Verk av Maurice
Ravel, Marius Neset og Therese Birkelund Ulvo
Solister:
Marius Neset, Ellen Ugelvik og Andreas Ulvo
Edward Gardner,
dirigent
Bergen
Filharmoniske Orkester
Universitetet i
Bergen og Borealis
Grieghallen
Torsdag var det
«Neste Steg 3» i Grieghallen – tredje avsnitt av serien der Bergen
Filharmoniske Orkester arrangerer konserter i samarbeid med Universitetet i
Bergen.
At også
Borealis-festivalen for eksperimentell musikk var med i samarbeidet denne gang,
satte et tydelig preg på musikkprogrammet.
Temaet var
«Klima» . I foajeen hadde skoleelever fra Sotra videregående stilt ut materiale
om klimaets historie. Inne i salen demonstrerte UiB-forskerne Lea Svendsen,
Jostein Bakke og Siri Vatsø Haugum med pedagogiske, poengterte innlegg hvordan menneskets
aktiviteter har virket ødeleggende inn på den siste fliken av klimaets uendelig
lange historie.
Og så var det
musikken, da. På de foregående konsertene har det av og til vært vanskelig å se
den røde tråden mellom musikkverkene og kveldens tema. Slik var det for så vidt
også denne gang.
Men kanskje vi
ikke trenger å lete etter bokstavelige, helt konkrete sammenhenger. Kanskje
musikken på disse konsertene noen ganger brukes til å fremvise ulike mentale holdninger
til store, historiske utfordringer.
Det var i alle
fall slik kveldens fremføring av Maurice Ravels «La Valse» virket. Verket er en
pastisj, et slags gjennomsnitt av alle verdens wienervalser – men det er skrevet
under første verdenskrig, av en komponist som visste hva som fulgte etter de
glade dagene i Wien før århundreskiftet.
Edward Gardners
og BFO ga denne valsen en bitende depressiv karakter. De fremførte den støyende,
bråkende, med en nesten febrilsk gemyttlighet – som en falsk forsikring om at alt
er i den skjønneste orden.
Det er sjeldent
vi har hørt dette verket spilt så rasende, så ulykkelig, så fullt av dødsangst
– som å høre en vals spilt av orkesteret på Titanic rett før katastrofen.
Etter «La Valse»
rykket vi brått frem til den første av kveldens to urfremføringer – «Manmade», en
imponerende saksofonkonsert skrevet for BFO av jazzmusikeren Marius Neset som selv
var solist på tenor- og sopransaksofon.
I de tradisjonelle
konsertene står solisten i sentrum, mens orkesteret fungerer som bakgrunn og støttespiller.
I «Manmade» høres solist og orkester mer ut som likeverdige partnere – Nesets
virtuose saksofonimprovisasjoner vever seg ut og inn gjennom satsen som ett blant
mange virksomme elementer i et fargesprakende, komplekst lydrom.
Orkestersatsen
er sterkt rytmisk orientert, preget av slagverk og messingblåsere, men det er aldri
snakk om at Neset «jazzifiserer» symfoniorkesteret. Hans «Manmade» er et flott,
selvstendig verk i skjæringspunktet mellom frijazz og samtidsmusikk.
Kveldens andre
urfremføring var Therese Birkelund Ulvos «Woven Fingerprints», en konsert for
to klaverer og orkester, skrevet i 2015 på bestilling av Kristiansand
Symfoniorkester, men av en eller annen grund aldri fremført der.
Ulvos konsert
er skrevet til kveldens to solister – samtidseksperten Ellen Ugelvik og
komponistens bror, jazzpianisten Andreas Ulvo. Solistene spiller ikke klaver i
tradisjonell forstand, de bearbeider flygelenes indre med et utall av rare
instrumenter – metallpinner, myke børster, hammere og mye, mye mer – og skaper
på denne måten et skjørt, sart univers som spiller opp mot sitrende, raslende
lyder i orkestret.
Det er
vanskelig å forestille seg «Woven Fingerprints» spilt inn på plate. Dette er et
verk som både må ses og høres – en spennende stykke musikkteater der synet av
solistenes arbeid med flyglenes strenger er en vel så viktig del av
opplevelsen.
Etter de to
urfremføringene av skarpe, komplekse samtidsverker gikk Gardner og BFOs tilbake
i tiden, tilbake til perioden omkring forrige århundreskifte – og gav oss en vellystig
tolkning av Ravels parfymerte klangorgier i musikken hans til balletten «Daphnis
et Chlóe». En fin avslutning på en svært spennende og innholdsrik konsert.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar