske reise. «Å jobbe med jazzmusikere igjen, det er mere som å være hjemme», sier han om platen. 

Tributes er en fin avskjed med København og en sterk hjemkomst. Flott skrevet og flott spilt av et superprofesjonelt storband.  

Og over vannene svever Neset med sine ville, ekstatiske soloer.

Musikalske klimaendringer

Bergens Tidende, 07.03.2020

Verk av Maurice Ravel, Marius Neset og Therese Birkelund Ulvo

Solister: Marius Neset, Ellen Ugelvik og Andreas Ulvo

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Universitetet i Bergen og Borealis

Grieghallen

Torsdag var det «Neste Steg 3» i Grieghallen – tredje avsnitt av serien der Bergen Filharmoniske Orkester arrangerer konserter i samarbeid med Universitetet i Bergen.

At også Borealis-festivalen for eksperimentell musikk var med i samarbeidet denne gang, satte et tydelig preg på musikkprogrammet.

Temaet var «Klima» . I foajeen hadde skoleelever fra Sotra videregående stilt ut materiale om klimaets historie. Inne i salen demonstrerte UiB-forskerne Lea Svendsen, Jostein Bakke og Siri Vatsø Haugum med pedagogiske, poengterte innlegg hvordan menneskets aktiviteter har virket ødeleggende inn på den siste fliken av klimaets uendelig lange historie.

Og så var det musikken, da. På de foregående konsertene har det av og til vært vanskelig å se den røde tråden mellom musikkverkene og kveldens tema. Slik var det for så vidt også denne gang.

Men kanskje vi ikke trenger å lete etter bokstavelige, helt konkrete sammenhenger. Kanskje musikken på disse konsertene noen ganger brukes til å fremvise ulike mentale holdninger til store, historiske utfordringer.

Det var i alle fall slik kveldens fremføring av Maurice Ravels «La Valse» virket. Verket er en pastisj, et slags gjennomsnitt av alle verdens wienervalser – men det er skrevet under første verdenskrig, av en komponist som visste hva som fulgte etter de glade dagene i Wien før århundreskiftet.

Edward Gardners og BFO ga denne valsen en bitende depressiv karakter. De fremførte den støyende, bråkende, med en nesten febrilsk gemyttlighet – som en falsk forsikring om at alt er i den skjønneste orden.

Det er sjeldent vi har hørt dette verket spilt så rasende, så ulykkelig, så fullt av dødsangst – som å høre en vals spilt av orkesteret på Titanic rett før katastrofen.

Etter «La Valse» rykket vi brått frem til den første av kveldens to urfremføringer – «Manmade», en imponerende saksofonkonsert skrevet for BFO av jazzmusikeren Marius Neset som selv var solist på tenor- og sopransaksofon.

I de tradisjonelle konsertene står solisten i sentrum, mens orkesteret fungerer som bakgrunn og støttespiller. I «Manmade» høres solist og orkester mer ut som likeverdige partnere – Nesets virtuose saksofonimprovisasjoner vever seg ut og inn gjennom satsen som ett blant mange virksomme elementer i et fargesprakende, komplekst lydrom.

Orkestersatsen er sterkt rytmisk orientert, preget av slagverk og messingblåsere, men det er aldri snakk om at Neset «jazzifiserer» symfoniorkesteret. Hans «Manmade» er et flott, selvstendig verk i skjæringspunktet mellom frijazz og samtidsmusikk.

Kveldens andre urfremføring var Therese Birkelund Ulvos «Woven Fingerprints», en konsert for to klaverer og orkester, skrevet i 2015 på bestilling av Kristiansand Symfoniorkester, men av en eller annen grund aldri fremført der.

Ulvos konsert er skrevet til kveldens to solister – samtidseksperten Ellen Ugelvik og komponistens bror, jazzpianisten Andreas Ulvo. Solistene spiller ikke klaver i tradisjonell forstand, de bearbeider flygelenes indre med et utall av rare instrumenter – metallpinner, myke børster, hammere og mye, mye mer – og skaper på denne måten et skjørt, sart univers som spiller opp mot sitrende, raslende lyder i orkestret.  

Det er vanskelig å forestille seg «Woven Fingerprints» spilt inn på plate. Dette er et verk som både må ses og høres – en spennende stykke musikkteater der synet av solistenes arbeid med flyglenes strenger er en vel så viktig del av opplevelsen.

Etter de to urfremføringene av skarpe, komplekse samtidsverker gikk Gardner og BFOs tilbake i tiden, tilbake til perioden omkring forrige århundreskifte – og gav oss en vellystig tolkning av Ravels parfymerte klangorgier i musikken hans til balletten «Daphnis et Chlóe». En fin avslutning på en svært spennende og innholdsrik konsert.

På utendørs sommerkonsert med BFO

Bergens Tidende, 24.08.2019

Verk av Beethoven, Britten, Halvorsen og Neset

Marius Neset, tenorsaksofon

Finn Tokvam, konferansier

Joana Carneiro, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Nygårdsparken

Tørt vær og god stemning i Nygårdsparken

Bergen Filharmoniske Orkester pleier å ha sine utendørs sommerkonserter på Torgallmenningen. I år har de flyttet dem opp i Nygårdsparken. Og det er jo hyggelig å forestille seg at vi sitter der på gresset og hører god musikk «omkranset av parkens lune og vakre alme- og bøketrær» – som de skriver på BFOs hjemmeside. Men så var det værprognosene, da. De har faktisk vært temmelig skumle de siste dagene.

Heldigvis viste det seg at det ikke var grunn til bekymring. Tross alle varsler om det motsatte var været ganske godt – i alle fall var det tørt – både onsdag og torsdag kveld. Og det var mange folk som hadde tatt turen frem til scenen i bunnen av Nygårdsparken.

På konserten torsdag kveld presenterte BFO musikk med overskriften «I naturen». Og da var det vel ganske passende at det hele startet med første sats av Beethovens «Pastorale»-symfoni, den satsen der han forteller om «de muntre følelsene som vekkes når folk drar på landet».

Den portugisiske dirigenten Joana Carneiro gjorde godt rede for de lyse, delikate sidene av denne idylliske musikken. Men først og fremst satset hun på det store uttrykket. Hennes tolkning var effektfull, dramatisk – noe som kanskje har å gjøre med at det ikke er mye rom for musikkens finere nyanser på en utendørskonsert som denne der hele lydbildet er elektronisk forsterket.

Litt av den samme tendensen merket vi i tolkningen av Benjamin Brittens mellomspill fra operaen «Peter Grimes» – der dramatikken i «Storm» sto klart meislet, mens den lyriske morgenstemningen i «Dawn» ble tegnet noe svakere.

Denne avdelingen sluttet med en flott, effektfull fremføring av «Bergensiana», Johan Halvorsens rokokkovariasjoner over Johan Nordahl Brun «Udsigter fra Ulrikken» – med et ganske aktivt publikum i den obligatoriske fellessangen under finalen.

På siste del av konserten var det vår internasjonale saksofonstjerne, Marius Neset fra Søfteland ved Os, som kom på scenen. BFO skal samarbeide med Neset i løpet av sesongen 2019-20 og skal blant annet urframføre hans konsert for saksofon og orkester ut på våren 2020.

At Neset er en glimrende komponist med imponerende sans for de store orkestrenes uttrykksmuligheter, det har han demonstrert før – tenk bare på «Snowmelt», hans flotte plateprosjekt med London Sinfonietta fra 2016.

I Nygårdsparken fikk vi kortere smakebiter på denne siden av hans produksjon, blant annet med «A Day In The Sparrow's Life» og «Windless» – to komposisjoner som han opprinnelig skrev til søsteren sin, fløytenisten Ingrid Søfteland Neset, men som han senere har arrangert for tenorsaksofon og orkester.

I disse komposisjonene brukte han mest orkestret til å legge en diskret ramme omkring sitt eget ville, eksplosive saksofonspill. Og det var ikke til å merke at han en time før konserten hadde sittet fast mellom to etasjer i en heis et sted i byen.

Vi ser frem til å få høre flere resultater av samarbeidet mellom Neset og BFO i den kommende tiden.

Hjemkomst i triumf

Bergens Tidende, 04.06.2018

Verk av Neset og Debussy

Marius Neset Quintet

Andreas Brantelid, cello

Leif Ove Andsnes, piano

Håkonshallen

Festspillene

Et oppkomme av musikalske ideer og skjeve innfall

For femten år siden dro han til København for å bli jazzmusiker. Lørdag kveld var han tilbake i Bergen. Marius Neset fra Os – en av de sentrale skikkelsene på den internasjonale jazzscenen i disse årene. Saksofonist og – ikke minst – komponist.

Med seg hadde Neset sine fire faste medspillere – Ivo Neame (klaver), Jim Hart (vibrafon og marimba), Petter Eldh (akustisk bass) og Anton Eger (trommer). I tillegg medvirket den klassisk utdannede cellisten Andreas Brantelid under store deler av konserten. På programmet sto utdrag av «Circle of Chimes», en suite Neset og musikerne hans fremførte på nyttårskonserten i Köln i 2017 og som kom ut på plate om høsten samme år.

Håkonshallen var fullpakket. Det samme kan sies om programmet. For Neset er en altetende, grenseløs musiker, et oppkomme av ideer og innfall. Musikken hans er som en dampende kompostbinge av materialer og inspirasjoner og ville assosiasjoner. Som saksofonist samler han opp og setter sammen stumper og stykker fra hele den nyere jazzhistorien. Han beveger seg ubesværet fra kantede postbop-fraser til rasende frijazz, fra ekstatisk messende klager og rop til enkle, lyriske folketoner. Og som komponist mikser han samtidsmusikalske klanger og teknikker med brå, stadig skiftende rytmer og arbeider det hele sammen til store, skjeve og forunderlige byggverk.

Neset er en musiker som krever plass omkring seg. Men underveis ble det også kortere sekvenser der Ivo Neame og Jim Hart fikk utfolde seg. Og mot slutten av konserten spilte Neset sin egen «Music for Drums and Saxophone», en finurlig komposisjon der han bruker saksofonens klapper som rytmeinstrument i dialog med Anton Egers trommer.

Det var enda en musiker i Håkonshallen lørdag kveld: Leif Ove Andsnes var innom på en kort visitt. Han satt først alene ved flygelet og spilte to stykker fra Claude Debussys Estampes: Det var klanger av spanske gitarer og kastagnetter i «La soirée dans Grenade» («Kveld i Granada») og det trakk opp til rivende, piskende regnstorm i den halsbrekkende «Jardins sous la pluie» («Hager i regn»). 

Men Andsnes var ikke bare kommet til Håkonshallen for å minne oss om Debussys virtuose klaverstykker, han var der også for å spille sammen med Neset. Siste år skulle de to ha medvirket ved et av Frank Aarebrots arrangementer. Samarbeidet måtte avlyses på grunn av Aarebrots død, men lørdag kveld ble det så gjenopptatt.

Konkret dreidde det seg om «Introduction to Prague’s Ballet», et av Nesets stykker fra «Circle of Chimes». Det er i utgangspunktet et stykke musikk for klaver og cello, en liten pastisj som henspiller på de sentraleuropeiske kafeers underholdningsmusikk tidlig i forrige århundre. På platen er stykket ganske kort, og det er Brantelids smektende cello som er i sentrum. På konserten i Håkonshallen var det utvidet med en lengere solo av Neset på sopransaksofon. Det var ikke meningen at Andsnes skulle opptre som improviserende jazzpianist denne kvelden. Men vi fikk høre ham som konsentrert akkompagnatør under en av Nesets store, frie utflukter. 

Det store formatet

Bergens Tidende, 26.08.2016

Snowmelt

Marius Neset

London Sinfonietta

ACT

Imponerende orkestermusikk fra Marius Neset

De siste årene har saksofonfantomet Marius Neset utgitt en rekke sensasjonelle plater, de fleste innspilt med trio eller kvartett. Men han har også beveget seg utenfor jazzens klassiske småformater. For eksempel samarbeidet han i 2014 med Trondheim Jazz Orchestra på platen «Lion». Og i 2013 skrev han en liten opera som ble framført av Oslo Sinfonietta.

På «Snowmelt», Nesets nyeste plate, ekspanderer han denne delen av virksomheten sin. Nå satser han på det helt store formatet. Og resultatet er fremdeles like sensasjonelt.

«Snowmelt» består av tre verk for jazzgruppe og orkester – en lengre suite («Arches of Nature»), en ballade («The Storm is Over») og som avslutning tittelverket «Snowmelt» som har et svakt preg av folketone. Alle verkene er komponert av Neset og blir framført av ham selv på tenor- og sopransaksofon og hans tre faste partnere – Ivo Neame (klaver), Petter Eldh (bass), Anton Eger (trommer) – i samspill med London Sinfonietta, et av de førende ensemblene på den internasjonale samtidsmusikkscenen.  Det er snakk om gjennomkomponert musikk med innslag av kortere, improviserte seksjoner der Neset og hans kvartett drar på tokt og spiller opp mot Sinfonietta-ensemblet. Det hele er flott orkestrert av Neset som oppviser imponerende sans for de enkelte instrumentgruppenes muligheter og særpreg.

Siden det er et «klassisk» ensemble som spiller «rytmisk» musikk, er det lett å få assosiasjoner til diverse 1900-talls komponister som Stravinskij, Bartók eller Janáček. Neset har trolig lyttet til disse og til andre komponister i samme musikalske terreng. Men orkestermusikken hans er først og fremst jazz, en fortsettelse av hans arbeid med de mindre gruppene: Kantet, skjev, himmelstrebende som hans egne soloer på tenorsaksofonen, rytmisk komplisert som kvartettens spill.