Musikalske klimaendringer

Bergens Tidende, 07.03.2020

Verk av Maurice Ravel, Marius Neset og Therese Birkelund Ulvo

Solister: Marius Neset, Ellen Ugelvik og Andreas Ulvo

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Universitetet i Bergen og Borealis

Grieghallen

Torsdag var det «Neste Steg 3» i Grieghallen – tredje avsnitt av serien der Bergen Filharmoniske Orkester arrangerer konserter i samarbeid med Universitetet i Bergen.

At også Borealis-festivalen for eksperimentell musikk var med i samarbeidet denne gang, satte et tydelig preg på musikkprogrammet.

Temaet var «Klima» . I foajeen hadde skoleelever fra Sotra videregående stilt ut materiale om klimaets historie. Inne i salen demonstrerte UiB-forskerne Lea Svendsen, Jostein Bakke og Siri Vatsø Haugum med pedagogiske, poengterte innlegg hvordan menneskets aktiviteter har virket ødeleggende inn på den siste fliken av klimaets uendelig lange historie.

Og så var det musikken, da. På de foregående konsertene har det av og til vært vanskelig å se den røde tråden mellom musikkverkene og kveldens tema. Slik var det for så vidt også denne gang.

Men kanskje vi ikke trenger å lete etter bokstavelige, helt konkrete sammenhenger. Kanskje musikken på disse konsertene noen ganger brukes til å fremvise ulike mentale holdninger til store, historiske utfordringer.

Det var i alle fall slik kveldens fremføring av Maurice Ravels «La Valse» virket. Verket er en pastisj, et slags gjennomsnitt av alle verdens wienervalser – men det er skrevet under første verdenskrig, av en komponist som visste hva som fulgte etter de glade dagene i Wien før århundreskiftet.

Edward Gardners og BFO ga denne valsen en bitende depressiv karakter. De fremførte den støyende, bråkende, med en nesten febrilsk gemyttlighet – som en falsk forsikring om at alt er i den skjønneste orden.

Det er sjeldent vi har hørt dette verket spilt så rasende, så ulykkelig, så fullt av dødsangst – som å høre en vals spilt av orkesteret på Titanic rett før katastrofen.

Etter «La Valse» rykket vi brått frem til den første av kveldens to urfremføringer – «Manmade», en imponerende saksofonkonsert skrevet for BFO av jazzmusikeren Marius Neset som selv var solist på tenor- og sopransaksofon.

I de tradisjonelle konsertene står solisten i sentrum, mens orkesteret fungerer som bakgrunn og støttespiller. I «Manmade» høres solist og orkester mer ut som likeverdige partnere – Nesets virtuose saksofonimprovisasjoner vever seg ut og inn gjennom satsen som ett blant mange virksomme elementer i et fargesprakende, komplekst lydrom.

Orkestersatsen er sterkt rytmisk orientert, preget av slagverk og messingblåsere, men det er aldri snakk om at Neset «jazzifiserer» symfoniorkesteret. Hans «Manmade» er et flott, selvstendig verk i skjæringspunktet mellom frijazz og samtidsmusikk.

Kveldens andre urfremføring var Therese Birkelund Ulvos «Woven Fingerprints», en konsert for to klaverer og orkester, skrevet i 2015 på bestilling av Kristiansand Symfoniorkester, men av en eller annen grund aldri fremført der.

Ulvos konsert er skrevet til kveldens to solister – samtidseksperten Ellen Ugelvik og komponistens bror, jazzpianisten Andreas Ulvo. Solistene spiller ikke klaver i tradisjonell forstand, de bearbeider flygelenes indre med et utall av rare instrumenter – metallpinner, myke børster, hammere og mye, mye mer – og skaper på denne måten et skjørt, sart univers som spiller opp mot sitrende, raslende lyder i orkestret.  

Det er vanskelig å forestille seg «Woven Fingerprints» spilt inn på plate. Dette er et verk som både må ses og høres – en spennende stykke musikkteater der synet av solistenes arbeid med flyglenes strenger er en vel så viktig del av opplevelsen.

Etter de to urfremføringene av skarpe, komplekse samtidsverker gikk Gardner og BFOs tilbake i tiden, tilbake til perioden omkring forrige århundreskifte – og gav oss en vellystig tolkning av Ravels parfymerte klangorgier i musikken hans til balletten «Daphnis et Chlóe». En fin avslutning på en svært spennende og innholdsrik konsert.

Klanglig styrke og presisjon

Bergens Tidende, 24.04.2017

Verk av Nordheim, Tveitt, Debussy og Ravel

Ragnhild Hemsing, hardingfele

Edward Gardner og Kjell Seim, dirigenter

Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester

Grieghallen

BFUng presenterer norsk og fransk musikk

De kommer vidt omkring i repertoaret, de unge musikerne i Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester – eller BFUng som de kalles. For et par uker siden spilte de torsdagskonsert med spansk musikk og en Beethoven-symfoni på programmet. Og fredag i siste uke var de igjen på plass i Grieghallen, nå med nyere norsk musikk pluss verk av franske impresjonister.

Ungdomsorkesterets sjefdirigent, Kjell Seim, ledet den norske avdelingen – som åpnet med Arne Nordheims «Floating». Nordheim skrev verket i 1970, i en periode da han var begynt å utnytte elektromusikalske komposisjonsteknikker i arbeidet med store orkesterverk og levende musikere. I «Floating» er det tidsforskyving som er det bærende prinsippet. Det musikalske materialet består av noen små, veldig enkle melodiske motiver som med vekslende forsinkelser settes i spill inn igjennom de ulike instrumentgruppene – slik at det hele tiden oppstår nye konstellasjoner, en flytende «fortetting og fortynning av klanger» som Nordheim selv uttrykte det i sin tid.

«Floating» er et utrolig komplekst verk – som ungdomsorkesteret klarte med imponerende klanglig styrke og presisjon. Her fikk vi virkelig oppleve Nordheims store, massive klangmasser i flytende bevegelse og kunne samtidig høre hvordan disse massene og bevegelsene ble skapt i kraft av et underliggende filigranarbeid i orkestergruppene – som for eksempel når alle strykerne i lange perioder spilte hver sin individuelle stemme uten at satsen ble ustødig. 

Etter Nordheim og 1970 gikk det bakover mot et annerledes musikalsk uttrykk, nemlig «Tri fjordar» fra 1965, Geirr Tveitts andre konsert for hardingfele og orkester. Solostemmen som Tveitt skrev til – og i samarbeid med – den legendariske Sigbjørn Bernhoft Osa fra Voss, ble på fredag spilt av Ragnhild Hemsing – skarpt og virtuost, med en nesten improviserende frihet som skapte friske spenninger og kontraster mellom det folkloristiske stoffet og Tveitts modernistiske orkestersats.

Etter pausen overtok Edward Gardner dirigentstokken. Dagen før hadde vi hørt ham og BFO på torsdagskonserten der de blant annet ga en helt fantastisk tolkning av Béla Bartóks «Dansesuite». Nå gjaldt det BFUng og fransk musikk. Først «La Mer», Claude Debussys impresjonistiske havfantasi, som fikk en fin framføring med vakre klangfarger i første sats og musikalsk visualisering av bølger og stormer i de to siste. 

Og da var det tid for kveldens siste verk, Maurice Ravels populære Boléro – et kvarter med skarptrommens stødige rytme i bunnen mens alle orkestergruppene fikk vist seg fram. 

Et ungdomsorkester – jo visst. Men når konserten er i gang, tenker du ikke på det. Du glemmer fort at dette er musikere som fremdeles er under utdanning. I løpet av den tiden som er gått siden etableringen i 2015, har BFUng oppnådd et musikalsk nivå som gjør det til en fornøyelse å høre dem på konsert.   

Musikk og teknikk

Bergens Tidende Morgen, 20.09.2002

Verk av Glinka, Elgar, Ravel og Respighi

Dirigent: Peter Szilvay

Eikanger-Bjørsvik Musikklag

Teatergarasjen

Eikanger-Bjørsvik Musikklag med store utfordringer i utradisjonelt repertoar.

De fleste verk for symfoniorkester kan skrives om og legges til rette for brassband. Men hvorfor gjør man det? Hvorfor inviterer Eikanger-Bjørsvik Musikklag til konsert med fire slike transkripsjoner på programmet? Sikkert fordi det er bra med tekniske utfordringer. Fordi et orkester som er uten konkurranse i det tradisjonelle messingrepertoaret, trenger noe å bryne seg på. Og så naturligvis fordi dette simpelthen er gøy. Gøy å spille. Og gøy å lytte til.

Det var full storm og bakoversveis fra starten med Glinkas ouverture til «Ruslan og Ludmilla» som dirigenten Peter Szilvay satte an i et forrykende tempo. Det var flotte, sammensatte klangbilder kvelden igjennom. Det var ekvilibristiske, virtuose passasjer. Det var nydelige soloer på flygelhorn. Og det var en overdådig avslutning med hele orkestret, flankert av de fantastiske slagverkerne Peter Kates og Tom Wissgren, i en kraftfull fremførelse av Respighis «Pini di Roma».   

Flott og effektfullt. Og først og fremst imponerende. Litt liksom en bra sportsprestasjon: Fantastisk at det går an å få kornetter til å spille som fioliner i Glinka; utrolig at orkestret klarer å få med seg alle detaljer i Respighi. Det blir fort slik man hører og vurderer det. Det er teknikken som er i fokus, ikke musikken, ikke tolkningen. Og når de høye blåserne sliter med intonasjon og presisjon, noe som de gjorde ofte denne kvelden, kommer det tekniske enda mer i fokus og får uforholdmessig stor vekt.

Men så var det også de øyeblikkene da musikken selv sto i sentrum, da man glemte teknikken, og glemte at disse verkene opprinnelig var skrevet for helt andre instrumenter. Slik var det i Edward Elgars Enigma-variasjoner – hvor Peter Szilvay og orkestret i den nest siste variasjonen plutselig skapte en sart, nesten overjordisk klang, og man fikk høre noe som faktisk ligger i musikken selv, men som sjelden kommer frem når den spilles av et vanlig symfoniorkester. Og aller best i Maurice Ravels «Pavane pour une infante défunte» hvor de dype blåserne fanget både den raffinerte klangen og den mørke melankolien i dette merkelige verket. 

Bjørnstads musikk

Bergens Tidende, 29.05.2012

Ketil Bjørnstad

Vinding’s Music

ECM

Sprikende konsertprogram, formløse improvisasjoner

Altmuligmannen Ketil Bjørnstad er plateaktuell med en dobbelt-cd på ECM. Den ene platen er et live-opptak fra en NRK-konsert i 2009 da Bjørnstad feiret avslutningen av romantrilogien Til Musikken, Elven og Damen i Dalen. Musikken er utdrag av ulike verk med tilknytning til romanenes hovedperson, pianisten Aksel Vinding. På den andre cd’en improviserer Bjørnstad på et Bechstein-flygel i Pettersens Kolonial Lydstudio på Hønefoss. Det er gode folk med på NRK-opptaket – pianistene Gunilla Süssmann og Jie Zhang og Kringkastingsorkesteret under ledelse av Christian Eggen som også spiller klaver. Men det som spilles, er løsrevne satser fra diverse konserter og sonater pluss et par enkeltstående klaverstykker – Mozart, Rachmaninov, Chopin, Debussy, Ravel om hverandre. Som konsertprogram og plateutgivelse blir dette for sprikende. Soloimprovisasjonene fra desember 2009 er i kjent Bjørnstad-stil: frittvoksende, formløse, ubesluttsomme. Kanskje Vinding’s Music kan fungere som suvenir for folk som har lest Bjørnstad tre romaner. For oss andre blir dette en utgivelse som trolig kommer til å samle støv på reolen.

Hjertegripende vakkert

Bergens Tidende, 20.04.2012

Ingrid Fliter, klaver

Kazushi Ono, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Ingrid Fliter spiller Chopin i Grieghallen

Det er noe eksklusivt over argentinske Ingrid Fliter. Hun tilhører pianistenes internasjonale toppsjikt.  Hun fikk The Gilmore Award, pianistenes Nobelpris, i 2006. Men hun har nesten ikke utgitt plater. Så det var litt av en begivenhet at BFO kunne presentere henne live i Grieghallen i går kveld. Og så til og med i musikk av Chopin – den komponisten hun først og fremst har konsentrert seg om.

Det var Chopins klaverkonsert nr. 2 som sto på programmet. Og det ble Chopin nettopp slik man drømmer om det: blomstrende, grasiøst, med både vare, lyriske passasjer og et stort, muskuløst utrykk i de dramatiske avsnittene. Men først og fremst med en voldsom intensitet og en strømmende, nesten improvisatorisk frihet i foredraget. Ekstranummer? En hjertegripende vakker tolkning av Chopins Nocturne op.9. nr. 3.

Kveldens dirigent, japanske Kazushi Ono, favner bredt. Da han var i Bergen i 2010 hadde han senromantisk musikk på programmet, og førte blant annet BFO gjennom en formidabel tolkning av Mahlers syvende symfoni. I går kveld gjaldt det musikk i den helt andre enden av den musikalske skalaen. Til innledning hans landsmann Toshio Hosokawas «Woven Dreams», et relativt nyskrevet stykke samtidsmusikk der store, komplekse klangflater settes opp mot hverandre og drives framover i et langsomt crescendo. Umiddelbart virker stykket formløst, men jo mer man hører, jo mer oppdager man at det hele tiden skjer noe inne i klangene, små melodiske fraser, rytmiske effekter, klokker og støy. Hvordan var framførelsen? Vanskelig å si. Litt rå og røff, kanskje. Men verket er så nytt at det ikke er noen referanseinnspillinger som kan brukes som sammenligningsgrunnlag. Uansett: et spennende verk man gjerne vil høre igjen.

Og etter Chopin og pausen ble det Maurice Ravels suite fra musikken til balletten Daphnis et Chloé i en stram og skarp tolkning. Som sine steder nesten liknet Hosokawas drømmebilder.

Uventede forbindelser og sammenhenger

Bergens Tidende, 12.10.2011

The Liszt Project

Pierre-Laurent Aimard, klaver

Deutsche Grammophon

Pierre-Laurent Aimard spiller Liszt inn i det 21. århundre

Det er riktignok tre måneder igjen av 2011. Men mon ikke vi allerede nå kan si at Pierre-Laurent Aimards nye plate er Liszt-årets viktigste begivenhet?

«The Liszt Project» er et konsertprogram som Aimard har turnert med en stund, og som i vår ble spilt inn i Wien. Resultatet er blitt en temmelig uortodoks utgivelse, to cd’er der Liszts musikk hele tiden konfronteres med samtidige og – især – senere komponister.

Den første cd’en slutter med Liszts klaversonate i en sats (S. 178), men før vi kommer så langt har Aimard spilt en rekke kortere Liszt-stykker innimellom andre klaversonater – også de i en sats – signert Richard Wagner, Alban Berg og Alexander Scriabin. Det musikalske slektskapet mellom Liszt og Wagner er velkjent. Men slik programmet er konstruert, får Aimard også fram mer uventete forbindelser. Han viser for eksempel at åpningstemaet i Bergs sonate bærer i seg et minne om Liszts korte «Nuages gris». Og mer generelt trekker han linjer framover fra Liszts fargerrike, ekspansive harmonikk til Bergs og Scriabins dissonante senromantikk.

På den andre cd’en er det især verk fra Liszts «Années de pèlerinage» som er i spill. Aimard demonstrerer her de klanglige forbindelsene mellom Liszts «Les Jeux d'eaux à la Villa d'Este» og Ravels «Jeux d'eaux», og han viser at Messians koloristiske fugleimitasjoner har en historisk forgjenger i Liszts meditasjoner over Frans av Assisi. Også på denne platen er det overraskende sammenstillinger – som for eksempel når Aimard finner spor av Liszt i en enkel klagesang av Béla Bartók.

På de to platene peker Aimard ut alle de veiene som Liszt åpnet for ettertiden. For å lykkes med et prosjekt som dette, trenges det ikke bare musikkhistorisk overblikk og fantasi, det kreves også høy pianistisk standard. Aimard som i hele første del av karrieren var Boulez’ og de andre modernistenes foretrukne pianist, har hva som kreves. Og kanskje det nettopp måtte en slik pianist til for å fjerne den aura av sirkus og varieté som alltid har vært knyttet til superstjernen Liszts navn.

Aimards Liszt er en komponist man sjeldent hører. I dag er det fremdeles mange pianister som viderefører den gamle oppførelsespraksis og spiller Liszt med vill rubato og stor patos slik at musikken av og til høres ut som stumfilmsakkompagnement. Aimard spiller derimot Liszt saklig, nøkternt, krystallklart, ofte nesten hardt og skarpt. Han demonstrerer Liszts musikkhistoriske betydning. Og spiller ham samtidig inn i det 21. århundre

Linedans

Bergens Tidende, 18.11.2009

Salzburg

Martha Argerich og Nelson Freire

Deutsche Grammophon

Musikk for to klaverer

Konserten var i august, og allerede i november ligger platen med liveopptaket i butikkene. Det er gått rask, så rask at man skulle tro det dreide seg et rockeband, men så er det altså to tilårskomne pianister vi hører – Martha Argerich og Nelson Freire, opptatt under festspillene i Salzburg i et program med musikk for to flygeler. Man skjønner godt hvorfor publikum i den store festspillsalen koker. For her er det pianistisk ekvilibrisme på høyeste nivå, og – som alltid når tornadoen Argerich er innblandet – spontane innfall og nervepirrende situasjoner, en slags musikalsk linedans som gjennomføres uten sikkerhetsnett, men som alltid ender godt. På programmet står Haydn-variasjonene av Brahms, Rakhmaninovs «Symfoniske danser» og Ravels «La Valse», tre transkripsjoner av orkesterverk, spilt så kraftfullt og klangfullt at man glemmer det bare er to instrumenter på scenen. At det firhendige formatet også åpner for mer sarte stemninger, demonstrerer Argerich og Freire med en fin, intim utgave av Schuberts «Grand Rondeau».

Sensasjoner

Bergens Tidende, 29.11.2007

Verk av Haydn, Mozart og Ravel

Birgitte Christensen, sopran

Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: Hugh Wolff

Grieghallen

Sopranen Birgitte Christensen som strålende solist med BFO

Haydn var tidens superstar da han kom til London i 1791. Han ble feiret i aviser og blader. Han ble beleiret av ivrige fans. Og enhver ny symfoni fra hans hånd ble automatisk dagens samtaleemne. Det er vanskelig å gjenskape denne stemningen av sensasjon i dag, mer enn 200 år etter. Men den glimrende amerikanske dirigenten Hugh Wolff fikk likevel musikken til å klinge ny og frisk da han og BFO fremførte symfoni nr. 98 i går kveld. Han dyrket en klar og slank orkesterklang – som fungerte godt som bakgrunn for de brå temposkiftene og de voldsomme kontrastene i verket.

Opera-arier som fremføres på konsert, løsrevet fra den opprinnelige sammenhengen, kan være en blandet fornøyelse, Men med Birgitte Christensen som solist i utvalgte Mozartstykker, var man trygg fra første takt. Hun sang disse ariene virtuost – med klokkeren, lyrisk sopranstemme og fylde i hele registret fra topp til bunn. Og i tillegg har hun et utvunget dramatisk uttrykk som gjør at man nesten kunne merke hele den fortellemessige bakgrunnen i hver arie.

Etter pausen var orkestret og Wolff alene igjen, denne gangen med Ravels La Valse – spilt med omhu for de fine detaljer i instrumentasjonen, men uten det snev av dekadanse som må til for å løfte den og gjøre den til mer enn raffinert underholdningsmusikk. 

Trassig musikk

Bergens Tidende, 14.01.2006

Verk av Strauss, Ravel og Debussy

Pascal Rogé, klaver. 

Dirigent: Jun Märkl.

Bergen Filharmoniske Orkester..

Grieghallen

Pascal Rogé i fornem tolkning av Ravels venstrehåndskonsert

Historien er velkjent, men like sterk og imponerende for det: Pianisten Paul Wittgenstein mistet høyre arm i første verdenskrig, men nektet heroisk og trassig å oppgi musikken og skapte seg etter hvert en posisjon som klavervirtuos. Han fremførte egne transkripsjoner av kjente klaverstykker, og han bestilte verk hos samtidens førende komponister. Det mest berømte av bestillingsverkene er Maurice Ravels «Konsert for venstre hånd», et kort, krevende og ekspressivt stykke musikk skrevet uten hensyn til Wittgensteins handikap.

«I et verk som dette er det viktig at klaverstemmen er like kompleks som hvis den var skrevet for begge hender», sa Ravel. I pianisten Pacal Rogés fornemme tolkning av konserten sammen med BFO torsdag kveld sto verket frem med al den kompleksitet og virtuositet som Ravel kunne ønsket seg. Og samtidig fikk Rogé også markert med subtile midler at Ravel med denne musikken har forsøkt det umulige, at venstrehåndskonserten er et gjenstridig, trassig verk som nettopp fungerer i kraft av motsetningene mellom det komplekse materialet og de fysiske begrensningene som er lagt på fremførelsen. Etter Ravel ble det stormende bifall og til slutt som ekstranummer en vakker, melankolsk tolkning av Erik Saties femte Gnossienne. 

Kveldens dirigent, tyske Jun Märkl, er et nytt navn i Bergen. Han presenterte seg innledningsvis med Richard Strauss’ «Till Eulenspiegel» i en flott, fargestrålende tolkning som demonstrerte både sans for musikkens store, bærende strukturer og evne til å få frem det helt eksakte uttrykket i de ørsmå detaljene. Inntrykket av at vi her har å gjøre med en skarpskodd, teknisk orientert dirigent som er i stand til å finne gode løsninger på de fleste problemene, ble bekreftet etter pausen med klare og finpussete tolkninger av Claude Debussys «Printemps» og «Iberia». Jun Märkl er en dirigent vi gjerne vil møte igjen i Bergen.

Pangstart

Bergens Tidende, 03.09.2005

Griegakademiets sangklasse og jazzstudenter

Verk av Strauss, Mozart, Ravel og Prokofiev

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Underholdende og innholdsrik konsert for de nye studentene

Det var musikalsk start for byens nye studenter i går. Pangstart – kan man visst rolig si. For det startet med en smellende utgave av Richard Strauss’ Don Juan. Og det sluttet med en eksplosiv tolkning av fem stykker fra Prokofievs Romeo og Julie-suiter. Røfft, tøfft og fargestrålende – med Bergen Filharmoniske Orkester i flott form og med Andrew Litton som energisk, pedagogisk guide på dirigentpulten og som avslappet, uhøytidelig konferansier kvelden igjennom.  Musikkformidling på  høyt nivå.

For oss vanlige konsertgjengere var kvelden spesielt interessant fordi det var anledning til å høre studenter fra Griegakademiets sangklasse og fra jazzlinjen som solister. Programmet fortalte ikke hva de het – hvilket er synd -- men vi kommer helt sikkert til å høre mer til dem, for her var det talent og sjarm i bøtter og spann. De klassiske sangerne fremførte smakebiter fra Mozarts Tryllefløyten og Figaros Bryllup – og demonstrerte både musikalsk og scenisk nærvær. Jazzlinjen var representert med en klavertrio og en sangerinne. Vi merket oss en god, minimalistisk tolkning av Joni Mitchells ”All I Want” med fin klaversolo, mens et noe overstyrt lydanlegg tok en del av nyansene i Broadway-nummeret ”Aggravatin’ Papa”.

Det var også et ikke annonsert stykke musikk denne kvelden: Litton satte seg ved flygelet og spilte, akkompagnert av et tydelig beveget orkester, andre satsen fra Ravels klaverkonsert -- til minne om orkestrets soloklarinettist Lars Kristian Brynildsen som gikk ut av tiden den 17. august.

Vakre sanger

Bergens Tidende, 15.09.2004

Verker av Maurice Ravel, Dimitri Shostakovitsj, Ottorino Respighi, Erwin Schulhoff og Benjamin Britten

Magdalena Kožená, mezzosopran

Malcolm Martineau, klaver

Henschel Quartett

Deutsche Gramophon

Raus recital-plate fra Magdalena Kožená

Platen heter «Songs» – sanger, rett og slett. En beskjeden tittel for en plate som er så uforskammet god. Ved avstemningen om årets Gramophone Awards gikk den inn på førsteplassen i kategorien vokalmusikk. Og det forstår man godt. For dette er en recital-plate av de virkelig sjeldne: En samling sjeldent hørte sanger av fem veldig forskjellige komponister. Sunget av Magdalena Kožená med en sjeldent vakker stemme. Hun er varm og mørk i mezzosopranenes sentrale register og forvandler seg til en funklende sopran når det trengs. I tillegg har hun et flott dramatisk talent. Hun er skarp, ironisk i Sjostakovitsjs Satirer, op. 109, inntrengende i Brittens Charm of Lullabies, op. 41. Og hennes tolkning av Respighis Il tramonto sammen med Henschel Quartett har alle sjanser for å bli en sviske.

Fra den store miksepulten

Bergens Tidende, 20.08.2004

Verk av Liebermann, Ravel og Halstensen/Torgersen

Henning Kraggerud, fiolin

Peter Baden, perkusjon

Håkon Nilsen, klarinett

Fred Johannesen, horn

Martin Winter, trompet

Jeffrey Milarsky, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Atle Halstensen og Trond Viggo Torgersens Europa-bilder

Det var flere ungdommer til torsdagskonserten i Grieghallen enn det normalt er på tre sesonger til sammen. Men da var det da også en konsert spesielt beregnet på de nye studentene i Bergen. Om kveldens publikum kommer tilbake på de vanlige konsertene, gjenstår å se. Det var iallfall gjort mye for å vekke interessen deres for orkestermusikk. Rolf Liebermanns «Furióso» fra 1947 som åpnet konserten, demonstrerte hele det store orkestrets uttrykksregister, og etterpå ble alle orkestergruppene presentert etter hverandre i en skarp, presis fremførelse av Ravels «Boléro». Og så var det uroppførelsen av «The Evolving European» - Atle Halstensen og Trond Viggo Torgersen ambisiøse prosjekt der BFO møter computergrafikk og elektronika. Pluss en enkelt motorsag.

Det handler om Europa og europeerne. Ikke Europas historie fra A til Å, men utviklingen fra middelalderen og fremover – det hele sammenfattet i 14 billedsekvenser som vises på stort lerret over orkestret. Bildene fungerer sjeldent som bokstavelige illustrasjoner. De antyder temaer og anslår stemninger ved hjelp av virkningsfull computeranimasjon. Og Halstensen understøtter og kommenterer det visuelle forløpet med enkel, effektfull musikk.

Vel er det ikke en film vi ser oppe på lerretet, men Halstensen utnytter hvert eneste grep – og hver eneste klisjé - fra filmmusikkens lange historie og konstruerer en slagkraftig sats som nesten sier hva bildene bare antyder.  Her er sitater og ekkoer av det meste – av futuristisk stumfilmmusikk, Prokofiev og Alexander Nevskij, Max Steiner og Erich Korngold. Men først og fremst er det referanser til tidens store underholdningsfilm, til John Williams og James Horner. Og midt i det hele står Henning Kraggerud og improviserer over folketoner.

Det er ingen enkel sak å sammenfatte Europas historie og idéhistorie med stumper og stykker fra underholdningsmusikkens store mixerpult. Og selvsagt er det mye som ikke lykkes. For eksempel beveger både orkestersatsen og Kraggeruds improvisasjoner seg ofte helt ut over kanten til det banale og klissent sentimentale. Dessuten er det mye orkestral tomgang underveis. I sin nåværende form er verket helt åpenbart for langt, og kunne gjerne kortes med et kvarter eller mer. Når det blir for mye filmmusikk eller for kjedelig, kaster Peter Baden en elektronisk lydbombe, og da er det fart og spenning og trøkk på igjen.

BFO hadde en fin kveld med den energiske amerikanske dirigenten Jeffrey Milarsky i spissen og mange fine soloinnsatser både i Boleroen og i Europa-verket. Kveldens perle? Trompetisten Martin Winter i en fri jazzimprovisasjon henover Peter Badens elektroniske perkusjon. En demonstrasjon av hvordan slikt egentlig skal gjøres.

Gjester fra Latvia

Bergens Tidende, 23.03.2003

Verk av Schubert, Bruch, Ravel og Vasks

Rix Klaverkvartet

Rekstensamlingene

Rix Klaverkvartett presenterer interessant ny komposisjon av  Peteris Vasks.

Bratsjisten Ilze Klava kommer fra Latvia, men har gjort bergenser av seg. Hun jobber til daglig i Bergen Filharmoniske Orkester, og det er ikke mange måneder siden hun imponerte publikum som solist i Mozarts «Sinfonia concertante». Lørdag var det anledning til å møte henne igjen, denne gangen i det lille formatet, som kammermusiker sammen med tre kompetente landsmenn: Janis Maleckis (klaver), Sandis Steinbergs (fiolin), og Reinis Birznieks (cello).

Det ble en fin ettermiddag i Rekstensamlingene. I første avdeling spilte musikerne i vekslende triokonstellasjoner, og vi merket oss både en intens, ekspressiv tolkning av to stykker av Max Bruch for fiolin, bratsj og klaver, og et rytmisk spenstig stykke for klavertrio av Maurice Ravel. Etter pausen kom alle musikerne sammen i det som var konsertens hovedverk: den latviske komponisten Peteris Vasks' Klaverkvartet – et stykke som er skrevet innenfor de siste årene, og som disse fire musikerne meg bekjent hittil er de eneste som har spilt inn på plate.

Vasks plasseres ofte i samme bås som  Arvo Pärt, Henryk Gorecki og John Tavener. Men som Rix Klaverkvartetten overbevisende demonstrerte denne ettermiddagen er det mer musikk i ham enn som så. Visst er det tilløp til «Hellig Minimalisme», jammerklage og himmelvendte øyne, men først og fremst er dette frodig, fabulerende og fortellende musikk skrevet i et enkelt, sterkt personlig tonespråk. Som Rix Kvartetten kaster seg inn i og forløser med rå, direkte uttrykkskraft.

I klangens tegn

Bergens Tidende Morgen, 12.01.2002

Verk av Debussy og Ravel

Camilla Tilling, sopran

Dirigent: Serge Baudo

Bergen Domkantori

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Flott åpning av vårsesongen i Harmonien. Velspillende orkester i helfransk program.

At Serge Baudo er en glimrende dirigent, at han er spesialist i fransk musikk, og at det er bra kjemi mellom han og Bergensfilharmonikerne - alt dette vet vi fra før. På torsdag, da vårsesongen startet i Harmonien, fikk vi det demonstrert igjen. Ganske ettertrykkelig. Med en flott konsert helliget fransk impresjonisme: Først Debussys Faun-forspill, deretter to verk av Ravel, det orientalsk inspirerte tonediktet Shéhérazade fra 1904 og Daphnis og Chloé, den «koreografiske symfonien» som han skrev i årene 1909-12 til Diaghilevs Ballets Russes.

Med et slikt program måtte det nødvendigvis bli en kveld i klangens tegn. Opulente lydmalerier, sitrende harper, krydrede instrumentblandinger, duse farger, doven sanselighet. Jovisst, det var der altsammen, alt hva man normalt forbinder med musikalsk impresjonisme. Og i tillegg gjorde vi da et interessant, nytt bekjentskap: kveldens solist, den unge svenske sopranen Camilla Tilling, som med slank, presis stemme ga Ravels Shéhérazade en kjølig tilbakelent, sensuell dimensjon.

Men selvsagt var det orkestrets kveld. Et velspillende orkester, konstant i sentrum, med full kontroll i alle grupper. Spesielt imponerende var den sjeldent spilte totalversjonen av Ravels Daphnis og Chloé som fikk en nærmest plettfri fremførelse. At intensiteten ikke var like sterk hele tiden under dette nesten timelange verket, og at man som tilhører av og til var ved å miste konsentrasjonen, skyldes så visst ikke orkestret. Og heller ikke Bergen Domkantori som stort sett gjorde en bra jobb med Ravels ordløse vokaliser.

Problemene ligger i verket selv. For uansett at Ravel har forsøkt å skape en sammenhengende, symfonisk komposisjon, så kan det ikke skjules at dette er musikk beregnet som underlag for den russiske ballettens dansere. Dette er «numre», en lang, lang serie korte avsnitt som det aldri riktig lyktes Ravel å forbinde til en større helhet. En svevende, merkelig retningsløs komposisjon. Som i tillegg ofte er på nippet til å slå over i det rene kitsch. Tiden har fart ille med dette verket.

Røntgenbilder

Bergens Tidende Morgen, 24.03.2001

Verk av Ketil Hvoslef, Harald Sæverud, Lili Boulanger og Ravel

Solist: Elizabeth Norberg-Schulz, sopran

Dirigent: Ingar Bergby

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

En samtidsmusiker møter tradisjonen. Ingar Bergby og BFO med flotte tolkninger av Sæverud og Ravel. Norberg-Schulz i bresjen for Lili Boulanger

Det var Ingar Bergbys kveld i Grieghallen. Han, samtidsmusikkeksperten, var opprinnelig hyrt inn for å fremføre nyskrevet musikk av Olav Anton Thommesen. Men dette verket hadde åpenbart ikke materialisert seg ennå, og i stedet ble det da musikk av et helt annet slag som kom til å prege programmet: Først en kort, musikalsk spøk av Ketil Hvoslef, deretter tre førmoderne verk fra første halvdel av det 20. århundre.

Og, viste det seg, Bergbys erfaringer med å føre musikere igjennom samtidsmusikkens komplekse former ga også uttelling i et mer tradisjonelt repertoar som dette. Her var det, kvelden igjennom, samme sylspisse presisjon, samme klare redegjørelse for verkenes formforløp, samme nøkterne musikalske løsninger på musikalske problemer som når han f.eks. fremfører Boulez med BIT 20 Ensemble.

Alt dette ga flotte resultater. F.eks. i Harald Sæveruds 7. symfoni som her ble lagt frem som et musikalsk røntgenbilde, gjennomlyst og renset, klar i strukturen, klar i klangen. Eller i Ravels «La Valse» som hadde fått en tur i syrebadet og nå ikke bare fremsto som en ironisk avskjed med Die Welt von Gestern, men som en frysende dance macabre, et stykke tidskritikk, en refleksjon over verdens dårskap gjennomført med musikalske midler.

Kvelden bød også på en interessant fremførelse av «Clairières dans le ciel», en sjeldent spilt sangsyklus, skrevet i 1914 av Lili Boulanger som aldri kom til å utfolde sitt åpenlyse talent. I «Clairières» hører man en ung komponist som er i ferd med å arbeide seg ut av tradisjonen fra Debussy, og som allerede har skapt seg et eget, personlig språk. Kveldens solist, Elizabeth Norberg-Schulz argumenterte bra for at denne egensindige musikken fortjener å bli hørt i dag. Hun sang de åtte orkestersangene kjølig, skarpt, med en hard briljans som især profilerte musikkens dramatiske momenter. Men uansett intensiteten og engasjementet i tolkningen satt man allikevel igjen med et inntrykk av noe uforløst, noe enstonig i verket.

Omkring Schönberg

Bergens Tidende Morgen, 17.09.1999

Schönberg 125 år

Ole Böhn, fiolin

Geir Henning Braaten, klaver

Bergen Kammermusikkforening

Troldsalen

Ole Böhn og Geir Henning Braaten i Troldsalen med interessant program om og med Schönberg

I denne uke er det 125 år siden Arnold Schönberg ble født. Slike runde tall kan feires på mange måter. Onsdag i Troldsalen valgte Ole Böhn og Geir Henning Braaten å gjøre det med et interessant program som fokuserte mer på Schönbergs musikalske kontekst enn på hans egne verk.

Her var det Beethovens sjette fiolinsonate som markering av at Schönberg, uansett all radikalitet, var dypt forankret i Wiener-klassikkens store tradisjon. Her var det en neo-barokk suite i italiensk stil av Stravinskij, Schönbergs absolutte motpol og eneste vesentlige motspiller i første halvdel av dette århundre. Her var det Vier Stücke, op. 7, et tidlig verk av Webern, hans mest kompromissløse elev. Og endelig var det da mannen selv, Schönbergs Phantasy op. 47, det siste stykke kammermusikk han skrev, komponert i California i 1949, to år før hans død.

Det tok tid før Böhn og Braaten fikk spilt seg varme. Deres Stravinskij virket forsiktig, litt tung og ikke spesielt ”italiensk”. Deres Beethoven var solid og grundig, bevares, men likesom for bokstavelig, spilt uten den strømmende friheten og fandenivoldskheten som i hvert fald førstesatsen krever. Men så, etter pausen, tok de en flott revansje og satte Böhns store, varme fiolintone i sentrum med en raus, ekspressiv versjon av Schönbergs Phantasy. Og deretter kveldens høydepunkt: fiolin og klaver i fullendt samspill med en åndeløst konsentrert tolkning av Weberns fire ørsmå, fortettede komposisjoner hvor alt var i sylspiss balanse og hvor pausene, den indre tausheten hvor musikken så å si reflekterer over seg selv, var minst like så uttrykksfulle som de få, spredte tonene.

Til slutt: Ole Böhn i sentrum igjen med en virtuos utgave av Maurice Ravels umenneskelig krevende Tzigane. Forbindelsen til Schönberg var selvsagt vanskelig å høre her. Men flott var det i alle fall, et stykke musikk som endegyldig feier den gamle Sarasate-svisken Zigeunerwaisen av banen og fører sigøynermusikken tilbake til dens arabiske kilder.

På hjemmebane

Bergens Tidende Morgen, 15.02.1997

Verk av Sjostakovitsj, Ravel og Sæverud

Solist: Einar Røttingen, klaver

Dirigent: Dmitri Kitajenko

Bergens Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stor kveld for Einar Røttingen og Bergensfilharmonikerne

Torsdag var det Bergensfilharmonikernes kveld i Grieghallen. Det er lenge siden vi har hørt orkestret spille så konsentrert, så nærværende, så bra. Men så var da også alle parter på hjemmebane: sjefdirigent Kitajenko med landsmannen Sjostakovitsjs 9. symfoni, bergenserne med Harald Sæveruds klaverkonsert og Einar Røttingen på krakken.

Kitajenko startet Sjostakovitsj' seirssymfoni med en nøye kontrollert rytmisk eksplosjon som sendte sjokkbølger gjennom salen. Og det fortsatte på samme måte, med samme skarpe presisjon – høyspent, elektrisk i de hurtige satsene, intenst, melankolsk i de langsomme. Og med flotte solistiske innsatser i messingen og treblåserne. Et ironisk verk, en vrengende, trassig gestus mot Stalin og hans kumpaner, jovisst, men i Kitajenkos og bergensernes tolkning også et fullgodt stykke Sjostakovitsj, et komplekst verk fullt av bitterhet og lidelse.

Og så var det Sæverud. Klaverkonserten spilles sjeldent i dagens konsertsaler. Og det er det gode musikalske grunner til, for det er ikke et av hans store verk. Vel er det mye bra musikk her, vel er det mye umiskjennelig Sæverud, men det er også mye som er umiskjennelig dated, mye ubesluttsom fritonal musikk av den typen som ikke eldes med ynde. Det må arbeides hardt hvis denne musikken skal opp å stå.

Torsdag kveld lyktes det, for Einar Røttingen har hva som kreves: innsikt i Sæveruds univers og et stort musikalsk talent. Han er omhyggelig, lojal, han gjør rede for alle detaljer i denne komplekse klaverstemmen, men har samtidig så mye kraft og pianistisk overskudd at han kan gi musikken det nødvendige løft, kanskje ikke aktualisere den, men i det minste gi den en opprinnelig friskhet tilbake.

Til sist: Ravels La Valse, «the waltz to end all waltzes», valsen som endegyldig legger det 19. århundre i graven   i en grum, kald tolkning som antydet interessante forbindelser tilbake til Sjostakovitsj før pausen.

Klarhet

Bergens Tidende Morgen, 26.09.1995

Anne Reidun Duesund, fløyte

Jarle Rotevatn, piano

Troldsalen

Musikalske forbindelser

De fleste som går på konsert i Bergen kjenner pianisten Jarle Rotevatn. Han sitter ved klaveret overalt der det skjer noe interessant i byens musikkliv. Som regel spiller han en litt tilbaketrukket rolle, han er den lydhøre akkompagnatøren, den urokkelige ankermannen, en sikker medspiller som uanfektet beveger seg fra tradisjonens sentrale repertoar til avantgardens ytterste randsoner.

På søndag var han på ferde igjen, denne gang på Troldhaugen, og for en gangs skyld i den fremskutte posisjonen som solist, en posisjon han inntok med profesjonell autoritet. På programmet stod Grieg – naturligvis. Men ikke tradisjonens fortrolige Grieg, for i Rotevatns imponerende tolkning av Lyriske Stykker, opus 54, var alt nasjonalromantisk fett skåret vekk. Her var det hverken nisselue eller lusekofte, men simpelthen musikk, ren og klar musikk skrevet av en nøktern, moderne komponist: saftig swingende «Ganger» og «Trolltog», transparent «Klokkeklang», og, kanskje mest forunderlig av det hele, en krystallklar «Notturno» der man hørte den moderne Grieg bevege seg inn i det merkelige harmoniske landskapet som Debussy først oppdaget ti år senere. Slik ble det skapt en logisk musikalsk forbindelse mellom Griegs Norge og impresjonismens Frankrike, og en forbindelse til konsertens andre hovedverk, Ravels Sonatine fra 1905 som Rotevatn spilte med samme tørre klarhet og samme tekniske soliditet.

På denne bakgrunnen måtte ettermiddagens andre solist, den unge fløytenisten Anne Reidun Duesund, nødvendigvis virke noe blekere. På hennes del av programmet stod to sonatiner av Sverre Jordan og Henri Dutilleux, to elskverdige, velklingende, men musikalsk sett temmelig uinteressante verk, fremført med god formsans og nydelig klang i det dype registeret.